Vientiane 11. desember 2016 (KI) – Søndag den 11. desember 2016, tredje søndag i advent – søndag Gaudete «Gledens søndag», ble i sannhet en gledens dag for den lille flokken av lokale katolske troende i Laos (45 000 katolikker i et land med en overveiende buddhistisk befolkning på seks millioner). Da ble landets protomartyrer, den salige Josef Thạo Tiến og seksten ledsagere (d. 1954-70), saligkåret. Saligkåringen ble opprinnelig planlagt til slutten av 2015, men det ble for kort tid for den unge og fattige kirken i Laos, så den ble utsatt i et år.
Saligkåringen fant sted i Laos’ hovedstad Vientiane. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans delegat, i dette tilfelle kardinal Orlando Beltran Quevedo OMI (f. 1939), erkebiskop av Cotabato på Filippinene (1998- ) og kardinal fra 2014. Han tilhører kongregasjonen «Oblater av Den uplettede Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI), som også seks av martyrene tilhørte, fem franske og en italiensk misjonær. I tillegg teller gruppen fem franske patre fra «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes eller Missions Etrangères de Paris – MEP), en laotisk sekularprest og fem laotiske legmenn. Den 17. oktober 2016 bestemte Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen i Vatikanet at de laotiske martyrene som gruppe skal minnes den 16. desember, dødsdagen for den salige martyren Johannes Wauthier OMI. Alle de sytten martyrene døde i perioden fra 1954 til 1970.
Etter at Andre verdenskrig sluttet med at Japan kapitulerte i august 1945, overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer i Indokina og dannet en provisorisk regjering, som henrettet ikke-kommunister. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen over sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina. I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Viet Minh, som var kommunistiske vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh, motsatte seg franske forsøk på å gjenerobre kolonien. I mars 1945 hadde geriljaen kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygda, og Ho erklærte seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker gjeninnsatt det franske kolonistyret, og dermed brøt Den første Indokina-krigen ut. Dette skulle bli starten på en rekke store kriger i Indokina.
Den første indokinesiske krig ble utkjempet i perioden fra 1946 til 1954 mellom Frankrike og den vietnamesiske motstandsbevegelsen Việt Minh, ledet av Ho Chi Minh (viet: Hồ Chí Minh) (1890-1969), kjent i Vietnam som Bác Hồ («onkel Ho»). Krigen sluttet med at Frankrike forlot Fransk Indokina, de franske koloniområdene i dagens Vietnam, Laos og Kambodsja. Krigen førte til en deling av Vietnam og fortsatte noen år senere fra slutten av 1950-årene i Vietnamkrigen, også kalt Den andre indokinesiske krig, mellom USA og Sør-Vietnam på den ene siden og FNL og Nord-Vietnam på den andre. Krigen endte med at USA tapte og trakk seg ut i 1975.
I april 1946 erklærte kongen Laos for selvstendig, og det ble dannet en regjering, Lao Issara (Det frie Laos). Våren 1946 besatte franske styrker Laos på nytt. Kongen var profransk, men Lao Issara-regjeringen flyktet til Bangkok. Allerede i 1946 oppsto nasjonale motstandsgrupper som bekjempet franskmennene, men de utgjorde ikke noen egentlig trussel mot kolonimakten. I 1946 ble Laos medlem av Den indokinesiske føderasjon mellom de franske besittelsene i det sørøstlige Asia: kolonien Cochin-Kina og protektoratene Annam, Kambodsja, Tonkin og Laos. Laos fikk begrenset suverenitet innen det franske koloniriket i 1949.
Laos fikk 1953 full selvstendighet innenfor Den franske union. Genèvekonferansen i 1954 om Indokina anerkjente Laos’ selvstendighet, enhet og nøytralitet. Laos gikk i 1956 ut av Den franske union. I årene etter 1954 ble det inngått en rekke mislykkede avtaler om nasjonal enhet mellom Vientianeregimet og geriljaen Pathet Lao, og flere kupp og motkupp fant sted. Samtidig med at amerikanerne økte sitt engasjement i Vietnamkrigen, forsterket de sine anstrengelser for å hindre kommunistisk dominans i Laos. En annen grunn til at Laos ble trukket inn i Vietnamkrigen, var den såkalte Ho Chi Minh-ruten gjennom Pathet Lao-sonen. På dette veisystemet kunne forsyninger fraktes fra Nord-Vietnam til FNL i Sør-Vietnam. I 1959 ga Den hellige stol strenge instruksjoner: «Alle prester og religiøst personell – åpenbart unntatt de eldre og syke – må bli værende på sine tjenestesteder dersom ikke eller inntil de blir utvist». Alle misjonærene fulgte med glede denne ordren, som for en rekke av dem betydde en dødsdom.
I midten av 1960-årene var Laos i realiteten delt i soner under kontroll av Pathet Lao eller regimet, som fikk stadig mer åpenlys støtte fra USA. I oktober 1964 begynte USA bombing av Pathet Lao-sonen. Nord-Vietnam økte sitt militære nærvær i Laos, spesielt for å beskytte Ho Chi Minh-ruten, men deltok også aktivt i kampene på Pathet Laos side. USA sendte flere militære rådgivere, og CIA organiserte og finansierte en hemmelig leiehær, hovedsakelig fra stammen meo. Også thailandske leiesoldater deltok. Verken leiehærene eller den USA-støttede kongelige hæren maktet å stanse Pathet Lao og de nordvietnamesiske styrkene, til tross for kraftig amerikansk bombing.
En storstilt sørvietnamesisk invasjon 1971 for å kutte Ho Chi Minh-ruten mislyktes. I februar 1973 ble en våpenhvileavtale undertegnet i Vientiane, i september en fredsavtale. En samlingsregjering ble dannet med like mange pro-kommunister som ikke-kommunister. Denne maktbalansen ble snart forrykket; Pathet Lao overtok gradvis mer av makten.
Den kommunistiske maktovertakelsen ble fullbyrdet den 2. desember 1975, da en nasjonal kongress avskaffet monarkiet og den demokratiske folkerepublikken Laos ble proklamert. Sporadisk geriljaaktivitet har funnet sted siden revolusjonen 1975, men uten å være noen virkelig trussel mot regimet. Den løselig organiserte motstandsbevegelsen består nesten utelukkende av medlemmer av minoritetsfolket hmong. Under krigene i Laos og Vietnam i 1960- og 1970-årene lot titusener hmong-soldater seg verve til kamp på USAs side mot nordvietnameserne langs Ho Chi Minh-stien. Siden revolusjonen 1975 har over 100 000 hmong-flyktninger slått seg ned i USA. Påstander om diskriminering og overgrep mot hmong-minoriteten førte til at forholdet til USA først ble normalisert i 2004, ti år senere enn normaliseringen mellom USA og Vietnam.
Pathet Lao var en kommunistisk og nasjonalistisk politisk gruppe som til slutt klarte å ta den politiske makten i Laos etter en langvarig borgerkrig eller opprørsrevolusjon som varte fra 1950-tallet til 1975. Pathet Lao var hele tida tilknyttet de vietnamesiske kommunistene og var Laos’ svar på Vietnams Việt Cộng og Việt Minh. Etter at Pathet Lao vant den militære makten i landet, ble de et regjeringsparti snarere enn en nasjonalistisk opprørsgruppe, og begrepet gikk ut av bruk. Den politiske bevegelsen Pathet Lao ble først kalt Laos’ folkeparti (1955-72) og senere Laos’ revolusjonære folkeparti fra 1972. I motsetning til den pro-kinesiske bevegelsen Røde Khmer i Kambodsja var Pathet Lao pro-vietnamesisk og pro-russisk.
Pathet Lao nedkjempet de rojalistiske styrkene i 1975 og jaget kongen ut av landet, og Laos har vært en kommuniststat siden da. Utenlandske misjonærer ble utvist eller flyktet i 1976, og kirker, kapeller og eiendommer ble konfiskert. Nå er mindre enn 2 % av befolkningen i Laos kristne, og tallet på katolikker er under 1 %. Det katolske Laos er delt i fire apostoliske vikariater: Vientiane, Paksé, Savannakhet og Luang Prabang (som har vært vakant siden 1975 og ledes av en apostolisk administrator).
Laos ble fra slutten av 1800-tallet evangelisert av patrene i «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes eller Missions Etrangères de Paris – MEP). I 1935 fikk de følge av misjonærer fra kongregasjonen «Oblater av Den uplettede Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI), og på slutten av 1950-tallet ble et lokalt presteskap født. Geriljaen som infiserte landet, forårsaket en politisk og sosial ustabilitet, som viste seg i motstand mot utlendinger og den kristne tro, og mange misjonærer døde. Da Pathet Lao overtok i 1975, ble alle misjonærer og utenlandske religiøse tvunget til å forlate landet. Mange prester i landet endte i fengsel eller omskoleringsleirer.
De første små tegnene på liberalisering kom i 1991 med godkjennelsen av den nye grunnloven, som anerkjenner religionsfrihet. Landet har i økende grad åpnet seg for utenverdenen, så den nåværende situasjonen preges av både fortsatte vanskeligheter og oppmuntrende utsikter. I løpet av årene etter 1991 ble alle prestene løslatt, religionsfriheten utviklet seg og regjeringen ga tillatelse til å bygge religiøse bygninger, og nylig har det vært nye prestevigsler.
Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)