Verdensungdomskorset går fra polakkene til panamanerne. Fra Petersplassen palmesøndag
Palmesøndag var det messe og angelusbønn på Petersplassen. Det var også Verdensungdomsdag, og en gruppe polske ungdommer overrakte Verdensungdomskorset til en gruppe panamanske ungdommer.
I sin Angelus nevnte pave Frans terrorangrepet i Stockholm og et bombeangrep i en koptisk kirke i Kairo søndag morgen. Paven skal selv til Kairo 28. og 29. april.
Her følger pavens preken i sin helhet:
Denne feiringen smaker av både søtt og bittert, den er både gledefylt og smertefull, for vi feirer Herren i det han drar inn i Jerusalem og blir tiljublet som konge av disiplene, men samtidig blir evangeliet om hans lidelse høytidelig opplest (Matt 26,14-27,66). Vårt hjerte kan merke den bittersøte kontrasten og føle bitte litt av det som Jesus må ha følt i sitt hjerte den dagen, da han frydet seg med sine venner og gråt over Jerusalem.
I trettito år har gledesdimensjonen ved denne søndagen blitt beriket av de unges fest, nemlig Verdensungdomsdagen, som i år feires på bispenivå. Men her på Petersplassen vil vi snart oppleve det rørende og vidtrekkende øyeblikket når de unge fra Krakow gir Verdensungdomskorset videre til de unge fra Panama.
Det evangeliet som ble lest før prosesjonen (jf. Matt 21,1-11) beskriver hvordan Jesus kommer ridende ned fra Oljeberget på en eselfole som ingen hadde sittet på før. Disiplenes entusiasme blir framhevet. De følger Mesteren med gledesrop, og det er nærliggende å tenke seg at dette virket smittende på barn og unge i byen, og at de med sine rop sluttet seg til følget. Jesus selv ser en ustoppelig og gudvillet kraft i denne glade mottakelsen, og han svarer de skandaliserte fariseerne slik: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope» (Luk 19,40).
Men denne Jesus, som i overensstemmelse med skriftene drar inn i den hellige byen nettopp på denne måten, er alt annet enn en svermer som sprer illusjoner, en «new age-profet» eller en bedrager. Han er en besluttsom Messias, i tjenerskikkelse, Guds tjener og menneskets tjener, som går lidelsen i møte; han er den store «pasienten» som skal gjennom all menneskelig lidelse.
Mens nå også vi gjør stas på kongen vår, så la oss tenke på de lidelsene som han må gjennomgå denne uka. La oss tenke på alle bakvaskelsene, krenkelsene og fellene, på forræderiet og forlattheten, på den urettferdige dommen, slagene, piskingen og tornekronen,… og på korsveien som bringer ham til korsfestelsen.
Han hadde sagt det tydelig til disiplene sine: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16,24). Han hadde aldri lovet ære og suksess. Evangeliene bruker rene ord. Han hadde alltid gjort det klart for vennene sine at dette var veien, at den endegyldige seieren ville bli oppnådd gjennom lidelsen og korset. Og også for oss gjelder det samme. La oss be om den nåde å følge Jesus trofast, ikke i ord, men i handling, og bære vårt kors med tålmodighet: ikke å avslå korset, ikke å kaste det vekk, men å se på ham og ta det opp og bære det, dag etter dag.
Og denne Jesus, som tar imot hosiannaropene, selv om han godt vet at det er et «korsfest ham!» som venter ham, ber oss ikke betrakte ham bare på malerier, fotografier eller videoer på internett. Nei. Han er nærværende i våre mange søsken som nå lider som han: De lider under slavearbeid, familietragedier, sykdom,… De lider på grunn av kriger og terrorisme, på grunn av interesser som setter våpen i omløp og får dem til å bli brukt. Menn og kvinner som blir bedradd, krenket i sin verdighet, kastet vekk… Jesus er i dem, i hver og en av dem, og med sitt vansirede ansikt, med sin brutte stemme ber han oss om å bli sett, om å bli gjenkjent, om å bli elsket.
Det er ikke en annen Jesus: Det er den samme som dro inn i Jerusalem mens de viftet palmegreiner om ham. Det er den samme Jesus som ble naglet til korset og døde mellom to forbrytere. Vi har ikke noen annen Herre enn ham: Jesus, rettferdighetens, barmhjertighetens og fredens ydmyke konge.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse