Abbed Varden: – Materialisme skaper ensomhet

Publisert 14. mars 2019 | Oppdatert 5. desember 2018

Ny bok

ABBED MED BOKSUKSESS: Abbed Erik Vardens nye bok «The Shattering of Loneliness: On Christian Remembrance» mottar strålende anmeldelser i britisk presse. Methodist Recorder skriver blant annet: «Absorbing and fascinating ... It is a book to be read more than once.» Foto: Br. Martin

Abbed Erik Vardens bok «The Shattering of Loneliness: On Christian Remembrance» er ute i sitt tredje opplag på det britiske storforlaget Bloomsbury. Nå skal den også oversettes til flere språk.

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Bokens popularitet er ikke en tilfeldighet: I sin anmeldelse for The Catholic Herald skriver fr. Hugh Somerville-Knapman at «The Shattering of Loneliness» er «en ekstraordinær bok. Den er ikke for lang, men innholdsmettet; den er dyptpløyende i sin innsikt og lærdom, men likevel av fremragende lesbarhet; selv om det er tydelig at den er skrevet av en broder som er tilfreds med sin klostertilværelse, så er den like relevant for legkristne som for trappistbrødrene abbed Varden har ansvar for.» Dette er langt fra den eneste anmeldelsen som også er en anbefaling om å lese boken.

Maggie Fergusson i The Tablet skriver at «dette er en bok som måtte skrives». Er den det, og mer presist: Er det en bok som du måtte skrive, abbed Varden?

– Boken ble til som svar på en innbydelse fra Bloomsbury, min engelske forlegger. Var det ikke for den, hadde jeg knapt tatt initiativet selv. Når dét er sagt, er det sant at innholdet berører en tematikk som opptar meg sterkt. Jeg hadde allerede bearbeidet den innenfor rammen av et par retretter til klosterfellesskap — en privilegert sammenheng hvor man får dele noe som for en selv er vesentlig med et publikum som likeledes er innstilt på det essensielle. Hvorvidt budskapet finner fornuftig uttrykk i bokform, får bli opp til mine lesere å bedømme, sier Erik Varden, den første norske katolske abbed siden reformasjonen. I april 2002 trådte Varden inn i Mount Saint Bernard Abbey, et cistercienserkloster grunnlagt i 1835. Det ligger landlig til i East Midlands, England. I 1848 ble klostret abbedi.

Kan du beskrive arbeidsprosessen, hvordan har samlivet med «The Shattering of Loneliness: On Christian Remembrance» artet seg for deg?

– Det er et samliv som har vart lenge. Boken grunner i min egen ofte forvirrede søken etter å bli fullt menneske. I Efeserbrevet utfordrer Paulus oss til å nå vårt «fulle mål» i Kristus («fulle vekst» står det hos Gunnes). Hvordan gjør vi det? Hva vil det si å ta modent ansvar for sin tilværelse? Hvordan integrerer vi historien som ligger til grunn for vårt liv og vår virkelighetsoppfatning, en historie som nødvendigvis går utover det rent subjektive og derved forutsetter at vi vever egen erkjennelse inn i en større sammenheng, med elementer av både lys og mørke? Hvorledes skikker denne form for erindring oss til å gå målrettet inn i fremtiden? Spørsmål som disse ligger til grunn for boken. Arbeidsprosessen har gått ut på å finne svar med bærekraft for mitt eget liv. Jeg har lett etter slike i Skriften, i Kirkens teologiske og mystiske tradisjon, i historieskriving, litteratur, musikk og billedkunst. I forordet refererer jeg til boken som notater fra en lærlingstid, der håndverket består i å finne fullvoksen form som menneske og kristen. Jeg understreker at arbeidet for min del langtfra er fullført, sier abbed Erik Varden.

Materialisme skaper ensomhet

«The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it», står det på omslaget. Men du har valgt å skrive en hel bok om tema. Hvorfor?

– Fenomenet ensomhet fremstår i stadig større grad som et samfunnsproblem. Den engelske regjering utnevnte tidligere i år en ensomhetsminister. Selv betviler jeg at en statlig instans vil kunne bringe varige løsninger. Faktum er at vårt vestlige samfunn i stadig større grad atomiseres. Vi trekker oss ut av identitetsskapende sammenhenger og forstår oss selv helst som individer, med en illusorisk forestilling av å være behovløse, av å kunne klare oss selv ved hjelp av teknikk, virtualitet — og penger, selvfølgelig. At en prinsipiell materialisme, som utelukker transcendens, skaper ensomhet, synes åpenbart. Men det er en kjensgjerning vår verden ugjerne innrømmer, siden den derved ville undergrave sitt eget fundament. Som korrektiv består Bibelens nøkternt faktiske utsagn: «Det er ikke godt at mennesket er alene». I bunn og grunn er det denne tidløse innsikt jeg vil belyse.

Du tar for deg seks bibelske formaninger om å huske. Hva har det med «å knuse ensomhet» (bokens tittel oversatt) å gjøre?

– Vi kjenner oss ensomme når vi glemmer hvem vi egentlig er, hvor vi kommer fra, hvorhen vi er underveis. Det har i årevis fascinert meg hvor konsekvent Bibelen, fra Mosebøkene til Johannes’ Åpenbaring, utfordrer oss til å huske. Den jødisk-kristne overlevering lar seg ikke redusere til luftig åndelighet; den baserer seg på historiske begivenheter, på ting som er skjedd, på personer som har levd, talt, lidd og båret vitnesbyrd. Den kristne inkarnasjonstro er radikalt historisk. For å finne oss selv i nuet, må vi først hengi oss til bevisst erindring. Vi må gjenoppdage vårt kall og vårt potensiale som enkeltmennesker og som menneskehet. Vi settes derved i stand til å gjenkjenne konturen av det livgivende, meningsbærende fellesskap som på forunderlig vis samler en spredt, mistenksom, syndeskadd individskare til en levende enhet med evne til å binde mangfold sammen uten å sette egenart på spill — det fellesskap vi kaller Eccelsia, Kirken, svarer Abbed Varden, som i engelske intervjuer blir tiltalt som Dr Varden på grunn av sin doktorgrad i kirkehistorie fra St. John's College, Cambridge.

Adventstid er blitt fråtsetid

Ett av kapitlene heter «Remember you are dust», som refererer til 1.Mos 3,19 og Guds ord til Adam ved utdrivelsen av Paradiset («Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.»). Nå går vi inn i advent, og da venter vi på den andre Adam, Jesus. Tradisjonelt er også tiden før Jesu fødsel en fastetid, på lignende vis som fasten før påske. Men isteden for å faste og gi avkall på materiell nytelse, er advent blitt en fråtefest i n-te potens. Hva forteller det om tiden vi lever i og vår utfordring som troende, abbed Erik Varden?

– Jeg tror det sier mye. Som troende er det oss betrodd å gi uttrykk for advents egentlige innhold. Hvordan? Kanskje først og fremst ved ikke å kapitulere for konsumhysteriet; ved å finne — skape — tid til ro og besinnelse; ved å be både enkeltvis og sammen, ikke minst ved hjelp av adventstidens rike tekster, bønner og sanger; ved å gjøre noe for andre, simpelthen ved å ta evangeliet på ordet. Det er viktig at vi husker hva julen egentlig er, inkarnasjonens gedigne mysterium og løfte. Athanasios av Alexandria, en gigant blant kirkefedrene, oppsummerte sin traktat om Ordets menneskevorden ved å si: «Han gjorde seg til menneske slik at vi får bli guddommeliggjort». Så dristig er det kristne prosjekt!

Ca. 25 prosent av norske ungdommer sier at de er «ganske mye» eller «veldig mye plaget» av ensomhet, ifølge Ungdata. Når disse undersøkelsene legges frem, rykker politikere og organisasjoner ut med krav om flere ungdomsklubber og bedrede psykiatriske behandlingstilbud. Er det symptombehandling?

– Ja, det tror jeg; og det er slående hvor lite villige vi er, i Vesten sånn alment, til å spørre hva symptomet betyr. Det virker åpenbart at det peker mot en antropologisk krise, en dysfunksjon i selve det å være menneske. Jeg sier ikke det for å skyldbelegge noen, men for å peke mot et reelt botemiddel. I boken hevder jeg at å være menneske, det er å bestå som støv med herlighetsnostalgi. Skapt i Guds bilde, er det kun i en virksom higen mot Gud at mennesket realiserer sitt potensiale og gradvis nærmer seg det mål som alene tilfredsstiller hjertets lengsel. Å leve slik, er å tre inn i en enorm spenning, å favne i seg selv tilværelsens materielle og åndelige ytterpunkter. At dette i det hele tatt er mulig, åpenbarer menneskets verdighet, dets storhet. Såvidt jeg kan se, er det blant Kirkens mest brennende oppgaver her og nå å sette ord på denne tilstanden, å belyse hvordan den kan utleves på skapende, benådet vis, samt å bevise gjennom levet liv at kallet lar seg oppfylle. Paulina Mariadotter, en av Sveriges store monastiske gestalter, la vekt på at hver medsøstre skulle bli en «hel, helad, helig människa». Utfordringen gjelder hver og en av oss! I den grad vi finner veien til helhet, helse og hellighet, slipper ensomhetens skarpe klør taket. Da oppstår nødvendigvis vennskap, forbrødring, kommunion, svarer abbed Erik Varden, som opprinnelig kommer fra Degernes i Østfold. Han ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap av daværende Dom Markus Bernt Eidsvig (nå biskop av Oslo katolske bispedømme) i Klosterneuburg i juni 1993.

Rekk ut hånden

Du sammenligner ensomhet med tørst og sult. Det er en kristen plikt å fø dem som sulter og gi vann til dem som tørster. Er det en kristen plikt å være sammen med den ensomme/avhjelpe ensomhet?

– Ja, det er det; jeg tror sågar det er en av den kristnes mest grunnleggende plikter. På samme tid er det et høyt privilegium. Det ligger salighet og glede i dét, å huse den eksistensielt hjemløse. Å skape fellesskap er alltid livgivende. Når vi rekker hånden ut til en ensom, forløses noe vitalt i oss selv.

I forordet skriver du at du helt siden barndommen har spurt deg selv om du må ha erfart noe personlig for i sannhet å kunne si at du husker det. Hvordan vil du besvare det nå, som voksen mann?

– Jeg vil si at erindringen strekker seg langt, langt videre. Å være et lem av Kirken, å tro på Guds skaperverk og Kristi oppstandelse, er å huske seg inn i en sammenheng som uendelig overskrider det jeg selv måtte ha erfart, men som ikke desto mindre former den person jeg er og blir. Jo lenger man går langs denne veien, jo videre blir horisonten, jo mektigere, mer storslagen, mer tiltrekkende blir den himmelen man får å skue over det hele!

Anmeldelser av «The Shattering of Loneliness»

«The Shattering of Loneliness is an extraordinary book: not too long but richly dense; profound in its insights and scholarship yet eminently readable; and though clearly written by a monk happy to be a monk, it has as much relevance to the ordinary Christian as to the Trappist monks in the author's care.»

Catholic Herald

«Intimately personal but never self-indulgent, it is at once arresting and challenging, uplifting and reassuring, and profoundly moving … The richness of this remarkable book is impossible to convey adequately in so few words. No reader will remain unchanged.»

Tablet

«Absorbing and fascinating ... It is a book to be read more than once.»

Methodist Recorder

Om «The Shattering of Loneliness: On Christian Remembrance»

Forfatter: Abbed Erik Varden O.C.S.O.
Forlag: Bloomsbury
Antall sider: 192
Publisert: 20. september 2018
Boken er tilgjengelig i St. Eystein bokhandel, Trondheim, og kan bestilles via St. Olav bokhandel, Oslo

Fakta: Mount Saint Bernard Abbey

Cistercienserkloster grunnlagt i 1835
Ligger i East Midlands, England, ikke langt unna Birmingham og Nottingham
Eiendommen ble i sin tid skjenket av Ambrose Lisle March Phillipps de Lisle (1809 – 1878), en engelsk konvertitt som ønsket å re-introdusere klostertradisjonen i England.
I 1844 ble dagens hovedbygning reist etter tegning av den kjente arkitekten Augustus Welby Pugin og donasjoner fra jarlen av Shrewsbury.
I 1848 ble Mount Saint Bernard anerkjent som abbedi med den første engelske abbed, Dom Bernard Palmer, siden reformasjonen.
Brødrene driver egen klosterbutikk, der de selger bøker, egen honning, keramikk og trosgjenstander.
De har eget gjestehus og gudstjenester som er åpen for offentligheten.
Les mer på klosterets nettside.

Fakta: Abbed Erik Varden O.C.S.O.

Født 13. mai 1974, kommer fra Degernes i Østfold
Juni 1993: Opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap av daværende Dom Markus Bernt Eidsvig (nå biskop av Oslo katolske bispedømme) i Klosterneuburg.
Doktorgrad i kirkehistorie fra St. John's College, Cambridge.
April 2002: Trådte inn i Mount Saint Bernard Abbey, England. Ikledt 15. oktober samme år
Juli 2011: Presteviet i Mount Saint Bernard Abbey av biskop McMahon
April 2015: Valgt til abbed for Mount Saint Bernard Abbey