Intervju med abbed Erik Varden
Her følger et utdrag av abbed Erik Vardens Olsokforedrag. Hele foredraget, som bærer titelen «Den olsoknorske fordring – Om Olavsarv i en avkristningstid», kan du lese i SEGL 2018.
Se bilder fra Olsokfeiringen i Trondheim
Olav Haraldsson var for (Olav) Aukrust den inkarnerte helliggjørelse av det norske. Olav viser oss forvandlingen, ved nåde, av et vitalt norsk emne. «[H]an steig fram som vill viking og enda som kristen martyr» (Sk 167)—og dét, ikke for egen skyld, men for landets. Den dag i dag står Olav for et nasjonalt program: «Heilag-Olavs program var å ofre det små for det store – og det store for det aller-største. Hans grunnidé var, at det norske folk skulde verta eit Guds folk» (Sk, 165). Han syntes det var verdt å gå i døden for. I Olav ljomer den norske grunntonen i tid og evighet.
Aukrust spurte seg hvordan et ennå frihetsberuset Norge på 1920-tallet hørte tonen?
I et posthumt utgitt dikt uttrykker han både en utfordring og en advarsel (SD, 496):
Heil deg, nye fridoms folk!
vil du vera sannings tolk:
ævleg skal du stande!
Gjer då Olavs-draumen sann,
døypt i same dåp som han:
Strål du ljos frå landet!
Svik du, folk, ditt høge kall,
vert det fleir enn deg til fall.
Då skal dom deg gjeste.
Nekta vert deg førarhònd,
frå deg vik di nørar-ånd,
då skal Norig breste!
I Olav den hellige, mener Aukrust, «skjer det avgjerande møte som fyrr eller seinare må skje i oss alle, um vi skal verta sanne nordmenn. Den som rett skynar dette, han skynar Guds meining med oss som folk» (Sk, 165).
Aukrust opererer i et annet register enn Johannes Paul II. Allikevel kulminerer hans verk i en formaning ikke ulik den paven frembragte i Le Bourget. Han byr Norge la Olavsarven kvikne som sevjen i et gammelt tre. Bare slik vil nasjonen blomstre og bli fruktbar. Får sevjen ikke stige, dør treet. Bildet gjør oss ettertenksomme. Det slår meg at temaet for årets Olavsdager er, «Kropp».
I sin veloverveide Akrustbiografi fra 2009, setter Jan Inge Sørbø dikterens ungdommelige «vitalisme» i idéhistorisk perspektiv. Vitalismen står for søkenen etter mening og intensitet, sågar ekstase, ved naturkreftene – ikke minst gjennom kroppslighet og erotikk. Sørbø nevner Munchs «Livsfrise» og Vigelandsparken som særnorske uttrykk. Men han peker også, ganske riktig, på Holmenkollbakken. Da folk tidlig på 1900-tallet mistet eller forkastet metafysiske koordinater, oppstod, på den ene side, positivistisk vitenskapsdyrkning, på den annen, livsfilosofisk kroppsdyrkning. Nedbyggingen av metafysikken sammenfalt med oppbyggingen av fysisk fostring; filosofiske systemer nedmontertes på samme tid som stadionene ble reist (Ør, 62). Som kristne tar vi kroppen på det største alvor. Vi bekjenner en inkarnert Gud. Men vi insisterer på at mennesket ikke lar seg redusere til sin kropp. Mister man sansen for en virkelighet utover det fysiske, visner troen av seg selv, for den får ingenting å leve av.
Den første olsoknorske fordring er kanskje å gjenvinne en bærekraftig metafysikk, å artikulere livsmysteriet begripelig utfra ånd – å skue, lik Olav, mot den store sammenheng? Johannes Paul II pekte på dåpen som «kilde til kultur». I de siste 50 år, har Kirken lagt vekt på «inkulturering»: å søke uttrykk for evangeliet som samstemmer med forskjellige folkeslags gemytt og særtrekk. Guds Ord transcenderer kultur. Men det forutsetter kulturen som grobunn. Det er ikke dermed sagt at alt gammelt skal fostres. Vi så det hos Snorre: Olav avskaffet slik adferd som var uforenelig med Jesu budskap og menneskets verdighet. På samme tid visste han å ta opp i seg, og å føre videre, folks lengsel slik den hadde funnet uttrykk i gammel sed og skikk. Hans kamprop mot danske og svenske konger var at de tok fra det norske noe han ville gi tilbake. Aukrust så Olav som innbegrepet på «norsk grunnkraft» (Sk 159).
Skal en nordmann bli fullt kristen, mente dikteren, må han første øse av denne kraftkilde. Det er mer på ferde her en sentimental patriotisme. Nåden bygger på naturen; naturen tar form i et miljø. I vår cistercienserarv insisterer vi på at vi først kan lære Gud å kjenne hvis vi fullt ut kjenner oss selv. Da spiller kultur og nasjonalitet naturligvis sin rolle. I våre dager blir vår kollektive identitet stadig mer konturløs. Vi bevitner en grad av historisk amnesi, kulturell analfabetisme og språklig forvitring som er foruroligende. Vi snakker ugjerne om det som egentlig skjer: Helst vil vi nære nasjonalillusjonen om at alt, her hos oss, bare blir bedre og bedre. Et uttrykk for at uro allikevel berører oss på dypet, er fremmedfrykten som nå hever sitt hode på forsmedelig vis. For hvordan kan jeg gå en fremmed trygt og raust i møte hvis jeg ikke vet hvem jeg selv er? Vil vi være olsoknorske, skal vi legge vekt på å verdsette, forstå, formidle og dele vår egen kultur på allerhøyeste nivå. Troens spenning oppad og utad trengs for å redde kulturen fra å bli et verktøy for billig, brutal sjåvinisme.
Det tredje, vesentligste olsoknorske krav ligger i å følge Hellig Olavs hengivenhets eksempel. «Bed for folket du hev vunne, som i heidendom låg bunde, at me frie upp fær stå!», står det i sekvensen. At friheten er vunnet er én ting; å vise seg friheten voksen og verdig, er en annen. Aukrust slet livet ut med å nå dithen, ja, han slet seg ihjel, så mange motsetninger hadde han å kjempe med. Han var ingen helgen, minsanten, men et dyrebart vitne er han, for han kjente både lys og mørke. Han visste hva det var å stå «nådelauga». Han talte derom med myndighet. Tre måneder før han døde, tiltalte han en olsokpyntet forsamling—igjen i Lom, selvsagt:
«Vera flogvit kvar dag i det små, det vanskelege, det oversedde, gjeva samvitstrengen øyra kvar natt som stillast, lyde sanningsordet ut og gøyme seg det som si mest umissande eige, løyse den som lengtar i sjølve seg, tru, tru at ei stjerne skal renne i Ginnungagap, jamvel i den svartaste, mest vonlause natt, selja alt ein eig og kjøpe den sanne perla, leike på livsens hardspelte fele med mjukfingra Paganini-hand, segja eit varmt og mjukt og lindrande ord istaden for eit pinande, hoggande og gloande, døy, avdøy meir og meir frå den sanselege delen av sjæli, og nå åndsens høgder meir og meir i denne leid det største, det høgste. Og kven kann segja at han ikkje her har ein sjanse? Det aller største kann menneskjet nå. Det har, størst og rikast av alle nordmenn, Heilagolav vist oss, og difor skal han alltid vera Rex perpetuus Norvegiæ, Noregs konge til æveleg tid.» (Sk, 172)
Hvis ikke dét er en fordring som omslutter oss alle, en pålitelig, olsokopplyst retningsviser i vår desorienterte tid, ja, da vet jeg ikke hva som måtte være det.
Abbed Erik Varden OCSO
Nidaros, 29. juli 2018
LUTTER ØRE: I en fullsatt menighetssal ble abbed Erik Vardens dyptloddende Olsokforedrag 2018 ønsket varmt velkommen av forsamlingen. Se flere bilder HER. Foto: Jan Erik Kofoed
Les mer om olsok
- P. Josefs preken ved Olsokfeiringens åpingsmesse
- St. Eystein bokhandel: Holder dørene åpen for Olav
- Olsok 2018: Kongen som formet Norge
- Se bilder fra Olsokfeiringen i Trondheim
Les mer om abbed Erik Varden