Skytshelgen for diakoner, de fattige, kullbrennere, brannmenn, kokker, bakere, strykere, vaskere, kaféverter, ølbryggere, forvaltere, glassmestere, elever, studenter, arkivarer og bibliotekarer; mot brannskader, ild, feber; mot ryggsmerter, hekseskudd og isjias; mot skjærsildens kvaler
Det er blitt sagt om de vanlige fortellingene om St. Laurentius at de ikke fremstiller personen, men "den typiske martyr". Vi vet at han var en av de sju diakoner i Roma, at han led martyrdøden der fire dager etter pave den hellige Sixtus II i 258, og at han ble gravlagt på kirkegården Campus Veranus på veien til Tivoli, hvor kirken St. Laurentius utenfor Murene nå står. De lærde er ikke enige om hvor stor tillit man kan ha til de enkeltopplysningene om Laurentius som gis av den hellige Ambrosius, den hellige Augustin, dikteren Prudentius og andre. Men det er hevet over enhver tvil at han fra 300-tallet ble æret som en av de mest berømte martyrer i byen Roma. Sammen med St. Sixtus nevnes han i den romerske Kanon (Eukaristisk bønn I).
Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: "Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!" Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen.
Noen betviler at han led martyrdøden under Valerians forfølgelser, og mener det først skjedde under Diokletian. Det er mest sannsynlig at han ble halshogd som St. Sixtus, for det var den vanlige henrettelsesmetoden på den tiden. Historien med risten kommer trolig fra en frygisk kilde gjennom biografien til den hellige Vincent av Zaragoza.
I krypten i Basilica San Lorenzo fuori le Mura står den antikke sarkofagen med den helliges relikvier. I den hviler også bena til den kristne protomartyr og diakon den hellige Stefan. Denne femte av Romas patriarkbasilikaer ble opprinnelig bygd ca 330 av keiser Konstantin, og tilhører Romas sju klassiske valfartskirker. Den er den største av de utallige kirkene som er viet til Laurentius, ombygd av pave Pelagius på 500-tallet og av pave Honorius III på 1200-tallet. Bare i Roma bærer ytterligere fire gamle basilikaer hans navn, i tillegg til tretti andre kirker.
Siden år 354 er hans fest feiret 10. august, og etter festen for den hellige Peter og den hellige Paulus var det den største i den gamle romerske liturgi. På 300-tallet ble festen feiret som høytid med en bønnevigilie. På 500-tallet i Roma kunne man i Verona-sakramentariet velge mellom 14 forskjellige messer i tillegg til privilegiet med en vigilie og en oktav. I Tesoro delle Reliquie i Vatikanet har den hellige Laurentius' hode vært oppbevart i mange århundrer, en av kristenhetens aller mest kostbare relikvier.
Over alt hvor den romerske kalender slo gjennom, gjorde Laurentius' kult det samme. Han var en av de mest kjente helgener i Norden, og katedralen i Lund var viet til ham. Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven. Pave Vitalian sendte relikvier av Laurentius til kong Oswiu av Northumbria på 600-tallet.
I kunsten blir Laurentius alltid fremstilt kledt som diakon. Hans attributt er en firkantet rist, hans martyrredskap. Andre attributter er evangeliebok og kors, pengepung eller martyrpalme. Han er skytshelgen for de fattige, for almisseutdeling var diakonens jobb, for bibliotekarene, fordi han hadde kirkebøkene i sin forvaring, og for alle yrker som har med ild å gjøre: brannfolk, kokker, strykere, kullbrennere etc. Han beskytter mot brannskader, ild, feber, ryggsmerter, mot skjærsildens kvaler. Hans forbønn ble trodd å ha bevirket seirene til de kristne hærene i slaget ved Lechfeld mot madjarene (10. august 955) og ved Saint-Quentin i 1557.