Publisert 12. november 2018
|
Oppdatert 21. november 2018
Linken er kopiert til utklippstavlen!
P. Olav Müller SSCC (18.04.1924 – 06.11.2018)
Bilde
OLAV FOR OLAV: «Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet», skriver p. Heinz Josef Catrein SSCC om p. Olav i dette minneordet.
Når P. Olav Müller SSCC nå er død, har Den katolske kirke i Norge mistet en av sine mest markante personligheter i etterkrigstiden.
Bilde
P. Olav, som var døpt Dagfinn, ble født den 18. april 1924 i Trondheim. Sammen med to søstre vokste han opp i et godt borgerlig hjem. Han opplevde okkupasjonen av Norge som skoleelev. P. Olav klarte å gjøre Gestapo oppmerksom på seg, slik at han valgte å flykte til Sverige. Her ble han kjent med Den katolske kirken og konverterte den 31. desember 1944 i Stockholm. Etter en kortere krigsinnsats i Nord-Norge kom han tilbake til Trondheim i 1945.
På den tiden hadde Ordenen av Jesu og Marias Helligste Hjerter (i Tyskland kalt Arnsteiner Patres) ansvaret for sjelesorgen der. P. Olav trådte inn i ordenen og studerte i Tyskland. I 1949 avla han ordensløftene i den tyske provinsen. Han ble presteviet i Trondheim 2. september 1954.
Hans innsats var på ulike steder: først som kapellan i Tyskland, to perioder som sogneprest i Trondheim (1965-1967 / 1968-1987), i Ålesund (1967), i Drammen (1987-1988) og i Kristiansund (1988-1998). Som pensjonist i Trondheim og Kristiansand var han aktiv som sjelesørger og satte pris på å ha tid til det uten å ha et embetes forpliktelse. Hans boliger var alltid et oppsøkt sted for dem som søkte råd eller et hjem for hyggelig samvær.
P. Olav var prest med hele sitt hjerte. Han var glad i kontakt, hadde god humor og vant lett tilgang til menneskene. Hans omfattende kunnskap og hans brede livserfaring gjorde ham til en ønsket samtalepartner. Både skriftlig og muntlig var han en ordets mester.
Mange konvertitter fant veien til Den katolske kirken med p. Olavs hjelp. I Midt-Norge ledsaget han generasjoner av ungdom og åpnet troen for dem. Legendarisk var hans helgeturer til Dolmøya utenfor Hitra, der han hadde fått bygget en hytte. Han hadde tjent penger til hytten ved å arbeide på et stenbrudd og i et fiskerøkeri. Han har bidratt til at Den katolske kirke i Norge ikke lenger ble sett på som en fremmed utenlandsk kirke, men at den slo nye røtter igjen etter reformasjonen. Han var den første fra Trondheim som ble viet til prest i denne byen etter reformasjonen. Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet. Listen over hans foredrag og artikler er imponerende. Han pleiet videre gode økumeniske kontakter til dem med annen tro.
Som orden har vi meget å takke p. Olav for. Han var vårt katolske «reklameskilt» i Norge. For medbrødrene som kom fra Tyskland til Norge var han en god læremester og medbror. Han følte seg alltid knyttet til sin ordensprovins. Man kan ikke verdsette p. Olav uten å nevne hans kjærlighet til den norske naturen. Med ryggsekk og sin hund ble han kjent med landet til fots og på ski.
De senere år hadde p. Olav mange helsemessige problemer. Han bar dem med tålmodighet og i tillit til Gud. Også i denne fasen forble han trofast til menneskene.
Vi takker p. Olav for hans hengivelse og hans eksempel.
