Debattinnlegg i Verdens Gang søndag 9. november 2003, av Liv Hegna, nestleder i Norges Katolske Kvinneforbund
Ekteskapsloven, med sin tilføyelse om rett til skilsmisse slik det kom til uttrykk i loven i 1918, kom til å bli den inntil da hardeste belastningen på forholdet mellom stat og kirke i Norges historie. Siden har den ene krisen avløst den andre.
Forskjellen i dag er at det nå er en regjering ledet av Kristelig Folkeparti som administrerer krisene.
Den krisen man er midt oppe i nå, er utløst av utvidelsen av ekteskapsloven til å omfatte en «skilsmissepakt», i og med tvangsunderskrivingen av ektefolkets gjensidige rett til skilsmisse, som ble vedtatt av Stortinget i sommer uten en forutgående (og demokratisk) høringsrunde.
Mens skilsmisse i 1918 var en potensiell rett det offentlige innrømmet ethvert ektepar, uavhengig av om ektefellene ønsket en slik rettighet eller ikke, er skilsmissepaktparagrafen av 2003, med krav om underskriving av lik rett til skilsmisse, et krav det offentlige setter til alle ektefolk om å vurdere skilsmisse i samme øyeblikk som ekteskapet inngås dersom ekteskapet skal være gyldig i borgerlig forstand.
Skilsmissepakt
Skilsmisse i Norge er ikke en potensiell mulighet, men en aktualisert virkelighet som konkretiseres i ektefolkets underskriving av en «skilsmissepakt».
Dette er nytt og enestående for Norge. Det er dessuten, etter min mening, grunnlovsstridig, idet det ikke tar hensyn til lovens paragraf 2 om religionsfrihet. En statlig tvang om underskriving av noe som strider imot ens samvittighet, er en praksis som hører hjemme i land det ikke er naturlig å sammenligne oss med, som det heter.
Hvor er religionsfriheten i Norge blitt av? Kan noen i Kristelig Folkeparti fortelle dét?
Jeg er for øvrig forundret over at de statskirkelige biskopene Stålsett, Wagle og Køhn ikke klart roper et varsku og setter seg på de undertryktes side i denne sak, slik de ellers gjerne gjør i samfunnsanliggender.
De eneste biskopene i landet som har sagt fra, er de katolske, pluss biskopen i Agder, så vidt jeg kan se.
Andre eksempler fra norsk lovgivning på lover som inneholder potensielle rettigheter for borgerne, men som en kristen ikke kan underskrive, er abortloven og partnerskapsloven. Begge disse lovene er på kollisjonskurs med Kirkens syn på saksområdene, men lovene inneholder intet krav om at hver enkelt skal adlyde dem. Det er opp til hver enkelt å benytte seg av disse lovene. Dermed kan man med en viss rett hevde at i hvert fall Grunnlovens krav om religionsfrihet er ivaretatt.
Tvangssituasjon
Men den nye tilføyelsen i ekteskapsloven er i strid med religionsfriheten i landet vårt ved at den setter kristne i en tvangssituasjon. Det er en tvangssituasjon i forbindelse med religionsutøvelse, og det er i strid med Norges grunnlov. Trist nok vil konsekvensene av den nye ekteskapsloven måtte bli at ektefolk heretter må velge mellom tre alternative utveier:
- Man gifter seg i utlandet.
- Man lever som samboere i borgerlig forstand og gifter seg etter kristent ritual i kirken.
- Man lyver, altså setter sitt navn under på en erklæring som man inni seg sier at dette er man ikke enig i, eventuelt skriver under på en tilleggserklæring om at man tar avstand fra den første erklæringen man skrev under på.
En prest med respekt for seg selv vil måtte oppfordre til slik «sivil ulydighet», dersom han ikke skal gå på akkord med sine kristne idealer.
Det statlige kravet om underskriving av en «skilsmissepakt» er ellers imot menneskerettighetene for så vidt som det tvinger de kristne ektefolket til en handling som er i strid med deres overbevisning. Dagens ekteskapslov med sin skilsmissepakt, krever at hver enkelt troende går på akkord med egen samvittighet når ekteskap skal inngås.
Livslangt samliv
Det naturligvis ikke slik at kristne ekteskap nødvendigvis er lykkeligere og mer vaksinert mot brudd enn andres. Men løftet om livslangt samliv er et ideal som i øyeblikket av ekteskapsinngåelse ikke bør stilles til siden ved at man avkreves en underskrift om at man er kjent med alternativene. At det går an å skille si Norge er uansett noe alle vet. Resultatet fra siste valg viser at mange velgere har gitt opp KrF. Er det noe rart, når partiet i regjeringsposisjon synes å ha abdisert når det gjelder å fremholde kristne idealer? Partiets havarikommisjon har i realiteten en lett oppgave.
Loven om tvangsunderskrivelse av en skilsmissepakt er et ikke-kristent prinsipp og nok en nagle i kisten som rommer forholdet mellom stat og kirke. Jeg spør: Hvor mange nagler er nok?
Paradoksalt nok er det Kristelig folkepartis praksis som er pådriver i dette stykket nå, med både statsminister, familieminister og kirkeminister utgått fra dette partiet.
Frikirkelige kretser har protestert på tilføyelsen i ekteskapsloven. Norges Katolske Kvinneforbund har brev til Norges storting og regjering bedt om at kravet om en skilsmissepakt blir tilbakekalt. Kristelig folkeparti, om ikke andre, burde lytte til dette kravet.
Av Liv Hegna (debattinnlegg i Verdens Gang, søndag 9. november 2003)
10. november 2003