Dekretet

Innledning

Det hellige kirkemøte er fullt ut klar over at den ønskede fornyelse i hele Kirken for en stor del avhenger av at prestenes virke er besjelet av Kristi ånd.[1] Derfor uttaler det at prestenes utdannelse er et spørsmål av overordentlig viktighet, og gjør rede for visse grunnleggende prinsipper for den. Ved disse bekreftes bestemmelser som allerede har vist sin verdi ved anvendelse i århundrer, og nye tilføyes, som svarer til dette konsils konstitusjoner og dekreter og til tidens endrede forhold. Denne utforming av presteutdannelsen gjelder på grunn av det katolske presteembedes enhet for alle prester, både av ordens- og sekulargeistligheten og av enhver ritus. Derfor skal disse forskrifter, som umiddelbart sikter på stiftsgeistligheten, tilpasses til alle, idet man anvender rette ting på rette sted.

I. Om planlegging av presteutdannelsen i de enkelte nasjoner

1. Da der på grunn av de store forskjeller fra folk til folk og fra område til område bare kan angis generelle bestemmelser, skal der innen de enkelte nasjoner eller riter utarbeides en særlig plan for presteutdannelsen, som skal stadfestes av bispekonferansene,[2] revideres med visse mellomrom og godkjennes av Den apostoliske Stol. Ved denne plan skal de for alle gjeldende bestemmelser tilpasses stedets og tidens særlige forhold, slik at presteutdannelsen alltid svarer til de pastorale behov i de områdene der prestegjerningen skal utøves.

II. Om virksomt fremme av prestekallene

2. Å fremme prestekallene er en plikt for hele det kristne fellesskap,[3] som især bør gjøre dette ved et ekte kristent liv. Familiene som, hvis de er oppfylte av troens, kjærlighetens og fromhetens ånd, blir likesom et første seminarium, og sognene, i hvis rike liv de unge tar del, bidrar i allerhøyeste grad til det. Lærere og alle som på en eller annen måte tar seg av barns og unges utdannelse, spesielt katolske foreninger, skal bestrebe seg for å utvikle de unge som er betrodd dem, slik at de blir i stand til å oppfatte Guds kall og følge det villig. Alle prester skal vise apostolisk iver for å fremme prestekallene så mye som mulig og skal dra de unges sinn mot prestegjerningen ved selv å leve ydmykt, arbeidsomt og med et glad sinn og ved en gjensidig kjærlighet mellom prestene og et broderlig fellesskap i arbeidet.

Biskopene skal med henblikk på å fremme prestekallene oppmuntre sin hjord og sørge for en nøye koordinering av alt arbeide og alle anstrengelser. Dem som de skjønner er kallet til å være Herrens tjenere, skal de hjelpe på faderlig vis uten å vike tilbake for noe offer.

Dette hele gudsfolkets virksomme samarbeide til fremme av prestekall svarer til det guddommelige forsyns virksomhet. Dette skjenker de mennesker som av Gud er utvalgte til å få del i Kristi hierarkiske prestedømme, gaver i overensstemmelse med dette og hjelper dem med sin nåde. Det overlater til Kirkens rettmessige tjenere å utvelge og å innvie ved Den Hellige Ånds segl til å dyrke Gud og tjene Kirken, de kandidater som er egnede, og som har søkt dette høye verv i den rette hensikt og i full frihet.[4]

Det hellige kirkemøte anbefaler især de hevdvunne hjelpemidler til dette samvirke, som f.eks. vedholdende bønn, kristen bot og en stadig bedre undervisning av de troende – enten ved preken eller katekese eller også ved å bruke de forskjellige kommunikasjonsmidler – der det gjøres rede for prestekallet nødvendighet, vesen og fornemhet. Dessuten påbyr kirkemøtet at institusjoner til fremme av prestekall, som i overensstemmelse med pavelige skrivelser herom allerede er opprettet eller planlagte i de enkelte bispedømmers, lands eller nasjoners område, metodisk og sammenhengende planlegger og, med like stor klokskap og iver, fremskynder hele det pastorale arbeide til fremme av prestekall under anvendelse av alle de egnede hjelpemidler som den moderne psykologi og sosiologi har frembrakt.[5]

Arbeidet med å fremme prestekall bør imidlertid med et åpent hjerte gå ut over de enkelte bispedømmers, nasjoners, ordenssamfunns og riters grenser og, under hensyn til hele Kirkens behov, og især bringe hjelp til de områder hvor der inntrengende kalles på arbeidere til Herrens vingård.

3. I de forberedende (lavere) seminarer, som er opprettet for å utvikle spirene til prestekall, skal studentene ved fremragende religiøs opplæring, især ved en egnet åndelig veiledning, oppdras til å etterfølge Forløseren Kristus med et edelt sinn og et rent hjerte. Under faderlig veiledning fra de overordnede, og idet foreldrene medvirker på positiv måte, skal studentene føre et liv som svarer til unge menneskers alder, innstilling og utvikling, og som helt tilpasses en sunn psykologis regler. De skal ikke unnlate å skaffe seg en passende erfaring om menneskelige anliggender og skal omgås sin egen familie.[6] Forøvrig skal det som i det følgende bestemmes om presteseminarene, i det omfang det stemmer med de forberedende seminarers mål og metode, også tilpasses til disse. De studier som studentene skal gjennomføre, bør tilrettelegges slik at de uten problemer kan fortsette dem annetsteds hvis de velger en annen livsstilling.

Med lignende omhu skal spirene til prestekall pleies hos unge mennesker i særlige institutter, som etter hvert steds forhold også oppfyller de forberedende seminarers formål. Likeledes skal spiene pleies hos dem som undervises i andre skoler eller etter andre utdannelsesmetoder. Og der skal med flid opprettes studiesentre og andre foretagender for dem som i en modnere alder følger Guds kall.

III. Om innretningen av presteseminarene

4. Presteseminarer er nødvendige for utdannelsen av prester. I dem skal hele utdannelsen av studentene ta sikte på at de etter vår Herres Jesu Kristi forbilde – han som var lærer, prest og hyrde – formes til sanne hyrder for sjelene.[7] De skal derfor forberedes til ordets tjeneste, nemlig å forstå Guds åpenbarte ord bedre og bedre, stadig å grunne på det og å uttrykke det i ord og gjerning. De skal forberedes til gudstjenestens og helliggjørelsens tjeneste, nemlig ved bønn og utførelse av de liturgiske handlinger å utføre frelsens verk ved det eukaristiske offer og sakramentene. De skal forberedes til hyrdens tjeneste, nemlig til å kunne vise menneskene Kristus, han som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mk 10,45; jmf. Joh 13,12–17) og til å vinne dess flere ved å gjøre seg til tjenere for alle (jmf. 1 Kor 9,19).

Derfor skal alle sider av utdannelsen, den åndelige, den intellektuelle og den disiplinære, tilrettelegges slik at de sammen virker mot dette pastorale mål, og alle ledere og lærere skal med flid og i samdrektighet bidra til at det nås, idet de trofast adlyder biskopens myndighet.

5. Da studentenes utdannelse avhenger både av kloke forskrifter og ganske særlig av egnede oppdragere, skal seminarenes ledere og lærere velges blant de beste[8] og forberedes omhyggelig ved grundig lærdom, hensiktsmessig erfaring i pastoralt virke og ved særlig åndelig og pedagogisk utdannelse. Institusjoner til å oppnå dette mål, eller i hvert fall kurs til å tilrettelegge utviklingen henimot det på egnet måte, bør altså fremmes, likesom regelmessige møter mellom seminarenes ledere bør fremmes.

Lederne og lærerne skal være klar over i hvor høy grad det er avhengig av deres egen måte å tenke og handle på hvordan resultatet av studentenes utdannelse blir. Under rektorens ledelse skal der herske den største enighet mellom dem i innstilling og handling, og de skal innbyrdes og sammen med studentene utgjøre én familie som er slik at den svarer til Herrens bønn om «at de må være ett» (jmf. Joh 17,11), og styrker gleden i studentene over deres kall. Biskopen skal hyppig og med kjærlig omsorg oppildne dem som arbeider på seminarene, og vise seg som en sann far i Kristus for studentene. Endelig skal alle prester betrakte seminaret som bispedømmets hjerte og villig bidra til dets arbeide.[9]

6. Med aktpågivenhet skal der, under hensyn til de enkeltes alder og utvikling, gjennomføres undersøkelser om hvorvidt kandidatene har den rette hensikt og har valgt fritt, om de er åndelig, moralsk og intellektuelt egnede, om de har den nødvendige fysiske og psykiske sunnhet, herunder om eventuelle nedarvede anlegg. Også kandidatenes evne til å bære de byrder som er forbundet med prestegjerningen og til å utføre de pastorale oppgaver skal bedømmes10. Ved hele utvelgelsen og opptagelsen av studenter skal der alltid utvises behørig fasthet, selv om der hersker stor mangel på prester.[11] Likesom de egnede skal hjelpes fremad, så skal de uegnede, da Gud ikke lar sin Kirke stå helt uten prester, i tide på faderlig vis ledes til å påta seg andre oppgaver. De skal hjelpes til, i klarhet over sitt kristne kall, med glede å inntre i legmannsapostolatet.

7. Hvor de enkelte bispedømmer ikke er i stand til å bygge opp sitt eget seminar på rette måte, skal seminarer, som er felles for flere bispedømmer eller et helt område eller nasjon, opprettes og støttes, slik at der mere virksomt kan sørges for studentenes grundige utdannelse, som i denne sak skal anses for den høyeste rettesnor. Disse seminarer skal, hvis de er regionale eller nasjonale, ledes etter bestemmelser som er fastsatt av de biskoper som de har betydning for,[12] og godkjennes av Den apostoliske Stol.

På seminarer hvor der er mange studenter, skal de under bevarelsen av enheten i ledelsen og den vitenskapelige utdannelse, på passende måte inndeles i mindre grupper, slik at der bedre kan dras omsorg for de enkeltes personlige utvikling.

IV. Om styrkelse av den åndelige utdannelse

8. Den åndelige utdannelse skal være nøye forbundet med den kunnskapsmessige og den pastorale og skal, især med den åndelige veileders hjelp13, gjennomføres slik at studentene lærer å leve i et nært og hyppig fellesskap med Faderen ved hans Sønn Jesus Kristus i Den Hellige Ånd. Ved vielsen, hvor de likedannes med Kristi prestedømme, skal de venne seg til å være knyttet til ham som venner med det inderligste fellesskap i alle livets forhold.[14] De skal virkeliggjøre hans påskemysterium slik i sitt liv at de kan lede det folk som blir betrodd dem inn i dette mysteriet. De skal opplæres til å søke Kristus i trofast overveielse av Guds ord, i virkelig forening med Kirkens hellige mysterier, især i eukaristien og i tidebønnene,[15] i biskopen, som utsender dem, og i de mennesker som de utsendes til. Særlig i de fattige, barna, de syke, synderne og de vantro skal de søke Kristus. Den salige Jomfru Maria, som Jesus Kristus, da han hang døende på korset, gav til en disippel som en mor, skal de elske og dyrke med sønnlig tillit.

De fromhetsøvelser som er anbefalt ved Kirkens ærverdige bruk, skal ivrig fremmes, men der skal sørges for at den åndelige oppdragelse ikke består i dem alene og ikke bare utvikler den religiøse følelse. Studentene skal snarere lære å leve etter evangeliets mønster og å bli faste i tro, håp og kjærlighet, slik at de ved utøvelsen av disse dyder skaffer seg en bønnens ånd,[16] oppnår en styrkelse og befestelse av sitt kall, får kraft til de øvrige dyder og vokser i iver for å vinne alle mennesker for Kristus.

9. Kirkens mysterium, som særlig er belyst av dette hellige kirkemøte, skal studentene gjennomtrenges slik av at de forbindes med Kristi stedfortreder ved, som sønner, ydmyk kjærlighet og, etter å være viet til prester, blir knyttet til sin biskop som trofaste medarbeidere og arbeider i fellesskap med sine brødre og derved avlegger vitnesbyrd om den enhet, hvorved menneskene dras til Kristus.[17] Med åpent hjerte skal de lære å delta i hele Kirkens liv etter den hellige Augustins ord: «I samme grad som noen elsker Kristi Kirke, i samme grad har han Den Hellige Ånd».[18] Studentene skal klart forstå at de ikke er bestemt til å herske eller bli æret, men at de helt og fullt overgis til underkastelse under Gud og tjeneste som prester. Med særlig omhu skal de oppøves i prestelig lydighet, en nøysom livsførsel og en selvfornektende innstilling19, slik at de venner seg til villig å gi avkall endog på det som er tillatelig, men ikke nyttig, og å likedanne seg med den korsfestede Kristus.

Studentene skal opplyses om de vanskeligheter de påtar seg, uten at noen problemer ved livet som prest forties. Dog skal de ikke utelukkende se på hva som er farlig i deres fremtidige virksomhet, men snarere oppdras til å styrke sitt åndelige liv så mye som mulig nettopp ved sitt pastorale virke.

10. Studenter, som etter sin ritus hellige og faste bestemmelser følger den ærverdige tradisjon om prestenes sølibat, skal med mye omsorg oppdras til denne stand. I den fortsetter de for Himmelrikets skyld å gi avkall på det ekteskapelige samliv (jmf. Matt 19,12), knyttet til Herren med en udelt kjærlighet,[20] som nøye stemmer overens med Den nye Pakt, de avlegger vitnesbyrd om oppstandelsen i den kommende evighet (jmf. Luk 20,36),[21] og de oppnår den beste hjelp til bestandig å praktisere den fullkomne kjærlighet, ved hvilken de får styrke til at alt i deres prestegjerning skjer for alle.[22] De skal nøye vite med hvilket takknemlig sinn de bør påta seg denne stand, og ikke bare betrakte den som en av kirkeloven fastsatt bestemmelse, men som en verdifull gave fra Gud som man ydmykt bør søke å oppnå, og som de ved Den Hellige Ånds nådes tilskyndelse og hjelp fritt og edelt bør bestrebe seg på å gjengjelde. De plikter og den verdighet som er knyttet til det kristne ekteskap som symboliserer kjærligheten mellom Kristus og Kirken (jmf. Ef 5,32ff.), skal studentene kjenne på behørig vis. Men de skal være oppmerksomme på hvor mye det til Kristus viede sølibat utmerker seg,[23] slik at de etter et veloverveid valg storsinnet vier seg til Herren med hele sitt legeme og sjel.

De skal advares om de farer som truer deres kyskhet, især i vår tids samfunn.[24] Ved egnede guddommelige og menneskelige hjelpemidler skal de lære å gi avkall på ekteskapet med en slik styrke at deres liv og virksomhet ikke bare unngår å miste noe ved sølibatet, men at de oppnår et større herredømme over sinn og legeme, vinner en fullere modenhet og mere fullkomment forstår Evangeliets salighet.

11. Forskriftene for en kristen oppdragelse skal holdes i hevd og utbygges på rette vis med en sunn psykologis og pedagogikks nyere oppdagelser. Når altså utdannelsen er lagt klokt til rette, skal der også hos studentene utvikles den nødvendige modenhet, som spesielt godtgjøres ved en viss fasthet i sinnet, ved evnen til å bære tunge avgjørelser og til å dømme riktig om begivenheter og mennesker. Studentene skal venne seg til å forme sin egen karakter riktig. De skal formes slik at de får et fast sinn, og i det hele tatt lære å verdsette de dyder som regnes for mest verd blant mennesker og anbefales en Kristi tjener,[25] som f. eks. oppriktighet, bestandig streben etter rettferdighet, ordholdenhet, vennlig omgangsform og måtehold forenet med kjærlighet i tale.

Disiplinen i livet på seminaret skal ikke bare regnes for et fast vern for det felles liv og for kjærligheten, men anses for et nødvendig ledd i hele utdannelsen til å oppnå herredømme over seg selv, til å fremme en høy grad av personlig modenhet og utvikle de øvrige anlegg, som især bidrar til å gjøre Kirkens virksomhet velordnet og fruktbar. Dog skal den utøves slik at studentene ved sin indre holdning de bøyer seg for de overordnedes myndighet; ut fra en innerste overbevisning eller på grunn av samvittigheten (jmf. Rom 13,5) og av overnaturlige grunner. Reglene for disiplinen skal tilpasses slik til studentenes alder at de, idet de gradvis lærer å være herrer over seg selv, venner seg til å bruke friheten klokt til å handle selvstendig og virksomt[26] og å arbeide sammen med sine medbrødre og med legfolket.

Seminaret skal i alle henseender, ved å være gjennomtrengt av iver for fromhet og stillhet og bestrebelse etter gjensidig hjelpsomhet, innrettes slik at det for studentene blir en innvielse til det liv de skal føre som prester.

12. For at den åndelige utdannelse kan hvile på en sikrere overveielse, og studentene etter modent overlegg kan velge å følge sitt kall, kan biskopene bestemme at der skal gå et passende tidsrom for deres intensive åndelige skolering. De kan likeledes avgjøre om det er hensiktsmessig å pålegge en viss avbrytelse av studiene eller å foranstalte en passende pastoral øvelse, for at kandidatene egnethet til prestegjerningen kan prøves nøyere. Etter de enkelte områders forhold avgjør biskopene likeledes om den alder som nå kreves etter den for hele Kirken gjeldende lov for de hellige vielser skal forhøyes. På samme måte kan de overveie det betimelige i å bestemme at studentene etter å ha avsluttet den teologiske utdannelse, i en passende tid virker som diakoner, før de vies til prester.

V. Om revidering av de kirkelige studier

13. Før studentene går i gang med de spesielt kirkelige studier, skal de gis den humanistiske og vitenskapelige utdannelse som i de forskjellige land gjør de unge berettigede til å påbegynne de høyere studier. Dessuten skal de ha et slikt kjennskap til latin at de kan forstå og anvende de tallrike vitenskapelige kilder og kirkelige dokumenter på dette språk.[27] Enhver skal studere det språk som anvendes i liturgien i den ritus han tilhører, og der skal legges mye vekt på et passende kjennskap til Den hellige skrifts og Tradisjonens språk.

14. Ved revisjonen av de kirkelige studier skal der især dras omsorg for at de filosofiske og teologiske fag koordineres bedre, og at de i fellesskap bidrar til mere og mere å blottlegge Kristi mysterium for studentenes sinn, det som har innflytelse på hele menneskehetens historie, som bestandig strømmer inn i Kirken og særlig virker gjennom presteembedet.[28]

For at studentene kan se dette fra utdannelsens begynnelse, skal de kirkelige studier begynne med et innføringskurs, som skal strekke seg over en passende tid. Under denne innføring i studiene skal frelsens mysterium fremstilles slik at studentene ser de kirkelige studiers mening, tilretteleggelse og pastorale mål. Samtidig skal de hjelpes til å grunnlegge hele sitt liv på troen og la det gjennomtrenges av den, og de skal styrkes til å følge sitt kall med personlig hengivelse og med glede.

15. Studentene skal undervises slik i de filosofiske fag at de især føres frem til å kunne oppnå en sikker og sammenhengende erkjennelse av mennesket, verden og Gud. I dette skal de støtte seg på den filosofiske arv som bestandig forblir livskraftig,[29] og ta hensyn til den nyere tids filosofiske undersøkelser, især dem som øver betydelig innflytelse i deres land, og til vitenskapenes nyere utvikling, slik at de, ved å forstå den moderne tids beskaffenhet riktig, forberedes godt til en dialog med sin egen tids mennesker.[30] I filosofiens historie skal der undervises slik at studentene under beskjeftigelse med de forskjellige systemers grunnleggende prinsipper holder fast ved det som er sant, og blir i stand til å avsløre årsakene til det feilaktige og tilbakevise det.

Ved selve undervisningsmetoden skal der i studentene fremkalles en kjærlighet til ubøyelig å søke, gi akt på og å påvise sannheten og på samme tid en ærlig innsikt i grensene for den menneskelige erkjennelse. Med flid skal oppmerksomheten henledes på den nære sammenheng mellom filosofien og livets sanne problemer og de spørsmål som opptar studentenes sinn. Studentene skal også hjelpes til å se forbindelsene mellom de filosofiske problemer og frelsens mysterier, som teologien betrakter ved troens høyere lys.

16. I de teologiske fag skal der, i troens lys og under det kirkelige læreembedes ledelse[31], undervises slik at studentene henter den katolske lære nøyaktig fra den guddommelige åpenbaring, trenger dypt inn i den, nærer sitt eget åndelige liv med den[32] og blir i stand til å forkynne, fremstille og verne den i sin gjerning som prester.

Med særlig omhu skal studentene utdannes i studiet av Den hellige skrift, som bør være sjelen i hele teologien.[33] Etter en passende innføring skal de nøye lære eksegesens metode, sette seg grundig inn i de viktigste emner i den guddommelige åpenbaring og oppmuntres til og støttes i daglig lesning og meditasjon over de hellige bøker.[34]

Den dogmatiske teologi skal tilrettelegges slik at de bibelske emner fremstilles først. Det skal vises for studentene hvilke bidrag kirkefedrene i øst og Vest har ytt til trofast formidling og utvikling av de enkelte åpenbarte sannheter, likesom der skal gjøres rede for dogmets videre historie og dets forhold til Kirkens alminnelige historie.[35] Dernest skal studentene, med den hellige Thomas som hjelp i deres overveielser, lære å trenge dypere inn i frelsens mysterier for å oppklare dem fullt ut, i det omfang det er mulig, og lære forbindelsen mellom dem nøye å kjenne.[36] De skal lære å innse at disse alltid er nærværende og virksomme i de liturgiske handlinger[37] og i hele Kirkens liv. De skal lære å søke løsninger på de menneskelige problemer i lys av åpenbaringen, å anvende dens evige sannheter på de omskiftelige menneskelige forhold og meddele dem til sine samtidige på en egnet måte.[38]

På samme måte skal de øvrige teologiske fag fornyes ved en mere levende forbindelse med Kristi mysterium og frelsens historie. Særlig omhu skal anvendes på å fullkommengjøre moralteologien, hvis vitenskapelige fremstilling, i nøyere forbindelse med Den hellige skrift enn nå, skal belyse det opphøyede i de kristnes kall og deres plikt til i kjærlighet å bære frukt for verdens liv. Likeledes skal der under redegjørelsen for den kanoniske rett og i undervisningen i kirkehistorie tas hensyn til Kirkens mysterium i overensstemmelse med den dogmatiske konstitusjon «Om Kirken», som er utsendt av dette hellige kirkemøte. I den hellige liturgi, som skal anses for den viktigste, ja en nødvendig kilde til en sann kristen innstilling, skal der undervises i overensstemmelse med art. 15 og 16 i konstitusjonen om liturgien.[39]

Under betimelig hensyntagen til forholdene i de forskjellige områder skal studentene føres til et bedre kjennskap til de kirker og kirkesamfunn som er adskilte fra Den apostoliske stol i Rom, for at de kan bidra til å fremme gjenopprettelsen av enheten mellom alle kristne etter dette hellige kirkemøtes forskrifter.[40]

De skal også bringes til kjennskap om andre religioner, som har en betydelig utbredelse i de enkelte områder, for at de bedre anerkjenner det som disse ved Guds ledelse har av godt og sant, samt lære å gjendrive det feilaktige og være i stand til å bringe til dem som ikke har det, full klarhet om sannheten.

17. Da den kunnskapsmessige side av utdannelsen ikke bør sikte på ren og skjer meddelelse av viten, men på en virkelig indre dannelse av studentene, skal undervisningsmetodene revideres, dels hva angår forelesningene og kollokviene og øvelsene, dels med henblikk på å oppmuntre studentene til selvstudium og studium i små grupper. Der skal med flid sørges for enhet og grundighet i hele utdannelsen, idet et for stort antall av fag og undervisningstimer unngås, og de spørsmål utelates som neppe lenger har noen betydning, eller som bør utsettes til de høyere akademiske studier.

18. Biskopene skal sørge for at unge som egner seg ved sine anlegg, karakter og begavelse, blir sendt til særlige institutter, fakulteter eller universiteter, for at der i teologien og i andre fag, hvor det anses tjenlig, skaffes prester som er utdannet på mere vitenskapelig måte, og som kan oppfylle apostolatets forskjellige behov. Men disses åndelige og pastorale utdannelse må på ingen måte forsømmes, især hvis de ennå ikke er viet til prester.

VI. Om fremme av den spesielt pastorale utdannelse

19. Den pastorale omsorg som bør prege hele studentenes utdannelse,[41] krever også at de omhyggelig utdannes i de forhold som særlig sikter på virksomheten som prest, især katekese og preken, de liturgiske handlinger og forvaltningen av sakramentene, kjærlighetsgjerningene, plikten til å hjelpe de villfarne og de vantro, samt de øvrige pastorale oppgaver. De skal nøye undervises i kunsten å veilede sjeler, ved hvilken de især skal kunne forme alle Kirkens barn slik at de lever et fullt bevisst og apostolisk kristent liv og oppfyller de plikter som hører til deres stand. De skal lære å hjelpe ordensfolk med samme omhu til vedblivende å føle takknemlighet over sitt kall og gjøre fremskritt etter de forskjellige ordeners ånd.[42]

I det hele tatt skal der i studentene utvikles evner som særlig kan hjelpe dem til en dialog med deres medmennesker, som f. eks. evnen til å høre på andre og til i kjærlighetens ånd å åpne sitt sinn or de forskjellige forhold, som den menneskelige situasjon er preget av.[43]

20. Studentene skal også lære å bruke den hjelp som pedagogikken, psykologien eller sosiologien[44] kan yte, etter de riktige metoder og den kirkelige myndighets forskrifter. Likeledes skal de nøye utdannes i å oppmuntre og fremme legfolkets apostoliske virksomhet[45] og å fremkalle forskjellige og mere virksomme former for (dette) apostolat. De skal gjennomtrenges av den sanne katolske ånd, ved hvilken de venner seg til å gå ut over sine bispedømmes, nasjons eller ritus’ grenser og hjelpe hele Kirken hvor den har behov, idet de er rede til å forkynne Evangeliet overalt.[46]

21. Da det er nødvendig at studentene ikke bare i teori, men også i praksis lærer å utøve apostolatet og kan handle på eget ansvar og i fellesskap med andre, skal de allerede i studietiden, også i feriene, innføres i pastoral virksomhet ved egnede øvelser. Disse skal, under hensyn til studentenes alder og forholdene på de forskjellige steder, etter biskopens kloke skjønn, skje metodisk og under erfarne presters ledelse, idet man alltid husker på de overnaturlige hjelpemidlers veldige kraft.[47]

VII. Om fullendelse av utdannelse etter studietidens avslutning

22. Da presteutdannelsen, især på grunn av forholdene i det moderne samfunn, skal videreføres og fullendes også etter avslutningen av studiene på seminarene,[48] skal bispekonferansene i de forskjellige nasjoner gjøre bruk av egnede midler, f. eks. pastorale institutter som samarbeider med skjønnsomt utvalgte sogn, møter som avholdes med faste mellomrom, og egnede øvelser, ved hvis hjelp de yngre prester, litt etter litt, såvel åndelig som intellektuelt og pastoralt, innføres i det prestelige liv og den pastorale virksomhet og blir i stand til mere og mere å fornye og fremme dem.

Avslutning

Konsilfedrene, som viderefører det av Tridentinerkonsilet påbegynte verk, overlater trygt til seminarenes ledere og lærere å forme Kristi kommende prester i den fornyelses ånd som er fremmet av dette hellige kirkemøte. De oppfordrer inntrengende dem som forbereder seg til prestegjerningen til klart å forstå at Kirkens håp og sjelenes frelse blir dem betrodd, og til å bære rikelig frukt, frukt som varer, idet de villig følger dette dekrets bestemmelser.

Noter

[1] At hele Guds folks utvikling ifølge Kristi egen vilje i aller høyeste grad avhenger av prestenes innsats, fremgår av de ord hvormed Herren gjør apostlene og deres etterfølgere og medarbeidere til evangeliets forkynnere, det nye utvalgte folks ledere og forvaltere av Guds mysterier. Dette bekreftes videre av kirkefedrenes og helgenenes uttalelser samt gjentatte ganger i pavelige dokumenter. Jmf. især Pius X, formaningen til prestene Haerent animo, 4. aug. 1908: Acta etter Pius X, IV, s. 237–264. Pius XI, encyklika Ad Catholici Sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), især s. 37–52. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950), s. 657–702. Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii Nostri Primordia, 1. aug. 1959: AAS 51 (1959) s. 545–579. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, 4. nov. 1963: AAS 55 (1963) s. 979–995.

[2] Hele presteutdannelsen, dvs. den måte seminarene er organisert på, den åndelige skolering, studieplanen, studentenes fellesliv og disiplin samt den pastorale praksis skal tilpasses etter de forskjellige lokale forhold. De viktigste retningslinjer for denne tilpasning skal, som det pleier å være tilfellet, for verdensprestenes vedkommende fastlegges av bispekonferansene og for ordensprestenes vedkommende på tilsvarende måte av de foresatte innenfor ordenen (jmf. de alminnelige statutter i forbindelse med den ap. konstitusjon Sedes Sapientiae, art. 19).

[3] Til de viktigste vanskeligheter Kirken i dag nesten overalt har å kjempe med, hører det meget begrensede antall av prestekall. Jmf. Pius XII, den apostoliske formaning Menti Nostrae: «… antallet av prester står som regel hverken i de katolske land eller i misjonslandene i forhold til det stadig voksende behov»: AAS 42 (1950) s. 682. Johannes XXIII: «Problemet angående preste- og ordenskallene er en daglig bekymring for paven …, han sukker etter dem når han ber, og hans sjel brenner av lengsel etter dem.» (Tale til den første internasjonale kongress for ordensfolk, 16. des. 1961, AAS 54 (1962) p. 33).

[4] Pius XII, ap. konstitusjon Sedes Sapientiae, 31. mai 1956: AAS 48 (1956) s. 357. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, 4. nov. 1963: AAS 55 (1963) s. 984ff.

[5] Jmf. især Pius XII, m.p. Cum Nobis «om opprettelsen av Institusjonen til fremme av prestekallene under Kongregasjonen for seminarer og universiteter», 4. nov. 1941: AAS 33 (1941) s. 479; samt de dertil knyttede regler og statutter som ble utsendt av denne samme kongregasjon den 8. september 1943. M.p. Cum supremae «om Det pavelige institutt til fremme av ordenskallene», 11. feb. 1955: AAS 47 (1955) s. 266; med de dertil knyttede statutter og regler, utsendt av Kongregasjonen for ordensfolk (ibid., s. 298–301); Vatikan II, dekret Perfectæ Caritatis, nr. 24; dekret Christus Dominus, nr. 15.

[6] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950) s. 685.

[7] Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 28.

[8] Jmf. Pius XI, encyklika Ad Catholici Sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), s. 37: «Man må især utvise omhu ved valget av overordnede og lærere … Gi deres seminarer de beste prester; vær ikke redd for å ta dem bort fra oppgaver som tilsynelatende er av større betydning, men som i virkeligheten ikke kan stå mål med denne viktige og absolutt nødvendige gjerning». Også Pius XII innskjerper i sitt hyrdebrev til de bayerske biskoper, 23. april 1947: Discorsi e Radiomessaggi IX, s. 579–580, at man skal velge de beste til denne oppgave.

[9] Angående denne felles forpliktelse til virkelig å hjelpe seminarene, jmf. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, 4. nov. 1963: AAS 55 (1963), s. 984.

[10] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, 23. september 1950: AAS 42 (1950), s. 684; Kongregasjonen for sakramentene, rundskriv til biskopene Magna quidem, 27. desember 1955, nr. 10. For ordensfolkenes vedkommende, se de alminnelige statutter i forbindelse med den apostoliske konstitusjon Sedes Sapientiae, 31. mai 1956, art. 33. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, 4. nov. 1963: AAS 55 (1963), s. 987ff.

[11] Jmf. Pius XI, encyklika Ad Catholici Sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), s. 41.

[12] Under henvisning til hva som foreskrives i CIC kan. 1357, § 4, skal alle impliserte biskoper være med og fastlegge statuttene for seminarene innenfor de forskjellige land eller områder.

[13] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950), s. 674; Kongregasjonen for seminarer og universiteter, La formazione spirituale del candidato al sacerdozio, Citta del Vaticano, 1965.

[14] Jmf. Pius X, formaningen til prestene Haerent animo, 4. aug. 1908: Acta etter Pius X, IV, s. 242–244; Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950), s. 659–661; Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii Nostri Primordia, 1. aug. 1959: AAS 51 (1959), s. 550ff.

[15] Pius XII, encyklika Mediator Dei, 20. nov. 1947: AAS 39 (1947), s. 547ff. og 572ff.; Johannes XXIII, ap. formaning Sacrae Laudis, 6. jan. 1962: AAS 54 (1962), s. 69; Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium, art. 16 og 17; Rituskongregasjonen, Instructio ad executionem Constitutionis de sacra Liturgia recte ordinandam, 26. sept. 1964, nr. 14–17: AAS 56 (1964). s. 880.

[16] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii Nostri Primordia: AAS 51(1959), s. 599ff.

[17] Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, art. 28. 

[18] Augustin, Om Johannesevangeliet, traktatus 32,8: PL 35, 1646.

[19] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae: AAS 42 (1950), s. 662 ff., 685, 690; Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii Nostri Primordia: AAS 51 (1959), s. 551–553, 556 ff.; Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964), s. 634 ff.; Vatikan II, dogmatisk konstitusjon Lumen Gentium, nr. 8. 

[20] Jmf. Pius XII, encyklika Sacra Virginitas, 25. mars 1954: AAS 46 (1954), s. 165ff.

[21] Jmf. Kyprian, Jomfruenes bekledning, 22: PL 4, 475; Ambrosius, Om jomfruer, I, 8, 52: PL 16, 202ff.

[22] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae: AAS 42 (1950), s. 663.

[23] Jmf. Pius XII, encyklika Sacra Virginitas, sitert over, s. 170–174.

[24] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, sitert over, s. 664 og 690ff.

[25] Jmf. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, 4. nov. 1963: AAS 55 (1963), s. 991.

[26] Jmf. Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, sitert over, s. 686.

[27] Jmf. Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum, sitert over, s. 993.

[28] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 7 og 28.

[29] Jmf. Pius XII, encyklika Humani Generis, 12. aug. 1950: AAS 42 (1950), s. 571–575.

[30] Jmf. Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964), s. 637ff.

[31] Jmf. Pius XII, encyklika Humani Generis, 12. aug. 1950: AAS 42 (1950), s. 567–569; talen Si diligis, 31. mai 1954: AAS 46 (1954), s. 314 ff.; Paul VI, tale til de studerende ved det pavelige universitet Gregoriana, 12. mars 1964: AAS 56 (1964), s. 364 ff.; Vatikan II, dogmatisk konstitusjon Lumen Gentium, nr. 25.

[32] Jmf. Bonaventura: Sjelens vei til Gud, Prolog, nr. 4: «(Ingen) må tro at lesning uten innvielse, tenkning uten hengivelse, granskning uten ærefrykt, fordypelse uten ildhu, flid uten fromhet, kunnskaper uten kjærlighet, innsikt uten ydmykhet, nidkjærhet uten den guddommelige nådes hjelp og et gjenskinn uten en av Gud inspirert visdom er tilstrekkelig for ham.» (Bonaventura: Opera Omnia, V, Quaracchi 1891, s. 296).

[33] Jmf. Leo XIII, encyklika Providentissimus Deus, 18. november 1893: ASS 26 (1893–1894). s. 283.

[34] Jmf. Den pavelige bibelkommisjon, Instructio de Sacra Scriptura recte docenda, 13. 
mai 1950: AAS 42 (1950), s. 502.

[35] Jmf. Pius XII, encyklika Humani Generis, 12. aug. 1950: AAS 42 (1950), s. 568ff.: «Gjennom studiet av de hellige kilder fornyer den teologiske vitenskap seg bestandig, hvorimot erfaringen har lært oss at «spekulasjoner», hvor man forsømmer å trenge dypere inn i de åpenbarte trosskatter, er ufruktbare.»

[36] Jmf. Pius XII, tale til studentene på presteseminarene, 24. juni 1939: AAS 31 (1939), s. 247: «Ved å anbefale den hellige Thomas’ lære undertrykker man ikke bestrebelsene for å trenge til bunns i sannheten og utbre den. Man stimulerer den tvert imot og anviser den en sikker vei.». Paul VI, tale på det pavelige universitet Gregoriana, 12. mars 1964: AAS (1964), s. 365: «(Lærerne) … skal dessuten ærbødig lytte til kirkelærerne, blant hvilke Thomas av Aquino inntar førsteplassen. Denne serafiske kirkelærer besitter nemlig så stor en åndskraft, en så stor og oppriktig kjærlighet til sannheten, en så stor visdom i den måte han trenger inn i, fremstiller og sammenfatter de høyeste sannheter til en gedigen syntese, at hans lære er det mest fyllestgjørende redskap, ikke bare når det dreier seg om å underbygge troen med et sikkert grunnlag, men også når det dreier seg om sikkert og med utbytte å høste inn fruktene av en sunn utvikling». Jmf. dessuten Tale til den sjette internasjonale thomistkongress, 10. sept. 1965: AAS 57 (1965), s. 788–792.

[37] Jmf. Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium, nr. 7 og 16.

[38] Jmf. Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964), s. 640ff.

[39] Jmf. Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium, nr. 10, 14, 15, 16; Rituskongregasjonen, Instructio ad executionem Constitutionis de sacra Liturgia recte ordinandam, 26. sept. 1964, nr. 11 og 12: AAS 56 (1964), s. 879ff.

[40] Jmf. Vatikan II, dekret Unitatis Redintegratio, nr. 1, 9, 10.

[41] Man kan danne seg et fullkomment bilde av hyrden ut fra de nyere pavelige dokumenter som inngående behandler prestenes liv, utdannelse og viktigste karaktertrekk, især: Pius X, formaning til prestene Haerent animo, Acta etter Pius X, IV, s. 237ff.; Pius XI, encyklika Ad Catholici Sacerdotii, AAS 28 (1936), s. 5ff.; Pius XII, ap. formaning Menti Nostrae, AAS 42 (1950), s. 657ff.; Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii Nostri Primordia: AAS 51 (1959) s. 545ff.; Paul VI, ap. brev Summi Dei Verbum: AAS 55 (1963), s. 979ff. Man kan videre finne mange bruddstykker om prestenes utdannelse i encyklikaene Mystici Corporis (1943), Mediator Dei (1947), Evangelii Praecones (1951), Sacra Virginitas (1954), Musicae Sacrae Disciplina (1955), Princeps Pastorum (1959), samt i den apostoliske konstitusjon Sedes Sapientiae (1956) for ordensfolk. Pius XII, Johannes XXIII og Paul VI har også adskillige ganger i sine taler til prester og prestestudenter fremholdt mønsteret på den gode hyrde.

[42] Angående standens betydning som følge av løftet om å overholde de evangeliske råd, jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, kap. 6; dekret Perfectæ Caritatis. 

[43] Jmf. Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964) passim, især s. 635ff. og 640ff.

[44] Jmf. især Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 401ff

[45] Jmf. først og fremst Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 33.

[46] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 17.

[47] Tallrike pavelige dokumenter advarer mot faren for under utøvelsen av det pastorale arbeide å glemme det overnaturlige mål og for i hvert fall i praksis å legge meget liten vekt på de overnaturlige hjelpemidler; jmf. især de dokumenter som er anført i fotnote 41.

[48] I de seneste pavelige dokumenter understrekes især den særlige omsorg man bør ha for de nye prester. Man kan her især henvise til: Pius XII, m.p. Quandoquidem, 2. april 1949: AAS 41 (1949), s. 165–167; ap. formaning Menti Nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950); ap. konstitusjon (for ordensfolk) Sedes 
Sapientiae, 31. mai 1956 og de dertil hørende alminnelige statutter; Tale til prestene ved Instituttet for pastoralt arbeide i Barcelona, 14. juni 1957, Discorsi e Radiomessaggi, XIX, s. 271–273. Paul VI, Tale til prestene ved instituttet Gian Matteo Giberti i bispedømmet Verona, 11. mars 1964: L’Osservatore Romano, 13. mars 1964.