Fredag formiddag offentliggjorde pave Frans sin apostoliske formaning, Amoris laetitia – Kjærlighetens glede. Den 250 sider lange teksten er tradisjonell i form og oppbygging (se En første liten titt på «Amoris laetitia»), og bærer samtidig pavens personlige signatur. For pave Frans er fokuset klart: Guds barmhjertighet er total og uten forbehold, derfor er det mulig for alle – uansett livssituasjon – å nå frem til den gleden i Kristus som er selve meningen med alle menneskers liv.
Hva vil paven si oss?
Amoris laetitia er dypest sett et apostolisk gjensvar på samtalen som har vokst frem i kirken de siste årene, særlig de to siste årene. Først ble alle lokalkirker i verden invitert til å sende inn synspunkter på familiens situasjon og kall i vår tid. Dette ble gjort i forkant av bispesynodene i Roma høsten 2014 og høsten 2015. Det omfattende forarbeidet ble drøftet og debattert av biskopene, også i synodale smågrupper hvor familier ble invitert inn som ressurspersoner. Biskopene la så frem resultatet for paven i den såkalte Relatio finalis 25. oktober. I sin lange respons skriver paven at han nå vil oppsummere den synodale prosessen – forarbeidene fra menighetene og bispekonferansene – og utdype noen viktige aspekter ved spørsmålet om familiens betydning i Kirkens liv og i samfunnet.
Tekstens første setning setter an tonen og gir formaningen dens tittel: «Den kjærlighetens glede som erfares i familiene er også Kirkens glede». Dette er en gjenklang av åpningen fra Gaudium et spes (Glede og fred) – konsildokumentet som gav en offensiv gjennomtenkning av Kirkens rolle i verden. Pave Frans knytter bevisst an til tonen i Gaudium et spes. Men nå er det «familiens apostolat» som fremheves, familien som det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet og i Kirken. Familien er huskirken – det fellesskapet hvor personen helt fra barndommen av formes til et liv i hengivelse til Gud og andre personer, og hvor barn og voksne trenes i å leve med den kompleksitet som kjennetegner menneskelivet.
Kjærlighetens høysang
Selv om hele formaningen er skrevet til de troende og som en utfordring til hele Kirken, henvender pave Frans seg til ulike lesere underveis. Kapittel 6 behandler pastorale utfordringer, mens kapittel 4 og 5 er særlig rettet mot ektefolk. Kapittel 4 har overskriften «Kjærligheten i ekteskapet», og er en detaljert gjennomgang av «Kjærlighetens høysang» fra 1 Kor 13: «Kjærligheten er tålmodig», «kjærligheten søker ikke sitt eget», «den håper alt, og tåler alt …». I disse kapitlene møter vi pave Frans’ pastorale geni, hans sans for hverdagens og de konkrete situasjonenes utfordringer.
Vi ser også hvor dypt forankret Frans er i Bibelens narrativ, i Evangeliet og Kirkens overlevering, og i den åndelige veiledningstradisjonen – ikke minst Ignatius av Loyola. I kapittel 2 legger Frans fundamentet for den apostoliske formaningen med en gjennomgang av bibelhistorien – en historie som tegner en rekke bilder av familier og kjærlighetsrelasjoner, en eneste lang fortelling om hengivenhet, pasjon, svik og fall, forsoning og gjenoppretting. Det er mot dette bakteppet paven gjentar sitt budskap om at Kirken alltid er en mor som tar imot sine bortkomne barn. Eller som han sier i åpningen av kapittel 8: «La oss ikke glemme at Kirkens kall ofte ligner oppgaven til et feltsykehus.»
Kapittel 8 behandler de mest omstridte teologiske og moralske spørsmålene, og er derfor det kapitlet journalister og en del teologer kommer til å bruke mest tid på. Men det er kapittel 4 og 5 som utgjør den apostoliske formaningens teologiske omdreiningspunkt. Den hengivne kjærligheten som utbroderes der – mellom de to som elsker hverandre – er alltid en gjenspeiling av den trinitariske kjærligheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden, og av Jesu selvhengivende lidelse. Frans’ sterke fokus på personens hengivelse til den andre er trinitarisk fundert (§ 11). Det perspektivet henter han frem fra den mystiske teologien, og fletter det organisk inn i alle nivå i den kirkelige virkeligheten: forkynnelsen, tolkningen av kirkeretten, og den pastorale veiledningen. I kapittel 6 og 7 følger viktige kapitler om hvordan dette skal implementeres i henholdsvis Kirkens ekteskapsveiledning og i barneoppdragelsen.
Hva er nytt?
Under pressekonferansen i Roma understreket Kardinal Schönborn at pave Frans ikke presenterer noe nytt i dette dokumentet. En av journalistene pekte da på en passasje som må kunne ses som en innovasjon – følgende formulering fra § 301, om prestens møte med den gjengifte: «Man kan ikke lenger si at alle de som lever i en «uregelmessig» situasjon, lever i en tilstand av dødssynd, og derfor mangler den saliggjørende nåde». Journalisten pekte på forskyvningen i forhold til spørsmålet om gjengifte i pave Johannes Paul IIs apostoliske formaning fra 1981 (Familiaris Consorti). Schönborn svarte rolig og klokt at hele pave Frans’ formaning er båret av klassisk katolsk undervisning, men bekreftet samtidig at alle kirkelige dokumenter inneholder et moment av utvikling, med henvisning til John Henry Newman og tanken om den organiske utvikling av katolsk lære fra kirkefedrene til vår tid. Nettopp dette perspektivet er uttalt i pavens nye formaning. Han sier for eksempel i innledningen at spørsmålet om ekteskapet og familien er av en så «kompleks karakter» at det nødvendigvis krever en «pågående åpen drøfting» i Kirken.
Den nevnte spissformuleringen fra § 310 bygger først og fremst på en tanke som gjentas flere ganger i Amoris laetitia: Kirken fastholder ekteskapets uoppløselighet, og ser alltid skilsmisse som et onde, men det går alltid en vei videre, og i møte med den troende som er gjengift må pastorene vite at den generelle reglen aldri kan anvendes identisk i mangfoldet av tilfeller. Frans refererer både til St. Johannes Paul II og St. Thomas Aquinas i denne sammenheng. Og det er her den «pastorale dømmekraften» kommer inn – nøkkelbegrepet fra bispesynoden, som også er et bærende begrep i Amoris laetitia. Frans fastholder regelen om at gjengifte skal avstå fra eukaristiens sakrament, men i § 305 viser han til kompliserende livsomstendigheter som gjør at enkelte gjengifte personer ikke lever i en tilstand av skyld subjektivt sett, og derfor kan vokse i troen gjennom Kirkens hjelp. I fotnoten skriver paven: «I noen tilfeller kan det også inkludere den hjelp sakramentet gir (note 351)».
Kirken som Mor
Svaret på hva som er nytt i pavens formaning avhenger av hvem som spør. Hvis man ikke kjenner noe til katolsk teologi og kirkeliv, blir det meste her nytt og revolusjonerende. Hvis man har et negativt bilde av Kirken, blir alt som er positivt og humant hos Frans en nyhet. Men for den som vil at paven skal gjøre radikale endringer i katolsk morallære, blir det få nyheter å spore i dette skriftet. Paven selv kommenterer den oppmerksomhet bispesynodene fikk i media. «Debattene som ble ført i media, i visse tidsskrift, og selv blant Kirkens prester, spenner fra et mindre moderat ønske om forandringer uten tilstrekkelig gjennomtenkning og begrunnelse, til en holdning hvor man vil løse alt ved å anvende generelle regler eller lede alt ut fra teologiske betenkninger. (§ 2)» Frans avviser frykten hos den siste gruppen for at idealet om pastoral dømmekraft skal endre Kirkens og Evangeliet lære, eller skape en dobbeltstandard. Evangeliets prinsipper kan ikke endres. Men Frans erkjenner at Evangeliets kall til hellighet bare kan fremholdes av en Kirke som er «opplyst av Jesu Kristi blikk», noe som vil si at Kirken omfavner alle dem som på en ufullkommen måte deltar i Kirkens liv (§ 291)».
Skal man oppdage hva som er nytt hos pave Frans, må man lete et annet sted enn i moralteologiens helomvending. Denne paven har en karisma, som nok ikke er ny i et kirkehistorisk perspektiv, men som er unik i vår egen samtid – ikke bare i Kirken, men i samfunnet som helhet. Han er en leder som ser mennesket som en såret skapning, som erkjenner med hele sin person at våre sår bare finner lindring i hengivelsen til ham som bøyde seg ned for vår skyld, og som erkjenner at hengivelsen til Jesus alltid er knyttet til hengivelsen overfor alle som er nedbøyd i ånden. Og ikke minst: at det er i en slik selvforglemmelse vi finner sann glede. Kjærlighetens glede.
Det «nye» hos Frans er at han vil applisere Kirkens gamle innsikter om dette i vår tid, så Kirken overvinner motsetningen mellom hellighet og åpenhet. «Jeg forstår dem som foretrekker en mer rigid pastoral omsorg, som ikke gir rom for forvirring. Men jeg er dypt overbevist om at Jesus ønsker en Kirke som omfavner den godhet som Den hellige Ånd sår midt i all menneskelig svakhet; Kirken som en Mor som uttrykker sin objektive lære, og samtidig «alltid gjør det gode hun makter, selv om det medfører at skoene hennes blir skitnet til av gatens søle (§ 308, med henvisning til hans forrige apostoliske formaning, EG 44).»
Ståle Johannes Kristiansen (St. Paul menighet), for katolsk.no