Søndag 29. mars 2009 feiret biskop Berislav Grgić sin første Messe som biskop i Vår Frue kirke. Under finnes hans første preken som biskop.
| Se også: |
|---|
Å stå for ditt åsyn
Kjære venner!
Vi takker Gud for dagen igår. Idag, i denne kirken, ønsker vi å be Ham om hans hjelp for meg og for oss alle. Vi står her for Hans åsyn.
Jeg har valgt valgspråket: Astare coram te [et tibi administrare], som er hentet fra annen Eukaristisk bønn, men opprinnelig står i Det gamle testamente.
"Astare coram te - å stå for ditt åsyn". I Det gamle testamente, i 5. Mosebok, bør dette leses i sammenheng med en bestemmelse at biskopen (og presten) ikke skal ha noe landstykke i Det hellige land – de lever ut fra Gud og for Gud. De skal ikke utføre vanlig arbeid som er nødvendig for å opprettholde det daglige liv. Deres kall er "å stå foran Herren" – ha blikket festet på Ham og være der for Ham. Mens de andre dyrker det land som også biskopen lever av, så holder han verden i retning av Gud åpen. Med sitt blikk skal han leve knyttet til Ham. Når dette ordet nå i Messens eukaristibønn står umiddelbart etter gavenes forvandling, etter at Herren er trådt inn i den bedende forsamling, så er det for oss ment å stå foran den Herre som er nærværende. I tidebønnens hymne som i fastetiden innleder lesningene, og som engang for munkene var timen for nattevake for Gud og menneskene, finnes en av fastetidens oppgaver: arctius perstemus in custodia – vi står besluttsomme på vakt. I den syriske munketradisjonen heter munkene "de stående". Det å stå var her et uttrykk for våkenhet. Biskopen skal være en som står på vakt. Han skal holde vakt mot det ondes inntrengende makter. Han skal holde verden våken for Gud. Han skal være en stående: stå oppreist overfor tidens strømninger. Oppreist i sannheten. Oppreist ved at man står for det gode. Å stå overfor Herren må dypest sett også være å innestå for menneskene overfor Herren. Og det må være å innestå for Kristus – for hans ord, hans sannhet, hans kjærlighet. Biskopen må stå oppreist, være fryktløs og beredt til å tåle pryl for Herrens skyld. Apostelgjerningene sier om apostlene: "De var lykkelige over å være funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (5,41).
Biskopen må stå oppreist, være på vakt, være en stående. Men til dette kommer så tjenesten. I den gammeltestamentlige tekst har dette ordet vesentlig en kultisk betydning: Biskopen og presten skulle utføre alle de kultiske handlinger som Loven krevde. Det de gjør i dette øyeblikket, i feiringen av Eukaristien, er å tjene, med en tjeneste for Herren og en tjeneste for menneskene. I den kultus der Kristus blir bragt frem for Faderen, gir Han seg fullstendig for menneskene. Og i denne kultus, denne tjeneste, må biskopen gå inn.
Til denne tjenesten hører enda to andre aspekter. Ingen er sin herre så nær som tjeneren som har adgang til det mest private i hans liv. I så måte betyr tjeneste nærhet, krever fortrolighet. Denne fortroligheten har også et faremoment i seg: Det hellige som vi stadig møter, blir en vane for oss. Ærefrykten minsker. Gjennom alt det vanlige oppfatter vi ikke lenger det store, nye og overraskende, at Han selv er der, taler til oss, gir seg til oss. Denne tilvenning til det store, denne hjertets likegyldighet, må vi stadig på ny bekjempe, og alltid på ny erkjenne vår fattigdom og den nåde det innebærer at HAN alltid gir seg slik i våre hender. Å tjene betyr nærhet, men det betyr fremfor alt også lydighet. Tjeneren står under ordet: "Men la ikke min, men din vilje skje" (Luk 22,42). Med dette ordet har Jesus på Oljeberget ført den avgjørende kampen mot synden.
La oss, kjære prester, kjære ordensfolk og kjære søstre og brødre i dette vårt bispedømme Tromsø, med alle våre krefter, med alle våre evner, med alt Gud har gitt oss – hver for seg og alle sammen i felleskap – stå verdig foran Ham og tjene Ham slik Han gjorde det. Amen.
Episcopus Praelatus Tromsoeanus (Tromso, Norvegia)
Melding fra Nord-Norge Stift; bg/to/mt (1. april 2009)