Den salige Josef Thạo Tiến og seksten ledsagere (d. 1954-70)

De sytten salige Laos-martyrene

I Sørøst-Asia oppsto de første kongerikene i de nordlige deler av Burma, Thailand og Laos rundt år 1300. Den laotiske prinsen Fa Ngum underla seg de omkringliggende småstatene og inntok i 1353 Vientiane og grunnla Lan Xang, «Millioner elefanters land». I 1478 rykket styrker fra Annam inn i Lan Xang, og hele 1500-tallet var dominert av Burmas ekspansive politikk. Lan Xang ble invadert flere ganger, og til slutt ble rikets hovedstad flyttet til Vientiane, og landet allierte seg med thailenderne.

De første europeere kom til Vientiane på 1600-tallet. Etter det ble Laos ble delt i tre: Luang Prabang, Vientiane og Champassak, og 1700-tallet var dominert av innbyrdes rivalisering mellom de tre rikene. I 1828 inntok en thailandsk hær Vientiane, plyndret byen og tok innbyggerne med seg til Thailand. I det underbefolkede Sørøst-Asia førte man krig mer for å øke befolkningen enn for å vinne land. Seierherrene hadde alltid med seg hjem så mange krigsfanger som mulig. Disse stadige, tvungne forflytningene har gjort Sørøst-Asia meget sammensatt og komplisert både kulturelt, etnografisk og språklig.

Fra 1850 søkte Thailand å styrke sin kontroll over Laos, som på denne tiden var blitt en thailandsk vasall. Men i 1893 tvang franskmennene Thailand til å oppgi alle krav øst for Mekong, og Laos ble fransk protektorat.

Tre opprør, alle blant minoriteter, ble slått ned 1907 i sør og 1914 og 1919 (meo) i nord. Under Andre verdenskrig kom Vietnam, Laos og Kambodsja under japansk dominans. Den 9. mars 1945, da Tyskland i praksis var nedkjempet og amerikanerne rykket stadig nærmere i Stillehavet, bestemte japanerne seg for å ta full kontroll over Indokina. De beholdt makten inntil den vietnamesiske nasjonalistgeriljaen Viet Minh klarte å frigjøre store områder før krigens avslutning.

Etter at Japan kapitulerte i august 1945, overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering, som henrettet ikke-kommunister og innførte pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen over sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina. I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Men Frankrike svarte med å bombe havnebyen Haiphong. Viet Minh, som var kommunistiske vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh, motsatte seg franske forsøk på å gjenerobre kolonien. I mars 1945 hadde geriljaen kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygda, og Ho erklærte seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker gjeninnsatt det franske kolonistyret, og dermed brøt Den første Indokina-krigen ut. Dette skulle bli starten på en rekke store kriger i Indokina.

Den første indokinesiske krig ble utkjempet i perioden fra 1946 til 1954 mellom Frankrike og den vietnamesiske motstandsbevegelsen Việt Minh, ledet av Ho Chi Minh (viet: Hồ Chí Minh) (1890-1969), kjent i Vietnam som Bác Hồ («onkel Ho»). Krigen sluttet med at Frankrike forlot Fransk Indokina, de franske koloniområdene i dagens Vietnam, Laos og Kambodsja. Krigen førte til en deling av Vietnam og fortsatte noen år senere fra slutten av 1950-årene i Vietnamkrigen, også kalt Den andre indokinesiske krig, mellom USA og Sør-Vietnam på den ene siden og FNL og Nord-Vietnam på den andre. Krigen endte med at USA tapte og trakk seg ut i 1975.

I april 1946 erklærte kongen Laos for selvstendig, og det ble dannet en regjering, Lao Issara (Det frie Laos). Våren 1946 besatte franske styrker Laos på nytt. Kongen var profransk, men Lao Issara-regjeringen flyktet til Bangkok. Allerede i 1946 oppsto nasjonale motstandsgrupper som bekjempet franskmennene, men e utgjorde ikke noen egentlig trussel mot kolonimakten. I 1946 ble Laos medlem av Den indokinesiske føderasjon mellom de franske besittelsene i det sørøstlige Asia: kolonien Cochin-Kina og protektoratene Annam, Kambodsja, Tonkin og Laos. I 1947 fikk Laos tilbake de områdene langs Mekong som Thailand hadde holdt besatt siden 1941. Laos fikk begrenset suverenitet innen det franske koloniriket i 1949.

Laos fikk 1953 full selvstendighet innenfor Den franske union. Genèvekonferansen i 1954 om Indokina anerkjente Laos’ selvstendighet, enhet og nøytralitet. Laos gikk i 1956 ut av Den franske union. I årene etter 1954 ble det inngått en rekke mislykkede avtaler om nasjonal enhet mellom Vientianeregimet og geriljaen Pathet Lao, og flere kupp og motkupp fant sted. Samtidig med at amerikanerne økte sitt engasjement i Vietnamkrigen, forsterket de sine anstrengelser for å hindre kommunistisk dominans i Laos. En annen grunn til at Laos ble trukket inn i Vietnamkrigen, var den såkalte Ho Chi Minh-ruten gjennom Pathet Lao-sonen. På dette veisystemet kunne forsyninger fraktes fra Nord-Vietnam til FNL i Sør-Vietnam. I 1959 ga Den hellige stol strenge instruksjoner: «Alle prester og religiøst personell – åpenbart unntatt de eldre og syke – må bli værende på sine tjenestesteder dersom ikke eller inntil de blir utvist». Alle misjonærene fulgte med glede denne ordren, som for en rekke av dem betydde en dødsdom.

I midten av 1960-årene var Laos i realiteten delt i soner under kontroll av Pathet Lao eller regimet, som fikk stadig mer åpenlys støtte fra USA. I oktober 1964 begynte USA bombing av Pathet Lao-sonen. Nord-Vietnam økte sitt militære nærvær i Laos, spesielt for å beskytte Ho Chi Minh-ruten, men deltok også aktivt i kampene på Pathet Laos side. USA sendte flere militære rådgivere, og CIA organiserte og finansierte en hemmelig leiehær, hovedsakelig fra stammen meo. Også thailandske leiesoldater deltok. Verken leiehærene eller den USA-støttede kongelige hæren maktet å stanse Pathet Lao og de nordvietnamesiske styrkene, til tross for kraftig amerikansk bombing.

En storstilt sørvietnamesisk invasjon 1971 for å kutte Ho Chi Minh-ruten mislyktes. I februar 1973 ble en våpenhvileavtale undertegnet i Vientiane, i september en fredsavtale. En samlingsregjering ble dannet med like mange pro-kommunister som ikke-kommunister. Denne maktbalansen ble snart forrykket; Pathet Lao overtok gradvis mer av makten.

Den kommunistiske maktovertakelsen ble fullbyrdet den 2. desember 1975, da en nasjonal kongress avskaffet monarkiet og den demokratiske folkerepublikken Laos ble proklamert. Sporadisk geriljaaktivitet har funnet sted siden revolusjonen 1975, men uten å være noen virkelig trussel mot regimet. Den løselig organiserte motstandsbevegelsen består nesten utelukkende av medlemmer av minoritetsfolket hmong. Under krigene i Laos og Vietnam i 1960- og 1970-årene lot titusener hmong-soldater seg verve til kamp på USAs side mot nordvietnameserne langs Ho Chi Minh-stien. Siden revolusjonen 1975 har over 100 000 hmong-flyktninger slått seg ned i USA. Påstander om diskriminering og overgrep mot hmong-minoriteten førte til at forholdet til USA først ble normalisert i 2004, ti år senere enn normaliseringen mellom USA og Vietnam.

Pathet Lao var en kommunistisk og nasjonalistisk politisk gruppe som til slutt klarte å ta den politiske makten i Laos etter en langvarig borgerkrig eller opprørsrevolusjon som varte fra 1950-tallet til 1975. Pathet Lao var hele tida tilknyttet de vietnamesiske kommunistene og var Laos’ svar på Vietnams Việt Cộng og Việt Minh. Etter at Pathet Lao vant den militære makten i landet, ble de et regjeringsparti snarere enn en nasjonalistisk opprørsgruppe, og begrepet gikk ut av bruk. Den politiske bevegelsen Pathet Lao ble først kalt Laos’ folkeparti (1955-72) og senere Laos’ revolusjonære folkeparti fra 1972. I motsetning til den pro-kinesiske bevegelsen Røde Khmer i Kambodsja var Pathet Lao pro-vietnamesisk og pro-russisk.

Pathet Lao nedkjempet de rojalistiske styrkene i 1975 og jaget kongen ut av landet, og Laos har vært en kommuniststat siden da. Utenlandske misjonærer ble utvist eller flyktet i 1976, og kirker, kapeller og eiendommer ble konfiskert. Nå er mindre enn 2 % av befolkningen i Laos kristne, og tallet på katolikker er under 1 %. Det katolske Laos er delt i fire apostoliske vikariater: Vientiane, Paksé, Savannakhet og Luang Prabang (som har vært vakant siden 1975 og ledes av en apostolisk administrator).

Den katolske evangeliseringen av Laos pågikk fra slutten av 1800-tallet frem til tredje kvartal av 1900-tallet. I dag ønsker den lokale katolske kirken å gjenopplive minnet om sin fortid, og særlig de av vitnene som ga sitt liv for misjonen. Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt på 160 underkategorier. De tre største gruppene er: Lao (med språket Tai-Kadai) med 54,6 %, Khmu (med språket Mon-Khmer) med 10,9 % og Hmong (med språket Hmong-Mien) med 8 %.

Laos ble evangelisert av patrene i «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes eller Missions Etrangères de Paris – MEP) fra slutten av 1800-tallet. I 1935 fikk de følge av misjonærer fra kongregasjonen «Oblater av Den uplettede Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI), og på slutten av 1950-tallet ble et lokalt presteskap født. Geriljaen som infiserte landet, forårsaket en politisk og sosial ustabilitet, som viste seg i motstand mot utlendinger og den kristne tro, og mange misjonærer døde. Da Pathet Lao overtok i 1975, ble alle misjonærer og utenlandske religiøse tvunget til å forlate landet. Mange prester i landet endte i fengsel eller omskoleringsleirer.

De første små tegnene på liberalisering kom i 1991 med godkjennelsen av den nye grunnloven, som anerkjenner religionsfrihet. Landet har i økende grad åpnet seg for utenverdenen, så den nåværende situasjonen preges av både fortsatte vanskeligheter og oppmuntrende utsikter. I løpet av årene etter 1991 ble alle prestene løslatt, religionsfriheten utviklet seg og regjeringen ga tillatelse til å bygge religiøse bygninger, og nylig har det vært nye prestevigsler.

De sytten salige Laos-martyrene var opprinnelig delt i to grupper, en gruppe på to og en gruppe på femten martyrer. Bildet viser alle de sytten martyrene, og på denne listen er de to martyrene i den «italienske» gruppen merket med en asterisk.

 

Den salige Josef Thạo Tiến ble født den 5. desember 1918 i Ban Ten i Muang Xôi i provinsen Houa Phanh øst i Laos. Både hans bestefar og hans far hadde vært bemerkelsesverdige kristne. I en alder av elleve år begynte han på skolen til fjellkateketene i Hữu Lễ i provinsen Thanh Hóa i Vietnam, for på den tiden tilhørte hans hjemprovins faktisk det apostoliske vikariatet Phát Diệm, og fra 1932 det apostoliske vikariatet Thanh Hóa (nå bispedømme). Han var en god student, så i 1937 ble han flyttet over til gutteseminaret (petit séminaire), hvor han studerte latin og fransk. Han var den eneste av ungdommene fra fjellet som kunne fortsette med suksess på presteseminaret (grand séminaire).

Ferier og utplasseringer bekreftet hans kall, for han var svært nær de enkleste mennesker, en ivrig og pålitelig kateket og begavet med hendene. Han var populær hos misjonærene og elsket av alle. Fra 1942 til 1946 var han student hos sulpisianerpatrene (Societas Presbyterorum a Sancto Sulpicio – PSS) i seminaret i Hanoi. Han var flittig i bønn og studier og holdt seg borte fra den politiske agitasjonen. Ved juletider i 1946 ble seminaret stengt og studentene spredt. Han vendte tilbake til Laos til fots, men krigen kom dit også. Det var i Saigon han fullførte sine studier. Mange klassekamerater husker ham med varme, og han demonstrere sin urokkelige forpliktelse til misjonen i sitt land, Laos.

Den 6. juni 1949 ble han presteviet i katedralen i Hanoi. Den 1. oktober 1949 kunne han endelig slutte seg til sin kjære misjon i Sam Neua i Laos. Men i november fant han seg ved frontlinjen i geriljasonen. Med tillatelse fra sine overordnede ble han værende. Freden vendte foreløpig tilbake, og han reorganiserte og ledet skolene i Muang Sôi. Men i dypet av sitt hjerte var han en hyrde. Folk kom i hopetall for å lytte til ham. Han levde i fattigdom og usikkerhet, men var en mann med visjoner og håp. Han var en venn av de fattige og elsket av alle.

Ved juletider i 1952 kom den kommunistiske geriljaen tilbake, og i påsketiden i 1953 okkuperte de provinsen Sam Neua i Laos. Alle i misjonen ble evakuert, men p. Josef Thạo Tiến forble på sin post. Han sa: «Jeg blir hos mitt folk. Jeg er klar til å gi mitt liv for mine laotiske brødre». Etter påske ble han arrestert, stilt for folkedomstolen og sendt i fengsel og omskoleringsleir. Da han ble ført til leiren Ban Ta Lang, knelte folk på veien og gråt. Han sa: «Ikke vær lei dere. Jeg kommer tilbake. Jeg skal studere (...) Fortsett å utvikle deres landsby».

Han var isolert, men motsto alle forsøk på å få ham til å falle fra eller bryte sitt prestelige sølibatsløfte. Alene med den lidende og seirende Kristus var han et tegn på håp for alle. Etter at han igjen nektet å gi opp sitt prestedømme og å gifte seg, ble han den 2. juni 1954 ført ut av leiren Ban Ta Lang i Houaphan i Laos, eskortert av fire vakter. Han ble bundet på hender og føtter og skutt med fem kuler. Han var 35 år gammel.

I dag uttales p. Tiens navn med respekt og påkalles med tillit av alle laotiske kristne, både hjemme og i diasporaen. Han var den første frukten av deres unge Kirke, førstegrøden som Hun ofret til Gud. Han var Laos’ protomartyr.

Den salige Johannes Baptist Malo (fr: Jean-Baptiste) ble født den 2. juni 1899 i La Grigonnais i bispedømmet Nantes og departementet Loire-Atlantique i regionen Pays de la Loire (uforandret i 2016) i det vestlige Frankrike. Han ble døpt samme dag i sognekirken i landsbyen. Han vokste opp i Vay i en familie av småbønder. Etter grunnskolen i Puceul gikk han på gymnaset i den apostoliske skolen i Saint-Lô i departementet Manche.

Som et sent kall, kanskje på grunn av familien, begynte han på seminaret til «Det parisiske misjonsselskap» (MEP) den 15. september 1928, da han var 29 år gammel. Han ble presteviet den 1. juli 1934 og den 16. september samme ble han sendt til misjonen i Lanlong (Anlong, Guizhou) i Kina. Etter langvarige studier av kinesiske språk og innføring i landets metoder og skikker, fikk p. Jean-Baptiste ansvaret for distriktet Baobao. I dette fjellområdet på grensen mellom provinsene Guizhou, Guangxi og Yunnan var det da stor usikkerhet. Til tross for store vanskeligheter og alltid på vakt begynte p. Malo straks å besøke sine kristne misjonsstasjoner, noen av dem hadde ikke sett en prest på tyve år.

Dette var en tid for «krigsherrer». Fjellene var et tilfluktssted for lovløse, som tidvis foretok plyndringsekspedisjoner ned på sletten. Den 1. juni 1938, i hans fravær, kom bevæpnede ranere med økser og våpen og ransaket hans bolig. Det var faktisk en rekke år med elendighet og store smerter: dødelige slag, branner, forbrytelser, hat, sjalusi, hevn over mange kristne. Det førte med seg tårer, sorg, enker og foreldreløse.

Til tross for alle disse vanskelighetene fortsatte p. Jean-Baptiste å besøke sine kristne. Han fikk hjelp av en utmerket kateket. For utdannelse av barn lyktes det ham å grunnlegge fire nye skoler. Hans helse begynte å svikte, og i 1941 ble han behandlet i Lanlong, men etter sin utskrivning vendte han trofast tilbake til sin stilling. I april 1948 greide han å nå de kristne samfunnene som lå spredt ved samløpet av elvene Po og Nanpan-jiang, mens ranerne allerede var på motsatt bredd. Han var alltid på vakt, klar til å dra når de lovløse kom for å plyndre landsbyen. Våren 1951 måtte han sammen med en kollega søke tilflukt i en hytte på landet i fjorten dager.

Samtidig installerte det nye regimet seg i Kina. Våren 1951 kom det kommunistiske soldater, og i likhet med mange utenlandske prester ble p. Jean-Baptiste arrestert og fengslet. Etter en summarisk rettssak ble han utvist fra Kina, svekket og syk.. Den 4. desember 1951 var han i Hong Kong, hvor han skulle gjennomgå en operasjon. Deretter fikk han hvile i noen måneder i Frankrike, og så bestemte hans overordnede deg for å sende ham som misjonær til Laos.

Den 27. november 1952 dro han til sitt nye apostolat, misjonen Thakhek i Laos, og dit kom han den 17. mars 1953. Han begynte straks med tapre studier av det laotiske språket lao. Oppgaven ble gjort enklere av den kunnskapen han hadde fått fra thai-dialekten i det sørlige Kina, som var i slekt med lao. Snart kunne han ta over ansvaret for en liten kristen bosetning med det poetiske navnet Na None-Kèo («ris-feltet på haugen for martyrene av Laos»). Lao-folket elsket ham med en gang, fordi han var en mann av ekstrem enkelhet, og han var også svært mild med dem. Han hadde rykte for å være en stor misjonær i Kina. I Laos fikk han knapt tid til å bevise det samme, etter å ha bodd der i bare et år.

Ved juletider 1953 avanserte Việt Minhs tropper i regionen, og den franske hæren tvang misjonærene med den apostoliske prefekt fekt Jean-Rosière-Eugène Arnaud MEP (1904-72) av prefekturet Thakhek (1950-69), biskop fra 1958, i spissen til å evakuere til Paksé i den sørlige delen av Laos. Da de trodde støvet hadde lagt seg, kom de tilbake den 15. februar 1954. Men på veien gikk de i Việt Minhs bakhold. Sammen med sin apostoliske prefekt Jean Arnaud, de to medbrødrene Louis Mainier og René Cozien og nonnen sœur Jeanne-Antide Du Noyer måtte p. Malo til avhør. Noen laotiske søstre skulle bli løslatt noen dager senere. Gruppen ble ført til fots over berg og daler til en omskoleringsleir i nærheten av Đô Lương nær Vinh i Vietnam, nesten 1200 kilometer unna.

Malo skulle ikke komme frem til målet for denne tvangsmarsjen. Han var syk og kunne ikke fordøye den gamle risen blandet med salt som var fangenes eneste daglige mat. Hans vakter nektet ham all hvile og tilsyn. Han var utmattet og rammet av feber, så han falt stadig av tretthet, men hver gang ble han tvunget til å komme opp og gå videre. Etter en endeløs Korsvei døde han av sult og utmattelse søndag den 28. mars 1954 (tredje søndag i fasten) mens han tilbød sitt liv til Gud for misjonen i Laos. Han aksepterte sine lidelser og død med stort heltemot. P. Malo døde rundt klokken syv på kvelden på en båt som fangene var i stand til å sitte på med ned elven Ngàn Sâu. Det skjedde i Vĩnh Hội i Vũ Quang i provinsen Hà Tĩnh i Vietnam Neste kveld ble han pakket inn i en matte og gravlagt i øsende regn på et hullete område ved bredden av elven.

Om kvelden la folket i Yên Hội, en landsby på den andre bredden av elven, merke til uvanlige fenomener. Om natten hørte en kateket, som bodde rett over fra graven på den andre siden av elven, på avstand latinske sanger, og han gjenkjente dem som dem som ble brukt i begravelser. Han varslet naboene, og alle krysset elven med båt for å besøke stedet. De væpnede soldatene gjorde imidlertid at de holdt en viss avstand. Bare én eller to kom nær nok til å utveksle noen ord med prefekt Arnaud, som kunne litt vietnamesisk. Dermed fikk de vite at det var en prest som var blitt gravlagt. De vietnamesiske kristne i denne avsidesliggende dalen har fromt voktet graven og minnet til den ukjente misjonæren som døde der ved en tilfeldighet etter å ha lidd så mye.

I 1999 ba de om tillatelse til å bringe levningene fra dette isolerte stedet til et mer tilgjengelig og mer verdig sted. De jordiske restene av p. Malo ble derfor overført til en midlertidig grav nær sognekirken i Vĩnh Hội i bispedømmet Vinh og kommune Hương Thọ i distriktet Vũ Quang, tidligere Hương Khê i provinsen Hà Tĩnh. Den nåværende graven til p. Malo er en urne i henhold til vietnamesisk skikk i et vakkert monument sammen med urnene til tre andre prester. som inkorporerer disse fire urner er rett ved siden av sognekirken i Vĩnh Hội. Der er minnet om p. Jean-Baptiste Malo og hans ry for hellighet blitt bevart til i dag blant kristne i regionen. Hans grav æres og folk kommer dit for å be. Stedet for hans opprinnelige grav brukes nå til jordbruk, på venstre bredd av elven Ngàn Trươi hvor den løper sammen med  av sistnevnte med Ngàn Sâu. Stedet heter Cửa Rào («sammenløpning»). Den nøyaktige plasseringen er godt kjent for kristne som lever midt imot på høyre bredd, i den lille landsbyen Yên Hội som tilhører sognet Vinh Hoi. Stedet er tilgjengelig bare med båt.

Den salige Renatus Dubroux (fr: René) ble født den 28. november 1914 i landsbyen Haroué ved foten av åsen Notre Dame de Sion i bispedømmet Nancy og departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine) i det nordøstlige Frankrike. Han ble døpt den 10. desember i sognekirken i landsbyen. Han var den fjerde av seks barn av trelasthandleren Jules-René Dubroux og hans hustru Valerie Remy. De kom fra borgerskapet, men hadde lidd tilbakeslag. Moren drømte om å se alle sine barn tre inn i ordener. Faren elsket hagen, holdt kaniner, jaktet og fisket.

Ved farens død ble rollen som familieoverhode overtatt av den eldste sønnen, Albert, en landsens lege mer sjenerøs enn velstående. Renatus’ yngre søster Yvette trådte inn som nonne hos «De fransiskanske misjonssøstre av Maria» (Franciscaines Missionnaires de Marie – FMM) og var hele sitt misjonærliv i Afrika. I 2007, i en alder av 88, var hun fortsatt i gang med sin misjon i Burkina Faso. Den yngste broren, Michel, skulle bli sekularprest for bispedømmet Nancy, og han var aktiv til han døde i en alder av 83 år i 2005.

René var av en sportslig natur, og tro mot familietradisjonen ble han raskt en utmerket jeger og en ekspert på fiske. «Det var nok for ham med en pinne og hyssing for å fiske og fange fisk der ingen andre fikk noe», sa hans nevø. Han blomstret i speiderbevegelsen. Han hadde også en helstøpt karakter, en egenskap som skulle markere hele hans liv.

Etter grunnskolen i Haroué trådte Renatus til sine foreldres glede inn i bispedømmets gutteseminar i Nancy. Gutteseminaret okkuperte da et hjørne av det store klosteret Bosserville, mens presteseminaret lå i en annen del av bygningene og resten var mer eller mindre forlatt. Da Renatus som syttenåring ble ikledd sutan og begynte å studere filosofi, var han en ung mann med flammende energi, men som raskt ble lagt merke til for sin mangel på disiplin. De store klosterbygningene hadde ingen oppvarming, og vintrene i Lorraine var kalde. Hans søster Yvette husker fortsatt: «De unge menneskene har ikke forestilt seg noe bedre enn å tenne et bål i et fellesrom og spille kort. Jeg husker at sognepresten og foreldrene ble innkalt, og Renatus ble utvist. Et bispemøte var hans sjanse. Biskopen av Saint Die sa: «Jeg tar inn Dubroux i mitt seminar (...) Jeg vil få god bruk for ham». Det var biskop Louis-Augustin Marmottin (1875-1960), biskop av Saint-Dié (1930-40), deretter erkebiskop av Reims (1940-60). Han ble ikke skuffet.

Så Renatus fortsatte sin prestelige formasjon på presteseminaret i Saint-Die i departementet Vosges fra 1933 til 1939, bare avbrutt av militærtjeneste (1936-37) som menig i det 37. Régiment d’Infanterie de Forteresse i Bitche i departementet Moselle, nær den tyske grensen. I sine ferier dro Renatus tilbake til familien og organiserte pedagogiske aktiviteter for de unge i området. Hans søster Yvette, som han sto svært nær, skisserer et portrett: «Han var svært dynamisk, full av liv, svært populær. Han elsket å tjene (...) Hjemme gikk han alltid på jakt og fiske, noe han var svært god til (...) Familien var lystig (...) og han var kjent for å sove lite. Om kvelden spilte vi og sang rundt pianoet. Om morgenen var pappa vekkerklokke: alle til messe! Han ble sint på Renatus som svært ofte sovnet igjen. Huset var alltid åpent for alle unge. Renatus var svært livlig, lett å få kontakt med, en vakker gutt som tiltrakk jentene. Han prøvde energisk å vokte seg (...)

Biskopen av Saint-Dié, som satte pris på Renatus’ kvaliteter, fremskyndet hans ordinasjoner. Den 18. desember 1938 ble han ordinert til diakon, og den 8. januar 1939 ble han presteviet som sekularprest for bispedømmet Saint-Dié. Minnebildet fra hans primissmesse viser programmet for hans eksistens: «Å tjene menneskene nær Gud, tjene Gud nær mennesker, som ham! Under Vår Frues blikk».

Ved sin prestevielse var Renatus blitt utnevnt til vikar (kapellan) for en gammel sogneprest i sognet Saint Pierre Fourier i Chantraine nær Épinal i departementet Vosges i Lorraine. Men krigen kom allerede, og igjen ble Renatus mobilisert (1939-40). Under det tyske angrepet i 1940 var han militær sykepleier ved fronten. Deretter kom det engelskmennene kalte the phoney war («krigen som ikke var noen virkelig krig»). Ved Maginotlinjen skrev han til sin familie den 19. mai 1940: «Situasjonen er alvorlig. [...] La oss ikke være redde. Alt vi trenger å lide, kan bare være en soning for våre synder. [...] La oss ha tillit og leve lykkelig. Vår tro og Guds nærvær gjør oss glade og forstående, forbereder oss på alt og gir oss selvtillit». Under det tyske angrepet skaffet Renatus’ usedvanlig modige oppførsel ham heder og Krigskorset (Croix de Guerre). Han ble tatt til fange og internert i noen tid i Sarrebourg (ty: Saarburg) i departementet Moselle i Lorraine.

I ordre nr 1304c av 3. desember 1942 heter det: «En modig soldat, et mønster på engasjement og tapperhet, opptrådte bemerkelsesverdig i kampene 17.-20. juni 1940, da han under voldsom ild fra fiendens artilleri og infanteri gikk for å pleie og trøste de sårede i bataljonen. Herværende ordre omfatter tildeling av Krigskorset med sølv stjerne». Her finner vi noen av de egenskapene som skulle markerer René Dubroux’ misjon i Laos.

Da han ble demobilisert, var han i stand til å gjenoppta sin tjeneste. Han var ansvarlig for ungdomsarbeidet som han viet seg lidenskap til. Dette omfattet også å være kapellan for speiderne, og han var ikke redd for et spartansk liv i naturen. Gjennom sine tre år i tjenesten (1940-43) preget han disse unge sterkt med sin iver og tro.

Men p. Dubroux’ øyne skuet allerede ut over sitt sogns horisonter. Ingenting skremte ham, ingenting virket umulig, han tørster etter det absolutte. Den 30. oktober 1943 svarte han på sitt misjonskall ved å tre inn i «Det parisiske misjonsselskap» (MEP), og den 15. september 1944 ble han bestemt for misjonen i Thakhek i Laos. Men på grunn av krigen kunne han ikke dra før den 2. februar 1946, og det i første omgang som militærkapellan i Vietnam (1946-48)! Da han ble løst fra sine plikter to år senere, kunne han endelig dra til sin misjon i Thakhek.

I 1948 ble p. Dubroux utnevnt til misjonær i Namdik (1948-57), som var sete for en viktig kristen landsby. Han utviklet først det kristne livet hos de troende gjennom sine instruksjoner og ved hyppig mottak av eukaristien og botens sakrament. På den materielle siden strebet han etter å bedre deres situasjon, så han lærte dem å utnytte skogen og eksportere tømmer. Den offisielle rapporten fra misjonen i Thakhek for 1951 siterer «en bedre forståelse av det kristne livet i hans landsbyer og en bedring i hygiene og helse», og fortsatte: «[P. Dubroux] undersøker nye løsninger som kan bli brukt for at disse fremskrittene skal fortsette i fremtiden». Hans jaktferdigheter gjorde ham berømt på en annen måte, da landsbyen ble terrorisert av en tiger. Renatus klarte å avgjøre dyrets skjebne med et enkelt rifleskudd. Man begynte å betrakte ham som en trollmann, så han la nesten bort geværet for godt.

Fra den 19. juli 1954 til den 13. september 1955 var p. Dubroux på ferie i Frankrike for å gjenvinne sin helse, som var undergravd av et alt for strengt levesett. Han bodde hos familien til sin storebror legen. Han benyttet denne tiden til å besøke sin søster nonnen, som også var tilbake fra Afrika for å bli frisk, og sin lillebror presten. Men Laos var fortsatt hans lidenskap. Han var i kontakt med sin misjon gjennom brevveksling takket være regelmessige brev fra unge Paul, som han kalte «min seminarist». Disse brevene hadde stor betydning for Renatus, og når de ankom, eksisterte ikke noe annet for ham. Tilbake i Laos ble p. Dubroux ikke lenge i Namdik. Han forklarer i et brev til sin familie datert 9. desember 1956:

«Jeg har avsluttet mitt arbeid på de postene hvor jeg ble involvert: alle er døpt, og nå er det bare å følge og opprettholde kontakten med den hedenske verden. Jeg hadde sluttet for å arbeide i sektor nord som mitt distrikt, helt hedensk, som jeg på grunn av mitt arbeid i den kristne landsbyen helt hadde neglisjert. Men dette fikk jeg ikke (...) Monseigneur sender meg i stedet til sør, i regionen Paksé, blant fjellfolket, i et skogkledd og pittoresk land (...) Og nå må jeg også gjenta alt det jeg nettopp har forlatt. Slik er det å være misjonær!»

Ved juletider 1956 utførte han et vanskelig arbeid i distriktet Nongkhène nær Paksé. Den 2. januar gir han flere detaljer: «Jeg fortsetter tjenesten i Laos, men hvis jeg ikke var så gammel, ville jeg godt klart å lære minst ett nytt språk. Jeg kunne ikke drømme om å gjøre det bedre enn i mitt tidligere distrikt: Jeg lærte katekismen til massevis og fikk mange voksne til å utdanne seg (...) Ingen kjørbare stier til mine poster: Jeg måtte forlate jeepen ved den siste elven og komme videre til fots: det er bra for helsen!»

Dubroux visste derfor at han bodde på et farlig sted og at reisene til ytre stasjonene innebar en overhengende fare. Stedet sto i umiddelbar kontakt med den gryende kommunistiske geriljaen. Det ble rettet trusler mot ham, og opprørerne ønsket å vise at misjonæren bare var et fnugg på veien, et latterlig hinder for deres vilje. Den 15. juni 1958 skrev han sitt testamente i favør av misjonen. Hans superior på den tiden sier: «Vi hadde konstatert at på grunn av den underjordiske infiltreringen ble situasjonen farlig. Jeg foreslo for pateren å forlate stedet, men han var ikke en mann som lot seg imponere, og jeg hadde ingen myndighet til å gi ham ordre». Renatus hadde bestemt seg for å bli værende og fortsette sin misjon, koste hva det koste ville. Han hadde ingen mangel på mot og følte seg fullstendig solidarisk med sine sognebarn og var en av dem.

Om morgenen lørdag den 19. desember 1959 kom Renatus til Palay, en av sine stasjoner. Om natten samlet folk seg til bønn som forberedelse til julen. Kirken var en liten laotisk bygning på søyler. P. Dubroux trakk seg deretter tilbake til sakristiet, som også fungerte som bolig. Klokken ni satt han i samtale med to av sine kateketer og en annen ung mann. Noen sto i skyggene utenfor, kanskje på trappen, og en stemme ga ham ordre om å reise seg. Straks ble det avfyrt et skudd. Pateren utbrøt: «Jeg er truffet, støtt meg!». Han gikk mot utsiden da et andre skudd treffer ham i hjertet og han faller død om. Et tredje skudd fyres av unødvendig. I døråpningen så en av hans ledsagere tydelig en dobbeltløpet hagle, og han kjente igjen modellen: den var paterens, en Idéal fra Manufrance. Da så han en liten gruppe som gikk bort i den måneløse natten.

Nedbrutt og i frykt for døden forble de unge mennene ubevegelige i en lang stund før de kastet et blikk. En av dem sa: «Ikke gjør noe, gal av sorg og frykt, vi har lagt pateren ut og løftet hans hode, men han var død, blødd i hjel (...)». Folk i landsbyen hadde ikke flyktet, fordi opprørerne hadde gitt dem ordre om ikke å forlate sine hjem.

Biskop Arnaud, den apostoliske vikar av Thakhek, skrev noen dager senere til generalsuperioren for Missions Etrangères: «Mens dette dramaet skjedde i landsbyen Palay, plyndret en annen gruppe opprørere boligen til p, Dubroux åtte kilometer unna, i landsbyen Nongkhène. Denne gruppen av røvere var større, førti, ble det sagt».

Søndagen etter laget innbyggerne i Palay en kiste. På slutten av dagen og om natten bar de kroppen, assistert av andre kristne fra omkringliggende landsbyer, til Nong Sim, noen titalls kilometer unna. Der overtok en bil ham og førte ham til Paksé, tretti kilometer unna. Mandag kveld fant begravelsen sted. P. Renatus Dubroux er gravlagt i laotisk jord, og hans minne er fortsatt svært levende hos alle hans tidligere sognebarn, særlig de fra Namdik.

Man anklaget en av p. Renatus’ kateketer for å forråde eller drepe ham. Argumentet som brukes, er at p. Dubroux ble drept med sin egen hagle – det var ingen andre av denne modellen, og det ble funnet tomme papphylser. Denne riflen ble vanligvis overlatt til kateketen. Denne ble arrestert og torturert av sivile myndigheter, og han døde i fengselet av mishandlingen.

Jean-Pierre Urkia MEP (1918-2011), senere biskop og apostolisk vikar av Paksé (1967-75), som sto p. Dubroux svært nær, og p. Marcel Vignalet MEP, som var en god venn av den anklagede kateketen og hans familie, benektet kategorisk disse falske anklagene. Geværet var blitt presset fra ham. Identiteten til morderne var det ingen tvil om for dem som var med p. Dubroux da han døde. Under trusler bøyde de seg ikke, men et blikk var talende nok. Denne versjonen bekreftes av vitnesbyrd rapportert av biskop Louis Marie Ling (f. 1944), apostolisk vikar av Paksé (2001- ): «En kveld kom geriljasoldater til søstrene i landsbyen K. og spurte søsteren: «Hvor er pateren?» Hun svarte: «Vi vet ikke, pateren er hjemme i sin landsby». En av soldatene svarte søsteren: «Jeg vet det, vi sendte tre soldater til ham. Jeg kan bare fortelle deg ganske enkelt at pateren er død, vi har drept ham».

René Dubroux’ engasjement og store munterhet ble kjent og verdsatt av alle landsbyboerne. Han var elsket og respektert. Hvorfor da dette angrepet mot ham personlig? Ifølge vitner var det flere grunner som henger sammen. Geriljaen kunne ikke tolerere påvirkning fra katolisismen, som ble regnet som religionen for de kapitalistiske land, religionen til de franske, deres gamle fiender. Det var også en historie om stjålne hagler og paterens offentlige kritikk av tyver knyttet til geriljaen. Faktisk var ikke p. Dubroux en klok mann – noen finner ham temmelig uvøren. Han advarte åpenlyst unge mennesker som var fristet til å se mot geriljaen, og han prøvde med alle midler å utvide sin innflytelse i landsbyene.

Dubroux hadde høye tanker om sine pastorale plikter. En måned før han døde hadde han gitt opp den årlige retretten i Thakhek, en gledelig anledning til å treffe sine kolleger og for å bo hos sine sognebarn i en vanskelig tid. Han beskyttet sin flokk fast mot alle typer misbruk hos de lokale myndigheter: konkubinat, polygami og tvangsekteskap, som det var mye av blant etniske grupper i regionen. Alt dette provoserte et hat mot ham og alt han sto for - moralsk rettskaffenhet og kristen dyd. Uten tvil døde p. Renatus Dubroux av kjærlighet til sine troende, en martyr for nestekjærligheten, en martyr for prestenes iver for sjelene.

Det året hadde Den hellige stol gitt denne instruksjonen: «Prestene og det religiøse hjelpepersonellet (selvfølgelig unntatt de eldre og syke) må stå i sine ansvarlige stillinger, med mindre de kommer til å bli utvist». Renatus hadde høye tanker om sine pastorale plikter, og han døde av kjærlighet til de troende, i troskap til sin misjon. Hans minne er fortsatt svært levende hos alle hans tidligere sognebarn.

Den salige Paulus Thoj Xyooj (Thoj Xyooj Paj Lug) (uttales «Thao Shiong») ble født en gang i 1941 i Kiukatiam i provinsen Luang Prabang i Laos. Hmong-klannavnet Thoj tilsvarer det kinesiske etternavnet Tao/T’ao, og kan bli transkribert «Thao» eller «Tho» i vestlige språk. Fornavnet Xyooj tilsvarer kinesisk Xiong/Hsiung. Paulus var det navnet han fikk ved dåpen. Kiukatiam var en hmong-landsby og het på deres språk Roob Nyuj Qus, det vil si «Villbøffelfjellet». Landsbyen lå på tusen meters høyde, på toppen av et fjell like sør for Landevei nr. 13, nordvest for fjellet Phou Khoun i retning Luang Prabang, den kongelige hovedstaden i Laos, åtti kilometer unna.

I 2007 eksisterer landsbyen Kiukatiam fortsatt, men stedet ble flyttet til langs hovedveien, som nå er asfaltert og trafikkert. Den pleide å bli kalt «dronning Astrid-veien» (fra Luang Prabang til Vinh i Vietnam via Xieng Khouang). Monumentet for dronningen av Belgia er i dårlig forfatning, men er fortsatt synlig ikke langt unna. Den første evangeliseringen hadde blitt foretatt av p. Yves Bertrais OMI (1921-2007), som var misjonær i Laos fra 1949 til 1975 og bodde i Kiukatiam fra 1950 til 1958. Yves Bertrais var den første apostelen for folkegruppen hmong og en globalt anerkjent spesialist på hmong-kultur.

Den unge Xyooj tilhørte den første generasjonen av landsbyboere som omfavnet den kristne tro. Før han var ni år gammel mistet han sin far, som var høvding for landsbyen. I 1950, da p. Bertrais kom for første gang til hmong-folket i Kiukatiam, var det Xyoojs mor Yaj Ntxhais som tok imot ham og forberedte hans første måltid. Xyooj ble snart en overbevist ung katekumen, intelligent og våken. Han knyttet seg mer og mer til misjonen og misjonærene. En nevø forklarer at hans far fortalte ham at den dagen misjonærene kom til landsbyen, ble hans lillebror Xyooj forelsket i evangeliet. Han elsket religionen høyt, og det var derfor han gikk overalt sammen med presten for å forkynne og gi religionsundervisning i den ene landsbyen etter den andre.

Da Xyooj var seksten år gammel, avslørte han for p. Bertrais sitt ønske om å bli prest. Den 16. november 1957 bemerket p. Bertrais i Codex historicus, misjonens dagbok: «Sionj sier at han ønsker å bli prest. Han har alt det som trengs». Til tross for stavemåten som ble brukt, etterlater sammenhengen ingen tvil om at Sionj er identisk med Xyooj. Ettersom misjonærene mente at han hadde ferdighetene, bestemte de seg for å sende ham til gutteseminaret i Paksan for formasjon. Året før hadde misjonen åpnet en ny seksjon der som var ment for å lære opp fremtidige kateketer. Xyooj ville studere til prest, men hans mor motsatte seg dette. Til syvende og sist var det en av Xyoojs to storebrødre, som de bodde sammen med, som tok avgjørelsen.

Det eksisterte enda et problem, det at seminaristkandidaten var en katekumen (en som forbereder seg på dåpen), og dåp var planlagt først det påfølgende år. Likevel ble Xyooj døpt allerede søndag den 8. desember 1957 av p. Bertrais. I den anledning fikk han navnet til apostelen Paulus, et navn han skulle bære med ære. Samtidig ble det døpt to jenter som også dro til Paksan for å studere hos oblatene. Den 11. desember dro en ekspedisjon av gårde til Paksan via Vientiane, ledet av OMI-misjonærene. Den besto av en gruppe på fire hmong-jenter som skulle studere hjemme (Yis, Mas, Diav og Ntoum), samt to gutter som var utvalgt til seminaret, Sionj (Xyooj) og Xab.

I Paksan var en av Xyoojs studiekamerater kardinal Louis-Marie Ling Mangkhanekhoun (f. 1944), fra 2000 biskop og apostolisk vikar av Paksé, som da bare var elleve år gammel, men husker godt denne eldre kameraten, som snakket et annet språk enn hans khmu. På skolen ble Xyooj kjent under sitt laotiske navn «Khamse». Han blir husket som en levende, dynamisk og vennlig tenåring. Men han hadde et helseproblem, et ulcerøst sår i beinet etter en ulykke da han brakk lårbeinet som åtteåring. Såret ville ikke gro og gjorde ham noe handikappet. Biskop Ling sier: «I timene i klasserommet og i håndverkene var han alltid med oss, men når det kom til sport, måtte han bare sitte og se på oss. For en ung mann på hans alder var det en prøvelse. Senere klarte hans mor å helbrede såret med tradisjonelle medisinske remedier.

Xyooj fullførte ikke sin opplæring i Paksan. Årsakene til dette var tydeligvis flere, hans helse spilte en rolle, men også usikkerheten i ungdomsårene. P. Bertrais skrev i Codex den 16. desember 1958 om seminaristenes hjemreise for feiringen av hmong-nyttåret: «Alle var svært fornøyde med dagen. Alle elsker sine studier. Alle ønsker å bli prester « Åpenbart skuffet la han til en notis om de to guttene som dro hjem året før: «Xyooj kommer ikke tilbake til seminaret, han er syfilitisk (sier legene i Vientiane). Han ble raskt overlevert til de unges liv i landsbyen på jakt etter kvinner! Xab returnerer ikke, for han liker ikke livet i Paksan (...) Og det er vi glade for, fordi han klarte ikke studiene».

Motivasjonen var forskjellig for de to unge, for Xyooj synes helsen å ha vært den fremste årsaken. Vi merker oss at p. Bertrais, som hadde behandlet Xyooj, tar litt avstand fra den hypotetiske diagnosen til legen i Vientiane, som hadde ment å gjenkjenne i Xyoojs ulcerøse sår et tegn på syfilis eller kanskje frambøsi (også kjent som yaws), infeksjon med bakterien spiroket som ligner bakterien som forårsaker syfilis. Uansett var diagnosen tydelig feilaktig, men misjonærene beholdt ordet «syfilis», som ville ha alvorlige konsekvenser for omdømmet til en tenåring.

Etter et år var han tilbake i Kiukatiam. Imidlertid forble han forpliktet på sitt kall til kateket og vil fortsette sine forberedelser i regi av misjonærene, ved gradvis å påta seg oppgaven. På landsbyens skole lærte han barna språkene lao og hmong. Som kateket var han debutant, men allerede høyt verdsatt. Vitner beskriver denne gangen enstemmig en ung mann med stor vennlighet, smilende og tilgjengelig, alltid klar til å hjelpe og full av medfølelse for mennesker i vanskeligheter. En av hans elever sier: «Han elsket Gud og arbeidet for Gud. Han var ikke stolt, men ydmyk».

Samme år (1958) ble misjonen i regionen Luang Prabang i det nordvestlige Laos overlatt til de italienske oblatpatrene under ledelse av p. Leonello Berti OMI (1925-1968), suksessivt koadjutor for den apostoliske vikaren av Vientiane (1962) og første apostoliske vikar av Luang Prabang (1963), som omkom i en flyulykke i Laos den 24. februar 1968. Den første gruppen av italienske oblater som ble sendt til Laos i juli 1957 for å forsterke sine franske og canadiske kolleger, inkluderte også patrene Marius Borzaga, Alessandro Staccioli, Bramante Marchiol og Luigi Sion samt legbroren Pierino Bertocchi. De ansvarlige var interessert i provinsen Luang Nam Tha ved grensene til Burma og Kina. Den store hmong-landsbyen Vang Na (som misjonærene ofte feilaktig kalte «Nam Vang» – hmong-stavemåten er «Naj Vas») – hørte snart at deres brødre ble kristne, så de ønsket også i sin tur å høre om «denne Jesus» som ga legemidler til behandling av syke.

Landsbyen lå i distriktet Ban La Xeng (Npam Laj Xees på hmong), nær Vieng Phoukha og Ban Takeo, en og en halv dagsmarsj sørvest for hovedstaden Nam Tha. På en distanse av seksti kilometer var 38 kilometer av veien under bygging, og misjonærene disponerte noen ganger en jeep for dette området. Misjonærene som ble sendt dit var Alessandro Staccioli og Luigi Sion. Alessandro Staccioli OMI ble født i 1931 og ordinert i 1956 og skulle bli apostolisk vikar av Luang Prabang fra 1968 til 1975. Luigi Sion OMI ble født i 1932 og ordinert i 1957 (mange oblatmisjonærer i Laos hadde samme etternavn). De to snakket bare lao og forsto ikke hmong, så de spurte i Kiukatiam om å få låne en hmong-kateket.

Xyooj var tilgjengelig, og i mangel av en bedre trent kateket og på anbefaling av p. Berti var det han p. Marius Borzaga (1932-1960), som nå var ansvarlig for denne misjonen, besluttet å sende. Xyooj skulle senere bli hans ledsager på deres siste misjonsreise, hvor begge ble drept rundt 1. mai 1960. Sannsynligvis var Xyooj en tid som kateket i Nam Tha, etter ønske fra pater superior. Han var underlagt p. Luigi Sion, ung misjonær og også nybegynner. De dro av gårde tirsdag den 21. april 1959, og for den unge kateketen var dette et stort eventyr i tjeneste for evangeliet, han var ifølge Codex historicus «full av entusiasme og mot». Forfatteren legger til noen pittoreske detaljer om karavanen av lastebiler på den første strekningen til Luang Prabang. Den andre strekningen, til hovedstaden Nam Tha, ble foretatt med fly. Xyooj ble ledsaget av den kanadiske p. Plante OMI (1909-2002), en veteran i misjonen i Laos siden 1938.

Noen dager senere var Xyooj på jobb. I dagboken til misjonen i Nam Tha skrev p. Staccioli: «P. Sion [...] hadde hørt at presten hadde gått for å besøke noen hmong-landsbyer som syntes godt disponerte, og han bestemte seg for å gå ditt selv også. Nettopp i forgårs ankom en hmong-kateket fra Kiu Kacham [Kiukatiam] for å sondere disposisjonen til hmong-befolkningen i denne regionen. Derfor dro i går p. Sion og Xyooj (hmong-kateketen) og Khamphong dit» (det burde ha stått Khamphone i stedet for Khamphong).

Da Xyooj kom til Na Vang sammen med p. Luigi Sion OMI og Khamphone, en kristen lao og lærer fra Paksan, var Xyooj en sensasjon. Det var en fredag kveld, den 1. mai 1959 (datoen er godt bevitnet i dokumentene). P. Luigi Sion gir noen pittoresk detaljer: «Misjonen ble påbegynt den 1. mai, da jeg igjen sammen med Khamphone og Khamse [= Xyooj] var på jakt etter en hmong-landsby som vi ikke engang visste navnet på». Ifølge de konkrete minnene til en ung mann fra landsbyen som senere ble en kateket, var det full sesong for innhøsting og familiene kom tilbake fra feltene. Xyooj bar sin hmong-drakt med en svart lue med dusk og tre halskjeder av sølv som han hadde fått av sin far, og som han var svært stolt av.

Selv elsket han senere å fortelle om denne episoden, som ble rapportert av et øyenvitne: «Hmong-innbyggerne i Nam sa: ʽHer er hmong-kongen som ankommer med sin krage stor som armen’ De kalte pateren for ʽJesus’. Jeg fortalte dem: ʽJeg er ikke en hmong-konge, jeg er bare en ung gutt som kom sammen med pateren. Jeg er ikke en høvding, jeg kom bare for å oppfylle en plikt: å forkynne og undervise i Guds evangelium’».

De ba ham om en presisering, og Xyooj fortalte dem Jesus var ham som overvant alle demoner. Det var første gang at disse hmong-innbyggerne hadde hørt at en mann, Jesus, ikke var redd for demoner og til og med jaget dem. De sa til hverandre: «Se, den nye Gud kommer». De ønsket også å få vite om bryllupseremonier, ritualer for de døde, tradisjonelle fester og om de kunne spise kjøtt. For protestanter hadde vært der og fortalte dem at de ikke burde spise svinekjøtt eller drikke alkohol. Xyooj beroliget dem på dette punktet. Deretter inviterte de ham til sammen med pateren å bli i landsbyen deres og bo hos familiene.

Neste dag, den 2. mai, fortsatte folk å komme for å se og høre de reisende, og de glemte sine avlinger i to hele dager. De inviterte dem til å komme og spise hjemme hos dem, som det var vanlig i hmong-hjem. Uten videre begynte Xyooj med iver og tro å lære dem det grunnleggende i katekismen. De første dagene skjedde det i friluft og deretter inne i huset til landsbyens overhode, i lyset fra parafinlamper. Siden kateketen var liten av vekst, måtte han stå på en sjamanbenk for å bli sett av alle. Han satte barna foran og de større bak. Flere vitner husker disse dagene:

«Eldre kvinner anslo vekten på hans sølvkjeder, kjente på hans hmong-lue, følte på hans glatte fingre, og de ønsket til å veie hans halskjeder med en vekt. Han smilte til dem og de lo. Når han smilte, kunne de se hans helt hvite tenner. Alle ble helt stille. Deretter begynte Xyooj å snakke. Han sa han var lærer av bøker. Han kom for å lære de unge sanger. Han ville lære dem Himmelens lære. Han hadde bedt dem om å avvise kulten for ånder. Tre dager og tre netter på rad kom alle for å lytte til Xyooj. Når han lærte dem bønner, var folk forvirret fordi det var nytt for dem; Xyooj, som var svært intelligent og utspekulert, tok en myk bark og bøyde den som et trekkspill for å forklare hver del av bønnen, og forklare at der inkluderte en rekke ord. Han snakket på en måte som var veldig skarp og tydelig, og han var svært tålmodig for å undervise».

Alle var raske til å lære seg «Fader vår» og «Hill deg, Maria». Andre bønner fulgte, og Credo ga anledning til å fortelle Frelseshistorien. En av dem har beholdt detaljerte minner: «Xyooj snakket om Gud og hans arbeid i seks dager for å skape himmelen og jorden, og at han hvilte på den syvende dagen, som kristne feirer for å huske Gud. Han forklarte synden til det første paret, Adam og Eva. Han talte om Moses, hyrden med et stort hjerte som så etter sauene sine i ørkenen, visjonen om en brennende busk som ikke brant opp, og stemmen som sa: ʽDra ut av Egypt, mitt folk Israel’. Han fortalte historien om jomfru Maria som ble gravid med barnet Jesus og dro til paradis uten de kroppslige endringer som skjer med oss, stakkars dødelige». For et vandringsfolk som hmong, som var kjent med eksil, hadde historien om Eksodus selvfølgelig en ekstraordinær kraft.

I utgangspunktet ble Xyooj oppfattet som en gutt som var forskjellig fra de andre, full av kjærlighet til menneskene. Han hadde talegaver og var veldig glad og åpen mot alle uten unntak. Alle elsket ham, fra barn til eldre, og ønsket å høre om himmelens religion, de gode nyhetene om den døde og oppstandne Jesus, overvinner av all ondskap på jorden og overvinner av demoner. Xyooj lærte dem også bønner og religiøse sanger. Han sang svært bra, med en vakker stemme som tiltrakk seg folk. Han sang med de eldre og unge, og det varmet hjertet til alle landsbyboerne. Et vitne sa: «Når han lærte oss sangene, var det ikke med munnen, men med hendene, og alle sang med. Det er hva jeg så, og det er sannheten».

Dermed sådde den unge kateketen Jesu ord på mange måter, og alle ble fylt med entusiasme. Et vitnet som på den tiden fremdeles var en jente, forteller: «Det jeg har følt og sett med mine egne øyne, er at Xyooj gjorde en fantastisk jobb, og at ingen noensinne kunne gjøre det samme. Det varmet meg dypt i hjertet. Protestantene hadde kommet to ganger med sin propaganda, men den hadde ikke påvirket oss. Da Xyooj kom, var det som ble gjort på to eller tre dager, uforklarlig, for vårt hjerte brant og banket. Vi hadde aldri hørt noen snakke som ham. Hver dag gikk jeg for å arbeide på åkrene, og jeg tenkte hele tiden på kvelden etter arbeidet, da ville jeg lytte for å lære, og det gjorde meg så varm i hjertet!»

Ordet ble mottatt og begynte å spire i hjertene. De spurte: «Hvis du jager alle våre sjamanistiske ånder, hva skal vi gjøre? Da blir det ingen ånder for å sikre våre hjem». Han svarte: «Når dere er troende, vil vi jage alle åndene som dere ærer, men det vil være en prest og en kateket med dere. Gud er den største av alle, og på den tiden vil det ikke være flere demoner å frykte. Når dere passerer ville steder, nær dammer og kratt av busker, vil dere ikke lenger være redd for demoner». Xyoojs ord berørte kraftig livet og hjertet til hans tilhørere. Alle så at hans ord var kloke, det var ikke en løgn. Et vitne konkluderte: «Uten Xyooj tror vi at vi aldri ville ha blitt kristne, ettersom vi ikke forstår pateren. Han kunne ikke vårt språk og likevel tok han vare på oss og elsket oss godt, men han kunne ikke undervise som Xyooj».

Fra den tredje dagen, imponert over både budbringeren og hans forkynnelse, hadde halvparten av familiene i landsbyen, sytten hus, bedt om å tre inn i det kristne katekumenatet, det vil si å bli forberedt på dåpen. Ifølge vitner varierer det nøyaktige antallet, men denne forskjellen kan forklares med de ulike måtene å telle hjemmene hvor to generasjoner bodde sammen – det var enten husholdninger eller familier i vestlig forstand. I sin uttalelse snakket et vitne om tolv familier den første dagen og ni den andre, totalt 21. Samme dag, fra formiddagen til kvelden, ledsaget Xyooj p. Sion i å jage sjamanistiske ånder i hvert hus av katekumener, og starter med det til landsbyhøvdingen. Det var han som med egne hender ødela sjamanistiske altere og templer viet til husåndene. Han var ikke redd og brente alt, og det kom røyk fra alle hus! De hadde aldri sett dette før, en mann med mot til å gjøre noe slikt.

Sytten er gjennomsnittstallet, sitert i et brev fra Marius Borzaga som den 31. august ble publisert i Lettera agli Amici del Laos, nr. 4, september 1959. Flere måneder etter hendelsen anga p. Luigi Sion i mellomtiden antallet til tretten: «Den 3. mai jaget jeg åndene i tretten familier (...) Den første som fikk åndene jaget, var landsbyhøvdingen». I begynnelsen av juli, med førstehånds informasjoner, snakket p. Borzaga i sin dagbok om at 28 familier var blitt katekumener. Tilsvarende ga et vitne en liste med navn på tretti familier for de første seks månedene.

I den kristne kalenderen var 3. mai femte søndag etter påske, like før rogasjonsdagene hvor såkornet ble velsignet, og Kristi Himmelfartsdag. Den søndagen ble søndagsmessen feiret offentlig for første gang i en landsby som fortsatt manglet noen kristen tilstedeværelse, men nå hadde katekumener. Liturgien åpnet med en meget passende tekst i Introitus: Vocem iucunditatis annuntiate, et audiatur, alleluia: nuntiate usque ad extremum terræ: liberavit Dominus populum suum, alleluia, alleluia! («Fortell med jubelrop, la det høres, Halleluja! Bring det ut til jordens ende. Si: Herren har løst ut sitt folk, Halleluja! Halleluja!») (Jes 48,20).

Snart spredte nyhetene seg til de omkringliggende landsbyene, og folk begynte å komme for å høre Xyooj. To eller tre timer til fots en dag gjorde dem ikke redde for å komme og høre de gode nyhetene om Jesus, og de begynte å elske det. De beundret Xyoojs undervisningsarbeid og hans engasjement. Han kunne absolutt ikke gjøre alt, men med sin tålmodighet og gode vilje klarte han å lære alle. Antallet katekumener fortsatte å øke, til kateketens store glede: 21 familier etter noen dager, 25 etter to uker, snart tretti, de utgjorde på slutten av året totalt 400 mennesker. Dette tallet oppgis av biskop Loosdregt OMI i hans brev til p. Drouart den 22. januar 1960.

Nyhetene spredte seg raskt rundt i landet og ble også spredt over landegrensene. Fra 5. til 6. mai var biskop Loosdregt og erkebiskop Giuseppe Caprio, som var konstituert leder av den apostoliske delegasjonen, på besøk i Nam Tha og kunne samle informasjon fra p. Luigi Sions munn, etter at han hadde hastet ned fra fjellene. «I går klokken ti kom biskopene Caprio og Loosdregt (...) Monsignore Caprio ble overrasket over den fattigdommen som patrene fedrene levde i. Han var interessert i alt og lovte sin hjelp. Klokken 15, da prelatene var klar til avreise, ankom p. Sion og ropte: ʽEn hmong-landsby ble omvendt og ble katekumener’. Vår glede kunne ikke ha vært større».

Biskop Etienne Loosdregt OMI (1908-1980) ankom i Laos i 1936 med oblatpatrenes første misjonsgruppe, og han var den første biskopen i Laos som apostolisk vikar av Vientiane fra 1952 til 1975. Erkebiskop Giuseppe Caprio (1914-2005) ble utnevnt i samme måned mai i 1959 til pro-nuntius i Kina og senere internuntius i India. Han avsluttet sin karriere som kardinal med ulike posisjoner i Den romerske kurie.

Borzaga holdt seg à jour i Kiukatiam og gledet seg over sitt valg. I slutten av mai 1959 ga han en første vurdering som ble publisert i Italia i bulletinen for foreningen «Venner av Laos»: «Vi tenkte det var best å sende som kateket, for å bistå patrene i Nam Tha i Na Vang, en ung mann fra Kiukatiam, Paulus Xyooj, med et godt intellekt og en enda større entusiasme, som forlot sin åker og sin familie for å dra til Nam Tha. Denne modige guttens opptreden har raskt vist seg effektiv (...) I mai foretok p. Sion og Xyooj en reiset som har vekket mange håp».

I august skrev han til de samme mottakerne: «Na Vang (...) er konvertert til den katolske religion. Patrene Staccioli og Sion ventet på ankomsten til en modig ung mann fra Kiukatiam, Paulus Xyooj, for de vurderte det slik at han ville være bedre til å kontakte hmong og fortelle dem om den katolske religion (...) Så langt hadde alt arbeidet [i Nam Tha] vært på lao. Med vår Xyoojs ankomst til Nam Tha, ble det en hmong-parade, for i hele dager kom de til den katolske misjonen for å høre fra munnen til en autentisk hmong, som snakket deres språk, at dette var religionen til Himmelens Herre».

Xyooj hadde ansvaret alene fra den 5. mai mens p. Luigi Sion var borte i to uker, men det svekket ikke noe. Fellesskapet av troende vokste og ble sterkt P. Sion kom tilbake til Na Vang den 20. mai med en tilførsel av medisiner, bøker og sengetøy, i tide til å overvåke byggingen. Deretter ville han foreta månedlige turer tilbake. En kilde kommenterte: «Da 21 familier var blitt kristne, var [Xyooj] svært fornøyd, og han ba oss om å komme og bringe oss alle sammen for å takke Gud for lå ha frelst oss. Han oppfordret oss til raskt å bygge en kirke der alle kunne komme og be og synge troen, en skole hvor hele landsbyen kunne komme og lære katekismen, og å lese og skrive hmong». Landsbyens høvding tok ansvaret for byggingen, og ved siden av det store huset som var kirke og skole, bygde han et lite hus for presten. Xyooj dro sammen med alle til skogen for å hogge de nødvendige trær og bringe dem til landsbyen for bygging. I sitt brev av 31. august sitert ovenfor, forteller p. Borzaga dette og legger til: «P. Sion på sin side har begynt ivrig å studere språket».

Xyooj hadde både de kvalitetene og manglene som hørte til hans egen alder og kultur. Men det var hans menneskelige og åndelige egenskaper og talenter som gjorde et varig inntrykk på alle landsbyboerne. Han ikke bare trodde på Gud med en fast tro, men han var ærlig og hardt arbeidende. Vitnesbyrd fra en som bodde sammen med Xyooj i Na Vang, men også Kiukatiam i de siste ukene av hans liv, er den mest omfattende om dette emnet:

«Xyooj var en som ikke skryter, ikke er arrogant og ikke sier noe ondt. Han var rask til oppgaven, aktiv og tålmodig (...) Han var sterk i sin religion, og dynamisk i sitt arbeid for Jesus. Jeg kan si at Xyooj elsket Gud, mennesker, kirken og de kristne. Jeg sier dette fordi jeg så ham arbeide hardt for Gud, for Kirken og for de kristne. Arbeidet som jeg så ham utføre, var: (1) undervisning i katekismen – han elsket å lære hmong-folket katekismen. (2) undervise i språket hmong. (3) lage og distribuere medisiner til pasienter i landsbyen eller til dem som bodde langt unna. (4) vise folk hvordan de skulle be hjemme. Når det gjaldt landsbylivet, elsket Xyooj oss alle på samme måte, unge eller gamle, menn eller kvinner, barn, tilbakestående eller intelligente. Han snakket med alle. Jeg så at han ikke var hovmodig. Han snakket og lo med alle. Han elsket særlig Yeej den enfoldige og Kawm den uføre. Vi spiste sammen, og jeg hadde gitt et kyllingben til Xyooj for ham å spise, men i stedet for å spise det, ga han det til Yeej den enfoldige. Han sa til meg: «Dette er svært uheldig. Han ser på oss med misunnelse når vi spiser, hvorfor gir vi ikke ham noe? Også han er et Guds barn som alle andre». Et annet vitne bekrefter: «Hans kjærlighet til andre var så stor at han likte å snakke med alle: unge mennesker, eldre, fattige og barn, alltid vennlig. Han var glad og aldri sint. Det jeg sier er det jeg så, og det er sannheten».

Hva tenkte misjonæren, hans direkte ansvarlige? Han måtte nødvendigvis ha andre vurderingskriterier og derfor være mer kritisk. Xyoojs formasjon som neofytt (nydøpt) og som kateket var helt uferdig. Den 13. juli skrev p. Luigi Sion: «Jeg har ingen klager på kateketens opptreden. Dessverre er jeg fortsatt ikke i stand til seriøst å forberede katekismen med ham, fordi jeg nettopp har begynt å studere språket. Jeg må være tilfreds med å sende ham noen ord av formaning på lao». En måned senere la han til: «Skolen fortsetter å fungere godt, selv om behovet er presserende for noen som kan gi en mer solid opplæring». Misjonæren var imidlertid forpliktet til å merke seg at i hans fravær ble katekumenenes glød ikke svekket, og de lærte å be for seg selv.

Mange tilhørere husket nøyaktig den undervisningen som ble gitt av Xyooj i ukene og månedene etter konverteringen av landsbyen. Et vitne, som på den tiden var en ung jente, sa: «Xyooj hadde et brennende hjerte for å undervise alle. Hver dag slo han tre ganger på gongongen for å tilkalle landsbyen. Om morgenen og igjen om ettermiddagen kalte han sammen de unge for å studere skriving. Om natten studerte hele landsbyen Himmelens lære. Når vi ankom, gikk han rundt for å få for å hilse alle velkommen. Han spurte de voksne kvinnene om deres landrydding, om risen de dyrket, om veien de gikk til åkrene (...) På søndager kalte gongongen de troende til å komme til tilbedelsen av himmelen. Xyooj underviste først om himmelens lære til alle, og så var det å studere sangene. Deretter begynte offeret til himmelen (...) Han var bare en ung mann, men han snakket med verdigheten til en mester som har undervist i troens vei i mange år».

«Vi, barna, vi studerer himmelens lære, og vi praktiserer lesing og skriving på hmong. Vi studerer 63 sammendrag av himmelens lære, for det går godt inn i våre hjerter. Vi så på tegnede bilder og så forsto vi betydningen. Hver leksjon hadde sitt bilde. Hver kveld studerte vi et nytt bilde og så igjen på det fra dagen før». Disse bildene var «Bernadette-bilder», enkle graveringer i svart og hvitt som ble produsert av Bernadettesøstrene i benediktinerklosteret i Thaon-les-Vosges i Frankrike, opplyste p. Yves Bertrais OMI. Undervisningen i katekismen gikk sammen med den i hmong språk og kultur. I dette var han en nær disippel av p. Bertrais. Et annet vitne snakket om dette: «Hver kveld lærte han opp voksne og ungdom i å skrive hmong. Når det ble sent, dro noen hjem. Men likevel fortalte Xyooj historier og legender eller bare pratet med dem som ønsket det». Etter to måneder var alle unge mennesker i stand til å lese og skrive hmong.

René Charrier, som praktiserte dette språket, ble tilkalt for en måned, for å begynne å lære opp de fremtidige lederne av det kristne fellesskapet. P. René Charrier dro fra Kiukatiam den 3. juni og var tilbake den 6. juli (Jf. Diario di un uomo felice). I begynnelsen av juli 1959 tok han med til Kiukatiam et ungt par med et spedbarn og tre unge menn. Der blant de unge hmong hvor kristendommen var mest etablert, ville de forbedre sin forståelse av doktrine og av kristenlivet, for så i sin tur bli kateketer. Her er hvordan p. Luigi Sion forklarte dette: «P. Charrier kom deretter for å gi meg en hånd og sette den nye grunnleggelsen på sporet. Etter en måned med fruktbart arbeid flyttet han til Luang Prabang og tok med seg tre unge gutter og en familie – far, mor og et barn på et par måneder. Etter hvert håper jeg å sende flere». En som var en del av gruppen, forlenget sitt opphold i seks måneder på forespørsel fra p. Borzaga, og ble den siste innbygger fra Na Vang som så Xyooj i live.

Andre besøkende kom for å inspisere eller beundre det som ble gjort i Na Vang, også p. Leonello Berti, lederen for de italienske misjonærene fra 12. til 28. september på anmodning fra sistnevnte, Marius Borzaga dro dit i sin tur for å gi en hånd, ledsaget av en annen kateket (Jf. Diario di un uomo felice). Teksten er ikke tilstrekkelig klar om han ble ledsaget av en eller flere kateketer. En av de bemerkelsesverdige utførte tjenestene var å gi noen privattimer i katekismen til Xyooj, «som ser ut til å forstå noe» skriver han (Diario di un uomo felice).

I januar 1960, etter at Xyooj hadde dratt, ville biskop Étienne Loosdregt av Vientiane i egen person sjekke troens fremgang og etablering av Kirken i Na Vang. Hmong-vitner husker fortsatt hans lange skjegg. Han etterlot, i form av en rapport, et detaljert brev som kaster en kjølig lys over kateketens handlinger i løpet av de rundt syv månedene av hans nærvær, og igjen reiste han spørsmålet om formasjon: «Jeg skriver midt i en gruppe meo som beundrer den raskhet som jeg skriver med. (...) P. Luigi Sion i fjellet har en vanskelig tilgang til sitt område. I flere måneder, nesten et år som han har vært her, har han besøkt mange landsbyer, har en svært beskjeden skole/kapell og et hus som ikke er ett; et hjørne fungerer som apotek-klinikk (svært mange pasientbehandlinger), et annet med seng, et annet hjørne for hans kateket, og et stort fellesrom som alltid er fullt av folk. Han har 400 meo-katekumener, tretti mennesker hver dag, inkludert landsbyens høvding og delegater fra andre landsbyer, som lærer religion, meo og lao, pluss dem fra kveldsstudiene. Alt som P. Bertrais har produsert av bønner, sanger og deltakelse i messen er brukt her. Det er overfylt med folk rundt alteret for å se, og de synger i prestens ører med stor overbevisning og glød. Unge mennesker som studerer i Luang Prabang og to små husholdninger i Kiou Kacham (...) Kort sagt, det er ånden.

Ulempen er at pateren for det meste bruker kateketer, en som studerte tre år Paksan, en annen som bodde i tre eller fire år sammen med patrene Bertrais og Charrier. Pateren går mye til de syke i fjellet, forstår meo, men snakker det ikke, faren er at han har en vane med å la kateketer stå for instruksjonen. I alle fall, p. Sion har ingen komfort, ikke kjøkken, spiser hjemme på svært variable tider og veldig enkle måltider» (brev fra biskop Loosdregt til p. Jean Drouart av 22. januar 1960).

Så hva slags katekese var det Xyooj ga til katekumenene? Et vitne angir innholdet i all sin naive skjønnhet: «De ordene som Xyooj har fortalt oss og som vi fullt ut tror på, er: «Dere er mennesker som har arvesynden, altså er dere syndere, og vi lever bare én gang på denne jorden fordi vi kommer til å dø og bli til jord. Men Gud elsker oss høyt, han har ikke forlatt oss; det er derfor han sendte oss sin Sønn Jesus, som ble korsfestet for å bære våre synder. Han lå i graven i tre dager, og han sto opp igjen. Han er med sin Far i himmelen. Jesus kommer tilbake for at de troende skal gjenoppstå slik som han gjenoppsto. Da vil alle menn og kvinner være vakre, alle vil være friske, og de skal ha evig liv. De vil leve med Gud i himmelen, med kjærlighet, som fuglene flyr på himmelen, uten å måtte arbeide, men må spise og få klær som de skal ha på i seg all evighet!»

En gammel bestemor kunne ikke forstå spørsmålet om ånder og demoner. Xyooj gikk hjem til henne, og andre vitner husker hans ord: «Når du ærer åndene, blir åndene sultne. Deretter kan de bite deg, og du blir syk. Hvis du ikke mater dem, kan de ta deg dit de ønsker. Men fra den dagen når du omvender deg og tror på himlenes Herre, kan åndene ikke bite deg. Når den dagen kommer da himlenes Herre kaller på deg, drar du til himmelen, det er sikkert!»

Andre var bekymret for geriljaen, som allerede fantes i regionen og som ikke likte kristne. Xyooj snakket ofte om eksempelet med martyrene fra Vietnam, som hadde gitt sitt liv for sin tro, unge og gamle, misjonærer, kateketer og enkle troende. Han viste hvordan man kunne dø for himmelens læres sak og holde ut lidelse når andre forfølger oss på grunn av vår tro på himmelen. Han nevnte også forfulgte kristne i Kina. Han la til: «Hvis dere blir tvunget til å forlate læren om himmelen og komme til å fornekte Gud, og hvis dere da blir drept, vil dere gå til helvete, det er sikkert».

Til voksne troende gjentok han ofte fire prinsipper for oppførsel: «Dere må studere og bli utdannet nok til å bli døpt, og da vil dere være Guds barn og dra opp til himmelen. Foreldre bør kle sine barn; selv om de er dårlig kledd, kan de i det minste lære beskjedenhet. De troende bør la sine døtre og sønner få studere og ikke bare la guttene studere, for deres døtre er det Herren himmelen som har gitt dere. Hvis en jente ikke kan studere på dagtid, må hun studere på kvelden». Og Xyooj ga dem et eksempel med de få jentene i Kiukatiam som reiste for å studere hos søstrene i Xieng Khouang.

Alle disse ordene rørte hmong-innbyggernes hjerter dypt og de sa: «Xyooj har rett! Vi må gjøre som han sier!» Et vitne konkluderte: «På kort tid har innbyggerne blitt forvandlet. De har blitt mer nestekjærlig, vennligere og de elsket hverandre». Når det gjaldt Xyooj. hadde han aldri vært inaktiv i landsbyen, han ville treffe alle, og av og til gikk han til andre landsbyer for å snakke om Gud.

I de øyeblikkene da han ikke var opptatt med undervisning, var Xyooj full av iver etter å hjelpe mennesker i nød. Han besøkte de eldre, og det rørte dem stort. På den tiden da de plantet ris, dro han for å hjelpe to mødre med deres planting. En familie dekket huset hans, og da var han der for å arbeide hardt sammen med dem. Etter at dette arbeidet var ferdig, kom noen for å be om medikamenter. Faktisk kom syke hver dag for å be om medisiner for sine plager, og det var Xyooj som mottok dem. De var redde for å gå til presten, en utlending som ikke forsto deres språk, men de hadde full tillit til Xyooj. Etter å ha beroliget dem, fulgte han dem til presten. Han hadde stort mot til å se til dem som var rammet hardest. Noen ganger var det allerede mørk natt da noen kom for å hente ham for å besøke deres syke.

En familiefar falt utfor en klippe og ble alvorlig skadet, men den dagen var Xyooj gått for å be til himmelen for en som var syk i en annen hmong-landsby. To jenter gikk for å lete etter ham. En av dem forteller: «De ba meg og min storesøster om å gå og tilkalle Xyooj. Vi løp begge en lang vei til den gamle landsbyen og til den sykes hus. Xyooj var i gang med å be for ham. De sang «Den gode hyrde passer på sine sauer». Min eldre søster og jeg ventet lenge, men Xyooj sluttet aldri å be. Jeg sa da: «Onkel Xyooj, grandonkel Teem falt ned fra kalksteinsklippen, han ble alvorlig skadet. De vil ha deg til å komme tilbake til landsbyen». Straks forlot Xyooj alt og returnerte sammen med oss til landsbyen».

Alle brakte grønnsaker og ris til Xyooj og presten. På sengen som sto klar for undersøkelse av de syke, ble det plassert grønnsaker, agurk, sukkerrør og frukt plukket i skogen. Xyooj delte maten i stor grad ut til fattige familier. Hele landsbyen var fulle av beundring for hans oppførsel.

I attenårsalderen hadde Xyoojs venner allerede giftet seg, ifølge skikken hos hmong. Han selv følte også at tiden var kommet for å forberede sitt voksne liv. I dag har vi mange vitnesbyrd om hans oppvartning i denne perioden. I Na Vang var det faktisk blant de store jentene mange som var forelsket i Xyooj. De gikk, alltid i en gruppe, for å lære å kjenne ham bedre. Flere mødre ønsket også å se ham som svigersønn, og en av dem gikk for å fortelle ham om sin datter. Xyooj likte å spøke med jentene, men han kunne ikke bli lenge med dem fordi han ønsket å være tilgjengelig for alle. Dessuten, i sitt hjerte hadde Xyooj allerede gjort sitt valg, slik som hmong-gutter gjør. Dette skjedde uten skam, på en ærlig og åpen måte. Hvis den utvalgte kom til klassen litt før de andre, spilte Xyooj på sin munnharpe bare for henne. Noen ganger satte han spøkefullt sitt navn i tekstene til en sang, til glede for de andre jentene.

Den vakre eventyret Na Vang varte i bare litt over syv måneder. Under datoen 12. desember 1959 bemerker misjonens dagbok lakonisk: «Xyooj har reist til Luang Prabang». De ansvarlige hadde informert ham spesielt om at han straks måtte returnere til Kiukatiam og kunne ikke dra tilbake til Na Vang. Hva hadde skjedd? Vi kan ikke svare på dette spørsmålet direkte, fordi de som tok beslutningen, ikke har gitt noen klare grunner. Men i dag har vi noen indirekte bevis som tillater oss å finne ut litt mer.

Først fikk Xyoojs uvanlige og raske suksess i forkynnelsen de ansvarlige til å spørre om innholdet i den. I misjonærenes opplevelse er den kristne religion en krevende religion som velstrukturerte samfunn som hmong har store problemer med å akseptere. Det tar normalt flere år å få det resultatet som de hadde fått her på et par uker. Det er spesielt hele det seksualmoralske området som det tar lang tid å forklare, uten noen reell garanti for suksess. Det hastet med å sørge for at den unge mannen fikk en mer solid formasjon, for de privattimene han hadde mottatt fra p. Borzaga i september, var ikke tilstrekkelig. Derfra var det kort vei til å få mistanke til Xyoojs familiaritet med jentene. Brukte den unge mannen sin suksess og sin utstråling til å forføre og utnytte dem? Hadde han lurt dem i spørsmålet om kristen kyskhet? De hadde jo selv feilaktig trodd at det ulcerøse såret han led av, var et tegn på syfilis og et bevis på hans oppførsel.

Kursene i pastoral praksis til bruk for misjonærer i vikariatet Vientiane advarte dem på følgende punkter: «Misjonæren må aldri la kateket arbeide uten kontroll, selv om han har fått en kateketisk formasjon i flere år [...] Han må ha absolutt tillit til sin kateket, men det betyr ikke at han skal være naiv. Noen ganger må han passe på den utdannelsen de gir, som kan være gal, og også passe på deres moralske oppførsel. Når en kateket har gjort offentlige feil med jentene, må vi slå ned på det. [...] Noen ganger er det vanskelig å utvise kateketen når arbeidet virkelig haster, men i noen tilfeller er det nødvendig å bruke denne løsningen». Dette er kurset ble tatt året før av patrene Sion og Borzaga.

Når det gjaldt Xyoojs tilfelle, avviste hmong-vitner og de som kjente hmong-kulturen, kraftig disse mistankene, både for avslappet undervisning eller tjenesteforsømmelser. En av hans venner sa: «Når det gjelder jentene, oppførte han seg bare som en ung mann, og alle satte pris på hans oppførsel». Vanligvis bekreftet hmong-vitner at Xyooj opptrådte ulastelig i henhold til sitt folks skikker, og de understreket de europeiske misjonærene på den tidens uvitenhet om de moralske regler og skikker hos hmong. P. Charrier, som hadde tilbrakt en måned sammen med Xyooj i Na Vang og viet sitt liv til hmong, sa: «[Anklagen] passer ikke i det hele tatt med virkeligheten i landsbyen eller blant hmong i Laos. Forholdet mellom de unge av begge kjønn var strengt regulert og styrt av hmong-samfunnet, og moralske regler ble effektivt brukt. Det voksne tilsynet var reelt (...) Det var ingen nøkkel i dørene, men en gutt kunne ikke ustraffet gå inn i huset til en jente. Adopsjonen av den kristne tro har absolutt ikke lettet disse tradisjonelle reglene». P. Tito Banchong Thopanhong, apostolisk administrator av Luang Prabang siden 1999, som selv er hmong og personlig har undersøkt den unge kateketens liv og død, konkluderer: «Xyooj oppførte seg alltid som en hmong-gutt på hans alder, i henhold til sitt folks skikker og praksis. Han gjorde ingen feil».

En annen tolkning er diskret nevnt av flere vitner, nemlig at Xyooj har vært utsatt for bakvaskelse forårsaket av sjalusi. Mye senere ble det kjent at en av de protestantiske propagandistene som hadde vært der uten å lykkes, hadde spredt seg ondsinnede rykter. Disse ryktene ble gjentatt av andre, blant annet en av misjonens samarbeidspartnere, som hadde kastet sine øyne på den samme jenta som Xyooj (...) Var forklaringen en stormfull krangel mellom de to mennene? En lite ærerik episode hadde utspilt seg i misjonen i Na Vang under p. Marius Borzagas besøk natten fra 21. til 22. september, som de to misjonærene fortalte om separat. P. Luigi Sion skrev i misjonens dagbok: «Marginal notis: en sjenert kateket mister sin skyhet mellom 23.00 og 4.00 – Whiskyen var bra, men kjødet var dårlig». Mener han Xyooj, som imidlertid ikke var sjenert?

Samme dag noterte p. Borzaga i sin dagbok: «Vi har hatt en liten hodevask [= reprimande] av våre to kateketer som virkelig fortjente det. Gigi [p. Luigi Zion] var rasende, og jeg gjorde alt for å roe ham ned» (Diario di un uomo felice). Deres hentydninger er uklare, men alkohol spiller en rolle i episoden, og alkohol løsner tungen?

Likevel kan man i ettertid slå fast at vedtaket var upopulært blant landsbyboerne i Na Vang. Til tross for alle hans gode kvaliteter, hans iver og nestekjærlighet, var Xyooj en ung mann med lite livserfaring. Hans suksess, den enstemmige beundringen som omga ham, gaver han fikk, alt dette kunne sannsynligvis en dag avlede ham fra sitt vakre ideal og vekke i hans hjerte stolthet eller selvtilfredshet og få ham til å feilbedømme evangeliets arbeidere som hadde mindre suksess enn ham selv. Tilsvarende måtte neofyttene og katekumenene i Na Vang lære å følge Kristus selv, og ikke han de gjerne betraktet som sin «lille hmong-prins». Hans plutselige avreise skulle være en test på styrken av deres omvendelse.

Vitner rapporterer episoden med avreisen med en følelse som holdt seg sterk selv etter så mange år: «Hele landsbyen kom for å treffe ham, og alle gråt. Han trøstet oss med å si at noen allerede var der for å erstatte ham. Han ble fortalt: «Farvel, tenk på oss, vil du komme tilbake?» Hans siste ord var: «Jeg vet ikke». Han kom aldri tilbake! Da de fikk vite om hans forsvinning, gråt landsbyboerne i Na Vang og var veldig triste. Hmong-prinsen hadde forsvunnet.

Et annet vitne forteller: «Den dagen Xyooj dro tilbake, var det mange troende som ønsket å følge ham. Jeg var der med de andre jentene, og vi begynte å gå i veikanten. Vi hadde kommet veldig langt da han ba oss alle om å vende tilbake til landsbyen, men ingen snudde. Eldre kvinner gråt. Xyooj stanset og dekket øynene med hendene. Han gråt, og vi gråt sammen med ham, både menn og kvinner. Gjennom tårene sa han: ʽMin mor, mine tanter, dra tilbake, jeg ber dere! Jeg er redd jeg aldri vil se dere igjen!’ Tre jenter, inkludert hun som han elsket, fulgte ham til Luang Nam Tha. Han festet på jakken til hver av dem en medalje av Jomfruen som et minne».

Landsbyen ble omvendt gjennom kateket Xyooj, og ville de bestå testen av hans fravær? Sjokket var alvorlig, så mange vitner fremholder enstemmig: «Da Xyooj dro hjem, var det få nye hmong som kom til tro (...) I det lange løp var det én familie. Andre kateketer kom, men det var ingen flere konverteringer, unntatt da kateket H. returnerte til Vang Na [etter opplæring i Kiukatiam], og det har vært få familier som senere ble omvendt (...) Deretter følte vi aldri, i andre kateketer, noe som tiltrakk oss til Jesus som det som utgikk fra Xyooj». Et annet vitne sier: «Etter Xyoojs avreise var det en ny kateket for å lære oss troens vei, og en lærer til å undervise oss i skriving. Ingen likte dem. Vi gikk ikke ofte for å bli undervist i troen, fordi klokken ringte ikke veldig ofte, og når den ringte, var det veldig sent på morgenen og sent på kvelden. To eller tre familier gikk tilbake til den gamle kulten, mens andre gjenopptok de sjamanistiske seansene. Troen falmet inntil en ny prest kom og vår kateket H., som hadde fått sin formasjon på Villbøffelfjellet, vendte tilbake for å hjelpe de troende».

I ettertid ses imidlertid ting i et annet lys. Til tross for utallige vanskeligheter – de ulike folkevandringer forårsaket av krig, eksil og spredning over hele verden – forble de kristne i Na Vang i likhet med de i Kiukatiam grunnleggende trofaste mot sin tro. Budbringeren var borte, men budskapet fortsetter å bære frukter.

Kateketen Xyooj ble nå den nærmeste medarbeideren til p. Marius Borzaga, som fortsatte å arbeide blant hmong-befolkningen i Kiukatiam i Luang Prabang. Tidlig i 1960 ba en annen hmong-gruppe fra Pha Xoua, som ligger i nærheten av den kinesiske grensen tre dagsmarsjer unna, om at p. Borzaga skulle besøke dem. Flere ganger hadde han blitt invitert til å reise til disse landsbyene, hvor folket hadde bedt ham om å lære dem om den kristne tro og å hjelpe dem. P. Marius ønsket å bringe dem evangeliet om Jesus, men han ville også snakke med dem og bringe dem medisinsk hjelp og trøst. Dette var den siste avgjørelsen han tok i sitt liv.

Den 25. april 1960 dro pateren av gårde sammen med kateketen Xyooj til noen landsbyer sør for Dronning Astrid-veien i de høye fjellene i landet. De kom frem og arbeidet en dag med de syke i landsbyen, men deretter forsvant de sporløst og ble aldri funnet igjen, til tross for flere leteaksjoner. I førti år var det ikke kjent nøyaktig hva som skjedde, om de var utsatt for et angrep, en ulykke, en kidnapping eller et bakholdsangrep. Folk sier de ikke vet nøyaktig hva som skjedde, men de to misjonærene hadde kommet til landsbyene og truffet innbyggerne og de syke før de forsvant uten spor. Andre misjonærer ble også drept eller truet i disse årene. Først førti år senere kom nyheten om at de sannsynligvis ble myrdet av den kommunistiske geriljaen Pathet Lao (laotisk for «Landet Lao»).

Fordi det finnes så få opplysninger om de to martyrenes skjebne, kjenner vi heller ingen dødsdato. De fleste steder oppgir 25. april som dødsdag og Kiukatiam som sted, altså den dagen de dro av sted på sin reise. Andre opererer med «rundt 1. mai» eller «begynnelsen av mai» ved Muang Kasy i Laos, men dette vil uansett bare bli gjetninger. Ettersom det var tre dagsmarsjer dit og de syntes å ha vært der i en dag, kunne også 29. april være en kvalifisert gjetning.

Livet til den unge Paulus Thoj Xyooj var eksemplarisk på mer enn én måte. Hans tjeneste som kateket var like bemerkelsesverdig som den var kort, mens hans heroiske død ga ham hans endelige storhet. Mange vitnesbyrd har kommet som belyser denne symbolske skikkelsen i misjonen i Laos. Forskning i arkivene har gjort det mulig å plassere hans liv, med sine lys og skygger, i en solid historisk ramme. Denne beskrivelsen av Xyooj er hentet fra Roland Jacques: Un catéchiste hmong chez les Hmong du Laos. Paul Thoj Xyooj (1941-1960), publisert i Histoire, monde et cultures religieuses 2008/2 (nr. 6). Paulus var den første hmong-misjonær og martyr.

Den salige Marius Borzaga (it: Mario) ble født den 27. august 1932 i Trento (ty: Trient), som frem til fredsavtalen etter Første verdenskrig i 1919 tilhørte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, men som ble avstått til Italia sammen med Südtirol. I dag er Trento hovedstad i provinsen av samme navn i den autonome regionen Trentino-Alto Adige/Südtirol. Marius var den yngste av seks barn i en dypt religiøs familie. Han hadde et aktivt temperament og en sterk fysikk som en fjellklatrer. I sin hjemby var han kjent for sin sans for eventyr: han elsket å klatre i trærne, rase gjennom gatene på en sykkel som var for stor for ham og gå i fjellet.

Ved å vokse opp i en dypt kristen familie kjente han seg tiltrukket av prestedømmet. Som elleveåring begynte han på bispedømmets gutteseminar i hjembyen. Når han tenkte tilbake på den tiden, skrev han: «Jeg elsket Jesus i sakramentene, og Maria. Jeg ba, jeg lyktes i mine studier, og jeg drømte ...» Deretter fortsatte sine studier på presteseminaret til det første året av teologi. også der forble hans kjærlighet til naturen intakt. Takket være dette lærte han å observere på en granskende måte både mennesker og ting, og han skrev jevnlig sine observasjoner i sin dagbok.

Marius var bare nitten år gammel da en misjonær fra oblatpatrenes kongregasjon (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI) kom for å snakke med seminaristene. Marius lyttet oppmerksomt, og han skjønte at Gud kalte ham til utenlandsmisjonen, og at hans rolle skulle være som en oblatmisjonær. Kongregasjonen som var grunnlagt i Frankrike i 1816 av den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861), sendte faktisk misjonærer til mange land. For å realisere dette kallet, innså Marius at det var nødvendig å kutte de båndene som bandt ham nært til sin familie og venner. Det var i denne ånd han som tyveåring i 1952 trådte inn i kongregasjonen og påbegynte sitt år i novisiatet. Han definerte noviseåret slik: «Dette er et år hvor vi skal teste evnen til å gi oss fullt til Herren. Dette er et år hvor vi trener å gi avkall på oss selv, å tømme selvet helt slik som vi ville tømme en kasse, uten anger».

Marius forberedte seg deretter på livet som misjonær gjennom mange års studier. I disse årene var det en bestemt åndelig formål: å la seg bli formet så mye som mulig i bildet av Kristus som prest, offer og apostel. Dette ønsket han å gjøre gjennom eukaristien og den uplettede Maria (Marie Immaculée): eukaristien som brutt brød, en frukt av offeret på korset, det vil si av kjærlighet, den uplettede Maria fordi hun ga Jesus til verden. Marius ønsket å imitere henne i en slik grad at han ble misjonær som henne og en bærer av Kristus Frelseren. Fra det øyeblikket av var tanken på martyriet i hans sinn. Ved avslutningen av novisiatet avla han den 21. november 1953 sine første løfter i Ripalimosani i provinsen Campobasso i regionen Molise.

Deretter gjenopptok han sine teologiske studier ved oblatenes skolastikat i San Giorgio Canavese i provinsen Torino i regionen Piemonte. I fire år forberedte han seg i studier og bønn for misjonen ad gentes, som han lenge hadde drømt om. Den 21. november 1956 avla han sine evige løfter. Noen uker senere skrev han: «Jeg nærmer meg prestedømmet som en vordende mor (...) Jeg ønsker å forme i meg en tro og en dyp kjærlighet, solid som granitt, ellers vil jeg aldri bli en martyr». Han ble presteviet den 24. februar 1957, 24 år gammel, og han feiret sin første høytidelige messe i katedralen i Trento, hans hjemsogn. Det var en stor fest for hans familie og hans sogn.

Samme år ble oblatenes første misjonærgruppe fra Italia sendt til Laos. Marius hadde en apostels hjerte og ble valgt til å være en del av denne gruppen, og den 2. juli 1957 mottok han sin «lydighet» for Laos, noe han aksepterte med glede, hans drøm skulle bli oppfylt. Han betrodde sine følelser i sin dagbok: «Festen for Visitasjonen [Jomfru Marias gjesting hos Elisabeth, 31. mai (da 2. juli)]. En av de viktigste dagene i mitt liv: Jeg fikk vite at jeg skal sendes i lydighet til Laos, hvor jeg skal dra i Herrens navn. Uplettede Jomfru, hjelp meg! Jesus, Jesus, Jesus, jeg ønsker å være en av dine egne, som Peter, Paulus, Barnabas, Lukas, Johannes og Jakob». Marius hadde en apostels samvittighet. Den 31. oktober 1957 seilte han ut fra Napoli sammen med den første gruppen av italienske oblater som skulle til Laos. Han var 25 år gammel og den yngste i ekspedisjonen.

I 1958 var misjonen i regionen Luang Prabang i det nordvestlige Laos overlatt til de italienske oblatpatrene under ledelse av p. Leonello Berti OMI (1925-1968), suksessivt koadjutor for den apostoliske vikaren av Vientiane (1962) og den første apostoliske vikar av Luang Prabang (1963), som omkom i en flyulykke i Laos den 24. februar 1968. Den første gruppen av italienske oblater som ble sendt til Laos i juli 1957 for å forsterke sine franske og canadiske kolleger, inkluderte også i tillegg til Marius Borzaga patrene Alessandro Staccioli, Bramante Marchiol og Luigi Sion samt legbroren Pierino Bertocchi.

Den første italienske gruppen ble sendt til distriktet (muang) Paksan (Pakxan, Muang Pakxan; fr: Paksane) («munningen av elven Xan») ved elven Mekong i provinsen Bolikhamsai i det sentrale vestlige Laos, og dit kom de frem etter en måned på reise. Å komme til et av de fattigste landene i verden med svært få kristne, var et sjokk for ham. De slo seg først ned i Kengsadok, det eldste kristne området i det nordlige Laos. Det første året konsentrerte han seg om å lære seg det laotiske majoritetsspråket lao og den lokale kulturen samt få en innføring i livet som misjonær.

Hans misjonsglød ventet ikke lenge med å utfolde seg. Han elsket å være sammen med folk for å lære dem alle å kjenne så snart som mulig og dermed kunne forkynne evangeliet om frelse. Det viktigste arbeidet for den unge misjonæren var å undervise i katekismen, besøke familier og huset de syke som kom til misjonens apotek. Han begynte sitt liv som misjonær i et land som nettopp hadde kommet ut av Indokina-krigen, men fortsatt var herjet av borgerkrig.

Men i virkeligheten var det et meget vanskelig år. Han følte seg isolert og fortapt langt borte fra alle sine landsmenn og venner. Han gjorde store anstrengelser for å lære lao, men han klarte ikke å kommunisere med innbyggerne, og han var også ute av stand til å virkelig utøve sin prestetjeneste. Denne situasjonen fikk ham til å føle seg ubrukelig. Han skrev i sin dagbok: «Mitt kors er meg selv, jeg er et kors for meg selv. Mitt kors er språket som jeg ikke har klart å mestre. Mitt kors er min skyhet, som hindrer meg å si et eneste ord på laotisk». Han fikk smake på de store vanskelighetene med å være en utenlandsk misjonær. Men i sin nød søkte han Guds nærvær. Han skrev denne bønnen: «Alt tilhører deg, Herre, også uroen, angsten, angeren, mørket (...) Jeg elsker deg fordi du er kjærlighet».

Det omfattende arbeidet på misjonsstasjonen samtidig som han skulle lære et nytt språk, undervise nye dåpskandidater og ha den daglige omsorgen for hjelpetrengende syke, oversteg uten tvil hans krefter, men i sin dype kjærlighet til Jesus Kristus fant han likevel kraft til å fortsette. Etter å ha arbeidet blant landsbyene langs elven Mekong, ble Marius i desember 1958 sendt til fjellene nord i landet, til landsbyen Kiukatiam (Kiu Kacham, Kiucatiàm) i distriktet og provinsen Luang Prabang, som tilhørte folkegruppen hmong. Den lå rundt åtti kilometer fra Luang Prabang, langs veien som gikk i retning av Xieng Khouang og Vietnam og som ellers ble kalt Dronning Astrid-veien.

I Kiukatiam etterfulgte Marius en herdet oblatmisjonær som han satte høyt, p. Yves Bertrais OMI (1921-2007), som hadde foretatt den første evangeliseringen. Han var misjonær i Laos fra 1949 til 1975 og bodde i Kiukatiam fra 1950 til 1958. Yves Bertrais var den første apostelen for folkegruppen hmong og en globalt anerkjent spesialist på hmong-kultur. Fundamentene for kristendommen hadde blitt godt lagt, så det gjensto å bygge og utvikle samfunnet. Marius ble først hjulpet av p. René Charrier OMI. Marius gikk løs på oppgaven av hele sitt hjerte. Han gjorde alt for å være på høyden etter eksempel fra de to eldre medbrødrene. Han begynte med å besøke familiene på stedet og ønske syke velkommen i misjonshuset, hvor det daglig strømmet pasienter til hans dør. Fra 1959 var han alene om ansvaret. Han underviste i katekismen og ledet bønnen.

Han fikk også ansvaret for formasjonen av de unge hmong-kateketene. Han skyndte seg, som en som allerede hadde skjønt at livet til en apostel er kort og bør brukes i sin helhet for Guds rike. Men han hadde ingen erfaring, og ofte truet kravene med å overgå hans styrke. Hvordan skulle han ta vare på dem som allerede var kristne uten å forsømme dem som holdt seg unna? Hvordan skulle han drive en skole for nye kateketer samtidig som han måtte lære seg hmong, et nytt språk så forskjellig fra lao? Hvordan skulle han håndtere de lange køene av syke hver dag og samtidig svare på appeller fra avsidesliggende landsbyer, hvor evangeliet ennå ikke hadde nådd?

Disse utfordringene var store, og Marius følte ofte den knusende vekten av sitt ansvar. Det var i sin store kjærlighet til Jesus han fant styrke til fortsatt å tro, for ikke å gi opp. Ja, han var der fordi Gud ønsket det. Han skrev: «For oss misjonærer er det vanlig å dra av sted, det er nødvendig å flytte oss til nye steder. I morgen vil veiene være vårt hjem. Hvis vi blir tvunget til å stoppe midlertidig i et hus, forvandler vi det til en vei som fører til Gud». Biskop Étienne-Auguste-Germain Loosdregt OMI (1908-80), apostolisk vikar av Vientiane (1952-75), ba alle misjonærene om å forberede seg på forfølgelse. I august 1959 betrodde Marius sine tanker til sin dagbok: «Vi kjenner alle de bestemmelsen som er gitt av Den hellige stol i tider med forfølgelse. Hva vil skje med oss? Ingenting, siden vi er i Guds hender. Derfor er vi rolige». Instruksjonen fra Roma var å forbli på sine misjonsstasjoner, i solidaritet med de troende.

Marius’ nærmeste medarbeider var den nittenårige salige kateketen Paulus Thoj Xyooj (nr. 4), som tilhørte hmong-folket. P. Marius sendte ham den 21. april 1959 til Na Vang sammen med patrene Alessandro Staccioli og Luigi Sion OMI. De to snakket bare lao og forsto ikke hmong, så de hadde spurt Marius i Kiukatiam om å få låne en hmong-kateket. Paulus Thoj Xyooj kom tilbake til Kiukatiam fra dette oppdraget i desember 1959.

På et berømt bilde tatt i Laos ser vi Marius sittende ved sin skrivemaskin. Uttrykket i hans ansikt er fullt av konsentrasjon og oppmerksomhet om sin oppgave. Han fylte mange sider, og til tross for hans korte misjonærliv er dagboken og brevene i dag en skatt som gjør det mulig å bli godt kjent med hans virksomhet, men også hans indre reise. Hans medbrødre som var seminarister sammen med ham, skulle senere si at de allerede var klar over hans voksende åndelig dybde. De gjettet at det ville føre Marius til et mye større engasjement.

Hans medbrødre blant oblatene som møtte ham på den tiden, tegner et nyansert, men svært positivt portrett av ham. For eksempel skriver p. René Charrier: «Marius var svært sjenert, men også svært hyggelig og svært hjelpsom. Han nektet aldri en tjeneste. Han var svært beskjeden og gjorde alt for å ikke synes. Jeg husker en episode hvor jeg og Marius hadde skilt lag og jeg gikk for å kjøpe medisiner. Etter to timers gange ble jeg klar over at jeg hadde glemt penger hjemme. Til tross for mine protester snudde Marius snart og dro i motsatt retning, og ettersom han var rask til bens, ankom han stedet vi skulle møtes på samme tid som meg!

Han lærte seg aktivt språket, men han snakket ikke mye med folk. Når de ble forbauset, måtte jeg gjøre det klart at han fortsatt drev og lærte. Etter min avgang ble han leder av misjonen, og da fikk han sannsynligvis litt mer selvtillit. Uansett ble han elsket av hmong. Han var svært hardtarbeidende og modig, med et temperament som den fjellmannen han var. Han var begavet på ulike felt, for eksempel når det gjaldt å synge. Han hadde komponert en vakker Salve Regina».

Jean Hanique OMI (1922-2005) la til. «P. Marius Borzaga var kjent for sin tjeneste som misjonær. Han var en god person, en leder, en meget seriøs mann. Han var alltid i forkant for misjonen. Jeg var hans provinsial, og jeg har et utmerket generelt inntrykk». På sitt språk kalte folket hmong p. Marius Borzaga «seriøst og oppriktig hjerte».

Hos de unge kateketelevene som Marius hadde med seg, er minnene om ham fulle av stor ømhet, for han var for dem en sann far. En av dem skrev: «P. Mario Borzaga var svært tålmodig og hadde et godt hjertet. Han elsket alle. Han forsto noe hmong, det var det jeg som lærte ham». Andre vitner sier: «Jeg bodde sammen med pateren i rundt et år. Jeg var bare seksten år gammel og hadde aldri bygd et hus. Vi gikk for å snakke til pateren. For et hus på 6x8 meter hadde han regnet ut på et papir at plater og bjelker og annet ville koste ni sølvbarrer. Jeg inngikk en avtale, og vi gikk for å felle noen store trær og brakte dem til pateren, som skulle sage dem opp. Det kom også en annen bror for å hjelpe p. Borzaga, de saget treet som skulle til for å bygge huset mitt, og vi monterte det.

Da vi var ferdige, var jeg så sliten at jeg hadde problemer med å se fjellene, og alt gikk rundt for meg når jeg reiste meg, som om jeg skulle falle. Pateren ga meg et middel som jeg skulle drikke ti dråper av oppløst i vann. Det var klart som alkohol og veldig surt. Etter noen dager var mitt hode tilbake til det normale. Så hver kveld etter måltidet lærte vi å synge bønner med p. Borzaga. Han hadde en vakker sterk stemme».

En annen sa: «Han var svært hyggelig, smilende, vakker. Han var svært tilgjengelig. Han tok godt vare på de syke og passet nøye på sine kateketelever fra andre områder som studerte hjemme. Vi bodde i et lite hus bak hans. Han kjøpte klær og lommelykter til oss. Han var svært tålmodig, ikke motløs og hadde mye vilje. Han passet godt på oss. Den ansvarlige, som var vår eldste, var en hyppig gjest ved hans bord».

Marius Borzagas erfaring som misjonær skulle bli kort, for han skulle aldri nå sin 28-årsdag. Mellom slutten av april og begynnelsen av mai 1960 skulle eventyret være over i ensomhet i skogen, langs en fjellsti, på vei tilbake fra en apostolisk reise med en av sine elever – uten tvil den mest opprørske av dem alle – den unge hmong-kateketen Xyooj (Shiong).

Søndag den 24. april 1960 etter messen var p. Marius opptatt med omsorg for syke ved klinikken. En liten gruppe av hmong dukket opp og ba ham om å komme til deres landsby, som lå sør for veien, tre dagers marsj gjennom skog og de bratte skråningene i fjellet og i nærheten av den kinesiske grensen. De sa at de var interessert i religionen. Uten tvil var det også utsiktene til legehjelp som trakk. Blant dem var det en omsorgsfull far som var døende, far til en ung postulant som studerte hos søstrene i Xieng Khuang. Det var ikke første gang at de hadde vist seg interessert, men så langt hadde Marius ganske riktig tenkt å nekte å la sin unge lærling, Antonio Zanoni OMI, være alene igjen i landsbyen Men denne gangen kunne han gripe anledningen, fordi to andre oblater var der på påskeferie, patrene Bramante Marchiol og Pierre Chevroulet.

Det virker ikke som om saken ble diskutert lenge, for p. Marius var en mann av raske beslutninger. Dessuten var det bare femten dager før regntiden begynte. Han lovet utsendingene å følge dem neste dag. Hans plan var å besøke flere landsbyer samtidig og dra opp Mekong-dalen i vest til Luang Prabang – en god misjonsreise før starten av regntiden. Han inviterte den unge kateketen Xyooj, som fremdeles var sølibatær, til å dra sammen med ham, Han lovte å være tilbake etter en uke eller to.

Mandag den 25. april 1960, festen for den hellige evangelisten Markus, la de av gårde og bar med seg de gode nyhetene om Jesus og hans kjærlighet til de fattige og syke. Blant vitnene til deres avreise var den unge Tito Banchong Thopanhong, fremtidig pater og fra 1999 apostolisk administrator av vikariatet Luang Prabang, som da var rundt tolv år gammel. De så p. Marius dra med ryggsekk på ryggen, beret på hodet og kledd i svart som en hmong, bare noen hundre meter unna, og forsvant rundt hjørnet for å synke inn i bushen og ned til elven Nam Ming, Hans sognebarn og hans kolleger skulle aldri se verken ham eller kateketen igjen.

Dagene og ukene gikk. Hva skjedde? Undersøkelser som ble foretatt da forsvinningen var åpenbar ga ingen sikre resultater. Man visste bare at han hadde kommet trygt frem til den planlagte landsbyen, Ban Xua Phoua, hvor han helbredet de syke. Deretter dro han igjen sammen med kateketen og lovte å komme tilbake noen måneder senere. De ble sendt til landsbyen Muang Kassi, hvor de håpet å finne en båt eller en passerende lastebil. Man visste også at elementer fra geriljaen hadde infiltrert området og gikk omkring der uten å bli forstyrret.

Faktisk tok det mer enn førti år før tungene begynte å løsne, slik at man kunne begynne å rekonstruere de tragiske hendelsene i disse dagene. For de to misjonærene var forsvunnet sporløst og ble aldri funnet igjen, til tross for flere leteaksjoner. I førti år var det ikke kjent nøyaktig hva som skjedde, om de var utsatt for et angrep, en ulykke, en kidnapping eller et bakholdsangrep. Først førti år senere kom nyheten om at de sannsynligvis ble myrdet av den kommunistiske geriljaen Pathet Lao (laotisk for «Landet Lao»). Øyne som indirekte hadde fulgt nevnte detaljer om de siste øyeblikkene, var en del av geriljaen. De var alle så unge.

Fordi det finnes så få opplysninger om de to martyrenes skjebne, kjenner vi heller ingen dødsdato. De fleste steder oppgir 25. april som dødsdag og Kiukatiam som sted, altså den dagen de dro av sted på sin reise. Den offisielle minnedagen oppgis til 25. april. Andre opererer med «rundt 1. mai» eller «begynnelsen av mai» ved Muang Kasy i Laos, men dette vil uansett bare bli gjetninger. Ettersom det var tre dagsmarsjer dit og de syntes å ha vært der i en dag, kunne også 29. april være en kvalifisert gjetning.

Her er oppsummeringen av hva vi vet i dag: I Muang Met, en landsby med lao og khmu mellom Ban Phoua Xua og Muang Kassi, traff en patrulje fra geriljaen den l. mai p. Marius, som de anså som «en amerikaner», og hans unge ledsager. Vi kan ikke vite i dag om dette var en tilfeldighet eller om de var blitt forrådt av landsbyboerne, som var sympatisører av geriljaen. De hatet alle som i deres øyne var amerikanske, og det samme med kristne eller hvite. De i landsbyen som tilhørte khmu, hadde rådet de reisende å forlate stedet raskt.

Det var ved utgangen fra landsbyen at de ble tatt. De bandt pateren, og hans hender og underarmer ble bundet bak ryggen, og sa til dem harde ord. Den unge kateketen ropte: «Ikke drep ham, han er ikke en amerikaner, men en italiener, og han er en veldig god prest, svært vennlig mot alle i verden. Han gjør ikke annet enn gode ting». De ville ikke tro ham, og de bestemte seg for å drepe dem uten noen form for rettssak, men diskret, uten vitner, et godt stykke fra landsbyen. De banket brutalt kateketen for at han skulle bli taus. I mellomtiden var p. Marius rolig og stille, som Jesus foran sine anklagere – som et lam som ble ført til slaktebenken.

En tidligere soldat fortalte: «På stien langs ryggen Phou Mun møtte vi en amerikansk spion, ledsaget av en hmong. Vi tvang dem til å grave en grav. Det var jeg som skjøt dem. Hmong døde på stedet, men amerikaneren falt ned i graven og skrek: «Hvorfor har dere skutt mot meg, presten?» Uten å vente ble de dekket av jord, deretter ble amerikanerens ryggsekk gjennomsøkt. Den inneholdt ikke mye, noen granulerte ledninger med to kors av jern, bilder av en strålende kvinne, alene eller sammen med et barn, og noen av en mann med et kors bak».

Rosenkranser, bilder av Jesu hellige hjerte og av Jomfru Maria, det var misjonærens skatt, hans eneste våpen. Denne 1. mai var en søndag. Det er sannsynlig at i denne ikke-kristen landsbyen hadde p. Marius feiret en svært tidlig messe alene med sin kateket. Det var hans viaticum.

Marius Borzagas tidligere kateketelever avga også forklaring: «I april 1960 dro han i døden, og jeg passet huset hans og tok omsorg for hans dyr til juli. Så kom de for å drepe alle dyr, høner, griser (...) De tok all hans messevin og alle hans klær og skadet hans hus. Jeg forlot huset og flyktet inn i skogen. Jeg elsker ham og jeg tenker fortsatt mye på ham, han hadde et godt hjerte og var veldig tålmodig. Han elsket alle, han elsket meg og han er død. Jeg har grått og jeg lar tårene renne. nå tenker jeg alltid på ham fordi han er som min far. Jeg tror og jeg er sikker på at han ber til Gud om å hjelpe meg hver dag. Jeg er overbevist om, og jeg stoler på, at han og Xyooj er med den gode Gud, fordi begge var på en vei som var altfor hard. Xyooj og pateren er halt sikkert helgener på jorden og i himmelen for alltid».

Hvorfor denne forbrytelsen? En annen tidligere elev bekrefter: «Vi er alle overbevist. Som kateketelev av p. Marius attesterer jeg fast at han ble drept fordi han gikk til landsbyen for å drive bort åndene og tillate folk å omfavne kristendommen. Han ble drept fordi han hadde forkynt de gode nyhetene om Jesus og helbredet de syke».

De som drepte p. Marius Borzaga, avbrøt for alltid på denne jorden den fantastiske drømmen til denne unge misjonæren. Men denne unge mannens svette, tårer og blod bærer nå frukter i livene til alle som kjente ham eller lærte ham å kjenne. I det virkelige liv, med Gud, har hans drøm funnet sin avslutning. P. Marius Borzaga etterlot oss en åndelig arv av stor verdi. Hans liv viser tydelig at misjonærens kall er en sann vei til hellighet. Ja, å gi sitt liv for de fattige og det å etterleve kjærlighetsbudet, kan føre til perfeksjon. Han skrev: «Jeg ønsker å vokse i min tro og en kjærlighet så dyp og solid som en stein. Uten dem kan jeg ikke bli martyr. Tro og kjærlighet er avgjørende. Det er ingenting annet å gjøre enn å tro og å elske».

Like før sine evige løfter i 1956 uttrykte Marius i sin dagbok den drømmen om lykke som han hadde for sitt liv: «Jeg innså mitt kall, å være en lykkelig mann, selv i anstrengelsene for å identifisere meg med den korsfestede Kristus. Du alene kjenner lidelsen, og jeg, når som helst i mitt liv, jeg sier ‘Skje din vilje’. Jeg ville være som eukaristien, et godt brød for å bli spist av mine brødre, deres guddommelige mat. Så jeg må gå først gjennom døden på korset. Først offer, deretter gleden ved å distribuere meg selv til mine brødre rundt om i verden.

Marius Borzaga skrev flere bøker, blant annet om den laotiske virkeligheten i denne perioden og sin misjon der. I tillegg skrev han sine personlige dagbøker, men også dikt som Autunno Trentino, In cammino, Mattino, Nubi, Notturno, Strade nel pomeriggio, Sera, Realtà per ogni mattino og Le lampade. Et av de mest publiserte bildene av p. Marius viser ham opptatt med å skrive på maskin, dypt konsentrert. Saligkåringssakens postulator på bispedømmeplan, p. Angelo Pelis OMI, har utgitt en samling av tekster med tittelen «Dagbok av en lykkelig mann», en skildring av p. Borzagas personlighet og hans kall til hellighet.

Den salige Ludvig Leroy (fr: Louis) ble født den 8. oktober 1923 i landsbyen Ducey i bispedømmet Coutances og departementet Manche i regionen Basse Normandie (fra 2016: regionen Normandie) i det nordvestre Frankrike. Han ble døpt neste dag i sognekirken i landsbyen. Han var den eldste i en bondefamilie med fire barn. Han ble tidlig farløs, og etter grunnskolen i nabobyen Villiers-le-Pré arbeidet han i ti år på familiegården. Da han vendte hjem etter avsluttet militærtjeneste i en alder av 22 år, orienterte han seg mot misjonærlivet, som han hadde håpet på i lang tid.

Han ble opptatt i junioratet til Oblatpatrene (OMI) i Pontmain for to og et halvt år for å gjennomføre gymnaset. Etter denne periode med akademisk oppgradering i Pontmain fulgte han tappert seks års studier i filosofi og teologi i Solignac. Selv om han var utrustet med en robust og praktisk intelligens, skulle han aldri lykkes i å beherske latin, og det var en av hans lidelser. Han kompenserte for en stor del for dette handikappet ved den seriøsiteten han la i alt han gjorde. i sin bulletin skrev hans superior: «Svært flittig, gjennomsnittlige resultater». En hodepine skulle følge ham i hele tiden med studier.

I 1947 foretok han sammen med en fremtidig misjonærledsager fra Kamerun en valfart til Pontmain i Lisieux, og de gikk 150 kilometer til fots for å be ved graven til den hellige Teresa av Jesusbarnet, skytshelgen for misjonen. Samme år betrodde han til en av sine studiekamerater, med en rolig tillit som overrasket stort: «Jeg trådte inn hos oblatene for å dra til en vanskelig misjon hvor jeg kan dø som martyr».

I 1948-49 var han i novisiatet i La Brosse-Montceaux i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France, et sted som var blitt berømt for nazistenes massakre på fem oblater i 1944. Hans novisemester skisserte hans moralske portrett: «Svært ærlig, det var hardt for ham som for de andre. Hans intelligens er ganske bra, mye mer praktisk enn spekulativ, den sunne fornuften til en normannisk bonde at ingenting kan velte ham, en stahet som kompenseres for med en stor nestekjærlighet og underdanighet».

Hans portrett kompletteres av en av hans kamerater: «Ludvig Leroy var svært alvorlig i alt, svært flittig i sine studier og sitt åndelige liv. Han var svært munter og broderlig. Han var en venn. Hans ønske om utenlandsmisjon var veldig sterkt». Deretter fulgte seks år med filosofi og teologi i Solignac i Haute-Vienne. En klassekamerat som også var av bondebakgrunn, beskrev deres vennskap og la til: «Jeg betraktet p. Leroy som svært alvorlig og svært ivrig i alt han gjorde: studier, bønn og det broderlige livet. Han var svært opptatt av sitt misjonskall. Man kan si at utsiktene til martyrium var drømmen. Han var også munter og likte å le, men fortsatt alvorlig».

En av hans lærere fremkaller i hukommelsen en episode som skulle markere Ludvigs liv: «P. Ludvig Leroy beholdt sin ro og likevekt fra sin bondeopprinnelse. Om ham har jeg bevart et spesielt minne: Da karmelittene i Limoges flyttet fra byen og ut på landet, hjalp han dem men å organisere gården og avlingene. Da han kom til Laos, fortsatte han å støtte dem med bønn og råd. Etter sin død fortsatte han denne hjelpen, og noen søstre snakket om ham med beundring».

Den 29. september 1952 avla Ludvig sine evige løfter. Han ble presteviet den 4. juli 1954 i klosteret Solignac, tretti år gammel. Han skrev til oblatenes generalsuperior: «Før jeg kjente oblatene, tiltrakk misjonen i Asia meg, og for disse misjonene ønsket jeg å gi opp mitt arbeid som bonde (...) Kjennskapet til oblatenes misjon fikk meg deretter til å ønske Laos, og de vanskelighetene som denne misjonen har møtt og kanskje fortsatt skal møte, har bare økt mitt ønske om dette landet (...) Jeg gir med stor glede min lydighet til Laos hvis De bedømmer det som godt å sende meg».

Han ble sendt til Laos, og hans veikart for Laos er datert 11. juni 1955. P. Ludvigs seks år i Laos er særlig kjent gjennom den korrespondansen han førte med karmelittene i Limoges: han ga sine råd for søstrenes lille meieri og betrodde dem sine gleder, sine håp og sine prøvelser som misjonær. I Laos ble han tildelt en post i fjellene i Xieng Khouang, og han studerte tålmodig språkene lao og khmu og senere thaï-dam, men han var hemmet av en tidlig døvhet. Hans middelmådige resultater ble oppveiet av hans utrettelige engasjement for de syke, av hans kjærlighet til de fattige og av hans tålmodighet med syndere. Utrettelig besøkte han landsbyer som var betrodd ham, mange timers vandring fra sitt hjem i Ban Pha.

Etter ett år, desorientert av de mange språkene og dialektene i regionen, ba han å tilbringe noen måneder i Mekong dalen for å gjøre seg bedre kjent med den offisielle språket lao som snakkes på slettene. Han forlenget denne perioden i Tha Ngon i nærheten av Vientiane. På slutten av 1957 var p. Ludvig tilbake for godt i Xieng Khouang. Derfra dro han i 1958 til sin endelige postering Ban Pha i fjellene. Det var fortsatt en landsby av neofytter (nydøpte), evangelisert av p. Josef Boissel OMI. De snakket thaï-dam, som var et nytt språk for ham. Men rundt omkring var det flere kristne landsbyer hvor de snakket språket khmu, og et stort område å utforske, hvor evangeliet ennå ikke hadde trengt inn.

I løpet av de tre og et halvt årene som fulgte, førte p. Ludvig hver dag en nøyaktig dagbok for misjonen, kalt Codex historicus hos oblatene. Der noterte han en misjonærs gleder og sorger. Han ga uttrykk for sine lidelser i varmen og manglende utholdenhet hos noen kristne, men for det meste ga han vitnesbyrd om en urokkelig tro og en grenseløs hengivenhet. Mens han fortsatte å utdanne samfunnet i Ban Pha, besøkte han utrettelig landsbyer som var betrodd ham, med to, tre eller fem timers tur i all slags vær på umulige stier. Han skrev:

«Jeg kom til å tilbringe en natt i hedenske landsbyer for å prøve å gjøre dem kjent med vår religion, men i hvert fall tilsynelatende syntes det jeg sa ikke å interessere dem mye (...) [misjonæren] finner raskt ut at bare den kraftige Guds nåde kan konvertere en sjel». I et nytt brev skrev han: «Fra den 1. juli 1959 til den 1. juli 1960 var det 73 dåp, av dem 37 voksne (...) Rundt 3 000 personer søkte medisinsk behandling, noen ganger var det milde tilfeller, men noen ganger var det svært alvorlige tilfeller, og for å sjekke alle, var det minst 3 000 kilometer til fots frem og tilbake. På noen dager var det vanskelig, spesielt når helsen ikke var strålende, men jeg er veldig glad for å arbeide i dette området».

I et brev til karmelittene i Limoges i 1959 skrev han: «[...] Jeg har litt tid fri i dag, noe som ikke hender ofte, så jeg vil bare gi dere noen nyheter fra meg og fra mitt område. Sannsynligvis har dere fra radio og aviser hørt om hendelsene som finner sted i Laos. Foreløpig så langt vi kan bedømme, er det ganske stille. I min landsby kom en gang omtrent 700 soldater forbi. De sa ingenting til meg eller til folket. Om fremtiden vet vi ingenting, så vi gjør som før og stoler på den gode Gud.

For meg er moralen utmerket, jeg er svært fornøyd med mitt harde, men fantastiske misjonærliv. Mine løfter fra gamle dager, sammenlignet med misjonærlivet i bushen, er fullt ut besvart. Når det gjelder apostolatet, har jeg godt arbeid å utføre. I løpet av det siste året har jeg gitt kommunion til mer enn 4 000, hørt mer enn 2 000 skriftemål og hatt nitten dåp. Dette tallet vil være mye høyere neste år, ettersom jeg for tiden underviser sytti katekumener, hvor flertallet vil bli døpt til påske i 1960.

Betyr dette at alt er perfekt? – Absolutt ikke. Nylig etterlot en frafallen kristen sin baby på ti måneder for å dø uten dåp. En frafallen kristen begynte med heksekunster. En annen, som ble døpt i fjor, har praktisk talt aldri satt sin fot i kirken siden han ble en kristen. I en av mine landsbyer, hvor de kristne er en minoritet blant hedningene, er hekser aktive og klarer å forstyrre en og annen kristen ved å hevde at hvis noen er syke syk, kan bare det å returnere til dyrkingen av åndene gi helbredelse. Heldigvis blir disse svikefulle rådene ikke alltid tatt hensyn til.

Sykdom og skadet tar mye tid og krever lange og slitsomme reiser. Blant de pasientene jeg behandler, var en kristen som hadde brent ansikt, hender og kne. Jeg dro til ham tre ganger, og å gå dit tar tre og en halv time til fots i fjellet, og sårede eller syke av denne typen er ikke svært sjeldne. De mange hedningene som omgir meg, møter jeg hver dag når de kommer til behandling, men de har ikke bestemt seg for å bli kristne.

Her er et glimt av mitt område, som jeg nok en gang anbefaler til deres bønner. Be også for meg, at Gud kan utrette gjennom meg alt det gode han ønsker å oppnå. [...] Jeg forlater dere med å fortelle dere at mine bønner for alle deres intensjoner – og de er mange! – er like hyppige som mine brev. Ikke en dag går uten at jeg snakker om dere til Herren og Jomfruen, i hvem jeg gjentar for dere mitt religiøse engasjement». Louis Leroy OMI

Under geriljaens generelle offensiv i april 1961 ble p. Ludvig Leroys tilstedeværelse rapportert til angriperne av folk som så dette aktive kristne nærværet i området som et ondt øye. Den 18. april 1961 ba han i sin fattigslige kirke. Da kom en gruppe soldater fra geriljaen for å finne ham. Ifølge innbyggerne i landsbyen visste han at hans avskjed var endelig, så han ba om å ta på seg sutanen, satte sitt misjonskors i beltet og tok sitt breviar under armen og sa farvel. Barhodet og barbent fulgte han soldatene på den bratte stien.

Ifølge et vitne ble p. Ludvig Leroy forhørt, slått og brent i ansiktet slik at han ble vansiret. Noen kristne fra en annen landsby som gikk forbi, så scenen på avstand, men de gjenkjente ham ikke. Kort tid etter ble noen skudd hørt i skogen, og det var over ... Hans drøm fra ungdommen ble oppfylt. Det var den 18. april 1961 i Ban Pha (Xieng Khouang) i Laos. Den improviserte graven ble funnet noen dager senere av fromme sognebarn. Først to år senere kunne en oblat besøke den og velsigne den raskt. Den ligger nå i en rismark, som en kristen har kjøpt til minne om p. Leroy.

Ifølge historiene som ble samlet senere, kunne p. Ludvig lett ha berget seg. Da de kongelige troppene forlot landsbyen Ban Pha, insisterte de militære på at han skulle komme med dem. Han nektet rolig og sa at hans plikt var å bli hos sitt folk, i henhold til instruksjonene fra Roma og sin biskop, og hardnakket nektet han å forlate sin post. Han la til: «Jeg er klar til å dø for Herren» (Pho nhom tai pheua Phrachao). En ung mann, som var en del av denne soldattroppen, hevdet at han hadde kommet tilbake bare to timer senere, med fare for sitt liv, for selv å prøve å overtale ham til å forlate stedet. Da soldatene kom fra den andre siden, prøvde hans nabo Anna, en ung kristen fullstendig hengiven til misjonen, igjen å få ham til å flykte. Men alt dette var forgjeves ...

Ludvig Leroy fulgte i likhet med sine kolleger ordren fra Roma om å forbli blant de kristne, selv om risikoen var livstruende. Men faktisk var ordren fra hans provinsial om tilbaketrekking allerede underveis, men budbringeren nådde ikke frem i tide. Sin konsekrasjon til religiøs misjonær levde han et heroisk, og han tolket bokstavelig den høytidelige appellen fra oblatenes grunnlegger, den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861), til sine sønner: «[Oblatene] føler seg kalt (...) til å gi opp seg selv fullstendig (...) klare til å ofre alt sitt gods, sine talenter, sin hvile, sin person og sitt liv av kjærlighet til Jesus Kristus, Kirkens tjeneste og nestens helliggjørelse «

Den salige Mikael Coquelet (fr: Michel) ble født den 18. august 1931 i Wignehies i erkebispedømmet Cambrai og departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) i Frankrike. Han ble døpt den 23. august i sognekirken i landsbyen. Han kom fra en stor familie som var fattig, men dypt kristen. Da Mikael var fire år gammel, flyttet hans foreldre til det sentrale Frankrike på leting etter et bedre materielt liv. Der slo de seg ned i byen Puiseaux i bispedømmet Orléans og departementet Loiret i regionen Centre-Val de Loire.

Hans mor vasket hos andre for å supplere farens utilstrekkelige lønn. Til tross for dette ble Mikael etter grunnskolen i Puiseaux i 1942 innskrevet på det katolske kollegiet Saint-Grégoire i den lille byen Pithiviers nær Orléans. Men foreldrene ønsker å oppmuntre hans prestekall enda mer, så de sendte ham for å fullføre sine studier som kostelev ved gutteseminaret (Petit Séminaire) i Solesmes i sitt opprinnelige bispedømme Cambrai.

Utstyrt med sin eksamen artium (baccalauréat) og rosende attester, begynte Mikael i 1948 på novisiatet hos Oblatfedrene (OMI) i La Brosse-Montceaux i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France, et sted som var blitt berømt for nazistenes massakre på fem oblater i 1944. Novisemesteren felte en nyansert dom over Mikael: «I fagene er han bare gjennomsnittlig, men han kan bli svært bra hvis han fortsetter å bli veiledet og å blomstre videre». Faktisk engasjerte Mikael seg lite, hemmet av en skyhet han aldri helt klarte å overvinne. En av mednoviser husket lenge etter: «Jeg kjente ham fra novisiatet. Han var både diskret, munter og humoristisk. Han var en seriøs bror, vennlig og broderlig. Han var absolutt sjenerøs og full av tro. Han var svært inntagende».

Etter novisiatet flyttet han til oblatenes skolastikat i Solignac i departementet Haute-Vienne i regionen Limousin (fra 2016: Regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes) i det vestlige sentrale Frankrike. Han avtjente sin militærtjeneste i Sahara i Marokko, hvor han viste en lidenskap for omsorg for de syke, en lidenskap han skulle bevare helt til sin død. Hans superior sa: «Sjefssykepleieren [Mikael] vier seg til dette området med stor kjærlighet, en overnaturlig ånd og mye diskresjon. Han er også godt kvalifisert på dette området». Han la til at Mikael alltid var lydig og korrekt, og han utnyttet aldri sin stilling til å komme på kant med reglementet».

Den 29. juni 1954 avla han sine evige løfter og han ble presteviet den 19. februar 1956. Deretter skrev han til oblatenes generalsuperior: «Jeg melder meg frivillig for misjonen, og helt spesielt for misjonen i Laos! Dette ønsket har jeg hatt siden novisiatet, hvor jeg husker at jeg ble imponert over et foredrag av p. Louis Morin, som senere døde der av tyfus (...) Han hadde et slikt fokus da han snakket med oss om sin ‘fattige misjon i Laos’ at jeg følte meg klar til å følge ham (...) Denne tanken har hjulpet meg i mitt liv av arbeid og bønn i skolastikatet»

Den 25. januar 1957 fikk han sitt veikart, og deretter ble han sendt til misjonen i Laos. Rundt påsken i 1957 var han i gang med arbeidet. Hans fire år lange apostolat var en vanskelig prøve, men han har satt få spor i historien. Han som hans formatorer hadde ansett som intellektuelt for svak til å være i stand til å undervise, ble først utnevnt til medlem av lærerstaben på gutteseminaret i Paksan (1957-58). Han må ha hatt en spesiell gave for å kommunisere med barn, for biskop Louis-Marie Ling, biskop av Paksé, er i dag glad for at han tretten år gammel hadde en så god fransklærer i sjette klasse! I mellomtiden ble Mikael satt i gang med å lære språket lao.

Deretter var det misjonsarbeid i fjellene i provinsen Xieng Khouang, hvor han ble tildelt landsbyer av neofytter (nydøpte), hvor den kristne formasjonen ikke på langt nær var som ønskelig. Misjonens dagbok viser hans lidelser som misjonær, men også hans store troens ånd og en snev av den humor som var en svært elskverdig trekk ved hans karakter. Han var alt for alle, med den hensikt å gå til de fattige, besøke landsbyer, helbrede de syke og særlig å forkynne evangeliet. På et fotografi som sto på forsiden av bladet Pôle et Tropiques, viser ham foran hans landsby Sam Tom, barbeint og med bushhatt, et stort smil mens han trekker sin kløvhest. De landsbyene han ble tildelt var fattige og med neofytter fra stammen khmu, hvor han hadde undervist regelmessig.

Et vitne fra den tiden, som da var et lite barn i en khmu-landsby som ble betjent av p. Coquelet, blankpusser hans portrett: «Han lærte oss katekismen (...) og deretter ga han oss godteri. Vi hjalp ham i hans hage eller med å bære vann. Han bodde i kirken, faktisk var det bare en bygning delt i to, den ene siden var kirken og den andre var prestens bolig (...) Jeg husker at han gikk rundt i landsbyen og ba, med sin bok. Han hadde en svart sutan og et stort kors. Bare ved å se ham ble folk forsikret om at han hadde kastet ut de onde åndene (...) Han var rolig, ikke krevende og han gråt ikke som de andre prestene. Han fikk lett lånt sin hest».

Joseph Pillain OMI, som var misjonær i Laos i mer enn tolv år, gir et mer generelt vitnesbyrd om p. Mikael og noen andre misjonærer: «De var alle beundringsverdige misjonærer klar for alle ofre, å leve svært spartansk, med en grenseløs hengivenhet. I disse vanskelige tider ønsket vi alle, noen mer enn andre, å lide martyriet, å gi hele vårt liv til Jesus Kristus. Vi var ikke redd for å eksponere våre liv, og vi våget oss inn i farlige områder i Laos som ble sagt var farlige (...) Misjonærteamet i Laos var dypt forent med hverandre og knyttet til sin biskop. Vi hadde alle lyst til å gå til de fattige, besøke landsbyer, helbrede de syke og fremfor alt å forkynne evangeliet».

I 1961 bodde p. Mikael Coquelet i Phôn Pheng, en kristen landsby som var flyttet i nærheten av Tha Vieng i provinsen Xieng Khouang, og som også bar navnet Ban Huay Nhèng. Han arbeidet i et ganske stort område, kantonene Nam Say og Xieng Khong og regionen Tha Vieng på veien mellom Xieng Khouang og Paksan, ved foten av det imponerende fjellmassivet Phou Xao. Ifølge et vitne hadde prestene blitt angitt som spioner av beboere i ikke-kristne landsbyer, som var misunnelige på den fremgangen som var gjort under innflytelse av misjonen. Som de andre misjonærene i regionen, hadde p. Coquelet skjegg for å bli identifisert som en misjonær og ikke som en amerikaner.

Søndag den 16. april 1961 feiret p. Mikael andre søndag etter påske med sin kristne kommunitet. Mandag den 17. ble han tilkalt for å behandle en såret mann i Ban Nam Pan. Torsdag den 20. april dro han hjem på sykkel. Han visste fortsatt ingenting om hva som hadde skjedde den 18. april med sin kollega og venn, p. Ludvig Leroy, i et annet område av samme region.

Ikke langt fra Xieng Khong ble p. Mikael stanset av geriljaen. Soldatene sa: «Din superior ber deg om å dra tilbake til Xieng Khouang». Han svarte: «Det er ikke sant, min superior ville ha fortalt meg det annerledes, det er nok av folk som drar til Xieng Khouang og tilbake». Denne lille dialogen er fortalt av et vitne. Han forlot sin sykkel, og soldatene tok ham med på den gamle franske veien til Ban Sop Xieng i Xieng Khouang. Det var der, utenfor veien, at p. Mikael Coquelet ble drept. Han hadde ennå ikke fylt tretti år. Hans legeme hviler i laotisk jord, i en umerket grav. Hans Khmu har aldri glemt ham.

Samtidig ble huskapellet i Sam Tom plyndret og ødelagt av en annen avdeling. Det var da Phôn Pheng, lederen i den kristne landsbyen, og hans sekretær ble slått, lenket, tatt gjennom landsbyen og deretter drept som pateren, i veikanten. Fra p. Mikael Coquelets kirke som ble plyndret og ødelagt, ble det mye senere funnet et lite ciborium, som nå er bevart i Paksan. Det var i bønn foran ciboriet som inneholdt sakramentet Kristi legeme, at Mikael hadde funnet styrke til å følge sin Herre til slutten, helt til den høyeste gave av sitt liv for Laos.

Den salige Josef Outhay Phongphumi ble født rundt juletider i 1933 i Kham Koem i Lao Isan, et lao-språklig område i det nordøstre Thailand. Hans hjemlandsby Kham Koem ligger rett ved grensen til Laos, og skikkene og den lokale dialekten er omtrent lik på begge sider av grenseelven Mekong. Landsbyen ligger fem kilometer fra hovedstaden Nakhon Phanom og tre kilometer fra Nonseng og Mekong på motsatt side av øya Don Dôn. Det er en fredelig jordbrukslandsby som lever av ris, komplettert med å ale opp kyllinger og en overflod av frukt av alle slag. Tradisjonelt økte familiene sin inntekt ved å lage koniske hatter av palmeblader.

Landsbyen er helt katolsk og ble grunnlagt før 1885. Dette var et av de første sentrene som ble etablert på 1800-tallet av patrene i Det parisiske misjonsselskap (MEP) for befolkningen som var løst fra slaveri. Misjonsposten tilhørte «Misjonen i Laos» og strakte seg over elven Mekong, men den mest utviklede delen var siamesisk (thailandsk) territorium. Sognet er nå en del av erkebispedømmet Tharae-Nongsaeng. Det eldste dåpsregisteret som er bevart, går helt tilbake til 1904.

Fra 1934 til 1940 var p. Natalis Tenaud MEP sogneprest i Kham Koem, og eldre sognebarn husker ham godt, og minnes at han bygde den store omliggende muren som omkranset kirkens eiendom, av murstein – en sjeldenhet i denne regionen. Hans tjeneste varte i seks år før den ble avbrutt av den voldsomme forfølgelsen som brøt ut i Siam i 1940. Han forberedte også fremtiden for den mest kjente sønn av sognet, Josef Outhay Phongphumi.

Outhay ble døpt på juledag i 1933 og fikk navnet Josef, men datoen for hendelsen skaffet ham kallenavnet «No-en» etter Noël (= jul) i den lokale uttalen hvor L ofte blir til N. Noël var også navnet til p. Tenaud. Outhay ble født samme dag eller noen dager tidligere, det tiende barnet i en troende katolsk familie som skulle telle 22 fødsler. Men i disse årene med knapphet og tøffe levekår, hvor det var lite mat og moderne medisin var nesten fraværende, var barnedødeligheten svært høy, så de fleste av Outhays søsken døde som spedbarn eller som svært unge. Outhays far, Paulus Khrua, var kateket, noe som også definitivt preget livet til den unge mannen.

Da en voldsom forfølgelse brøt ut i Siam i desember 1940, var den unge Outhay bare syv år gammel. syv. Sognet Kham Koem og hele provinsen måtte klare seg uten en fastboende prest, og messen ble bare feiret sporadisk. Men kateketen Paulus Khrua lot ikke den kristne tro visne hen. I løpet av de mørke årene ga familien losji til søster Veronica, en ordenssøster fra kongregasjonen «Elskere av korset» (Amantes de la Croix – AC) fra Chieng Khoang som ble forbudt å bære drakt og leve i kommunitet. Tilstedeværelsen av en vigslet person ved siden av moren og den fødte pedagog, hadde sterk innflytelse på gutten, noe hans egne søstre skulle huske.

Da forfølgelsen var over, var Josef Outhay tolv år gammel. Han var intelligent, våken og from, og hans oppførsel var eksemplarisk. Så han ble sendt sørover til det lille gutteseminaret (petit séminaire) som ble drevet av salesianerpatre (SDB) i Bang Nok Khuek (Ratchaburi). Kongregasjonen kalles oftest «Salesianere av St Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii. Dette var det eneste seminaret som fortsatt var åpent i landet. Der fikk han i seks år videregående opplæring. Det var i disse årene at moren ble syk og døde.

Etter disse studiene trådte Outhay ikke inn på presteseminaret (grand séminaire), men returnerte til landsbyen. Den dypeste grunnen til dette forblir en hemmelighet i hans samvittighet. Imidlertid kan man tro at familiesituasjonen spilte inn ved avgjørelsen. Ifølge tradisjonen er det en av sønnene som tar vare på sine foreldre når de blir gamle eller syke. Selv om Outhay var det tiende barnet, var han blitt den eldste av søsknene, etterfulgt av to jenter og to gutter. Den eldste av hans to søstre, Khamsaen, var bare tretten år gammel.

Han var da en kjekk ung mann på atten år, heller korpulent. Han var grunnleggende god og ærlig og hadde en markert personlighet, og ingen forlot et møte med ham likegyldig. Hans søstre husker den broderlige kjærligheten han ga dem. Han var også en lidenskapelig kristen, fullstendig hengiven til sitt arbeid for Kirken. Oppmuntret og opplært av sin far ledet han bønner og sanger i kirken, han var lektor og noen ganger underviste han i katekismen.

Han forlovet seg raskt, for han hadde en kjæreste hjemme. Maria Khamtan var en kusine av hans far eller mor (eller en tremenning?), men var ikke alle i Kham Koem mer eller mindre hans fettere eller kusiner? Ved deres bryllup den 17. februar 1953 var Outhay litt over nitten år gammel, mens hun var nesten tjuefem. Hun ble snart gravid, men hun døde i barsel i 1954 idet hun fødte deres datter. Tre måneder senere fulgte barnet sin mor i graven.

Outhay bodde ikke lenge i denne landsbyen hvor altfor mange påfølgende tap ved dødsfall hadde rammet ham hardt. Etter rundt et år kom p. Natalis Tenaud for å besøke sine tidligere sognebarn. Han var nå misjonær i provinsen Khammouane i Laos, men også pro-prefekt for det apostoliske prefekturet Thakhek (Laos), som nylig var grunnlagt. I denne stillingen var han på jakt etter ledere for å organisere evangeliseringen av dette store landet bedre. Han inviterte den unge enkemannen Outhay til å følge ham som kateket i Laos, etter et opphold på kateketskolen i Sriracha i det sørlige Thailand.

Outhay så dette som et tegn og aksepterte med glede å åpne seg for nye horisonter og nye utfordringer. Hans familie tok del i dette offeret i en ånd av tro. Det var den yngre søsteren Khamsaen som ville ta vare på pappa Khrua på hans gamle dager. Deretter besøkte Outhay, lojal sønn og takknemlig bror, sin gamle far og sine søstre omtrent en gang i året.

Josef Outhay var en utdannet mann som var modnet tidlig i livet av sine erfaringer. Han var seniorkateket i det store sognet laotiske Pongkiou nær Thakhek, et viktig kristent senter for minoriteten Sô. P. Tenaud betrodde ham delvis formasjonen av de unge nybegynnerne, en av dem var kateketen Kani. P. Tenaud var ansvarlig for sognet Pongkiou fra 1944 til 1958, og Outhay var ved hans side i løpet av de siste tre årene – den eksakte datoen for hans ankomst er ukjent. Som kateket i Pongkiou var han verdsatt av alle.

Til tross for en betydelig aldersforskjell husket Kani Outhay som en «fra en annen generasjon», svært reservert og alvorlig, kanskje for alvorlig. Han vanket knapt i landsbyen, og i hovedsak tjente han kirken. Men hans reserverthet og avstand var neppe overraskende hos en som fortsatt levde intenst i en for tidlig sorg. Outhay hadde imidlertid også en naturlig og åpen side. Han flyttet til gutteseminaret i Thakhek sammen med p. Lek, en laotisk prest som han sto nær. Sr. Kristina var da kokk i seminaret, og hun så ham sparke ball med de unge studentene. Han hadde kallenavnet «Kek», det vil si «den fremmede», men det var med hengivenhet de brukte navnet, eller de lo når hans fedme gjorde hans løping klumsete.

Sr. Marie-Thérèse kjente Outhay svært godt i Pongkiou, og hennes vitnesbyrd forklarer kontrastene i hans temperament som er knyttet til historien om hans barndom: «Jeg kjenner godt Khru Outhays karakter: han hadde en ydmyk og hengiven ånd og han utførte sitt arbeid med stort mot. Det han elsket i livet, var å gi Godt nytt til andre. Han ga alt for å forkynne evangeliet. Han hadde også den evnen å få folk tilbake på sporet. Alle likte sødmen i hans karakter». Han trivdes spesielt med søstrene fra «Elskere av korset», som han behandles som om de var hans egen mor. Han visste også å kunne le og gjemte på gode øyeblikk, og han ertet søstrene for å få dem til å le. Men når det var nødvendig, kunne han være alvorlig, spesielt overfor de unge kateketlærlingene.

Natalis Tenaud hadde tillit til Outhay, og før sin avreise i 1960 til provinsen Savannakhet beveget han seg alltid i følge med kateketen Outhay, som senere fulgte ham til regionen Muang Phine. Faktisk var vel Outhays eneste virkelige fortrolige p. Tenaud, sognepresten fra hans barndom. I rapportene om paterens forsvinning og død snakket misjonens ledere rett og slett om «hans trofaste kateket». Det var egentlig ikke nødvendig å nevne ham, for Outhay var alltid med ham, uansett fare. De var venner og uatskillelige.

I Xépone installerte de to apostlene seg like ved broen, på høyre side av veien. P. Tenaud leide et rom i en trebygning i kinesisk kommersiell stil. En ung seminarist på rundt atten år, nå prest i Laos, besøkte dem under sine reiser til Vietnam og har «svært levende minner fra den turen». Han og Outhay badet i elven, og kateketen fortalte ham villig om sitt apostolat. «Jeg har ikke sett misjonærenes virksomhet i landsbyene, men Outhay fortalte meg hvordan de tok kontakt. Han var en hjertelig mann, vennlig og snakket lett».

Senere biskop Pierre Bach MEP (f. 1932), som var nyordinert prest da han møtte Outhay det siste året han levde, sier at Outhay var «svært åpen for andre, så langt det var mulig i atmosfæren i Laos på den tiden». Sr. Marie-Thérèse støtter dette synet: «Han var utnevnt til kateket av p. Tenaud, og det var han som snakket fortrolig og broderlig med folk, ved å være på deres nivå, med prestene var det faktisk for stor avstand». I likhet med p. Tenaud hadde Outhay også en liten bolig i byen Savannakhet for tider med hvile og retrett i et trehus bygd bak apsis i kirken, den fremtidige katedralen. Hensikten var å lage et lite formasjonssenter for kateketer. Senere ble huset demontert og er i dag kirken i en landsby.

For p. Natalis Tenaud og Josef Outhay ble deres siste reise foretatt i to faser, den siste oppstigningen til Xépone og forsøket på å gå tilbake til Mekong-dalen. Rekonstruksjonen av denne doble reisen forblir hypotetisk. Fra 1961 ble Xépones stilling truet av geriljaen og spesielt av deres nord-vietnamesiske mektige allierte, for planene for den fremtidige Hồ Chí Minh-stien krevde at all uønsket tilstedeværelse ble fjernet. Ifølge Pierre Bach MEP, fremtidig biskop av Savannakhet, hadde man «frarådet p. Tenaud å returnere til den regionen på grunn av faren, men han ville dra dit likevel, for å styrke motet til katekumenene og enkelte kristne. Kateketen Outhay gikk som alltid med på å følge ham». Fra den siste turen finnes det bare brokker av bevis, men lagt sammen gir de et relativt nøyaktig bilde.

Fra juni 1958 til juli 1959 hadde p. Natalis Tenaud et friår i Frankrike. Da han kom tilbake i, aksepterte han med mye uselviskhet et sogn som ennå ikke eksisterte og som lå som et vakuum midt i den helt kristne provinsen, hvor evangeliseringsarbeidet aldri var blitt påbegynt. Med base i den sentrale misjonen i Savannakhet ville han utforske landsbyene langs vei nr. 9 i retning av grensen til Vietnam, med et sterkt håp om å omskape dette høylandet til et nytt kristent land.

Han klarte å skape mye sympati i regionen Phalane med Muang Muang Phine og Mung Xépone (Tchépone) ved grensen til Vietnam. I Xépone leide han et hus for å tjene som sin base. Det området som p. Tenaud hadde påtatt seg ansvaret for, hadde alltid vært ansett som usikkert. På veien møtte han soldater fra geriljaen, og han var ikke redd for å ta opp haikere i sin jeep. Dette endte med at soldatene trolig skrev en rapport om hans oppholdssted. Når dagen kom, var det lett å felle ham. P. Tenaud ble advart mot faren av flere personer, inkludert ledere i den laotiske kongelige hæren. Men han hørte ikke på noen råd, han bare svarte at han kjente dem i geriljaen, og at det ikke var noen grunn til å være redd.

I april 1961 dro p. Natalis Tenaud av gårde sammen med sin trofaste kateket Josef Outhay og en svært ung døvstum kristen fra Pongkiou, på en rundreise til katekumenlandsbyene som var betrodd ham. Samtidig begynte geriljaen et lynfremstøt, som førte til at de tok hele sektoren. De stanset på veien ved leiren Seno (Xenô), hvor franske militære advarte om at et nord-vietnamesisk angrep ble forberedt mot det området der de måtte dra, og de frarådet dem formelt å fortsette. Videre langs veien bekreftet en protestantisk pastor som var på vei tilbake fra Xépone, den dårlige nyheten. De fortsatte likevel sin reise og kom til den sektoren hvor offensiven pågikk, men derfra kom de ikke videre. Men tilbakeveien var blitt avskåret etter Phalane, omtrent femti kilometer fra Savannakhet.

De tre reisende søkte tilflukt i en landsby som lå et stykke fra veien. Men de ble forrådt av landsbyboerne og tatt av de nord-vietnamesiske soldatene, som oppfordrer dem til å vende tilbake til Phalane. På veien mellom Muang Phine og Phalane falt de i et bakhold. Vietnameserne ble drept, pateren ble skadet i knehasen og kateketen Outhay i halsen. De ble brakt tilbake til Phalane, hvor den midlertidige revolusjonære administrasjonen var blitt etablert. De ble tatt hånd om i åtte dager før deres skader var blitt leget. Den unge døvstumme ble sluppet fri, og det er han som brakte nyheten om hendelsene.

Da uken var slutt, anmodet p. Tenaud den midlertidige regjeringen som var etablert i det «frigjorte» området, om å kunne vende tilbake til Savannakhet med kateket Outhay. Vitner så dem gå ut av administrasjonskontoret og legge av gårde til fots, ledsaget av en tropp soldater. Ingen har sett dem vende tilbake til Phalane, og ingen har sett dem komme til Savannakhet. Alarmerende rykter begynte umiddelbart å sirkulere. P. Tenauds hus i Phalane ble plyndret fra topp til bunn og pepret med kuler, og hans bil ble funnet fullstendig ødelagt. Noen erklærte at de hadde sett hans grav.

I 1963 tillot svært forskjellige vitnesbyrd å konkludere med sikkerhet at p. Natalis Tenaud og hans kateket hadde gitt sitt liv for misjonen. Deres død ble deretter registrert av Société des Missions Etrangères på den fiktive datoen 15. desember 1962. Denne datoen har imidlertid senere blitt rettet opp, og et formelt varsel fra den franske ambassaden i Laos, datert den 19. april 1967, fikserte datoen definitivt til den 27. april 1961.

Et vitne som kjente området, sa: «En gammel mann fra Muang Phine fortalte meg om stedet for bakholdet, men jeg vet ikke om jeg kan stole på detaljene. Det var han som fortalte meg at p. Tenaud ble drept, mens Outhay bare ble såret, men p. Aballain vet kanskje også om andre personer. Jeg antok at p. Tenaud ble gravlagt ved siden av veien, og at Outhay hadde blitt behandlet, enten i Phalane eller i Muang Phine, eller kanskje i Xépone. Jeg tror at det var i Xépone han døde, fordi det var dit lastebilen returnerte. P. Aballain forklarte det samme etter sin etterforskning».

Stedet for trefningen som til slutt kostet p. Tenaud og til slutt kateketen Outhay livet, ligger på km 124. En tropp sultne partisaner som var ute av skogen, stanset en buss og ranet de reisende for mat. Så kom en lastebil kommandert av kaptein Phou Vieng fra den kongelige hæren, og under hans beskyttelse reiste p. Tenaud og Outhay. En skuddveksling fulgte, og mange døde. P. Tenaud ble drept og ble gravlagt i naturen sammen med de andre døde, nær 124 km. Outhay ble skadet og ble behandlet på at sykehus i Phalane, men døde noen dager senere i Phalane eller Xépone. Nær stedet for bakholdet ligger nå landsbyen Nonsa-ad (km 125). Dette området ble holdt av geriljaen, og derfor var det umulig å gå for å finne de dødes legemer. Etter p. Tenauds død ble veien stengt, og i lang tid har det ikke vært noen nyheter. Fra 1994 til i dag har flere misjonsreiser funnet sted på denne veien.

I løpet av sin levetid ble Outhay allerede ansett som en heroisk kateket. Etter hans død har hans berømmelse fortsatt å stige helt til i dag. Hans eksempel er en inspirasjon for alle. I provinsen Xieng Khouang i april-mai 1961 ble patrene Ludvig Leroy, Mikael Coquelet og Vincent L’Hénoret tatt på sine poster og drept uten rettssak. Det samme skjedde sør i landet, hvor p. Natalis Tenaud og hans trofaste kateket Outhay ble tatt og henrettet den 27. april 1961 i Muang Phalane i Savannakhet i Laos. P. Marcel Denis ble holdt fanget i en tid, men han skulle dele samme skjebne. En av deres kolleger skrev: «De var alle beundringsverdige misjonærer klare for alle ofre. De levde svært fattige med en grenseløs hengivenhet. I disse vanskelige tider hadde vi alle mer eller mindre en lengsel etter martyriet, for å gi hele vårt liv til Kristus, vi var ikke redd for å eksponere våre liv, vi hadde alle lyst til å dra til de fattige, besøke landsbyer, helbrede de syke, og fremfor alt forkynne evangeliet».

Den salige Natalis Tenaud (fr: Noël) ble født den 11. november 1904 i Rocheservière i bispedømmet Luçon og departementet Vendée i regionen Pays de la Loire (uforandret i 2016) i Frankrike. Han ble døpt dagen etter i kirken Notre-Dame. Landsbyen Rocheservière ligger i nærheten av Nantes, men tilhører bispedømmet Luçon. Vendée er et område av dyp og demonstrativ kristen tro, og som på slutten av 1700-tallet utviklet en voldsom motstand mot Den franske revolusjon. Som svært ung ble Natalis innpodet denne fortsatt nyere historien, som det var minner om overalt: kjemp uten nåde mot de gudløse revolusjonære og massakrer av prester og ordensfolk. Men de var også kristne som var trofaste mot sine prester, og til og med barn. Symbolene på motstanden var hengivenhet til Jesu hellige hjerte (Sacré-Coeur de Jésus) og rosenkransen.

I likhet med mange gutter i denne regionen ønsket Natalis naturligvis å bli prest. Han gjennomførte derfor sine gymnasstudier ved gutteseminaret (Petit Séminaire) i Chavagnes-en-Paillers. Han ble deretter i 1924 tatt opp på bispedømmets presteseminar (grand séminaire) i Luçon, hvor han studerte til 1928. På denne tiden med rikelig med kall kom misjonærer regelmessig til seminarene for å fremme deres spesielle kall. Natalis hørte misjonsappellen og bestemte seg for å følge dem. Den 14. september 1928 trådte han inn i seminaret for Missions Etrangères de Paris (MEP). Han ble presteviet den 29. juni 1931, og den 7. september samme år forlot han hjemlandet for å dra til misjonen i Laos, hvor den viktigste delen lå i nabolandet Siam (Thailand).

Etter to år i Tharae i Siam (1932-34), hvor han i hovedsak viet seg til å studere språket lao, ble p. Natalis utnevnt til sogneprest i Kham Koem, en kristen landsby som var etablert i nærheten av Nakhon Phanom. Der bodde han i seks år. Der møtte han en ung gutt som senere skulle bli hans samarbeidspartner og venn, Outhay. Han ble kateket og enkemann som tyveåring, og han fulgte p. Natalis til Laos og skulle følge ham på alle hans apostoliske reiser, og til og med i døden.

Misjonens rapport for 1939 viser indirekte p. Tenauds verk på tidspunktet for Kham Koem: «P. Thibaud har besøkt mange hedenske landsbyer i regionen Thakhek, og om han ikke hadde umiddelbar suksess hvor han forkynte evangeliet, har han i det minste håp om at frøet til Guds ord ikke har blitt kastet forgjeves. Det som han har gjort i sitt distrikt, har to innfødte prester og p. Tenaud gjort som ham i et annet område. En laotisk legende sier at det var en tid, og det var gullalderen, hvor risen var alene på loftet, men denne tiden er ikke mer. Misjonærene i Laos må kjøre over berg og daler for å bringe sjeler til Guds loft, og jeg er glad for at de apostoliske arbeiderne jobber der med utrettelig iver».

Den fransk-siamesiske krig raste fra 1939 til 1940. I november 1940 brøt det ut en voldsom forfølgelse i Siam (nå Thailand). Noen få titalls kilometer fra Kham Koem tilbød martyrene fra Songkhon de første fruktene av misjonen til Gud. De franske misjonærene måtte søke tilflukt over elven Mekong til Laos, som var under beskyttelse av Frankrike. I dette nye territoriet for misjonen ble p. Tenaud først utnevnt til misjonen i Nam Tok, hvor han bodde i tre år (1940-43). Men det var urolige tider under Andre verdenskrig, så han tilbrakte et år i eksil (1943-44) i Vietnam, ved Collège de la Providence i Hué. Da han kom tilbake, ble han sogneprest i Pongkiou, en viktig kristent senter for den etniske minoriteten Sô i provinsen Khammuan.

I mars året etter ble makten overtatt av den japanske hæren, som gjennomførte en massakre av franske sivile og ødela mange misjoner. Tre medbrødre fra Missions Etrangères de Paris (MEP) – de to biskopene som var til stede i Thakhek, biskop Gouin og biskop Thomine, og p. Jean Thibaud, ble uten videre tatt med ut i skogen og brutalt slaktet ned.

Hos p. Natalis Tenaud fremprovoserte disse hendelsene, som han betraktet som en religiøs forfølgelse i hendene på de gudløse, et eureka (gr: εὕρηκα = «Jeg fant det!»). I sin barndoms Vendée hadde han blitt matet med historier om motstand mot forfølgelsen som var utløst av de franske revolusjonære. Her ser han igjen drap på prester, uskyldige menneskers død og inntrenging av en ateistisk ideologi. Han var ikke den type mann som forble passiv, og han lot seg inspirere av det som Jacques Cathelineau (1759-93), med kallenavnet «helgenen fra Anjou», en gang hadde gjort i Vendée [han ledet en oppstand mot de revolusjonære under Den franske revolusjon].

Derfor ble han ikke bare nær bevegelsen av den fransk-laotiske motstanden mot japanerne, men en av dens hovedpersoner. I den væpnede motstanden så han den essensielle beskyttelse av menneskene og det evangeliseringsarbeidet de var nødt til å fullføre. Det må sies at han i disse omstendighetene viste et unektelig lederskap. Den landsbymilitsen han etablerte blant minoriteten Sô og andre omkringliggende laotiske landsbyer, var godt organisert. Da den franske hæren – eller den fransk-laotiske i datidens vokabular –gradvis kom til å gjenopprette den franske orden i et land i kaos, ble dette bidraget høyt verdsatt. P. Tenaud gjorde felles sak med sine instrukser, det vil si å konsekvent bli værende. Hans handling gjorde ham også verdig til å motta Æreslegionen (Légion d’honneur).

Den salige p. Marcellus Denis MEP (fr: Marcel), som kom til Laos sommeren 1946, hørte fra p. Tenauds egen munn historien om hans bedrifter på bekostning av japanerne, hvor det sikkert var noe overdrivelse: «Nesten alle broene som p. Tenaud selv hadde sprengt for å avskjære japanerne mens han kjempet sammen med mennene fra sine kristne landsbyer, er reparert (...) Sammen med en annen pater dro han ut i bushen da japanerne arresterte alle franske. Men p. Tenaud var en virkelig helt der han reiste gjennom Øvre og Nedre Laos, til fots eller i fallskjerm sammen med franske soldater i britiske fly, eller sporet opp japanere sammen med mennene i sine kristne landsbyer. Under erobringen av Thakhek i mars var han der som kommandant for laotene og mennene fra Sô. Hans berømmelse og innflytelse var svært stor blant de franske offiserene både oppe og nede på rangstigen. Når det gjaldt hans kristne, kunne han kreve månen fra dem, og de ville gjøre det umulige for å gi ham den».

Det er åpenbart at på dette tidspunktet forsto ikke misjonærene (inkludert fortelleren og hans oppmerksomme lyttere) at tiden for kolonier snart var ute. Kampen for Gud blandet seg nesten sammen med kampen for fransk legitimitet. Romas offisielle fordømmelse av revolusjonær ideologi, som ble bekreftet i Laos med medvirkning av japanerne, økte forvirringen ytterligere. For disse mennene ville skillet mellom tro og politisk og militær handling kreve bevissthet og en progressiv rensing.

En mindre strålende episode bør også nevnes her, nemlig erobringen av Thakhek den 21. mars 1946. Denne byen var befolket av et stort flertall (kanskje 83%) av vietnamesere («annamitter i datidens vokabular), hvorav de fleste hadde hyllet Vietnams uavhengighet fra Frankrike som ble ensidig proklamert den 2. september 1945. De historiske lederne av uavhengighetsfronten Lao Issara, som var nære allierte av Viet Minh, fant der en svært viktig støtte. Det var i Thakhek de i oktober 1945 prøvde på et anti-fransk opprør, og de klarte i mer enn fem måneder å holde en lomme under full kontroll av deres «Hær for frigjøring og forsvar av Laos», hvor 600 «døde frivillig». Det siste angrepet fra de fransk-laotiske soldatene var blodig og forårsaket en forferdelig undertrykkelse.

Denis fortsatte, igjen ifølge den muntlige historien fra p. Natalis Tenaud: «Den 21. mars 1946 kom endelig frigjøringen av Thakhek. I spissen for deres laoter dro patrene Tenaud og Cavaillier inn i Thakhek sammen med franske fallskjermjegere (...) Det var en forferdelig dag. Franskmenn og laoter stormet inn i Thakhek mens de skrek som besatte, og så begynte massakren (...) Mekong-elven ble farget rød (...) Offisielt var det 1 500 annamitter, menn, kvinner og barn (!), som ble massakrert, men i virkeligheten var det mer enn 3 000!»

Natalis Tenaud og hans kollega Cavaillier har sikkert ikke vært verken planleggere eller håndlangere for massakren på sivilbefolkningen, men de må sannsynligvis ha vært klar over at de i dette tilfellet ville bli knust av soldatene som stormet inn. Det er fortsatt vanskelig å finne direkte vitnesbyrd om p. Tenauds aksjoner i mars 1946, men det er et faktum at hans overordnede og lokale kristne fortsatte å vise ham full tillit som en Guds mann, et vitne om at salige er de som skaper fred.

En lang ferie i Frankrike fra mars 1947 til desember 1948 tillot p. Tenaud å distansere seg definitivt fra det militære liv. Etter at krigen var slutt, hersket det entusiasme innenfor den katolske misjonen i Laos. Søsteren til biskop Henri-Albert Thomine MEP (1944-45), en av misjonærene som ble brutalt massakrert av japanerne, skrev i lovtalen for sin bror: Disse ordene ble fortalt meg muntlig av to laotiske misjonærer, herrene Tenaud og Mainier, med samme absolutte overbevisning: «Biskop Thomine lovte oss å gjenoppbygge kirken i Laos, så vi vil gjenoppbygge den!» De kjente kraften i viljen til å utføre den plikt i Gud alene som teller på jorden, en åndelig styrke som nå er direkte forbundet med den evige vilje. Faktisk er ruinene i Laos gjenoppbygd, de kristne samfunn blomstrer igjen, unge misjonærer kommer og erstatte de gamle og døde».

I 1947 etterfulgte biskop Claudius-Philippe Bayet MEP (1947-53) biskop Thomine som apostolisk vikar av Laos med sete i Tharae. Han utnevnte p. Tenaud til pro-vikar og vikar-delegat for den delen av vikariatet som lå i protektoratet (senere kongedømmet) Laos. p. Natalis Tenaud hadde dette embetet fra sin retur fra sin permisjon og frem til juli 1951. Etter opprettelsen av det apostoliske prefekturet Thakhek, som ble betrodd til prefekt (senere biskop) Jean Arnaud MEP, ble p. Tenaud utnevnt til pro-prefekt der (1951-58).

Men fred og gjenoppbygging viste seg å være vanskelige oppgaver. Under geriljaens operasjoner rundt byen Thakhek ble p. Natalis Tenauds liv truet på julaften 1953. Han var trolig også nok en gang involvert i motstand. Ifølge en rapport fra misjonen datert i 1954, kan man fortsatt rundt tretti kilometer fra Thakhek se hullene til de to gruvene hvor han skulle føres. Men han slapp fra det med livet, og han unnslapp også skjebnen til den gruppen som ble arrestert den 15 februar 1954 og deportert til Vietnam, inkludert prefekt Jean Arnaud, den salige p. Jean-Baptiste Malo, to andre medbrødre MEP og en nonne. Han var deretter fungerende superior for misjonærene fra MEP og fullmektig for misjonen. Men under alle disse omstendighetene forble han først og fremst sogneprest i Pongkiou, den misjonæren som minoriteten Sô elsket og beundret.

I de siste årene av sitt liv, etter at Laos hadde fått total uavhengighet og internasjonal anerkjennelse, fikk han fratre stillingen i hele misjonen. P. Natalis Tenaud var en grunnleggende dynamisk og spesielt verdsatt misjonær. I Thakhek var han kjent for i løpet av sine hyppige spaserturer å lete  i hele byen etter kristne som var dratt fra landsbyene og nå var fortapt midt i den urbane befolkningen.

I den teksten fra 1946 som tidligere er sitert, gjenkaller p. Marcellus Denis MEP sin medbror og mentor: «La oss gå til p. Tenauds landsby, Pong Kiou (...) Pateren pratet med alle og fikk alle til å le. Han var den store lærer i hele regionen, og selv hedningene var imponert over ham (...) Denne kjente misjonæren p. Tenaud var fra Vendée, hadde et stort svart skjegg, et solbrunt ansikt, alltid barbeint og med en militær lue på hodet. Sammen med p. Dézavelle var han en stor spøkefugl. Men når man ble kjent med ham, så man raskt at han var full av sunn fornuft, tro, sindighet og engasjement. Han hadde sympati for alle sine sognebarn og alle de omkringliggende landsbyer (...) Han kunne gi dem en skjennepreken uten å støte dem, og den ble avsluttet med gode vitser for å svelge pillen. Fornærmet hedninger noen kristne fordi de var kristne, ble tvisten løst raskt og de skyldige kom med unnskyldninger og spanderte en krukke som forsonet de fornærmede og de som fornærmet under paterens blikk som fikk alle rolige».

Mange år senere sa biskop Jean-Pierre Urkia MEP (1918-2011), apostolisk vikar av Paksé i Laos (1967-75): «P. Tenaud var en ekte og en svært god misjonær. Han var ganske krevende for sine kristne, og han hadde en stor kjærlighet, spesielt for ikke-kristne. Han var dypt opptatt av katekumenene, eller rett og slett laoter som hadde vist et ønske om å kjenne den kristne tro. På tidspunktet for hans død tålte han ikke å se neglisjerte og forlatte på grunn av den usikkerheten som gjorde reisene farlige. Han ville for enhver pris dra for å møte dem, til tross for faren».

Biskop Pierre-Antonio-Jean Bach MEP (f. 1932), apostolisk vikar av Savannakhet i Laos (1971-75), fortsetter: «P. Tenaud hadde en sterk tro. Men han var litt brautende, han likte å vise seg (...) men han var også svært modig». P. Marcel Vignalet MEP påpeker det ekte vennskapet som p. Natalis viste mot sine yngre medmisjonærer. Ifølge et laotisk vitne som var en av hans nybegynnerkateketer i Pongkiou, ble p. Tenaud likt av folk fordi han utmerket seg i å ta vare på dem. Hans medisinske kunnskaper var bra. Hans unge medarbeidere var litt redd ham, for han var faktisk svært streng når det gjaldt disiplin og tidsplaner, på en litt militær måte, og han kunne noen ganger snakke hardt. Han prøvde ikke å være populær.

I juni 1958 dro p. Tenaud til Frankrike for å ha et friår. Da han kom tilbake i juli 1959, var han 55 år gammel. Med mye uselviskhet aksepterte han et sogn som ennå ikke eksisterte og lå som et vakuum midt i den helt kristne provinsen, hvor evangeliseringsarbeidet aldri var blitt påbegynt. Med base i den sentrale misjonen i Savannakhet ville han utforske landsbyene langs vei nr. 9 i retning av grensen til Vietnam, med et sterkt håp om å omskape dette høylandet til et nytt kristent land.

Han klarte å skape mye sympati i regionen Phalane med Muang Muang Phine og Mung Xépone (Tchépone) ved grensen til Vietnam. Det var i Xépone han leide et hus for å tjene som sin base. De noen dusin katolske familiene som nå er spredt langs vei nr. 9, er frukten av hans arbeid. De hadde en liten kirke i form av en hytte, men tidene har forandret seg. Det området som p. Tenaud hadde påtatt seg ansvaret for, hadde alltid vært ansett som usikkert. På veien møtte han soldater fra geriljaen, og han var ikke redd for å ta opp haikere i sin jeep. Dette endte med at soldatene trolig skrev en rapport om hans oppholdssted. Når dagen kom, var det lett å felle ham. P. Tenaud ble advart mot faren av flere personer, inkludert ledere i den laotiske kongelige hæren. Men han hørte ikke på noen råd, han bare svarte at han kjente dem i geriljaen, og at det ikke var noen grunn til å være redd.

I april 1961 dro p. Natalis Tenaud av gårde sammen med sin trofaste kateket Josef Outhay og en svært ung døvstum kristen fra Pongkiou, på en rundreise til katekumenlandsbyene som var betrodd ham. Samtidig begynte geriljaen et lynfremstøt, som førte til at de tok hele sektoren. Han stanset på veien ved leiren Seno (Xenô), hvor franske militære advarte om at et nord-vietnamesisk angrep ble forberedt mot det området der han måtte dra, og de frarådet ham formelt å fortsette. Videre langs veien bekreftet en protestantisk pastor som var på vei tilbake fra Xépone, den dårlige nyheten. P. Tenaud fortsatte likevel sin reise og kom til den sektoren hvor offensiven pågikk, og der ble han endelig slått tilbake. Men tilbakeveien ble avskåret etter Phalane, omtrent femti kilometer fra Savannakhet.

De tre reisende søkte tilflukt i en landsby som lå et stykke fra veien. Men de ble forrådt av landsbyboerne og tatt av de nord-vietnamesiske soldatene, som oppfordrer dem til å vende tilbake til Phalane. På veien mellom Muang Phine og Phalane falt de i et bakhold. Vietnameserne ble drept, pateren ble skadet i knehasen og kateketen Outhay i halsen. De ble brakt tilbake til Phalane, hvor den midlertidige administrasjonen var blitt etablert. De ble tatt hånd om i åtte dager før deres skader var blitt leget. Den unge døvstumme ble sluppet fri, og det er han som brakte nyheten om hendelsene.

Da uken var slutt, anmodet p. Tenaud den midlertidige regjeringen som var etablert i det «frigjorte» området, om å kunne vende tilbake til Savannakhet med kateket Outhay. Vitner så dem gå ut av administrasjonskontoret og legge av gårde til fots, ledsaget av en tropp soldater. Ingen har sett dem vende tilbake til Phalane, og ingen har sett dem komme til Savannakhet. Alarmerende rykter begynte umiddelbart å sirkulere. P. Tenauds hus i Phalane ble plyndret fra topp til bunn og pepret med kuler, og hans bil ble funnet fullstendig ødelagt. Noen erklærte at de hadde sett hans grav.

I 1963 tillot svært forskjellige vitnesbyrd å konkludere med sikkerhet at p. Natalis Tenaud og hans kateket hadde gitt sitt liv for misjonen. Deres død ble deretter registrert av Société des Missions Etrangères til den fiktive datoen 15. desember 1962. Denne datoen har imidlertid blitt rettet opp senere, og et formelt varsel fra den franske ambassaden i Laos, datert den 19. april 1967, fikserte datoen definitivt til den 27. april 1961.

Hvorfor ble p. Natalis Tenaud drept? Noen av hans kolleger tror at han ble dømt fordi han hadde blitt kompromittert, noe som er godt kjent i politiske og militære saker. Men hvis man sammenligner hans død med sakene til de tre oblatene som ble drept i regionen Xieng Khouang på nøyaktig samme tid (18. og 20. april og 11. mai 1961), er konklusjonen annerledes. Det får en til å tro på en felles plan fra geriljaen vedrørende alle isolerte misjonærer i områder som var under deres kontroll.

I provinsen Xieng Khouang i april-mai 1961 ble patrene Ludvig Leroy, Mikael Coquelet og Vincent L’Hénoret tatt på sine poster og drept uten rettssak. Det samme skjedde sør i landet, hvor p. Natalis Tenaud og hans trofaste kateket Outhay ble tatt og henrettet. P. Marcel Denis ble holdt fanget i en tid, men han skulle dele samme skjebne. En av deres kolleger skrev: «De var alle beundringsverdige misjonærer klare for alle ofre. De levde svært fattige med en grenseløs hengivenhet. I disse vanskelige tider hadde vi alle mer eller mindre en lengsel etter martyriet, for å gi hele vårt liv til Kristus, vi var ikke redd for å eksponere våre liv, vi hadde alle lyst til å dra til de fattige, besøke landsbyer, helbrede de syke, og fremfor alt forkynne evangeliet».

Biskop Bach forteller at i 1961 sa rapportene at p. Natalis Tenaud ikke hadde et godt naboforhold til de franske. Han ser bevis på at den franske ambassaden i Laos aldri brydde seg noe om p. Tenaud og hans kolleger død, mens de fulgte nøye med på hva som kunne skje med andre franskmenn. Misjonærenes uavhengighet fra sine opprinnelsesland ble anerkjent i 1975 av det nye regimet selv, til tross for en viss forvirring i ledernes hoder. Misjonærenes tilstedeværelse ble tolerert i landet seks måneder etter at alle de andre franskmennene var blitt utvist.

Kort sagt, de som drepte p. Tenaud handlet kanskje ikke direkte av hat til troen, men de handlet sikkert av hat til Den katolske kirkes tilstedeværelse i Laos. Geriljalederne hadde fått sin opplæring i Vietnam, og de ble motivert til for enhver pris å stanse spredningen av kristendommen i det laotiske folket. Deres overbevisning var at når «fiendene av folket», det vil si misjonærene reiste eller ble eliminert, ville det være enkelt å vende folk fra troen for å knytte seg til den nye ideologien. En kateket ga et lignende vitnesbyrd om at årsakene til p. Tenauds død ikke skulle søkes i hans politiske valg eller hans bånd til det militære. For de som var hans laotiske samarbeidspartnere, er p. Tenaud en ekte martyr, han viste i alle fall uten tvil at han hadde mot til å leve sin tro helt til slutten.

Biskop Bach fortalte: «P. Donjon MEP, hans overordnede, hadde rådet ham til ikke å dra inn i farlige områder. Men for ham var engstelsen for katekumenene som var overlatt til seg selv, enda sterkere. Vi kan sikkert snakke om uforsiktighet, men har ikke alle martyrer hatt den samme flotte uforsiktigheten? Var ikke Kristus, da han dro opp til Jerusalem til tross for truslene og til tross for anbefalingene fra hans disipler, selv et eksempel på ubetenksomhet?»

Ved å omfatte de andre misjonærene fra MEP som led en voldelig død i Laos i 1960, fortsatte det samme vitnet: «Jeg er sikker på at patrene Denis og Galan viste tegn på at de aksepterte døden frivillig, på grunn av sin tro. De gjorde det bare. Jeg er sikker på at p. Tenaud også gjorde det samme, selv om han var litt brautende. Alle viste at de hadde valgt å følge Kristus for å tjene Guds folk, uansett hva det ville koste. De døde modig, heroisk, for å være trofaste mot dette grunnleggende valget i livet.

Jeg mener bestemt at patrene Denis Tenaud og Galan er martyrer, det vil si, menn, prester og heroiske misjonærer som modig har ofret sitt liv for sin tro, og som virkelig følger Kristus selv i døden. Jeg er også sikker på at de som kjente dem og har snakket med dem, er av samme overbevisning». For noen kan overbevisningen ha vært litt mindre sterk enn hos p. Tenaud. Det må sies at betenkelighetene ikke eksisterer blant kristne, prester og laotiske ordensfolk, men heller blant noen franske medbrødre. Når det gjelder ikke-kristne i Laos, tror jeg minnet om misjonærenes tilstedeværelse og for noen av dem deres voldelige død, har bleknet og at det ikke lenger er mye snakk om dem.

Patrene Denis, Tenaud og Galans ry som martyrer startet i det øyeblikk de døde og har aldri blitt dementert. De kom sterkt tilbake på scenen sammen med de andre i 1989, da martyrene fra Songkhon i Thailand (den salige Filip Siphong Onphitak og seks ledsagere), som var laotiske kristne, ble saligkåret».

Den salige Vincent L’Hénoret ble født den 12. mars 1921 i Pont l’Abbé i bispedømmet Quimper, hovedstad i Pays Bigouden (Bigoudénie) i departementet Finistère i regionen Bretagne i det nordvestlige Frankrike. Han ble døpt i kirken i den lille byen, og dette er en region i Frankrike som har sendt mange misjonærer rundt om i verden. Han kom fra en dypt katolsk familie med fjorten barn, og han gikk på barneskolen på det katolske kollegiet Saint-Gabriel i hjembyen. Deretter ble han kostelev på oblatpatrenes (Missionnaires Oblats de Marie Immaculée – OMI) juniorat i Pontmain i departementet Mayenne i regionen Pays de la Loire, et sted kjent for en Maria-åpenbaring i 1871. På junioratet tok han alle gymnasfag fra 1933 til 1940.

Den lille landsbyen Pontmain er berømt for en åpenbaring av Jomfru Maria. Under den tysk-franske krig (1870-71) hadde Marie skrevet på himmelen følgende melding for noen barn: «Men be mine barn, Gud vil høre dere om kort tid. Min sønn lar seg berøre». Nærheten til henne som viste seg i Pontmain som «Håpets Mor» (Mère de l’Espérance) og hennes budskap etterlot et uutslettelig spor i den unge mannens hjerte.

Ved slutten av Vincents studier var det igjen krig. Sammen med andre kamerater ble han bedt om å vie sitt liv til Gud for misjonen i oblatenes familie. De gjennomførte sitt novisiatet i samme hus i Pontmain, ved foten av basilikaen Notre-Dame. I sin rapport beskriver Vincents novisemester en ung mann som var vennlig og sjenert og med beskjedne intellektuelle ressurser – til det punktet at han lett mistet motet, men også en mann med sunn fornuft, dydig, overnaturlig og dedikert. Senere, når han skulle lede den lille skolen i en hytte i Ban Ban i Laos, døpte Vincent den med humor og stolthet til sitt «universitet».

For sine studier i filosofi og teologi ble han sendt til La Brosse-Montceaux i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France. Der ble han personlig vitne til tragedien den 24. juli 1944 med de nazistiske tyske soldatenes summariske henrettelse av fem oblater fra hans kommunitet, inkludert to av hans klassekamerater. Han selv ble deportert sammen med sine medbrødre til fangeleiren i Compiègne, men de skulle bli løslatt snart etter, i begynnelsen av september, da de allierte rykket frem.

Tilbake i La Brosse avla Vincent sine evige løfter den 12. mars 1945, og han ble presteviet den 7. juli 1946. Freden hadde vendt tilbake, men for sin første messe ble han fotografert ved monumentet som var viet til de oblatene som ble skutt, hvor det i steinen er inngravert Jesu ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner» (Joh 15,13). I resten av hans liv ville disse ordene for ham være et motto som han forble trofast mot uten avledning.

Vincent L’Hénoret var nå klar til å reise av gårde til misjonen. I et notat til sine overordnede skrev han: «Jeg har alltid ønsket utenlandsmisjonen. Jeg liker misjonen i Laos, men nå som en vanskelig misjon er under grunnleggelse i Tsjad, aksepterer jeg frivillig å dra dit, og jeg er klar for ethvert offer, inkludert mitt liv for Kristi sak og den hellige mor. Men hvis Kristus kaller meg til et annet sted, vil jeg følge denne appellen, siden alle sjelene blir frelst til prisen av hans blod, uansett i hvilket klima de er».

Til sin superior i Roma, som skulle bestemme hans plassering, skrev han i samme ordelag og la til: «Min helse kan holde ut de tøffeste sjokk, men dessverre er ikke mine intellektuelle evner på samme høyde. Jeg hadde mange vanskeligheter under mine studier, og også for å unngå engelsken, ønsker jeg enten Laos eller Tsjad, eller om det er umulig, Hudson Bay». En rørende illusjon hos den fremtidige misjonæren: han ignorerer fortsatt den språklige kompleksiteten i Laos! Den 19. mai 1947 fikk han sitt veikart (...) til Garoua i Kamerun! Men denne destinasjonen ble endret den 10. august, nesten like før avreise: det er i Laos han skal forkynne evangeliet.

Hans første opphold i Laos var i sektoren Paksan langs elven Mekong, først i Kengsadok, det eldste kristne området i det nordlige Laos. Der måtte han lære språket, skikkene og praktiseringen av misjonsvirksomheten. Han ble deretter sendt til en post med ansvar i Nong Bua (Nong Veng), deretter i selve Paksan. I Nong Bua fant han en kommunitet på 400 kristne. Han skrev til medbrødre som fortsatt studerte i Frankrike: «Jeg er i en vanskelig misjon, ikke den vanskeligste, men det vil komme. Fjellene er ikke langt unna, og når jeg har fått litt erfaring, håper jeg å bosette meg der, eller ri nordover til den virkelige avkroken, også der uten tvil i all sin ville skjønnhet, blant svært vennlige mennesker. Jeg har landet enda bedre enn jeg hadde håpet».

Han var en oppmerksom hyrde, passe streng, og han visste hvordan å elske disse kristne som ble kalt «gamle» fordi de allerede var i tredje generasjon. To vitner, som på den tiden var barn, husker ham: «Han kunne bygge, han forberedte kirken og endret mange ting, han utførte manuelt arbeid. Han var en mann av tro, sjenerøs (...) Han leste, han ba mye og han dro til Paksan til hest mens han leste sitt breviar og ba».

I 1956 tok Vincent sin eneste permisjon og tilbrakte et par måneder i Frankrike. I november kom han tilbake og fortsatte sitt samme apostolat i ett år til. Han forlot Mekong-dalen og dro til slutt til fjellene i nord, «avkroken» som han hadde drømt om. I november 1957 var han integrert i misjonsteamet i Xieng Khouang. Hans post skulle bli Ban Ban. I den østlige utkanten av Krukkesletten, på veien ned til Vinh i Vietnam, lå Ban Ban, som nå heter Muang Kham, en liten by som da hadde en håndfull kristne. Men i nabolaget var det flere landsbyer av Thai Deng-flyktninger fra provinsen Sam Neua som hadde slått seg ned der i 1952-53.

Den pastorale arbeidet og misjoneringen var ikke lett, for disse menneskene hadde lidd under farene i en stedegen krig som knapt hadde spart dem i mange år, og de trengte en ny konvertering. Det var mye å gjøre, særlig for å rette på de ødelagte familiene. For Vincent var denne utnevnelsen en virkelig utfordring. Han begynte modig og endog lidenskapelig på oppgaven med å bli «de fattiges tjener», som p. Jean Subra formulerte det.

I de siste månedene av 1960 installerte dissidentregimet seg i Sam Neua og utvidet sitt grep om hele regionen. Systemet ble etablert med sin rytme av indoktrinering, møter og hindringer for fri bevegelighet for personer. For å gå til landsbyene som han betjente, måtte Vincent hver gang få pass utstedt av myndighetene, men de ble levert til ham uten mye bråk. Han hadde informert sine overordnede at etter frykten i begynnelsen, hadde det etablert seg et slags modus vivendi mellom de nye myndighetene og misjonærene, og det virket ganske bra.

Jean-Marie Ollivier var et medlem av teamet, men da Ban Ban ble okkupert, var han ikke i stand til å vende tilbake til sin stilling. Fra begynnelsen av 1959 hadde de støtte for det pastorale arbeidet blant khmu fra den unge p. Jean-Baptiste Khamphanh, en nylig ordinert laotisk sekularprest.

Onsdag den 10. mai 1961 fikk p. Vincent L’Hénoret et pass for å dra for å feire festen for Kristi Himmelfart i Ban Na Thoum (...), en avsidesliggende landsby syv kilometer unna. På den tiden var torsdagen for Kristi Himmelfart en dag med kirkeplikt i Laos som i Vietnam. Han måtte være tilbake i Ban Ban neste dag for festmessen. Torsdag morgen den 11. mai ble han sett syklende fra Na Thoum klokken syv, som han hadde annonsert til sine sognebarn. Kort tid etter, mellom Ban Na Thoum og Ban Faï, ble han stoppet av tre menn iført geriljaens uniform. En bonde som arbeidet i sin åker, var vitne til første del av scenen. P. Vincent tok ut et papir, og soldatene lot ham passere uten spørsmål. Det så ut til å tilfredsstille geriljasoldatene, for pateren satte seg på sykkelen igjen og fortsatte på sin vei.

Bonden fikk ikke se resultatet, men snart etter hørte hun skudd. Hun ga det ikke så mye oppmerksomhet, fordi det hadde blitt så vanlig. Men tilbake i landsbyen fant hun sykkelen og så en kropp som knapt var skjult i en grøft. Skremt turte hun ikke si noe eller gjøre noe da. Neste dag gikk en liten gruppe landsbyboere til stedet. Rundt halvannen kilometer fra landsbyen så de en stor blodpøl midt i veien og oppdaget liket av pateren, som hadde blitt fraktet til en grøft dypere inn i skogen. De var skremt og dekket det bare med litt jord og greiner. På lørdag gikk de for å hente p. Khamphanh, og sammen med ham gikk de videre med en verdig, men rask begravelse, for alle var klar over faren. Et kors ble plassert på graven.

Det har aldri noensinne blitt gitt en forklaring på drapet. De lokale militære myndighetene i regionen valgte rett og slett å benekte det. Selv deres allierte nøytralistene hadde ikke mot til å innse fakta, langt mindre turte de å anklage noen gjerningsmenn. Ifølge et vitne, som fortsatt bodde i Na Thoum disse årene, rev de nye herrene ned deres kirke og forbød ethvert kristent møte. De yngre generasjoner har sjelden fått noen katekese, de kjenner bare skolen og propagandaen, og de vet ikke noe om den kristne religion.

Når det gjaldt p. Vincents død, har man prøvd å lete etter motivet før hans død. Ville noen ønske å fjerne ham sammen med det som var igjen av den franske tilstedeværelsen i regionen? For vitner som bodde der på den tiden, er det ingen tvil: Det var presten og ikke utlendingen de ønsket å eliminere. Dermed, etter mer enn førti år, fortsetter p. Khamphanh å hevde at Vincent døde på denne måten fordi han var en katolsk prest. Det var ham de så etter, og det var for ham det ble lagt en felle. Dette bekreftes av kardinal Louis-Marie Ling Mangkhanekhoun, apostolisk vikar av Paksé (2000- ), som kjente Vincent personlig som barn og som kjente området Ban Ban: «Jeg tror han ble drept av hat mot troen, spesielt mot den katolske religion».

Da p. Vincent L’Hénoret døde, var sr. Jeanne-Vincent i klosteret. Hun tilhørte thaï deng og p. Vincent var hennes åndelige veileder. Hun forteller at hun ringte sin bestemor, som hadde oppdratt henne, og sa: «Soldatene som skjøt ham, var leiesoldater som ble betalt av [de nye herrene i regionen] for å gjøre det. Mennene som drepte pateren, snakket vietnamesisk mellom seg, som de andre militære. Disse menneskene liker ikke de franske prestene».

Khamphane begynte deretter å sove i p. Vincents hus. De militære sa: «Han er ikke redd, han der (…) Ønsker han å dø som sin storebror?» Kokken hørte dem, og folk forsto at det var trusler. Da måtte p. Khamphane forlate stedet, for han kunne ikke lenger sove i huset. De drepte ikke p. Vincent fordi han var en franskmann, men fordi de ikke liker religion, og spesielt prester. Jeg er sikker på dette, hvorfor skulle de ellers også true p. Khamphane?

Ved Vincents død sa hans biskop, Étienne-Auguste-Germain Loosdregt OMI (1908-80), apostolisk vikar av Vientiane (1952-75), om ham: «P. Vincent var en av de patrene som snakket lao best. Han var ikke en strålende intellektuell, men han arbeidet mye og fungerte bra. Jeg har selv sett ham stå opp klokken fire om morgenen for å forberede sin katekismeklasse da han var i Nong Veng. Når vi betrodde ham Ban-Ban, et vanskelig hjørne som var bestemt til å bli distriktet sentrum, var det fordi han hadde vår fulle tillit»

Andre trakk også opp hans portrett i anledning hans død. I et brev til hans sognebarn, redigert av en kateket og ment for hans mor og spredt vidt omkring, sier han: «Når det gjelder Deres sønn, møtte han problemer da han kom til oss og hadde det langt fra bra. Han lærte oss mange ting og hjalp oss å kjenne Gud og å observere dydene. Alltid var han der for å helbrede oss. Han fikk oss til å unngå synder og han ga oss Guds nåde. Han prøvde å hjelpe oss i livet. Han hjalp elevene og noen som studerte til å bli prester, andre til å være kateketer. Han hjalp oss å finne mat og har sørget for at mange har fått kunnskap».

Sr. Jeanne-Vincent sa: «P. Vincent hadde noen bekymringer på grunn av praksisen til sine sognebarn fra thaï deng. Han kjempet mot ofring av kyllinger. Når noen er syk, ofrer vårt folk en kylling til de onde åndene som forårsaker sykdommen, for å berolige dem. Min bestemor gjorde det i hemmelighet, og pateren skjente på oss da han fant det ut. Han minnet også om at det ikke er bra å arbeide på søndager, for eksempel med å skrelle ris. Men det var mindre alvorlig».

Når det gjaldt hans strenghet, sa hans fetter, p. Yvon L’Hénoret OMI: «Hans strenghet var et tegn, det avslørte hans bekymring for å redde de unges tro. Det var derfor han forbød dem å delta i buddhistiske festivaler. I tidens ånd har vi en tendens til å beskytte unge mennesker fra strenghet (...) Han var så streng i det pastorale livet, ifølge tidens mentalitet (...) Men i hans familie var det fjorten barn, og alle var fulle av glede!» Vurderingene fra hans andre kolleger var også positiv: «Vincent var svært nær folk». Jean-Marie Ollivier legger til: «Han var en god ordensmann og svært broderlig i kommuniteten». Biskop Alessandro Staccioli, som kjente ham før han ble biskop i Luang Prabang, sa: «P. L’Hénoret var en svært åpen mann. Han fortalte lett om sitt liv og sine opplevelser i hans lille misjonsstasjon».

Den salige Marcellus Denis (fr: Marcel) ble født den 7. august 1919 i Alençon i kantonen Domfront i departementet Orne i regionen Basse-Normandie (fra 2016: regionen Normandie). Hans foreldre var ansatt i jernbanen. Han ble døpt den 10. august i sognekirken Saint-Pierre de Montsort i hjembyen, som tilhører bispedømmet Séez. Han var dermed landsmann av Thérèse Martin, nå under navnet Teresa av Jesusbarnet «den største helgen i moderne tid» (Pius X). Marcellus var bare seks år gammel da hun ble helligkåret og åtte år gammel da hun ble utropt til den fremste skytshelgenen for misjonen, men han ble merket for livet av den unge karmelittens eksempel. Som ung misjonær pleide han å si: «Jeg tok som beskytter Sainte Thérèse de l’Enfant Jésus, Sainte Thérèse d’Alençon».

Marcellus begynte først på bispedømmets gutteseminar (petit séminaire). Etter å ha avsluttet sine gymnasstudier i 1939, begynte han på presteseminaret (grand séminaire) i Sees. Den tradisjonelle stavemåten for byens navn var Séez, og den er beholdt av Kirken. Men de sivile myndighetene innførte stavemåten Sées etter Napoleons hærtog til Italia (1796-97), da Séez i Savoia ble innlemmet i Frankrike. Resultatet er at bispedømmet nå heter Séez, mens byen heter Sées.

Under det tyske angrepet på Frankrike i 1940, ble han innkalt til hæren. Han ble skadet ved et uhell og måtte gjennom en lang rekonvalesens før han fortsatte sine kirkelige studier. Det var allerede klart for ham at det var misjonen han ønsket å orientere seg mot. Den 1. oktober 1942 ble han tatt opp på seminaret for Missions Etrangères de Paris (MEP). Han ble presteviet den 22. april 1945, og han feiret sin første messe dagen etter i martyrkrypten i Rue du Bac. Da krigen var slutt noen uker senere, seilte han fra Marseille den 23. mars 1946 sammen med sytten andre misjonærer til misjonen i Laos.

Den 5. juni kom p. Marcellus Denis til sitt «lovede land». Han ble først sendt til Thakhek, hvor han ble værende fra juni 1946 til januar 1948 for å lære språket. Etter denne opplæringen fikk han endelig direkte kontakt med befolkningen på landsbygda. Han skulle i utgangspunktet ta ansvaret for sektoren Dong Makba, hvor de kristne var godt organisert. Fra 1952 ble han sendt til det mye større Maha Phom og Maha Saï. Overalt sikrer han formasjonen av de kristne gjennom konstant katekese. Han viet seg også til den menneskelige og åndelige utviklingen hos de menneskene som han var sendt til, og som han ga all sin kunnskap, av hele sitt hjerte og hele sin tro, i tålmodighet og utholdenhet.

Han glemte heller ikke å utforske, lytte og besøke mange landsbyer med buddhistiske animister. Den 29. november 1952 skrev han til sin familie: «Jeg er glad for dette nye livet som venter meg. Så langt har mine rundturer vært et supplement til mitt viktigste arbeid. Nå har min utnevnelse fått offisiell godkjenning. Jeg er godt fornøyd. Det som var mitt sekundære arbeid, blir nå det viktigste: å gå til hedningene og klargjøre deres sjeler (...) Be om at jeg i nord kan skape en skole som er en kraft».

Som en utrettelig pilegrim reiste han i en enorm region. Her og der spirer de gode frøene, slik at hele den nordlige delen av vikariatet Thakhek manifesterer det største håp om konverteringer. Han åpnet en ny misjonsstasjonen i Phon Sa-at, 32 kilometer nordøst for Thakhek, og han begynte å stole på en kjerne av meget ivrige neofytter (nydøpte) og ga religionsundervisning til 200 katekumener (de som forberedte seg på dåpen).

Fra april 1961 lanserte geriljaen en stor offensiv i mange regioner i Laos, spesielt på platået ovenfor Thakhek. Maha Phom var en av de første stasjoner som ble angrepet. Landsbyen Phon Sa-at, hvor p. Denis’ betrodde kateket Unla bodde, var truet. Til sin prefekt, senere biskop Jean Arnaud, som hadde pålagt ham om ikke å dra på grunn av faren, svarte han: «Jeg kan ikke forlate mine kristne». Den 17. april besøkte p. Denis probatorium (pre-seminaret) i Thakhek, hvor han ofte dro. Han sa til superioren, Jean-Pierre Urkia: «Jeg har en kateket, familiemannen Unla, som er i landsbyen Phon Sa-at. Han er i fare, jeg må absolutt dra og hente ham». Han dro nesten umiddelbart.

I Maha Phom hadde geriljaen kommet før ham, men han fortsatte likevel sin reise til Phon Sa-at. Ved ankomsten dit ble han tatt. Han ble plassert i varetekt hos landsbyhøvdingen, som ble gjort personlig ansvarlig for fangen. P. Denis kunne rømme, men han ønsket ikke å skade mannen. Til en buddhist som spurte ham hvorfor han ikke forlot området, svarte han: «Jeg har ikke gjort noe galt, så hvis jeg blir, er det ingenting å bebreide meg for, men hvis jeg drar, ville det være en feil som jeg kan beskyldes for».

Senere kom de for å hente ham. Unla fortalte at han så ham forlate landsbyen mot øst, kjørende i sin egen jeep, men sammen med vietnamesiske militære. Unla klarte i mellomtiden å rømme gjennom skogen for å komme seg trygt til misjonen. Når det gjelder p. Denis, har ingen sett ham siden. Han døde den 31. juli 1961 i Kham Hè i Nhommalath i Khammouane i Laos.

Det manglet ikke på rykter. En offiser fra nøytralistfraksjonen, en av de tre gruppene som sloss om makten, fortalte et medlem av misjonen i Thakhek at han hadde tatt p. Denis til Vietnam og overgitt ham til politiet i Vinh. En filippinsk diplomat rapporterte senere at han selv hadde hørt at en fransk misjonær i Laos hadde blitt skutt for spionasje i Vinh. Han visste ikke navnet, men det kan ikke være noen andre enn p. Denis. Ifølge andre rykter ble han brakt tilbake til Laos etter to måneder sammen med to munker som delte hans skjebne.

I 1963 tillot svært forskjellige vitnesbyrd at man med sikkerhet kunne konkludere med at p. Marcellus etter å ha gitt sitt liv for misjonen, vendte tilbake til Faderen. Hans død ble deretter registrert av Société des Missions Etrangères til den fiktive datoen 15. desember 1962. Denne datoen har imidlertid blitt rettet senere. Et formelt varsel fra den franske ambassaden i Laos, datert den 12. august 1967, fikserte definitivt datoen til den 31. juli 1961.

For en laotiske kateket, som kjente ham på den tiden han var ansvarlig for Dong Makba og Namdik, var p. Denis høyt elsket av folket, fordi han var svært nær alle, og hadde kunsten å hjelpe dem. Til sin familie fortalte Marcellus i sine mange brev om sin glede, sin lykke over å være i misjonen, sin entusiasme for det arbeidet som var betrodd ham. P. Marcellus Denis’ medbrødre hadde også et levende og følelsesmessig minne om ham.

Deres vitnesbyrd fortelles med få ord, for han var en enkel mann og uten historie. Biskop Jean-Pierre Urkia MEP (1918-2011), apostolisk vikar av Paksé i Laos (1967-75), sa: «P. Denis var en mann av ekstrem godhet. Jeg la selv merke til hvordan han var nær de kristne. Han tok seg mye av dem. Maha Prom var da bare en liten begynnelse på det kristne området. Han engasjerte seg med iver og kjærlighet og var konstant opptatt av å utvide sitt lille kristne området og vinne dem han møtte for Kristus».

Biskop Pierre-Antonio-Jean Bach MEP (f. 1932), apostolisk vikar av Savannakhet i Laos (1971-75), sa: «P. Denis var en vakker sjel – en helgen selv mens han levde. Han hadde virkelig troen og brydde seg om sitt misjonsarbeid og tilstedeværelsen i landsbyene. Han var enkel, vennlig og mild (...) Han trodde lett på godheten i andre. Han var en guttespeiders oppriktighet».

På spørsmålet om hvorfor han døde, svarer biskop Urkia: «Når det gjelder alle misjonærene, vet jeg ikke om de døde «for troen», men jeg sier uten å nøle at de døde for nestekjærligheten, og spesielt av kjærlighet til sine kristne. Aldri var p. Denis på noen måte involvert i politiske eller militære saker. Han var en enkel sjel. Han ga ganske enkelt sitt liv». Ved sin gest viste han at han valgte å følge Kristus og å tjene Guds folk, uansett hva som skjedde, helt til døden. P. Denis viste ikke sine følelser på utsiden, men hans holdning etterlater ingen tvil. Han gikk uten å nøle ut i livsfare på grunn av sin kateket og hans familie. Dette var veldig klart, og i dag er en av sønnene prest i det apostoliske vikariatet Savannakhet.

Den hellige Johannes Wauthier (fr: Jean) ble født den 22. mars 1926 i Fourmies i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) i Nord-Frankrike, tretti kilometer sør for Maubeuge. Han ble døpt den 25. mars i sognekirken Notre-Dame i denne byen, som tilhører erkebispedømmet Cambrai. Johannes opplevde i sin oppvekst tumultene under eksodusen i 1940, det vil si alle sivile som flyktet fra den tyske invasjonen. Dette førte hans familie ut på veien og i eksil i den andre enden av Frankrike, til Sainte-Livrade i departementet Lot-et-Garonne i regionen Aquitaine (fra 2016: regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes).

Etter to år på gutteseminaret (petit séminaire) i Solesmes i departementet Nord og et par måneder ved Collège Saint-Pierre i Fourmies, begynte han på gutteseminaret Notre-Dame for bispedømmet Agen i Bon Encontre i Lot-et-Garonne. Der avsluttet han sine gymnasstudier (januar 1941 til juni 1944). I november 1944 ble han opptatt i novisiatet til oblatpatrene (OMI) i Pontmain i departementet Mayenne og ble selv en oblat på Allehelgensdag den 1. november 1945. Deretter studere han filosofi i to år, først i La Brosse-Montceaux i departementet Seine-et-Marne og deretter ved klosteret Solignac i departementet Haute-Vienne. Så ble han innkalt til militærtjeneste. Han hadde en robust fysikk og en patent moralsk rettskaffenhet, så han valgte fallskjermjegerkorpset.

Tilbake i skolastikatet i Solignac begynte han på fire år med teologiske studier. I disse årene lot han seg ikke skremme av det harde manuelle arbeidet med ombyggingen av det gamle klosteret Saint-Éloi, hvor over hundre unge oblater presset seg sammen. Det var der Johannes Wauthier den 8. desember 1949 avla sine evige løfter i oblatpatrenes kongregasjon. Den 17. februar 1952 ble han presteviet i klosterkirken.

To måneder tidligere hadde han skrevet til oblatenes generalsuperior: «Jeg har siden barndommen alltid håpet på et liv som misjonær. Det er derfor jeg trådte inn i kongregasjonen, og det er for dette ene målet som jeg har tilbrakt årene i skolastikatet. Blant oblatenes mange misjoner som jeg har kunnet beundre, følte jeg meg helt fra novisiatet grepet av et ønske om å bringe evangeliet til landet Laos. Siden har jeg aldri ombestemt meg. Min åndelige veileder har ikke imøtegått disse aspirasjonene, han har tvert imot alltid oppmuntret meg og prøvd å få dem til å bli mer åndelige.

Det er derfor, min høyst ærede pater general, at jeg ber deg om å sende meg til Laos. [...] Jeg tror at jeg har de nødvendige fysiske ferdigheter. Jeg tåler kulde godt, og jeg har sett under min militærtjeneste i det sørlige Marokko at varmen ikke ga meg noen problemer. Jeg har aldri vært syk under skolastikatet. Til slutt, det noen ganger harde manuelle arbeidet i de siste seks årene og min militærtjeneste hos fallskjermjegere tyder på at jeg har en god fysisk motstandskraft.

Uansett er jeg klar til å akseptere et apostolat, uavhengig av hva det er. I denne første lydighet ønsker jeg å se at Guds vilje er å sende meg til det beste stedet hvor jeg lettest kan helliggjøre andre og løfte meg selv, med hjelp av Jomfruen, den hellige Josef og vår ærede grunnlegger, usque ad apicem perfectionis («helt til høydepunktet av perfeksjon»).

Så det var med den største glede at Johannes på slutten av skoleåret fikk sin «lydighet» – hans veikart som misjonær – til Laos. Han kom til dette landet den 26. oktober 1952, og han var straks i tjeneste for misjonen til de fattigste, khmu. Han var nesten alltid med folk fra de samme landsbyene, som han fulgte gjennom deres bevegelser i krigsårene. Det var han som oppfordret dem til å forlate Nam Man, hvor de var blitt døpt, for å dra til Khang Si, et bedre sted hvor de kunne dra nytte av det oversvømte ris-feltet. Han laget et vannforsyningssystem ved bruk av bambus til glede for innbyggerne. Dessverre skulle denne installasjonen bare vare noen år, og i 1961 måtte hele landsbyen trekke seg tilbake til kanten av Krukkesletten, først i Ban Na og deretter i Hin Tang.

Etter alarmen i januar 1961 ble p. Johannes trukket tilbake fra denne sektoren for en tid. Han var i to år i gutteseminaret i Paksan fra oktober 1961 til desember 1963. Der kunne man stole på ham i det arbeidet han ble bedt om, enten det var undervisning, idrett eller musikk. Hver lørdag dro han fra seminaret for pastoralt arbeid på søndagene i de omliggende landsbyene. Men det er klart at han hele tiden håpet å komme seg så fort som mulig til sine elskede fjellbefolkning.

I desember 1963 sluttet han seg til gruppen som gjorde tjeneste blant khmu. Han ville da ofte bevege seg frem og tilbake mellom Vientiane, hvor han primært arbeidet med formasjonen av kateketer som skulle sendes til landsbyer og opp i fjellet. Der oppe blant alle flyktningene som krigen hadde drevet bort fra deres hjem, var det fattigslige kår, usikre innhøstinger, angrep, miner overalt langs stiene og mangel på medisiner.

Johannes tilbrakte mesteparten av sine siste år i Hin Tang og viet seg til den vanskelige oppgaven med en rettferdig fordeling av humanitær hjelp. Det var der dramaet tok form, for selv i den verste elendighet var det fortsatt noen som utbyttet og noen som ble utbyttet. Han forsvarte de fattige fra khmu, men uten å favorisere, for han visste å tjene alle. Hans handlinger mishaget spesialstyrkene, og p. Johannes ble klar over at hans liv var truet.

Sent på kvelden den 16. desember 1967 ble p. Johannes Wauthier drept på kloss hold. Han hadde tilbrakt to netter i den lille landsbyen Ban Na, som hadde vært katekumener i rundt tre år, i et område i nærheten av Krukkesletten. 800 meter unna lå en liten militærpost på en høyde. De som ville ta hans liv, simulerte et geriljaangrep. Han sto straks opp og tok på seg ryggsekken, for i denne regionen med permanent krig, måtte man alltid være klar til å hoppe inn i skogen. Han tok med seg de to barna som levde med ham, samt to eller tre katekumener, og sammen med dem gikk han ned til en flytende bekk rundt 200 eller 300 meter nedenfor landsbyen. Han plasserte dem ved en buktning i bekken og beroliget dem: «Ikke flytt dere, ikke vær redd, be».

Han gikk bort for å vurdere situasjonen og tok noen skritt for å resitere rosenkransen. Barna hørte: «Drep presten», og et skudd ble hørt. P. Johannes Wauthier ble truffet i bunnen av nakken, og han ba sine angripere som lå i bakhold bak en liten hekk: «Hvorfor skjøt dere på meg? Stopp! Jeg veldig dårlig». Svaret var: «Slutt å snakke!», og skytingen ble gjenopptatt. Etter å ha blitt skutt tre ganger i brystet, kollapset han, og barna flyktet i redsel. P. Johannes Wauthier ga sitt liv slik at evangeliet kunne bli fruktbart i Laos. Hans legeme ble fraktet til Vientiane, hvor han ble gravlagt i laotisk jord, på den katolske kirkegården i byen.

Hendelsene den natten som ble fatal for p. Johannes Wauthier, og motivene til hans mordere, har blitt belyst av p. Lucien Bouchard OMI, som på den tiden var hans nærmeste samarbeidspartner. Her er en oppsummering av hans vitnesbyrd: «Fra tid til annen besøkte jeg p. Wauthier i hans flyktningelandsby tok med hans post og medisiner til hans medarbeidere. I omtrent to år av sitt opphold hos flyktningene fra khmu hadde han bodd vegg i vegg med en stor landsby av flyktninger fra en annen etnisk gruppe. De militære myndighetene på stedet tilhørte også denne etniske gruppen. Disse to landsbyer ble forsynt på samme tid av et flyslipp med ris. De militære myndighetene bestemte hvor mye ris som skulle distribueres til hver landsby.

Siden det var åpenbart at soldatene ga brorparten til sine egne, gikk p. Wauthier til den militære kommandant for å la ham vite at flyktningene fra khmu ikke fikk sin rettmessige del. Disse kravene falt for døve ører. Da ble p. Wauthiers flyktninger fra khmu flyttet til et annet sted, hvor et flyslipp ville bli rettet direkte mot dem. Da flyttingen fant sted, ble de relevante militære lederne rasende på khmu og p. Wauthier, for deres folk kunne ikke lenger mate sine griser med den andelen av risen som var beregnet for khmu. Dette var også historien om grisene som hadde opprørt p. Wauthier.

Wauthier levde omtrent et eller to år i dette nye området. Noen dager før sin død reiste han til fots til å besøke det gamle stedet, for i denne sektoren var det noen katekumener fra khmu som hadde blitt værende ved landsbyen Ban Na, og han ønsket å besøke dem. I løpet av hans korte opphold i denne landsbyen, simulerte de militære myndighetene et angrep mot landsbyen Ban Na, og de benyttet anledningen til å drepe p. Wauthier under dette falske angrepet. P. Wauthier førte en gruppe mennesker med barn i ly, litt bort fra landsbyen, og det var der han ble drept av en soldat fra nabolandsbyen.

Jeg betrakter p. Wauthier som en martyr fordi han døde på grunn av sin kamp for rettferdighet, som han krevde for sine flyktninger. Dagen etter p. Jean Wauthiers død skrev en kateket til sine foreldre: «P. Johannes døde fordi han elsket oss og ikke ønsker å forlate oss».

Den salige Thomas Khampheuane Inthirath ble født i mai 1952 i landsbyen Nong Sim i Champassak på Boloven-platået i det apostoliske vikariatet Paksé i Laos. Han tilhørte folkegruppen laven (lâven). Hans far hadde etterfulgt hans morfar som kateket i landsbyen, og han hadde vært i fengsel på grunn av dette. Khampheuane var den elskede sønn, lenge forventet og ønsket, men dette hadde ikke ødelagt hans fredelige og sjenerøse natur. Han var hjelpsom og veldig enkel. Han hadde også et rent hjerte, og noen så et tegn på hans kall til hellighet, til martyriet.

Da Thomas var femten år gammel, ble han valgt av den salige p. Lucien Galan til å begynne på skolen for kateketer i Paksong, som ga elevene en god allmenn formasjon, også doktrinær og liturgisk. Thomas var stolt av det valget. Den 11. mai 1968 kjørte p. Galan forbi på vei til de fjerneste landsbyene med katekumener. To elever, Khampheuane og hans venn Khamdi, meldte seg frivillig til å følge ham. De var svært klar over faren, men Khampheuane hadde viljen til å tjene Kirken.

Da de kom frem, feiret de messe og ga katekese. Søndag den 12. la de ut på veien igjen for en feiring ved km 15 fra Paksé. Men fienden hadde lagt seg i et bakhold, og bilen ble beskutt av tunge våpen. Den unge Khampheuane ble drept øyeblikkelig, mens hans venn ble såret. P. Galan ble knivstukket og drept med en dolk. Dette skjedde i Houey Makchan i Paksong i Champassak. Til tross for familiens sorg, fortalte Thomas’ far en misjonær at han var stolt over at sønnen har sagt seg villig til å gi sitt liv for sin tro. På platået er Thomas ikke glemt.

Den salige Lucian Eugenius Galan (fr: Lucien-Eugène) ble født den 9. desember 1921 i landsbyen Moissétie i sognet Golinhac i bispedømmet Rodez og departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées) i Frankrike. Han kom fra en bondefamilie og fikk sin videregående utdannelse ved Collège de l'Immaculée-Conception i Espalion. Deretter begynte han i 1942 på presteseminaret i Rodez, men han ble i 1946 opptatt i Missions Etrangères de Paris (MEP), og den 30. september 1946 begynte han på deres seminar. Han ble presteviet den 29. juni 1948, og deretter fikk han sitt oppdrag, misjonen i det apostoliske vikariatet Xichang i Sichuan i Kina. Den 15. desember 1948 forlot han hjemlandet og satte kurs mot Kina.

Den 31. mars 1949 kom han frem til Xichang, etter å ha fulgt Yunnan-veien og tilbrakt noe tid til hest for å få litt hvile. De stanset også for å hvile i Mulo i Hweili og i Téchang. Deretter studerte han kinesisk under ledelse av M. Valtat i bispedømmet Xichang. I juli 1949 dro han sammen med M. Cuzon til Mulochaiku på grensen til Yunnan for å anvende i praksis sin kunnskap om kinesisk språk og begynne å fly på egen hånd. I februar 1950 dro M. Cuzon i retning av distriktet Hweili og til Mulo i juni 1950.

I slutten av mars 1950 ble regionen «frigjort» av kommunistene. I juni 1950 flyttet p. Galan til Salien i retning av p. Bocat, kapellan for de religiøse i Hweili. Deretter reiste han ofte i skytteltrafikk mellom Salien og Hungpuso. En stund var han ikke bekymret på sine reiser, men den 15. november 1950, da han tilbake fra en av sine hyppige reiser blant sine kristne, ble han arrestert og satt i fengsel. Han ble anklaget for å stå i kontakt med opprørerne i regionen. og det var slik de forklarte hans hyppige reiser. To dager senere ble han overført til Hweili, hvor p. Jean Yi fikk ham fri samme kveld. Anklagen om medvirkning med opprørerne ble trukket tilbake, men han ble bebreidet for én ting, nemlig å ha mottatt, uten tillatelse fra regjeringen, leie fra noen leilendinger. Han måtte love å gi alt tilbake og å skrive en tilståelse som ble publisert i avisene.

I desember 1950 ble alle utlendinger tvunget til å registrere seg hos politiet, og det var forbudt å forlate byen. Dermed fant patrene Cuzon og Galan seg strandet i Hweili, satt i husarrest under et terrorregime. I juli 1951 hadde p. Galan fortsatt ingen mulighet til å dra tilbake til sin stilling i Salien, så han fulgte p. Bocat til Hweili og tok opp arbeid i klinikken. Han ble deretter ført til Xichang og deportert til Hong Kong, hvor han ankom etter en lang reise den 8. januar 1952, ledsaget av Msgr. Baudry og herrene Valtat og Bocat. Etter et par uker med hvile ble han utpekt til Paksé i det apostoliske vikariatet Thakhek i Laos, og han forlot Hong Kong den 26. januar 1952 for å slutte seg til sin nye misjon.

I april 1952 kom han til Thakhek, og han begynte med å studere laotiske språk. Han ble utnevnt til Nason nær Paksé. Rundt 1953-54 fikk han kontakt med folket kha, en minoritet fra fjellene som var foraktet på den nordvestlige siden av Boloven-platået. Han besøkte dem til tross for tilstedeværelsen av elementer fra opprørerne i Việt Minh som gjemte seg i fjellene. I 1955 fikk han i oppdrag å ta vare på spedalske og dokumentere dem, så han dro for å besøke noen kolonier av spedalske i området av Saigon og Djiring, på høylandet i Vietnam.

I 1956 installerte han seg midt blant kha i et lite hus som var kombinert med et kapell, og derfra besøkte han de åtte landsbyene rundt. Stedet hadde en vakker beliggenhet, i nærheten av en stor elv. Han tok seg også av de kinesiske i Paksé. Fra juni 1957 til desember 1958 påtok p. Galan seg embetet som midlertidig prest i Paksé, og snart etter tok han sin faste permisjon i Frankrike fra 9. april 1959 til 23. februar 1960. I februar 1960 tok han over etter den salige René Dubroux, som var blitt myrdet i grenseområdet mellom rivaliserende styrker i Laos. Mangel på sikkerhet gjorde at besøkene til de mest avsidesliggende landsbyene ble sjeldne.

I 1962 flyttet han til Nong Khen i utkanten av det territoriet som ble kontrollert av Pathet Lao. Han prøvde, ikke uten store vanskeligheter, å besøke de kristne på begge sider av grensen. Han kunne foreta en tur til hest i sektorene Non-Khen og Saravan. I 1964-65 flyttet han til Nong Sim, en kristen landsby med 647 døpte. Deretter kunne han på grunn av usikkerheten bare sjelden og med risiko besøke sektoren Muong Khrai i Pathet Laos sone. I mai 1968 raste i Vietnam kampen om Saigon. I Paris hadde det den 10. mai startet forhandlinger mellom nordvietnameserne og amerikanerne om en fredsavtale som det aldri ble noe av, og krigen forble nådeløs på vietnamesisk jord.

Den 11. mai 1968 forlot han Paksé for å erstatte en kollega i Nong Mot og i Nong I-Ou Nong, som hadde dratt for å besøke katekumenene. Han kjørte forbi skolen for kateketer i Paksong, hvor to elever, Khampheuane og hans venn Khamdi, meldte seg frivillig til å følge ham. P. Galan kjente den sekstenårige salige Thomas Khampheuane fra før, og det var han som hadde sendt ham til kateketskolen. De var alle klar over faren, men Khampheuane hadde viljen til å tjene Kirken.

Da de kom frem, feiret de messe og ga katekese. Søndag den 12. mai feiret han to messer på to forskjellige steder, og deretter la de ut på veien igjen for en feiring femten kilometer fra Paksé. Men fienden hadde lagt seg i et bakhold, og bilen ble beskutt av tunge våpen. Den unge Khampheuane ble drept øyeblikkelig, mens hans venn ble såret i bena. De vietnamesiske soldatene trakk p. Galan bort fra bilen, og han ble knivstukket og drept med en dolk. Dette skjedde i Houey Makchan i Paksong i Champassak.

Kort tid etter angrepet kom soldater som var postert to kilometer unna, til åstedet. Den sårede mannen ble evakuert til Huei-Kong og deretter til sykehuset i Paksong. De to døde ble liggende igjen. En militær kolonne ble arrangert neste dag og de to døde ble brakt med lastebil til Paksong og deretter med helikopter til den katolske misjonen i Paksé, hvor de kom rundt klokken 18. Ifølge legens undersøkelse var P. Galans kropp tilført flere dype sår, flere gjennomtrengende sår i ryggen, i hjerteregionen, i underkjeven, venstre hånd og høyre lår. Bergingen av legemet var bare mulig takket være kommanderende general Phasouk i fjerde militære regions engasjement og energi.

Mottakelsen av båren fant sted tirsdag morgen klokken tre, og begravelsen ble holdt onsdag den 15. mai klokken 7.30 i katedralen i Paksé i nærvær av biskop Loosdregt, p. Chevroulet, provinsial for oblatene i Vientiane, de fire misjonærene i Thakhek, sivile og militære myndigheter i provinsen og et svært stort publikum. Det var rundt et dusin menn fra Aveyronnais som var misjonærer i Laos. Etter Auguste Séguret (d. 1884) og Augustin Paul Canilhac (1883-1946) var p. Lucian Galan den tredje som mistet livet i volden på misjonsmarken.

Den salige Josef Boissel (fr: Joseph) ble født den 20. desember 1909 i landsbyen La Tiolais i kommunen La Loroux (bret: Lavreer-an-Dezerzh) i departementet Ille-et-Vilaine i regionen Bretagne i det nordvestre Frankrike. Han ble døpt samme dag i sognekirken i landsbyen, som tilhører erkebispedømmet Rennes. Han kom fra en familie av fattige bønder. Landsbyen lå like ved Pontmain, hvor Maria, Jesu mor viste seg for noen barn i 1871 for å be dem om å be og håpe på tross av krigen. Denne nærheten under krigen til Jomfruen, Håpets mor, skulle prege hele hans liv.

Josef fikk tidlig prestekall, og han gjennomførte syv års gymnasstudier i junioratet til oblatpatrene (OMI) på Jersey, en av de britiske kanaløyene som ligger helt inntil Frankrike. Han trådte inn i novisiatet på øya Berder i departementet Morbihan i Bretagne. Hans novisemester anså ham som en «svært ordinær i fagene, veldig intelligent». Josef ble likevel akseptert for sine andre kvaliteter, og han ble sendt for å studere filosofi i skolastikatet i Liège i Belgia og teologi i skolastikatet i La Brosse-Montceaux i departementet Seine-et-Marne.

Jean Denis OMI, en av hans gamle kamerater som ble sendt som misjonær til Nord-Canada, forteller om de årene de tilbrakte sammen i novisiatet og skolastikatet: «Jeg likte ham godt. Han var tre år eldre enn meg, og han var for meg blant de vise. Det var lett å snakke om alvorlige ting med ham (...). I kommuniteten i skolastikatet var han sjefsfrisør, og hans kunder var mange og alltid fornøyde (...) Han hadde en vakker håndskrift og ble ofte bedt om å reprodusere sanger eller salmer til multiplikatoren. Med stor omhu dupliserte han hymnen til Maria: «O misjonærens gode Mor, vær hans støtte, våk over ham. På jorden har han intet fedreland, korset forble hos ham, og du, Maria» (...) Det fikk ham til å vibrere. Han levde! Han gjorde ikke krav på å være en intellektuell over skyene, men han hadde en god utdannelse og han diskuterte gjerne for å lære enda mer om det praktiske liv og tjenesten».

Når det gjelder dommen fra hans overordnede, er den mer nyansert, men positiv: «Han har en energisk og oppreist karakter (...) lav intelligens litt trangsynt i sine bedømmelser, men svært flittig, han gjorde ganske bra fremgang (...) Han viser tilstrekkelige ferdigheter i praktisk arbeid, til og med kunstnerisk (...) Svært hengiven, ydmyk, ryddig; av en føyelig troens ånd, for han var av natur tilbøyelig til å knytte seg mye til dine ideer. En god medbror, opptatt av andres åndelige velferd. Svært knyttet til sitt kall». En annen dom kaster noe lys over slutten på hans liv: «Av en svært sjenerøs natur, han er ikke redd for offer». Det var i denne ånd at Josef Boissel avla sine evige løfter på sykehuset i Montereau den 29. september 1935.

Den 4. juli 1937 ble han presteviet, og den 26. mai 1938 mottok han sammen med tre av sine klassekamerater veikart for Laos. Han var da 29 år gammel. Merkelig nok og i strid med den vanlige skikken hos oblatene, hadde han ikke ønsket å be sin generalsuperior om noen spesifikk misjon, men han sa at han var klar til å dra hvor som helst. Men Laos samsvarte med hans dypeste ønske.

Josef Boissel var en del av pionergruppen av oblater i misjonen i Laos – de som hadde kjent alle krigens sjokk helt fra begynnelsen. Han kom til dette landet i oktober 1938 og ble ganske raskt sendt til det området i Xieng Khouang hvor evangeliseringen bare var i begynnelsen. Mange år senere snakker han fortsatt med beklagelse om posten Nong Ét, en misjonsstasjon i forkanten av provinsen Xieng Khouang, som da ble kalt Tran Ninh, ved grensen til Vietnam på veien til Vinh. På grunn av krigen måtte han en tid forlate denne posten, for ved krigserklæringen i 1939, ble han mobilisert, men kunne utføre sine forpliktelser i Laos. Men snart var han igjen i misjonen «i bushen», som han elsket.

Uten å ha oppnådd noen konverteringer, hadde han skapt en reell følelse av sympati, spesielt blant folkegruppen hmong. Han var den første blant oblatene som ble venn med disse stolte menneskene. Tyve år tidligere hadde andre misjonærer hatt svært forskjellige følelser overfor dem: «Denne stammen er skadelig fordi den dyrker store mengder opium, som de oversvømmer landet med, til stor skade for de innfødte. I et evangeliseringsperspektiv vil vi ikke trenge å forholde oss til dem».

Fra en hmong-høvding mottok han i 1946 følgende brev: «Når vi kom oss levende gjennom hele den dårlige perioden, var det fordi Gud beskyttet oss. Jeg husker fortsatt med sinnsbevegelse at du ba bønner for en legmann som likte deg godt, og den legmannen er meg. Uten å kjenne den kristne religion (...) erkjente jeg med en indre sans eksistensen av et høyeste vesen som våker over oss og våre handlinger (...) Mitt største ønske er å se deg igjen i nær fremtid, vi tror alle på deg, pater, som en «forelder» som vi sier på méo».

I mars 1945 overtok japanerne makten i Laos. Den 1. juni ble p. Josef Boissel tatt til fange sammen med sin ledsager, p. Vincent Le Calvez, og p. Jean-Henri Mazoyer OMI, den apostoliske prefekten av Vientiane og Luang-Prabang i Laos (1938-52) (ikke bispeviet). Alle tre ble brakt til Vinh i Vietnam, hvor de ble holdt fengslet midt i en fiendtlig befolkning. P. Josef var tilbake i Laos i 1946, og han dro igjen til sitt Tran Ninh og tok kontakt med hmong. Misjonen i Nong Ét var blitt plyndret og ødelagt. Ennå en tid forble den utilgjengelig på grunn av vedvarende usikkerhet. Han skrev: «Det er på tide å slå seg ned permanent, Jeg vet ikke nøyaktig hvor jeg skal etablere meg, så første oppgave blir å velge et sted, og deretter må jeg være sager, snekker og resten».

De materielle forholdene var svært prekære. P. Boissel dyrket selv en risåker for å ha noe å spise. Fra det franske militæret fikk han ikke hjelp, bortsett fra en uventet gave: rundt hundre tomme bensinfat. «Jeg saget dem opp for å dekke mitt lille internat for méo», skrev han i 1947. «Med et slikt vern kan det regne steiner!» Han avsluttet sitt brev til prefekt Mazoyer, som da var i Europa: «Om ti dager vil du være ved Den hellige fara føtter, hva vil han tenke om Laos? Stakkars Laos, stakkars Indokina, ingenting ser ut til å ordne seg, galskapen regjerer alltid og overalt. Forbli forpliktet til Gud og gi ham tillit. Han vet hva vi trenger. – PS: Jeg håper du finner noen nonner, tre til Xieng Khouang ville bli svært godt mottatt. Jeg forbereder et hjem til dem».

Året etter skrev han til sine overordnede i Roma: «Misjonsarbeid i Laos vil på grunn av de enorme avstandene og fattigdommen i landet, i mange år forbli et obskurt og hardt arbeid. Det gjør at pionerprestene må lide både i postene og på rundreisene (...) Alle i hvert hjørne har lidd nok for å få erfaring med folket og landet (...) Hvis misjonærene i Laos ikke hadde en brennende tro i hjertet, kunne de undre seg på hvilke forbrytelser de hadde gjort for å bli sendt dit».

I 1948-49 dro p. Boissel tilbake til Frankrike for å gjenvinne sin helse svekket av prøvelsene, som han forklarer for leserne i Pôle et Tropiques, oblatenes misjonsmagasin: «Etter ti år i Indokinas jungel under de mest bisarre omstendigheter, er jeg glad over å kunne dra til Frankrike for et par måneder. Den 18. oktober 1948, da det første flyet kom for å inspisere banen i starten av den tørre sesongen, klarte jeg å ta av fra Xieng Khouang, og etter mindre enn 35 minutter var jeg i sentrum av Vientiane, og unngikk dermed en smertefull og farlig reise og tolv dager på stiene (...) Jeg hviler nå hos min familie i Loroux».

Tilbake i Laos for mange nye år sto han for formasjonen av katekumener og neofytter blant khmu i forskjellige landsbyer i fjellene i Xieng Khouang, rundt Ban Pha hvor han bodde. Men folket i Ban Pha, som tilhørte thaï dam, skulle forbli fremmede for konverteringsbevegelsen. I november 1957 overlot han landsbyen og området i hendene på den salige p. Ludvig Leroy OMI.

I november 1957 forlot p. Josef Boissel derfor Xieng Khouang permanent og dro til Frankrike for en ny ferie som var mer enn fortjent. Av hans familie var det knapt ingenting igjen bortsett fra hans søster Victorine. Så begynte han å realisere et prosjekt som lå hans hjerte nær, nemlig å legge ut på en tur i Europa som pilegrim. Sammen med sognepresten i sin landsby, p. Louaisil, dro han til Roma i sogneprestens lille Renault 4L. De overnattet i telt i mesteparten av tiden, og de dro via oblatenes skolastikat i Solignac, Lourdes og Ars, og til slutt kom de til Den evige stad. Hans overordnede forbød ham strengt å dra til Fatima og til og med å besøke helligdommene i nabolandet Belgia.

Ved sin retur begynte p. Josef en ny fase av sitt liv som misjonær da han ble tildelt distriktet Paksan, hvor han skulle bli værende frem til sin siste dag. Han hadde i tillegg ansvaret for den risdyrkende landsbyen Nong Veng. I 1963 flyttet han til Ban Na Chik, fire kilometer fra Paksan mot Pak Kading – det berømte Lak-Si. P. Henri Delcros OMI hjalp de kristne khmu-flyktningene fra regionen Xieng Khouang med å reorganisere seg i flere landsbyer: Vang Khoma, Hat I-Êt, Pakvang og Nampa. P. Josef Boissel etterfulgte ham i det embetet. Han beskrev med patos betingelsene for sine nye sognebarn: «Min sektor er spredt langs en vei av grus og steiner som er alvorlig brutalt for min stakkars 2CV. Nesten alle familier lider under konsekvensene av en krig som trekker ut. Her er både kvinner og menn i militæret, ødelagte familier (...) Det er hele landsbyer som har flyktet fra kampsonen og søkt tilflukt på sletten.

Ti kilometer fra min landsby, ved bredden av Nam Nhiep, har jeg en gruppe på seksti kristne familier som har forlatt alle sine eiendeler og sine rismarker under trusler fra geriljaen, og de foretrakk å redde sin tro og troen til sine barn. Mens de venter på å finne et skogsområde for å gjenoppta sin dyrking, lever de i hovedsak av hjelp fra andre.

Jeg mottar og besøker alle, prøver å trøste og hjelpe alle så langt mine dårlige evner rekker: behandle de syke og være en støtte for de mest trengende. Man kan ikke si nok om krigens redsler for det lille folket i Laos (...) I over ti år har de væpnede gruppene gjentatt de samme slagordene og annonsert høyder og mirakler en gang etter seieren (...) I mellomtiden er det bare risrekvisisjoner, husarbeid i tjeneste for de stridende, arrestasjoner og forsvinninger, et klima av frykt og mistenksomhet (...)

Det er under denne trusselen vi alle lever nå. Men vi må holde ut helt til den dagen da Gud vil gi oss fred. Så jeg fortsatte regelmessig å besøke alle disse menneskene, for å gi alle ord om håp, for kristne et naturlig hjelpemiddel som bidrar til å helliggjøre elendigheten i øyeblikket. Oftest kommer jeg tomhendt og jeg lider under disse lyse øynene som klamrer seg til meg, venter på noen lettelser som jeg ikke kan bringe dem (...) Knust av en slik elendighet, kjenner man døden i sjelen, lei for sin maktesløshet».

Han dro rundt mellom landsbyene, til tross for hans defekte syn etter at han helt hadde mistet bruken av det ene øyet. En jeep erstattet hans Citroën 2CV, som selv hadde etterfulgt hans modige hest som het Deng. I disse årene var veien fortsatt risikabel. Siden slutten av mars 1969 hadde trusselen fra geriljaen blitt skjerpet, så han måtte gi avkall på å feire Den hellige uken i sine landsbyer. Først i begynnelsen av juni turte p. Boissel igjen å driste seg ut på denne veien av bakholdsangrep.

De unge misjonærene gjennomførte i området Paksan sin første fase i læringen av språket. P. Alessandro Staccioli OMI, fremtidig biskop av Luang Prabang (1968-75), husker den fascinasjonen som han og de andre unge mennene lyttet til p. Boissel med da han fortalte om krigen i Indokina og særlig om sin erfaring fra misjonen i bushen: «For ham var misjonen å forkynne evangeliet, å leve med menneskene, behandle syke og leve i fattigdom. Han var raus, alltid klar til å hjelpe folk. Han sa at han hadde gitt sitt liv for Laos, hvor han ønsket å dø, og han ønsket absolutt ikke å vende tilbake til Frankrike. Jeg tror Herren har bønnhørt ham».

Det samme vitnet fortalte også om et pittoresk eksempel: «En dag hadde geriljaen rykket frem til nær hans landsby. Han rømte på hesteryggen mens en hånd holdt tøylene og den andre ciboriet med det reserverte sakramentet. Det var slik vi så ham komme til Paksan».

De vanskelige årene som p. Boissel opplevde i misjonen, herdet noen trekk ved hans karakter, men uten å ødelegge hans gode kvaliteter. P. Joseph Pillain OMI, som selv var i Laos i over tolv år, forteller: «P. Josef Boissel var en mann med et stort hjerte, hel ved med sin fritalenhet, dypt religiøs, en mann av bønn, trofast på alle distriktsmøter, svært hyggelig i kommuniteten».

Hans portrett males i flere farger av laotiske vitner, blant dem er en av to vigslete kvinner fra OMI som nesten døde med ham. «P. Boissel var en hel mann, rask, men sjenerøs helt til slutten av sitt oppdrag. Han hadde en sterk røst, som hans karakter (...) Kort sagt, han var en heftig mann, men han tok seg ut til hver enkelt, spesielt de små, de fattige og barn (...) Han var en bevisst kristen, og derfor fikk han nye konvertitter.

Folk elsket ham. Hver familie brakte ham mat – en bolle med ris og en annen rett. Noen ganger var rettene kraftig krydret. Han var syk og hadde konstant magesmerter, men han fortsatte å spiste alt uten å si noe, for å gjøre ære på dem. Når han kom til en landsby, ringte han med klokken og kalte kristne til skriftemål, og deretter feiret han messe. Deretter snakket han med kateketen i landsbyen, med befolkningen der og de gamle. Han sjekket dåp og kommende bryllup (...) Han sørget for at oppføringen i bøkene var gjort på forhånd. Han sov i kirker. Vi oblater sov hos en eller annen familie.

Han var oppmerksom på de syke og behandlet dem selv, inkludert vanskelige fødsler. Han var oppmerksom på alle, på en pastoral måte – helt hengiven. Det han sa og det han gjorde kom alltid fra hjertet, fra bunnen av hans hjerte og dybden av hans tro (...) Han hadde en stor tro og han ba svært mye. Han hadde gitt gaven av sitt liv til Herren. Hans mest slående trekk var kjærligheten til de fattige».

To vitner, legfolk i høy alder, la til: «Han var hjertelig og direkte, nær folk. Han var trofast til å besøke de syke og de eldre. Han elsket barn. Det han gjorde var virkelig vakkert. Han var en god mann, og alle kom til hans begravelse. Når han feiret messe og forkynte, var han en Guds mann (...) Han var ivrig. Livet i sognet var godt organisert, fester, prosesjoner (...) han gjorde alt med hjertet, og folk strømmet til fra overalt. Han innprentet betydningen av skriftemålet og oppfordret folk til å forbedre sine liv. Han hadde en god ånd av tro og en stor kjærlighet til gamle og syke. Hvis en syk ble rapportert til ham, dro han umiddelbart. Alle husker hans offer, hans tro, hans kjærlighet for alle. Han gjorde alt for andre».

Hans egne kolleger så det på samme måte. En av hans nærmeste medarbeidere, p. Ernest Dumont, sa: «Han hadde et heftig temperament, sjenerøs. Han tvilte ikke på noe og nølte aldri med å påta seg ting, alltid med et ønske om å gå til de fattige (..) Han var virkelig nær folk han elsket: Vi tilga ham hans utbrudd, hans skravling, hans ubetenksomhet, fordi han var fundamentalt god og ikke ønsket noen noe ondt. Hans iver etter å helbrede de syke var beundringsverdig: Han var samvittighetsfull i hele sitt misjonærliv, uten å bry seg om sin sorger, sin tid. Han var glad for å tjene. Da han kom til kommuniteten i Paksan, livet han opp: han snakket og lo høyt, og han hadde alltid uvanlige historier å fortelle. P. Boissel levde mesteparten av sin tjeneste alene på ulike poster, men han hadde behov for å møte sine oblatbrødre.

Det var regntid. Hver lørdag dro p. Boissel sent på dagen til en landsby og kom tilbake utpå søndag formiddag. Lørdag den 5. juli 1969 bestemte han seg for å dra til Hat I-Êt i Bolikhamsai, en landsby av flyktninger fra khmu minst tyve kilometer fra Paksan opp langs elven Nam San. På grunn av usikkerheten hadde han det året ikke vært i stand til å gjøre tjeneste i et par måneder. Der var kateketen André Van, som trengte hans hjelp.

Han dro rundt klokken fire på ettermiddagen og tok med seg to unge laotiske oblatnonner. Som vanlig måtte de hjelpe til på turen med pasientbehandling og religiøse tjenester. En nevø til en av dem i tiårsalderen ble også satt i bilen - i all hemmelighet. Da p. Boissel innså tilstedeværelsen av barnet, stoppet han bilen og tvang ham til å gå av: «Du skal ikke dra med oss (...) Jeg, presten, og de to oblatene, vi har gitt våre liv til Herren. Å dø spiller ingen rolle for oss, våre liv er ofret til Herren. Men du trenger ikke å bli med oss!» Deretter snakket han om døden gjennom hele reisen. Han sa: «Ikke vær redd for å dø. Vi ga alle våre liv til Herren. Å reise som vi gjør, er ikke trygt, det er ikke klokt (...) Det er alltid en fare». De to unge kvinnene lyttet (...) uten å svare».

Følgende er fortalt av en av de to passasjerene, den eneste overlevende som var i stand til å gjøre det: «To eller tre kilometer før vi kom til landsbyen, ved en sving på veien, hørte jeg et skudd fra et våpen rettet mot oss. Dekkene eksploderte og jeg ble truffet i hånden. Jeg så noen vinke med et rødt flagg i skogen langs veien. Et annet skudd, og Thérèse ble truffet i hodet. Ettersom jeg er mindre, nådde ikke kulene meg. Skuddene kom fra venstre, på førersiden. P. Boissel ble truffet i hodet, i munnen og oppå hodeskallen. Jeepen havnet i grøfta og rullet på oss og tok fyr. Brillene til pateren ble knust, og han døde momentant (...) Han hadde øynene vidåpne. Vi var alle tre helt dekket av blod.

Boissel var død og Thérèse bevisstløs. Jeg var i en dyp dvale (...) ubevegelig (...) som død. Men jeg så tre unge vietnamesiske soldater gå rundt bilen tre ganger. De sa: «Drep dem! La oss brenne kjøretøyet og dem i den!» De trakk seg tilbake og kastet en granat på bilen. Granaten eksploderte – det er splintene som forårsaket våre sår. Jeg sa: «Herre!» Men et slør av mørke kom. Jeg vet ikke hvor lenge vi holdt oss i bilen. Thérèse gjenvant bevisstheten først. Hun dyttet meg og tvang meg ut (...) Granaten hadde gjort oss døve (...) Det var vanskelig å kommunisere og forstå hverandre (...) Vi ba begge til Herren. ‘Hvis du trenger oss fortsatt (...) send noen til unnsetning’. Vi ble liggende langs veien. Jeg la hånden på Thérèses hjerte og hun la hånden på hjertet mitt, forent i lidelse.

Å! det tok så lang tid, fra 16.30 til rundt 21.30. Endelig kom folk for å hente oss. Paterens lik hadde blitt så brent at hans ansikt var helt ugjenkjennelig. Thérèse var truffet i hodet og forble mentalt handikappet etter angrepet. Hun var egentlig ikke velsignet med å leve. Takk Gud som fortsatt holder oss i live helt til nå. Må p. Josef Boissel beskytte oss!»

Han døde den 5. juli 1969 i Hat I-Et i Bolikhamsai i Laos. I den høytidelige begravelsen ble prekenen holdt av biskop Étienne-Auguste-Germain Loosdregt OMI (1908-80), apostolisk vikar av Vientiane (1952-75). «P. Boissel, du forblir med oss (...) Denne inntrykkvekkende voldelig død, en død på farten, i en helt apostolisk misjon, en død som Josef hadde vært nær mange ganger, en god død for en misjonær. Men det er hele hans liv som imponerer, livet til en apostel med et kokende hjerte som hadde gitt sitt liv, et liv av en Guds mann som ingenting annet betydde noe for enn å kunngjøre Jesus Kristus til de fattige».

Overfor p. Boissels plutselige død må man først stille spørsmålet: hvem ville ta hans liv, hvilket motiv hadde morderne? P. Ernest Dumont, som elsket ham som en far, gir en ganske kompleks forklaring: «Han var en dynamisk og lidenskapelig mann, men uten tvil klønete. Han hadde offentlig uttrykt kritikk foran sin kateket. Han sa i hovedsak: ‘Jeg er allerede gammel, jeg kommer til dere og risikerer mitt liv, og dere bryr dere ikke. Neste gang kan jeg ikke komme til dere’. Denne talen hadde vakt mishag, og noen mennesker reiste seg mot ham. De gikk sannsynligvis for å finne geriljaen og indikere hans bevegelser, og de har overfalt ham».

Denne tolkningen er neppe tilfredsstillende. En kristen khmu, selv om han var sint, ville ikke ha gått for å finne vietnamesere. Den overlevende passasjeren gir et enkelt svar: «P. Boissel døde på grunn av sin tro på Jesus Kristus, på grunn av sitt ønske om å spre den katolske religion. Det var kjent at p. Boissel dro inn i en eller en annen landsby hver lørdag rundt klokken fire om ettermiddagen. Det var av hat – mot utlendinger, mot prester, mot den katolske religion».

I likhet med andre misjonærer som døde en voldsom død i Laos, var p. Josef Boissel på sin egen måte, med sin karakter, sine talenter og sine begrensninger som en Guds mann som hadde tatt mål av seg å arbeide for Jesus Kristus og for de fattige, som visste risikoen ved prosjektet, men ikke nølte med å gå helt til slutten av kjærlighet. P. Jean Hanique OMI, en venn av p. Boissel og tidligere provinsial for oblatene, sa: «Joseph har ikke søkt å bli drept, men han gjorde ingenting for å hindre det. Han gikk faren i møte bevisst. Han visste hva han risikerte».

Biskop Jean Sommeng Vorachak (1933-2009), apostolisk vikar av Savannakhet (1997-2009) utvikler denne tanken i en større sammenheng: «Det generelle livet til apostlene – og alle oss som arbeider og risikerer livet for troen – er etter mitt syn tilstrekkelig til å si at de ga sitt liv en gang for alle, i gode og onde dager, klar til å møte noen hindringer. Patrene Dubroux, Boissel og Tien og alle de andre (...) alle døde for Kirkens og religionens sak (...) Om Kirkens helligkårer dem eller ikke, gjenkjennes de som helgener, dette betyr grunnleggende lite. Alle disse prestene og kateketene døde for troen, så jeg tror, og jeg er sikker og trygg på, at de er i himmelen».

Josef Boissel hadde selv snakket med sin venn p. Louaisil, sogneprest i sin hjemby, om farene og døden under sin tredje og siste permisjon i Frankrike i 1968. P. Louaisil forteller: «Han visste at de ønsket å drepe ham. Han unnslapp døden mange ganger. Han var ganske sikker på at de ville drepe ham på grunn av troen. Det var fiendtlige mennesker, og han hadde ikke blitt overrasket. For landsbyboerne var hans død en overraskelse, og likevel visste de». Og p. Louaisil konkluderte: «Han er helt sikkert i Paradis!»

Når det gjelder passasjeren som ble reddet, snakket hun med entusiasme om mannen hun hadde kjent i to år med felles misjon: «P. Boissel visste om farene ved disse turene. Han var klar til å gi sitt liv for Jesus Kristus. I begravelsen kom nesten alle. De sa: ‘Han døde for troen, fordi han hadde tenkt å lese messe i landsbyen’. Han visste at noe måtte skje en dag, i løpet av alle disse turene, men det var fordi det var hans arbeid. Ofte minner folk meg om: ‘P. Boissel gjorde dette, han gjorde det» (...) De husker ham, han har etterlatt et levende minne: man kan si at han var en martyr. Men han har ikke gjort mirakler!»

Ernest Dumont, en av de første som var på åstedet for attentatet, skrev: «Det sto ikke igjen annet for oss å gjøre enn å pakke kroppen inn i det kledet som vi hadde reservert for p. Jean Fagon, hans ledsager i apostolat i mer enn tretti år. Vi gjorde som de første kristne gjorde med de torturerte kroppene av vitnene for troen».

Det siste ordet får p. Jean Denis, hans ledsager i unge år, som han aldri hadde sett siden han dro til Laos: «Mitt minne om p. Boissel er av en alvorlig og sjenerøs mann uten kompromisser. Jeg ser svært godt at han ville ha gitt sitt liv for sin religiøse overbevisning. Og for en glede det er å se en medbror i ordinasjonen bli saligkåret og kanonisert (...) Jeg vil treffe ham i himmelen før det, selvfølgelig, men da vil vi glede oss sammen (...) Jeg er glad for å gi dette vitnesbyrdet. Han var en oblat, en mann som gjorde sitt arbeid godt, uten å overdrive, men for Herren».

Jorden dekker ansiktet i fem hundre år men kan ikke glemme kjærligheten (laotisk ordspråk).

Den salige Lukas Sy (fr: Luc) ble født i 1938 i Ban Pa Hôk, en landsby for minoriteten khmu, fire timers gange i fjellet sør for Xieng Khouang i Laos. Landsbyen ble døpt den 28. oktober 1951, og den trettenårige Sy fikk da navnene Lukas og Maria (Luc et Marie). Som elev var han sjenert, men ærlig og hardt arbeidende, og han studerte fra 1953 til 1957 på skolen for kateketer ved gutteseminaret i Paksan. I 1958 kvalifiserte han seg for statlige skoler, men fortsatte å jobbe tett sammen med den salige p. Johannes Wauthier (fr: Jean), som lot ham dele sin apostoliske ånd.

I 1961 vervet den 23-årige Lukas Sy seg i hæren, hvor han var korporal. I et liv med vandring på kryss og tvers gjennom en land i uorden, var han en god kristen. I 1967 ble han såret og demobilisert. Han ble ønsket velkommen som kateket i Nong Sim i misjonen i Paksé. Han giftet seg med en ung katolsk enke som hadde to barn, og paret fikk en datter. Men p. Johannes Wauthiers død vekket Lukas Sys ønske om å tjene khmu, som var fortrengt av krig, ydmyket og mobbet. I april 1969 sluttet han seg til pastoralsenteret i Hong Kha i Vientiane, hvor kateketer fra khmu fikk sin formasjon for å sikre pastorale og sosiale tjenester der hvor prestene ikke lenger hadde tilgang. Han var en begavet student, modnet av livet, flittig i bønn, åpen for de forlatte. Lukas Sy var til jul 1969 klar for å bli sendt til misjonen. Han ble assosiert til sekularinstituttet Voluntas Dei («Guds vilje»).

Den 26. januar 1970 ble han sendt av biskopen på et oppdrag i regionen Vang Vieng, et stort område befolket med landsbyer av flyktninger. På kort tid ble det gjort et bemerkelsesverdig arbeid, både for utvikling og for katekese. Den 4. mars hadde han sin månedlige retrett sammen med Louis-Marie Ling, diakon i Voluntas Dei og senere biskop. De dro dagen etter sammen med en ledsager, den salige Maisam Pho Inpèng, til Dèn Din i provinsen Vientiane, for en rundtur til katekumenene. De ga katekese og omsorg for de syke, og somlet. Om morgenen den 7. mars 1970, like før søndag Laetare, var de tre apostlene blitt angitt og ble overfalt ved utkjørselen fra landsbyen, og bare Louis-Marie overlevde. Helt fra begynnelsen var det rundt Lukas Sy en ekte aura av hellighet og martyrium: han var og er et levende eksempel for andre kateketer. Kristne fra khmu hedrer hans minne. Den første martyr fra folkegruppen khmu sammen med Maisam. Begge var familiefedre.

Den salige Maisam, senere kalt «Pho Inpèng» etter navnet på sin sønn i henhold til skikken, ble født i 1934 i provinsen Houa Phanh i Laos. Sammen med mange andre fra minoriteten khmu i hans provins, ble han rundt 1959 berørt av forkynnelsen av evangeliet. Han vervet seg i den kongelige hæren under angrepet fra kommunistiske soldater i oktober 1960, og ble kaptein. Men han var en fredens mann. Så snart som mulig forlot han hæren og giftet seg. Sammen med sin hustru tok han tilflukt i Houey Phong i regionen Vang Vieng. Der ble paret døpt.

Han var en velutdannet mann, respektert og innflytelsesrik, så han ble snart valgt til ansvarlig legleder for den lille kristne menigheten, som hovedsakelig besto av katekumener. I fravær av misjonær og kateket ledet han bønnen og instruerte barna.

Under retrettdagen til Louis-Marie Ling og den salige Lukas Sy den 4. mars 1970, var Pho Inpèng der for å tjene dem. Da han fikk vite at de unge mennene hadde til hensikt å reise til et fiendtlig miljø for å besøke katekumener og behandle pasienter, tilbød han seg å dra sammen med dem og hjelpe dem. På returen falt de i et fatalt bakholdsangrep. Den kulen han fikk i pannen, var ment for Louis-Marie Ling, og der endte den korte heroiske karrieren til denne eksemplariske kristne legmannen.

Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) kom i sitt apostoliske brev Tertio Millennio Adveniente («Foran det tredje årtusen») den 10. november 1994 med en appell om å bevare minnet om 1900-tallets martyrer. Biskopene i Laos ba de to kongregasjonene Missions Etrangères de Paris (MEP) og Oblats de Marie Immaculée (OMI) om å hjelpe dem med å samle de nødvendige dokumentene. Som en del av Det store jubileet i 2000 var det den 7. mai 2000 en økumenisk feiring til minne om «Vitner for troen på 1900-tallet», og martyrene fra Laos var en del av den lange listen.

I mai 2003 godkjente biskopene i Laos en foreløpig liste på fjorten antatte martyrer (det var obligatorisk å si «antatte» martyrer på dette tidspunkt). De spurte kongregasjonen OMI om å representere dem ved de nødvendige skritt for saligkåring. Den 29. juli 2008 ble Helligkåringskongregasjonen enig om en forenklet prosedyre for høring av vitner i vikariatene i Laos.

Saligkåringsprosessen for de sytten martyrene var helt fra begynnelsen delt i to ulike prosesser. Vanligvis føres slike prosesser i det bispedømmet og den lokalkirken hvor kandidatene døde, men det krever etablering av en kirkelig domstol og ulike komiteer som en historisk kommisjon og en kommisjon for å granske dokumenter, og Kirken i Laos har for få prester og annet personell til å kunne påta seg en slik oppgave.

Prosessen for de to første martyrene, kateketen Paulus [Paj Lug] Thoj Xyooj (nr 4) og p. Mario Borzaga OMI [Txiv Plig Txhiaj Tshaj] (nr 5), ble den 30. september 2005 overført fra det apostoliske vikariatet Luang Prabang til bispedømmet Trento i Nord-Italia, hjembispedømmet til Marius Borzaga. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 7. oktober 2006 i Trento. Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 22. desember 2006. Den 17. oktober 2008 ble bispedømmefasen av prosessen for deres saligkåring avsluttet i Trento. Denne datoen har en spesiell betydning, for det var da nøyaktig 65 år siden den elleveårige Marius Borzaga i 1943 forlot sin familie for å dra til Trento for å tre inn i gutteseminaret i Drena i provinsen Trento, som p. Mario selv skriver i sin dagbok datert 17. oktober 1956.

Den offisielle seremonien for avslutningen av bispedømmets informativprosess for Guds tjenere p. Mario Borzaga og Paulus Thoj Xyooj, antatte martyrer av Laos (det var obligatorisk å si «antatte» martyrer på dette tidspunkt), ble ledet av erkebiskop Luigi Bressan (f. 1940) av Trento (1999-2016) (nå emeritus), ledsaget av biskop Alessandro Staccioli OMI (f. 1931), tidligere apostolisk vikar av Luang Prabang (1968-75) og deretter hjelpebiskop i Siena i Italia (1975-90), nå emeritus, og pater provinsial for Italia, Nicola Parreta OMI. Seremonien ble åpnet av p. Angelo Pelis OMI, postulator for bispedømmefasen av prosessen, som kort gjennomgikk biografiene til de to «smilende martyrene».

Til stede var også fire oblatpatre, blant dem også p. Joaquín Martinez Vega, generalpostulator, og mange av bispedømmets sekularprester. Mange av dem hadde gått på seminaret sammen med p. Mario. Ved siden av hans søster Lucia og hans bror Emilio deltok også mange andre medlemmer av familien Borzaga. Til stede var også tre nevøer og en svigerinne av kateketen Paulus Thoj Xyooj, sammen med en liten gruppe av folkegruppen hmong, flyktninger fra Laos og naturalisert i Frankrike. De kom fra Kiukatiam, som var fødestedet til Thoj Xyooj og siste bosted for misjonæren p. Mario frem til dagen for deres «reise uten retur», som førte dem til martyriet.

Deretter ble seks esker med prosessens opprinnelige akter i to eksemplarer, lukket og forseglet med erkebiskopens segl, og deretter ble eukaristien feiret under ledelse av biskop Staccioli og koncelebrert av rundt tyve prester. Prekenen ble holdt av pater provinsial. Den 28. oktober overleverte en delegasjon fra Trento den offisielle dokumentasjonen til Den hellige stol. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess, ble utstedt den 19. juni 2009.

Prosessen for de femten øvrige martyrene ble den 6. september 2007 overført fra det apostoliske vikariatet Savannakhet og andre til bispedømmet Nantes i det vestlige Frankrike, hjembispedømmet til den salige Johannes Baptist Malo MEP (nr 2). De femten martyrer var både europeiske misjonærer og lokale legkatolikker som mistet livet i Laos mellom 1954 og 1970. På listen er det fem franske OMI-patre, fem patre fra Missions Etrangères de Paris eller «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) og fem laoter, hvorav en sekularprest.

Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt av Vatikanet den 18. januar 2008, noe som betydde at sakene kunne igangsettes. Informativprosessen på bispedømmenivå fant sted i Nantes fra den 10. juni 2008 til den 28. februar 2010, og dekretet som anerkjente gyldigheten til prosessen, ble utstedt av Vatikanet den 15. oktober 2011.

Den 13. oktober 2012 meddelte Helligkåringskongregasjonen sitt prinsippvedtak om å slå sammen de to sakene og studere dem i fellesskap. Den 21. februar 2014 ble p. Thomas Klosterkamp, OMI, generalpostulator for sin orden, utnevnt til ansvarlig for saken. I juli 2014 ble sakens Positio trykt og sendt til de teologiske konsultorene.

Den 5. mai 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente de to førstes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen». En måned senere, den 5. juni 2015, undertegnet paven dekretet som anerkjente den andre gruppens død som et martyrium. De sytten martyrene fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring.

Den katolske kirke i Laos går nå gjennom en følsom overgangsfase hvor den lille flokken av lokale troende (45 000 katolikker i et land med en overveiende buddhistisk befolkning på seks millioner) nyter stadig større frihet etter hvert som regimet gradvis løsner sitt grep og tillater pastoralt arbeid å blomstre og troen å vokse. Dette ble stadfestet av den apostoliske administratoren (siden 1999) av vikariatet Luang Prabang, et sete som har vært vakant siden 1975, p. Tito Banchong Thopanhong, som beskrev 2015 som «et velsignet år for den lille laotiske kirken» og fortalte at tre nye prester skal prestevies i hans vikariat i desember 2015. Dette er «et tegn på stort håp» som kommer i tillegg til «den sterke oppmuntringen» som gis med saligkåringen.

Saligkåringen ble opprinnelig planlagt til slutten av 2015, men det ble for kort tid for den unge og fattige kirken i Laos, så den ble utsatt i et år. De sytten martyrene fra Laos ble saligkåret av pave Frans søndag den 11. desember 2016, tredje søndag i advent – søndag Gaudete «Gledens søndag», i hovedstaden Vientiane i Laos. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans delegat, i dette tilfelle kardinal Orlando Beltran Quevedo OMI (f. 1939), erkebiskop av Cotabato på Filippinene (1998- ) og kardinal fra 2014. Han tilhører kongregasjonen «Oblater av Den uplettede Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI), som også seks av martyrene tilhørte. Thoj Xyoojs nevø, Msgr. Tito Banchong Thopanhong, apostolisk administrator av Luang Prabang, var en av flere etterkommere som deltok i saligkåringsmessen.

Den 17. oktober 2016 bestemte Liturgikongregasjonen i Vatikanet (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) at de laotiske martyrene som gruppe skal minnes den 16. desember, dødsdagen for den salige martyren Johannes Wauthier OMI. Av martyrene var fem franske OMI-patre, en italiensk OMI-pater, fem franske MEP-patre, en laotisk sekularprest og fem laotiske legmenn.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, snl.no, newsaints.faithweb.com, ncregister.com, omipostulationen.weebly.com, marioborzaga.it, cairn.info, oblatfrance.com, veglasie.mepasie.org, archives.mepasie.org, parrocchiasantantonio.org, ouest-france.fr, vaticaninsider.lastampa.it, omiworld.org, aumoneriehmong.fr, vietcatholic.net, nantes.cef.fr, eucharistiemisericor.free.fr, catholique-nancy.fr, Eglises d'Asie 8 avril 2010 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. desember 2016