I dag ble den apostoliske formaningen «Amoris laetitia» (AL – «kjærlighetens glede») om kjærligheten i familien offentliggjort. Dette dokumentet følger etter de to familiesynodene i 2014 og 2015, og det består av ni kapitler som er oppdelt i tilsammen 325 paragrafer.
Paven anbefaler oss ikke å ha det for travelt når vi leser Formaningen (jf. AL 7). Det følgende er bare resultatet av en første bitte liten og forsiktig titt.
I de første syv paragrafene gir paven en innledning. Han avslutter med å si at «familier er ikke et problem; de er først og fremst en mulighet».
1. I lys av Ordet (8 – 30)
Bibelen er «full av familier, av fødsler, av kjærlighetshistorier og familiekriser» (jf. AL 8). Også for de familiene som er i krise eller gjennomgår noe vondt, fremstår Guds ord som en reisefelle som viser målet for reisen (jf. AL 22).
2. Familienes virkelighet og utfordringer (31 – 57)
Paven ser på den faktiske situasjonen for familiene, på en virkelighetsnær og konkret måte. Vi må se og lytte til virkeligheten for å kunne forstå hva det er som trengs nå og hva det er Ånden ønsker.
Paven skriver at vi må gi plass for de troendes samvittig. «Ofte svarer de troende så godt de kan på Evangeliet tross sine egne begrensinger, og klarer å utvise skjønn i kompliserte situasjoner [...]. Vi er kalt til å forme samvittigheter, ikke til å erstatte dem» (AL 37).
Jesu holder opp et høyt ideal for oss, men han er alltid nær svake mennesker som den samaritanske kvinnen og hun som ble grepet i ekteskapsbrudd (jf. AL 38).
3. Med blikket vendt mot Jesus: Familiens kall (58 – 88)
Det tredje kapitlet tar for seg noen viktige elementer i kirkens lære når det gjelder ekteskapet og familien. Temaer som det sakramentale ekteskapet, dets uoppløselighet, videreføring av livet og oppdragelse blir gjennomgått.
4. Kjærligheten i ekteskapet (89 - 164)
Paven baserer sin meget grundige behandling av kjærligheten på «Kjærlighetens høysang» (1 Kor 13).
5. Den fruktbare kjærligheten (165 – 198)
Paven skriver om det å få barn og skriver også om fruktbarhet i mer utvidet forstand: om adopsjon, om familiens bidrag til å fremme «møtekulturen», om livet i «storfamilien» - med tanter, onkler, søskenbarn, naboer, venner,...
6. Noen pastorale perspektiver (199 – 258)
Vi tar med et sitat: «Skilsmissen er en onde, og økningen i antall skilsmisser er foruroligende. Uten tvil er derfor vår viktigste pastorale oppgave når det gjelder familiene å styrke kjærligheten og hjelpe til med å helbrede sårene for slik å forebygge at dette dramaet i vår tid i å bli ytterlige utbredd» (AL 246).
7. Om å styrke barneoppdragelsen (259 – 290)
Kapitlet gir inntrykk av praktisk klokskap når det gjelder oppdragelse. Paven viser for eksempel sans for å gå skrittvis fram (jf. AL 271).
8. Ledsage, bedømme og integrere skjørheten (291 – 312)
I det åttende kapitlet ber paven prestene om å være barmhjertige og utvise skjønn overfor livssituasjoner som ikke helt er i samsvar med Herrens forkynnelse. Paven anvender tre verb som er meget viktige: ledsage, bedømme og integrere.
I paragraf 300 sier paven noe som kan være viktig for å forstå Amoris Laetitia: «Hvis vi tar i betraktning de utallige variasjonene i de konkrete situasjonene, er det forståelig at man ikke kan forvente seg en nytt regelverk av kanonisk type, anvendbart i alle tilfeller, verken av denne Synoden eller av denne Formaningen. Det eneste som er mulig er på ny å oppmuntre til å utvise et ansvarlig, personlig og pastoralt skjønn i enkelttilfellene. Man bør erkjenne at siden ‘ansvarsgraden ikke er den samme i alle tilfeller’ behøver heller ikke konsekvensene eller effektene av en regel nødvendigvis alltid være de samme».
For å forhindre misforståelser skriver paven også «Å vise forståelse i de usedvanlige situasjonene innebærer aldri å skjule det fullere idealets lys og heller ikke å forelegge noe mindre enn det Jesus tilbyr mennesket. Viktigere enn pastoralomsorgen for sammenbruddene er den pastorale anstrengelsen med å styrke ekteskapene og slik forebygge at de bryter sammen» (Al 307).
«Noen ganger koster det oss mye å gi plass for Guds betingelsesløse kjærlighet i pastoralomsorgen. Vi stiller mange betingelser til barmhjertigheten og tømmer den for konkret betydning og reelt innhold, og dette er den verste måten å utvanne evangeliet på» (AL311).
Avslutningsvis skriver paven: «Jeg innbyr de troende som lever i komplekse situasjoner til tillitsfullt å nærme seg for å snakke med sine prester eller med legfolk som lever for Herren. Ikke alltid vil de få bekreftet sine egne ideer og ønsker, men de vil sikkert få et lys som vil gjøre det mulig for dem bedre å forstå det som skjer, og de vil kunne oppdage en personlig modningsvei. Og jeg innbyr prestene til å lytte kjærlig og med sjelero, til oppriktig å ønske å gå inn i kjernen i menneskenes drama og forstå deres synspunkter, for å hjelpe dem til å leve bedre og å finne sin plass i Kirken» (AL 312).
9. Åndeligheten i ekteskapet og familien (313 – 325)
I den aller siste paragrafen (AL 325) skriver paven at ingen familie er perfekt og ferdigdannet. «Det trengs en gradvis utvikling av evnen til å elske [...] Vi er alle kalt til å leve i [den gode] spenningen mot noe som går ut over oss selv og våre begrensninger, og hver familie bør leve med denne stadige stimulansen. [...] La oss ikke miste håpet på grunn av våre begrensninger, men la oss heller ikke gi avkall på å lete etter den kjærlighets- og fellesskapsfylden som er blitt lovet oss».
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse