1. I vår tid [Nostra aetate], når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.
Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden.[1] De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle,[2] inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.[3] Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. De religioner som er knyttet til en kulturell utvikling, forsøker så å besvare de samme spørsmål med mer differensierte begreper og på et mer utviklet språk. Slik er det med hinduismen: Dens tilhengere ransaker det guddommelige mysterium og bringer det til uttrykk ved hjelp av en uuttømmelig frodighet av myter og ved hjelp av skarpsindige filosofiske fremstøt, de søker å bli frigjort fra menneskelivets elendighet snart ved asketiske livsformer, snart ved en dyptpløyende meditasjon, snart også ved å søke tilflukt til Gud med kjærlighet og tillit. I buddhismen under dens forskjellige former blir denne omskiftelige verdens fundamentale utilstrekkelighet erkjent, og menneskene søker å lære en vei hvorpå de, med hengivent og tillitsfullt sinn, kan nå frem enten til en tilstand av fullkommen frigjørelse, eller, ved egen streben men kanskje også ved å støtte seg til en høyere makt, til den allerhøyeste opplysning av sinnet. Ved slik å angi veier, det vil si læresetninger, livsregler og hellige riter, prøver også de andre religioner, som finnes over hele verden, hver på sin måte å komme menneskehjertets uro i møte.
Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handleog levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.[4]
Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.
3. Det er også med aktelse Kirken betrakter muslimene, som tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper,[5] som har talt til menneskene. De prøver også av hele sitt sinn å bøye seg for Guds skjulte vilje, slik Abraham, som den islamittiske tro gjerne henviser til, underkastet seg Ham. Selv om de ikke anerkjenner Jesu guddom, ærer de ham ikke desto mindre som en profet, de viser ærbødighet for Maria, hans jomfruelige mor, og det hender til og med at de andektig påkaller henne. De venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker. De legger derfor vekt på en moralsk livsførsel og dyrker Gud først og fremst gjennom bønn, almisser og faste.
Om det i tidens løp har vært tallrike stridigheter og meget fiendskap mellom de kristne og muslimene, så oppfordrer dette hellige kirkemøte alle til å glemme det som har vært, til oppriktig å øve seg i gjensidig forståelse og til i fellesskap å forsvare og fremme den sosiale rettferdighet, de etiske verdier, freden og friheten for alle mennesker.
4. I betraktningen av Kirkens mysterium blir konsilet minnet om det åndelige bånd som knytter den nye pakts folk til Abrahams slekt.
Kristi Kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen[6] innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i.[7] For Kirken tror at Kristus, vår fred, har forlikt jødene og hedningene med hverandre ved sitt kors og har gjort begge til ett i seg selv.[8]
Kirken holder seg også alltid for øye det som apostelen Paulus sier om sin slekt, «som barneretten og herligheten og pakten og lovgivningen og gudstjenesten, løftene og fedrene tilhører, og av hvilken Kristus nedstammer i kjødet» (Rom 9,4–5), sønn av jomfru Maria. Den minnes også at apostlene, Kirkens grunnvoll og søyler, og de fleste blant de første disipler, som forkynte Evangeliet for verden, var av jødisk slekt.
Ifølge Skriftens vitnesbyrd kjente Jerusalem ikke sin besøkelsestid,[9] og for en stor del tok jødene ikke imot Evangeliet, og mange av dem motsatte seg til og med dets utbredelse.[10] Ikke desto mindre er jødene, ifølge Apostelen, fremdeles på grunn av fedrene høyt elsket av Gud, som aldri fornekter sine gaver og sin kallelse.[11] Sammen med profetene og den samme Apostel lengter Kirken mot den dag, som Gud alene kjenner, da alle folk med én røst skal påkalle Herren og «tjene Ham med ett sinn» (Sef 3,9).[12]
Fordi den felles åndelige fedrenearv er så stor mellom de kristne og jødene, er det kirkemøtets vilje å fremme og anbefale en gjensidig forståelse og aktelse, som særlig vil kunne nåes gjennom bibelske og teologiske studier og ved oppriktige samtaler.
Selv om de jødiske myndigheter og deres håndlangere presset Kristi død igjennom,[13] så kan ansvaret for det som ble begått under hans lidelse, allikevel ikke tillegges alle de jøder som levde den gang, og heller ikke jødene i vår egen tid. Selv om det stemmer at Kirken er Guds nye folk, får man ikke fremstille jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå av Den hellige skrift. Alle skal derfor sørge for at de intet lærer i sin religionsundervisning eller i sin forkynnelse av Guds ord som ikke stemmer overens med den evangeliske sannhet og med Kristi ånd.
Kirken, som fordømmer enhver forfølgelse, uansett hvilke mennesker den måtte være rettet mot, kan ikke glemme den arv den har til felles med jødene. Drevet av sin religiøse og evangeliske kjærlighet, og ikke av politiske grunner, beklager den derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.
Kristus har forøvrig, slik som Kirken, alltid har lært og fremdeles lærer, påtatt seg lidelsen og døden frivillig, på grunn av alle menneskers synder, av grenseløs kjærlighet og for at alle skulle bli frelst. Det er altså Kirkens oppgave i dens undervisning å forkynne Kristi kors som tegnet på Guds universelle kjærlighet og kilden til all nåde.
5. Vi kan derfor ikke påkalle Gud, alles Far, hvis vi nekter å handle som brødre overfor et hvilket som helst menneske, skapt i Guds bilde. Menneskets forhold til Gud Fader og dets forhold til medmenneskene som brødre er nemlig så nær forbundet at Skriften sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud» (1 Joh 4,8).
Dermed forsvinner grunnlaget til enhver teori eller praksis som mellom menneske og menneske, mellom folk og folk innfører en diskriminering med hensyn til menneskeverdet eller de rettigheter som følger med dette verd.
Kirken fordømmer altså som fremmed for Kristi sinnelag enhver diskriminering eller forurettelse som skjer på grunn av avstamning, hudfarve, sosiale kår eller religion. Og kirkemøtet slutter seg til de hellige apostler Peter og Paulus for inntrengende å oppfordre de kristne til «å føre et godt liv blant folkene» (1 Pet 2,12) og til, så langt det lar seg gjøre, å leve i fred med alle,[14] så de i sannhet kan være barn til Faderen som er i himlene.[15]
Noter
[1] Jmf. Apg 17,26.
[2] Jmf. Visd 8,1; Apg 14,17; Rom 2,6–7; 1 Tim 2,4.
[3] Jmf. Apg 21,23–24.
[4] Jmf. 2 Kor 5,18–19.
[5] Jmf. Gregor VII, brev III, 21 til Al-Nasir, konge av Mauritania, utg. E. Caspar i MGH, Utvalgte brev II, 1920, I, s. 288, 11–15; PL 148, 451 A.
[6] Jmf. Gal 3,7.
[7] Jmf. Rom 11,17–24.
[8] Jmf. Ef 2,14–16.
[9] Jmf. Luk 19,44.
[10] Jmf. Rom 11,28.
[11] Jmf. Rom 11,28–29; Vatikan II, dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium.
[12] Jmf. Jes 66,23; Salme 65,4; Rom 11,11–32.
[13] Jmf. Joh 19,6.
[14] Jmf. Rom 12,18.
[15] Jmf. Matt 5,45.