Biskop-elekt Fredrik Hansen: – Jeg har alltid funnet meg til rette der Kirken har plassert meg

Da den unge presten Fredrik Hansen ble tatt opp i Vatikanets diplomatskole i 2011, var det mange her hjemme som ble lei seg. Selvsagt er det viktig at Den hellige stols diplomati rekrutterer blant de dyktigste prestene, men slike trenger vi da også sårt her hjemme? Henrik Wergeland hadde et uttrykk for akkurat dette. Da den begavede naturforskeren Henrik Steffens bosatte seg i Tyskland, kalte dikteren ham «et bortblæst laurbærblad». Og der ble han. Sånn går det vel også med pater Hansen, tenkte mange av oss.  

Vi kunne tatt det med ro. Nå sitter han som pavelig kapellan foran meg i biskop Bernts hyggelige stue i Akersveien i Oslo, og er nylig blitt utnevnt til hjelpebiskop med etterfølgelsesrett for Oslo katolske bispedømme. Vinden har ført det bortblåste bladet tilbake til hjemlig jord for godt – får vi tro.  

Bilde

I vårt karrieresamfunn er det katolske bispeembedet noe så sjeldent som en stilling ingen kan søke. Til dette høye apostoliske oppdraget blir man kallet av paven, og det kommer visst nesten alltid overraskende på dem som blir utpekt. Budskapet nådde pater Hansen da han sto midt i sin gjerning som lærer ved universitetet i Baltimore. Siden har det gått slag i slag. Etter raskt å ha innfunnet seg i Oslo, har det vært intervjuer og møter med mennesker og institusjoner på løpende bånd. Kanskje vel mye oppmerksomhet for en som sier han egentlig er litt sjenert.  

Han er slett ikke pressevant fra tidligere stillinger han har hatt, men virker allerede trygg og sikker i sin rolle som kommende leder for Norges største katolske bispedømme. Svarene artikuleres klart og tydelig. Og jeg undres ikke over alvoret i hans ansiktsuttrykk. 45 år gammel har han plutselig og uventet fått omkalfatret sitt liv, og ser for seg, om Gud vil det så, sine neste 30 år i en krevende og utsatt posisjon. Men mimikken lysner fort når et tema eller en formulering treffer hans sans for humor og vekker hans gode humør. Også de egenskapene blir nok en god ballast å ta med seg videre.  

– Du er født i Drammen i 1979, vokste opp i Larvik og konverterte i 1999 da du var du 20 år gammel. Kan du i tilbakeblikk se hva som først og fremst førte deg til Kirken?

– To faktorer var nok særlig utslagsgivende. Det første var en dragning mot nattverden som sakrament. Jeg var aktiv i en menighet i Den norske kirke der nattverden nærmest var et unntak som fant sted bare én gang i måneden. Som lutheraner fikk jeg etter hvert en mer og mer høykirkelig oppfatning av nattverdenen, og dette førte meg videre til den katolske forståelsen: at kommunionen er i sannhet Kristi legeme og blod.  

– Det andre var fascinasjonen over det historiske, å tilhøre en kirke med dype røtter i historien, en kirke der ikke brudd, men kontinuitet var hovedsaken. Det hadde en appell som sikkert ble styrket av at den kirken jeg gikk i hver søndag, var den gamle middelalderkirken Tanum utenfor Larvik, i sin tid viet til St. Olav. Her kunne jeg sitte og kjenne de lange og dype linjer som forente meg med kristne fra tidligere tider. Også dette pekte mot Den katolske kirke og ledet meg dit.

Som lutheraner fikk jeg etter hvert en mer og mer høykirkelig oppfatning av nattverdenen, og dette førte meg videre til den katolske forståelsen: at kommunionen er i sannhet Kristi legeme og blod.  

– Opplevde du din konversjon som et brudd?

– Nei, snarere var det resultatet av en utvikling og en videreføring av det jeg var vokst opp i. Men det var selvfølgelig en ganske stor omstilling å bli del av en katolsk menighet. Jeg kom fra en menighet der kanskje 15–20 mennesker deltok i søndagsgudstjenestene og der jeg selv var 30–40 år yngre enn gjennomsnittet. Den katolske menigheten i Larvik var svært annerledes: multikulturell, internasjonal, og preget av unge familier. Dette var før St. Frans’ kirke ble bygget, og vi holdt til i gamle og noe trange lokaler. Men menigheten var så levende!  

Helt fra han gikk i barneskolen hadde Fredrik hatt tanker om å bli prest i Den norske kirke. De ble ikke svekket i møtet med Den katolske kirke. Å gå inn i prestegjerningen sto etter hvert for ham som et kall og en forpliktelse. Etter filosofi og engelskstudier ved Universitetet i Oslo, ble han tatt opp som student ved Allen Hall i London, en institusjon som har utdannet prester siden 1500-tallet, først i Frankrike, siden i England. Studiet omfattet både filosofi og teologi, samt praksis i en menighet – for Fredriks vedkommende ble det et år i Arendal, veiledet av pater Sigurd Markussen. Han studerte også ved Heythrop College, jesuittenes teologiske fakultet ved University of London. Han ble diakonviet, og i 2007 presteviet av biskop Bernt Eidsvig, i St. Olav domkirke.  

Bilde

– Så du på det tidspunktet for deg et livsløp som prest i katolske menigheter i Norge?  

– Det var planen. Jeg begynte i menigheten i Lillehammer, samtidig som jeg en del av tiden arbeidet ved biskopens kontor i Oslo. Etter et år foreslo biskop Eidsvig at jeg skulle dra til Roma og studere kirkerett. Det hadde jeg slett ikke noe imot. Allerede i studietiden hadde jeg tjenestegjort ved tribunalet, den kirkelige domstolen, i London, og hadde fått erfaring fra ekteskapssaker. Jeg syntes dette området var svært interessant.  

Det ble fem år i Roma. Studiene ved det pavelige universitetet Gregoriana kulminerte med doktorgrad med en avhandling om den lokale biskopens styringsmyndighet. Og midt i det hele ble han til sin overraskelse tilbudt plass ved Det pavelige kirkeakademi, også kalt diplomatskolen. Det tilbudet tok han imot – og lurer fremdeles på hvem det var som hadde anbefalt ham.  

Moderne kommunikasjonsmidler, både de fysiske og de digitale, gjorde det mulig for ham å ivareta verv hjemme i Norge også i disse studieårene i Italia. Han satt i tribunalet, var sekretær for Norsk katolsk bisperåd, notar ved OKBs kontor og vise-rektor ved St. Eystein presteseminar. Og det var ikke bare nordmenn som så den unge mannens kvalifikasjoner. I en periode var han viserektor ved Collegio Svedese, det svenske presteseminaret, og deretter vise-rektor for det teutonske kollegium Santa Maria dell’Anima i Roma. Ved Anima studerer prester fra land som tilhørte Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, og brorparten av prestene studerer kirkerett. Begge de andre to norske kanonistene – mgr. Torbjørn Olsen og p. Claes Tande – var i sin tid studenter ved kollegiet.  

Etter studietiden kom en ny og spennende fase: livet som diplomat i Den hellige stols tjeneste. Først ved det apostoliske nuntiatur i Honduras, så ved Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, FN-kontorene og Det internasjonale atomenergibyrået, alle i Wien. Og til slutt ved Den hellige stols delegasjon til FN i New York.  

Bilde

– Ble diplomatiet et sidespor i din livsbane?  

– Nei, det var 11 år med rike opplevelser og ulike og givende erfaringer. Helheten tror jeg vil være meg til nytte i mitt kommende virke her hjemme. Det hele kom litt brått på, for den opprinnelige planen var at jeg skulle hjem til Norge etter endte studier og arbeide med ekteskapssaker her. Jeg trodde ikke at diplomatiet var noe for meg, samtidig som det sto klart for meg at dersom dette var Vatikanets ønske, var jeg beredt til å gjøre et forsøk.  

– Så da bar det i vei til Mellom-Amerika. Det ble to og et halvt veldig flotte år i Honduras. Ennå bærer jeg det landet med meg i mitt hjerte. Det var som å komme til en helt annen verden. Den katolske kirke der, som er den samme som vår, har  et helt annet uttrykk. Det var et fattig land, preget av en nærmest kontinuerlig, brutal narkotikakrig som det var hjerteskjærende å se konsekvensene av. Men samtidig lærte jeg å kjenne et folk med et håp og med en vital katolsk tro. Og på toppen av det hele lærte jeg et verdensspråk, nemlig spansk.

– Det må ha vært litt av en overgang å komme tilbake til Vest-Europa?

– Definitivt. I Wien tilhørte jeg en delegasjon som arbeidet mot en hel klase med internasjonale organisasjoner. Jeg brukte det meste av tiden på saker knyttet til menneskerettigheter og til internasjonal kriminalitet, spørsmål som jeg hadde arbeidet med i løpet av min tid i diplomatakademiet i Roma. Jeg måtte forholde meg til hele verden. I Wien gjorde jeg også tjeneste for en menighet som Klosterneuburg, biskop Eidsvigs gamle kloster, hadde ansvar for. Det ble tre og et halvt utbytterike år.  

– Neste stopp var FN i New York. Der hadde jeg lignende typer oppgaver, spesielt i forhold til forhandlinger omkring menneskerettigheter, miljø og utvikling og internasjonal rett. Den hellige stols delegasjon i New York er betydelig større en delegasjonen i Wien, og jeg fungerte som nummer to i delegasjonen, som «Deputy Permanent Observer». Jeg hadde ansvar for tre meget dyktige forhandlere som arbeidet for Den hellige stol. Også her hadde jeg noen oppgaver for en menighet knyttet til Klosterneuburg.

– I New York?

– Ja, Klosterneuburg-augustinerne har grunnlagt et lite kloster utenfor byen, der de driver flere menigheter. Det ble et første møte med amerikansk katolisisme på grasrota, men skulle ikke bli det siste.

Mgr. Hansen forteller at oftere og oftere i løpet av hans mange år med diplomatisk virke meldte spørsmålet seg: Er det slik han skulle leve ut kallet som prest? Flytte hvert tredje år rundt i verden? Eller var det noe annet? En langvarig tankeprosess førte ham til noe jeg ærlig talt aldri har hørt om: «Prestefellesskapet av den hellige Sulpicius».  

Bilde

– Er det et ordenssamfunn?

– Nei, sulpisianerne er et samfunn av sekulærprester. Man må være sekularprest for å tre inn blant sulpisianerne og forblir inkardinart i ens eget bispedømme. Det ble grunnlagt i Paris på 1600-tallet for å sørge for å realisere Tridentinerkonsilets dekret om prestestudier. Tanken var å samle sekulærprester som skulle vie seg til den formende undervisning i presteseminarer. Samtidig har det visse trekk som minner om ordenslivet. Både Vatikanet og biskop Eidsvig var innforstått med at jeg skulle forsøke dette. Og fellesskapet ønsket at jeg skulle begynne som høyskolelektor («assistant professor») og etter hvert også dekan for studentene ved St. Mary’s Seminary and University i Baltimore i staten Maryland, det eldste katolske seminaret i USA, grunnlagt i 1791.

– Opplever du kirken i USA som veldig ulik kirken i Norge?  

– Både ja og nei. Den katolske kirke i USA er mye større enn her hjemme og har enorme ressurser. Det er også en voldsom dynamisme i den amerikanske kirke, som forklarer hvorfor den påvirker katolikker langt utenfor USAs grenser. Det er for meg ikke lenger overraskende at mange norske katolikker får impulser rundt troen og troslivet fra Amerika. Dette har også sammenheng med det som gjør kirken i USA lik vår her hjemme: den er veldig multikulturell, har alltid vært en innvandrerkirke, den lever i et samfunn hvor protestanter er i flertall, og hvor sekularisering stadig gjør seg gjeldende.  

Pater Fredrik Hansen kunne utvilsomt ha fortsatt i det diplomatiske korps og kanskje endt som nuntius et sted i verden. Eller han kunne fortsatt i den akademiske verden og endt som professor i teologi ved et eller annet universitet. Men Kirken ville det annerledes.

– Kjente du et lite stikk av skuffelse da Den hellige stol ville det annerledes, og kalte deg ut av interessante oppgaver for å forberede deg til å bli biskop?

– Nei, jeg ble ikke skuffet, men jeg kjente sterkt at dette ville bli en ganske drastisk overgang til noe som er veldig annerledes. Og jeg gledet meg over å få lov til å komme hjem og bidra aktivt til Den katolske kirkes liv i Norge. Både mitt doktorgradsstudium og mitt akademiske arbeid rundt ekklesiologi (læren om Kirken) har omhandlet hvilken plass og myndighet en biskop har. Og jeg var vant til å omstille meg, og har alltid funnet meg til rette der hvor Kirken har plassert meg. Det blir et helt annerledes liv. Men jeg må innrømme at jeg håper innimellom å kunne bruke noe av min tid på mer akademiske gjøremål.

Jeg gledet meg over å få lov til å komme hjem og bidra aktivt til Den katolske kirkes liv i Norge.

– Du har gitt ut en bok om Kirken som mysterium og som institusjon, et emne som også kaster lys over en biskops dobbelte funksjon. Av ham kreves det at han er både overhyrde og en slags administrerende direktør, at han både ivaretar en sentral pastoral funksjon og er leder for en bedrift med mange avdelinger og et bispedømme med et stort antall troende. Biskop Mangers hadde 6–7000 i sin hjord, du får antagelig nærmere 200 000! Er det skremmende?

– Om ikke skremmende, så svært utfordrende. Jeg overtar et bispedømme som jeg riktignok kjenner, men antagelig i dag litt for overfladisk, ettersom jeg har vært så mye i utlandet. OKB har vokst veldig raskt og mye. Det er blitt mange flere prester, messesteder, kirker og fremfor alt en eksplosiv økning av katolikker med forskjellig slags bakgrunn. Det er mye å lære og det er mye å ta tak i. Men jeg er optimist. Det er ikke uoverkommelig å bli bedre kjent med og ta del i det som rører seg i bispedømmet.  

Bilde

– I den katolske befolkning i Norge er de norskættede i mindretall. Vi har et stort og fargerikt fellesskap med større og mindre grupper fra andre land og kulturer. Hva er viktigst: å la kulturene blomstre eller forsøke å intergrere mangfoldet i en norsk form for katolisitet?

– Det er åpenbart at vi må gjøre begge deler. I det katolske Norge som helhet, i bispedømmet og i den enkelte menighet må vi forsøke å skape en enhet som samler de ulike grupper, språk, tradisjoner. Det er utfordrende, for kirken består ikke av én stor del og mange små. Vi har større grupper (blant dem polakkene og litauerne), og så mange noe mindre grupper, blant dem den norske. Og som biskop Eidsvig har sagt: man kan ikke integrere et flertall inn i et mindretall! Oppgaven er å finne en enhet som tar på alvor den multikulturelle realiteten vi er og lever i. Mange innvandrere i vår kirke er såpass nye at de trenger sjelesorg på sitt språk og hjelp til å ta del i kirkens liv på deres eget språk og i deres egen kultur. Vi har også mange grupper som har vært her i lengre tid, men som er bærere av viktige og sterke tradisjoner som de naturlig og forståelig ønsker skal holdes i hevd. Det må det også være rom for, innenfor enheten og fellesskapet.  

I det katolske Norge som helhet, i bispedømmet og i den enkelte menighet må vi forsøke å skape en enhet som samler de ulike grupper, språk og tradisjoner.

– Du kjenner Det annet vatikankonsil bedre enn de aller fleste, ettersom du har redigert og kommentert en komplett utgave av dette kirkemøtets dokumenter. Mange så på konsilet som et nødvendig oppbrudd og en gledelig fornyelse. Andre var skeptiske og forsvarte det gamle og stabile som de var glad i. Siden har det vært en vedvarende spenning mellom det som litt unyansert kalles de liberale og de konservative katolikkene. Hvordan vurderer du alt i alt konsilets historiske betydning?

– Ingen tvil: konsilet hadde enorm betydning for Kirken, og ikke bare den gang, men fortsatt i dag. Som alle de andre økumeniske kirkemøtene gjennom historien la Det annet vatikankonsil frem en visjon og en lære som Kirken fortsatt grunner over, tar opp i seg og iverksetter. Det vi har sett i løpet av de siste 20–30 årene, er diskusjoner rundt selve forståelsen av hva konsilet var og hvordan det skal forstås. Og her har de to siste pavene, Benedikt XVI og Frans, gitt viktige innspill. Benedikt oppfordret Kirken til ikke å se på konsilet som et brudd, men som en kontinuitet, en fortsettelse og videreutvikling. Når brudd-tenkningen rendyrkes, kan den bli ytterliggående, polariserende og skape problemer. Valget står ikke mellom en forståelse som sier: «alt før konsilet var rosenrødt og flott, alt etterpå er bare forferdelig» og det motsatte: «alt før konsilet var forferdelig, mens alt etter er det beste som noen gang har skjedd». Da klarer man ikke å holde det hele sammen, som er den katolske vei. Målet må heller være å lese konsilet i lys av Kirkens tidløse lære. Det pave Frans stadig kommer tilbake til, er konsilet som begivenhet i Kirkens liv, noe som utløste nye tanker, nye ideer, impulser for å fremme evangeliseringen.

Les mer

• Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse

– Det er vel nettopp tanken bak hans synodalitetsprosjekt?

– Absolutt. Pave Frans har gang på gang understreket at synodalitet handler om å fremme evangeliseringen og aktiv deltakelse i Kirkens liv. Synodalitet står etter min mening på to grunnstener. Det ene er kapittel 2 i konsildokumentet om Kirken, Lumen gentium. Kapitlet taler om Kirken som Guds folk, og understreker dåpen som det sakrament som ikke bare gjør oss til medlem av denne Kirken, men som også krever at vi alle tar del i liv og misjon. Som pave Frans sier, det er ingen passive tilskuere i Kirken. Den andre grunnstenen er pavens og biskopens ansvar for å lede og veilede Kirken, kapittel 3 i det samme dokument. Jesus valgte og sendte ut apostlene som Kirkens hyrder. Deres etterfølgere skal hyrde Kirken videre i dag.   

– Du brukte ordet «polarisering», et fenomen som vi ser både i politikken og i Kirken. Representerer konfliktfylte motsetninger en fare også for det katolske Norge?

– Som kirke må vi alltid være på vakt rundt splittelser, konflikt og polariseringen. Og ikke bare være på vakt, men aktivt arbeide mot dette og for enhet. Det som lider som en konsekvens av splittelser og polarisering i Kirken er både den enkeltes trosliv og Kirkens oppdrag. Man ser dette temmelig sterkt til tider i kirken i USA (som i politikken). Samtidig har nok de siste årene vist at temperaturen også øker her hjemme, i politikken og i diskusjoner rundt tro og kirkeliv. Derfor blir enhet i våre menigheter og i kirken generelt så viktig. Både for å kunne gjøre det vi er satt til: å forkynne det glade budskap og for å bli et tydelig tegn på et sant fellesskap.

Bilde

– Får du tid til ro og til bønn i det livet du lever?

– Det gjør jeg. Det vil også være noe av det første jeg ønsker å få på plass: å bygge en dagsrytme som ikke er basert på papirbunken på skrivebordet, men rundt bønneliv og det Kirken lærer om bispegjerningen. Driften av sentraladministrasjonen er viktig. Samtidig vil jeg sørge for også å ha tid til å besøke menighetene, utføre pastorale oppgaver som det å høre skriftemål i domkirken – samt i ny og ne å skrive innenfor en mer akademisk ramme. Det handler rett og slett om å få til en fornuftig ukeplan.

– Et siste og enkelt, men viktig spørsmål: Har du det bra?

– Jeg har det bra. Etter at jeg sa ja til utnevnelsen, har jeg ventet på en uro rundt dette. Det har foreløpig ikke kommet. Jeg har blitt veldig godt mottatt, og hørt mange si at de var glade for at jeg kom hjem igjen. Jeg vet det er mange mennesker som ønsker å bidra, hjelpe til og bistå meg så mye de kan, og dét har lettet det hele ganske betydelig. Og jeg ser frem til igjen regelmessig å ta langrennsturer, som også vil bidra til å gjøre det godt å komme hjem igjen. Dette skal nok gå bra!

Lørdag 18. januar blir monsignore Fredrik Hansen viet til biskop.

Dette intervjuet kan også leses i St. Olav – katolsk tidsskrift, nr. 4/2024

Abonner på St. Olav – katolsk tidsskrift

Bilde

Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:

• Via dette skjemaet
• Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
• Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no

Se mer/mindre