I årets første mandagsimpuls snakker Sr. Hanne Maria Berentzen om festen for Herrens åpenbaring samt religions- og ytringsfrihetens utfordringer i dagens verden.
Godt nytt år og velsignet Hellig-tre-kongers-kveld, ønsker søster Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster. I morgen feirer vi Epifani, festen for Herrens åpenbaring, som egentlig er den eldste julefeiringen, og kirkelige høytider begynner alltid med vesper kvelden før, etter den gamle måten å tenke dagen på.
Biskop Bernt Eidsvig har bedt oss særlig å huske de forfulgte i Irak og Syria denne julen. Det aktualiseres med evangeliet om de vise menn som kom fra Østen for å tilbe den nyfødte kongen. Med stor sannsynlighet kom de fra dagens Irak, der tusenvis av kristne nå er fordrevet, og kirker er omgjort til moskéer. Er vi som nyter fruktene av århundrers kristne samfunn - som har gitt trygghet, velstand og fred - villige til å dele med våre brødre og søstre i nød? Ikke bare gi almisser, men dele?
«Vi kan ikke ta freden for gitt» sa Hans Majestet Kongen i sin nyttårstale onsdag kveld. Den forferdelige volden som Taliban og IS utøver i islams navn skremmer oss, utfordrer vår humanisme og noe av selve grunnlaget i vår tenkning om demokrati og religion. I Tyskland viser frykten seg i en skremmende oppslutning om anti-islamske demonstrasjoner. Norske nyhetsmedier forteller om meningsmålinger der 28 % av tyskere støtter anliggendet med å stoppe islamsk innvandring. Er religionsfriheten truet i Europa?
Etter brannbomben mot en moské i Uppsala i nyttårshelgen uttalte den svenske statsminister Stefan Löfven klart: «I Sverige skal ingen være redde for å utøve sin religion.»
Hvor går grensene? Vil Taliban og IS hevde at deres voldsbruk og forfølgelse av annerledes troende og annerledes tenkende faktisk er utøvelse av deres religion? La oss ikke skyve disse spørsmålene for lettvint fra oss i en slags trøst om at Afghanistan, Pakistan, Iran, Irak, Syria, Egypt og Nigeria ligger langt borte. Både etniske og innvandrete nordmenn er tiltrukket av disse ekstreme retningene og har sluttet seg til IS. Vi må også huske at det ikke er så mange hundre år siden vårt eget folk i religionens navn utøvet vold og forfølgelse mot annerledes troende og annerledes tenkende. Helt inn i vår egen tid har kristne deltatt i folkemord på grunn av stamme og etnisitet – jeg tenker særlig på Rwanda.
Kongen berørte ytringsfriheten i sin nyttårstale. Religionsfrihet og ytringsfrihet er grunnleggende rettigheter i det vi i dag tenker på som demokrati. Men det er bare litt over 150 år siden nonner ble tillatt i Norge. I USA er det forbudt å ha religiøse symboler i skolelokaler, selv i kristne skoler, og religiøs praksis uttrykt i klesdrakt er et hett politisk tema i Norge som i andre europeiske land. Samtidig som vår pave Frans må komme med direkte oppfordring til biskopene og legfolk om å bruke sin ytringsfrihet innenfor Kirken. Det er ennå ingen selvfølge hos oss på hjemmebane at vi kan si og skrive hva vi vil, når vi som Kirkens representanter er forpliktet på Kirkens tro og lære.
Hvor går grensene mellom hva vi kan tenke og hva vi kan si offentlig? Hvordan utøver vi vår lojalitet mot institusjonene rundt vår identitet? Det blir mer og mer påtvingende viktig at vi reflekterer over og samtaler om dette. Pave Frans sin åpenhet kombinert med trygghet og fasthet i trosspørsmål vil forhåpentligvis gi et eksempel til etterfølgelse innen Kirken.
«Stå fast i ditt hjerte, ha tillit til Gud» Abbed Alberic Bruschke fra vårt kloster Diepenveen i Nederland besøkte oss i advent, og ga oss dette lille sitatet fra Salmene som meditasjonsord for en måte å fokusere på i bønnen. Det er en god bønn å bære med seg når vi står overfor raske endringer og utfordringer i kirke og samfunn. Kongens råd med oppmuntring til å ta til motmæle mot ytringer man er dypt uenig i, er verdt å minnes. Om ytringsfriheten skal være et gode, må den utøves med respekt. Kapellveien barnehages grunnlov med formuleringen «Vi skal si snille ord», som Kongen brukte som utgangspunkt i sin nyttårstale, er en god huskeregel.
Hvordan møter vi det nye året? Hvordan møter vi det nye? Våger vi å lære av barna, og våger vi – som Kongen – å lytte til dem, ta dem på alvor?
På vår lille øy Tautra hadde vi fire vakre, hvite juledager fulle av snø. Så ble øya grønn og mild igjen, men de hvite dagene bragte en særlig nyhet og glede, ikke minst for våre tre nyankomne i klosteret, som frydet seg over å oppdage sparkens velsignelser. En av dem begynte også med en ski-leksjon før regnet kom. Det krever mot for nye nordmenn å møte norsk vinter og kaste seg inn i det som kan bli velsignelser og gleder.
Fremdeles er det for mildt, men øyas drakt skifter mellom grønn og hvit. Vakre, store flokker sidensvans kommer som de skal, men også hundrevis av gråtrost. Visst er det vakkert når de flyr i så store flokker, men vil de klare seg hele vinteren igjennom? Ennå er det rikelig med rognebær på trærne, men nypene ble altfor tidlig modne i den milde høsten, så dem er det knapt noen av til vinterbruk i år. Hvorfor dro ikke trosten sydover i tide? Og hvorfor gjør ikke vi det som skal til for å stoppe ubalansen i klima og økologi? Er livet blitt for stort og uoversiktlig for oss, så vi slutter å bry oss? Kanskje det, eller kanskje folk flest alltid har handlet kortsiktig og blitt fristet til eget velbehag og velstand uten å se de store sammenhenger.
«Venter du store ting av Gud?» er et spørsmål pave Frans ber oss ordensfolk reflektere over i det kirkeår vi nå er inne i. Det ligner litt på Jesu spørsmål «Vil du bli frisk?» - Selvfølgelig vil vi det, tror vi. Selvfølgelig venter vi store ting av Gud – gjør vi det? Hva venter vi?
I møte med det nye året tenker jeg på hvilken innflytelse www.yr.no har på vår innstilling til livet. For hundre år siden var en min farfars venner, Olaf Devik, med på å bygge ut værvarslingstjenesten i Norge. I dag er yr.no blitt så flinke til å beregne og forutsi været at vi fristes til å innrette livet mer etter denne hjemmesiden enn etter hva vi finner ut med å gå ut av døra. Lurer vi oss selv til å tro at selve livet er forutsigbart, at vi kan bestemme dagen, uken, måneder og år fremover? Ofte kan det virke sånn. Da er det viktig å spørre: «Venter jeg store ting av Gud?» Er det plass til overraskelser og nye retninger i mine fremtidsplaner? Finnes det åpenhet igjen, og har den åpenheten også plass til Gud?
Utfordringene til glede, undring og bønn om miskunn ligger foran oss som et uberørt snølandskap. La oss følge Kongens oppfordring til raushet, og som de vise fra Østen dele rikelig av de store ting Gud gir. «Stå fast i ditt hjerte, ha tillit til Gud» er mitt ønske for hver enkelt i 2015. Lovet være Jesus Kristus som inngir oss slik tillit!