Kapitel VI: Utstyr og forberedelse til feiring av messen
I. Brødet og vinen til bruk i Eukaristien
281. Etter Kristi eksempel har Kirken alltid anvendt brød og vin iblandet vann til feiringen av Herrens måltid.
282. I pakt med hele Kirkens tradisjon må brødet som brukes til Eukaristien, være av hvete; videre må det ifølge den latinske tradisjon være usyret.
283. Det grunnleggende prinsipp for bruken av tegn i liturgien innebærer at de materielle elementer som inngår i Eukaristien, virkelig ser ut som føde. Det er derfor hensiktsmessig at det eukaristiske brød - selv om det er usyret og har en tradisjonell form - blir laget slik at presten i en messe med menighet virkelig kan bryte hostien i flere deler og gi disse i det minste til noen av de troende. Små hostier er imidlertid slett ikke utelukket når antallet kommunikanter og andre pastorale hensyn tilsier det. Men brødsbrytelsen, som på apostlenes tid simpelthen betydde Eukaristien, er en handling som tydeligere tilkjennegir tegnets symbolske mening; alles enhet i det ene brød, og den kjærlighet som kommer til uttrykk ved at det ene brød deles mellom brødre.
284. Vinen som brukes til Eukaristifeiringen, må være av vintreets frukt (kfr. Luk 22,18). Og den må være ekte og uforfalsket, hvilket vil si uten iblanding av andre stoffer.
285. Det må omhyggelig sørges for at brødet og vinen som skal brukes til Eukaristien, bevares i en fullgod tilstand; det vil si: Man må passe på at vinen ikke surner, og at brødet ikke bederves eller blir altfor hårdt slik at det vanskelig kan brytes.
286. Hvis presten etter konsekrasjonen eller når han kommuniserer, oppdager at det ikke var helt opp vin, men vann, tømmer han vannet i en skål, heller vin med vann i kalken og konsekrerer den, idet han uttaler den del av innstiftelsesordene som hører til konsekrasjonen av kalken. Han er ikke bundet til å konsekrere brød påny.
II. Kirkeutstyr i sin alminnelighet
287. Kirken inntar samme holdning til det sakrale utstyr som til byggingen av kirker. Den stiller seg positivt til alle lands kunstformer og godtar de tilpasninger som er i overensstemmelse med de enkelte folks lynne og tradisjoner, såfremt de svarer til det sakrale utstyrs bestemmelse 91.
Også i denne sak kreves omhu for den edle enkelhet som best forenes med sann kunst.
288. Ved valg av materialer til kirkeutstyr kan det foruten de stoffer som hittil har vært brukt; også tillates slike som etter vår tids oppfatning er høyverdige, solide og velegnet til kirkelig bruk. Bispekonferansene for de enkelte landområder har avgjørelsen i denne sak.
III. De hellige kar
289. Blant de nødvendige ting til messens feiring inntar de hellige kar den fornemste plass. Først blant disse kommer kalken og patenaen, som begge brukes når vinen og brødet frembæres, konsekreres og mottas.
290. De hellige kar skal fremstilles av solide materialer, som dessuten gjelder for å være edle ifølge almen oppfatning i angjeldende land. Bispekonferansen skal avgjøre denne sak. Materialer som ikke lett kan knuses eller ødelegges, bør foretrekkes.
291. Kalken og andre kar som skal holde Herrens blod, må ha begeret bestående av et materiale som ikke absorberer fuktighet. Stetten kan derimot lages av et annet solid og verdig materiale.
292. De hellige kar som hostiene skal ligge i, for eksempel patena, ciborium, monstrans og andre av samme art, kan fremstilles også av andre materialer som er høyt verdsatt i området, for eksempel elfenben eller visse hårde tresorter, såfremt disse egner seg til kirkelig bruk.
293. Til konsekrasjon av hostiene kan det godt brukes en eneste patena stor nok til å holde både brødet til celebranten, til dem som assisterer ham, og til de troende.
294. De hellige kar skal vanligvis være innvendig forgylt hvis de er tilvirket av metall som kan ruste. Består de derimot av rustfritt metall eller av en finere gullegering, er forgylling ikke nødvendig.
295. Hva formen på de hellige kar angår, er det kunstnerens oppgave å anvende den stilart som best svarer til de enkelte lands skikker, forutsatt at karene da vil egne seg til den tilsiktede liturgiske bruk.
296. Velsignelsen eller konsekrasjonen av de hellige kar skal foretas i henhold til de riter som står i de liturgiske bøker.
IV. Liturgiske klær
297. I Kirken, som er Kristi legeme, har ikke alle lemmer den samme funksjon. Denne forskjell i tjenesten ved utøvelsen av de hellige handlinger kommer til uttrykk ved forskjellen i de liturgiske klær. Disse bør derfor betraktes som tegn på den tjeneste hver enkelt skal utføre. Den liturgiske kledning bør også bidra til å gjøre den sakrale handling vakker og verdig.
298. Albaen er felles kledning uansett rang for alle som utfører en liturgisk tjeneste. Den skal holdes sammen rundt livet med et belte, med mindre den er sydd slik at den sitter inntil kroppen også uten belte. Dersom albaen ikke helt dekker de sivile klær rundt halsen, skal man ta på seg amikt før albaen.
Superpelliceum kan ikke erstatte albaen når man skal iføre seg messehagel eller dalmatika, heller ikke når stolaen brukes istedenfor messehagel eller dalmatika.
299. Med mindre noe annet er foreskrevet, er celebrantens særegne kledning under messen og andre hellige handlinger som har direkte sammenheng med denne, messehagelen, eller casula; den skal bæres utenpå albaen og stolaen.
300. Diakonens spesielle kledning er dalmatika, som skal bæres utenpå albaen og stolaen.
301. Assisterende av lavere rang enn diakon kan iføre seg alba eller annen kledning som er godkjent for hvert enkelt land.
302. Celebranten bærer stolaen rundt nakken og hengende ned foran brystet. Diakonen legger stolaen over venstre skulder, fører den derfra tvers over brystet til kroppens høyre side og fester den der.
303. Korkåpe, eller cappa pluvialis, brukes av celebranten i prosesjoner og under andre hellige handlinger, ifølge spesielle rubrikker for de enkelte riter.
304. Når det gjelder de liturgiske klærs form og stil, kan bispekonferansene fremlegge og foreslå for Den Apostoliske Stol tilpasninger som svarer til de enkelte lands behov og skikker 92.
305. Foruten de tradisjonelle stoffer, kan det ved tilvirkning av messeklær også anvendes slike naturstoffer som er særegne for stedet, og dessuten visse kunststoffer som høver seg for den hellige handling og angjeldende persons verdighet. Bispekonferansen skal avgjøre dette spørsmål 93.
306. Det er mest passende at messeklærnes skjønnhet og verdighet beror i stoffet og formen og ikke i mengden av overflødige ornamenter. Disse skal være figurer, bilder eller symboler som antyder klærnes liturgiske bestemmelse. Ornamentikk som ikke passer til liturgisk bruk, skal fjernes.
307. Hensikten med de liturgiske klærs forskjellige farver er å uttrykke mer virkningsfullt også i det ytre det særegne i de trosmysterier som blir feiret, og i løpet av det liturgiske år å gi et bilde av det kristne livs utvikling.
308. Vedrørende de liturgiske farver skal nedarvet skikk bevares, nemlig:
a) Hvit farve brukes i påsketidens og juletidens officier og messer, dessuten på Herrens fester og minnedager, såfremt disse ikke gjenkaller minnet om Herrens lidelse, videre på fester og minnedager for den salige Jomfru Maria, for de hellige engler og for helgener som ikke er martyrer, på allehelgensdag (1. november), på festene for Johannes Døperen (24. juni), evangelisten Johannes (27. desember), Peters Stol (22. februar) og Paulus' omvendelse (25. januar).
b) Rød farve brukes palmesøndag, langfredag, pinsedag, i messer til minne om Herrens lidelse, på festene for apostlers og evangelisters martyrdød og på minnedager for hellige martyrer.
c) Grønn farve brukes i det alminnelige kirkeårs officier og messer.
d) Fiolett farve brukes i advent og fastetiden. Denne farve kan også brukes i officier og messer for de avdøde.
e) Sort farve kan brukes i messer for de avdøde.
f) Rosa farve kan brukes på søndagene Gaudete (III i advent) og Laetare (IV i fastetiden).
Bispekonferansene kan imidlertid fremme og foreslå for Den Apostoliske Stol adaptasjoner som svarer til folkenes behov og karakter.
309. På større festdager kan det brukes finere messeklær, selv om de ikke er i dagens farve.
310. Ritualmesser leses enten i vedkommende messes egen farve, eller i hvitt, eller, når det er en fest, i vedkommende festdags farve. Messer til bruk for forskjellige anliggender (pro varus necessitatibus) leses i dagens eller den liturgiske årstids farve, eller i fiolett dersom de har botskarakter, for eksempel nr. 24, 29 og 41.
Votivmesser leses i den farve som hører til vedkommende messe, eller også i dagens eller den liturgiske årstids farve.
V. Andre gjenstander til kirkelig bruk
311. Foruten de hellige kar og de liturgiske klær som skal være av foreskrevet materiale og stoff, finnes det også annet utstyr som enten er bestemt til liturgisk bruk eller på én eller annen måte hører kirken til. Dette utstyr skal ha verdighet; og hver enkelt gjenstand må være formålstjenlig.
312. Endog i saker av mindre betydning må det nitid sørges for at kunstens iboende krav blir ivaretatt og at verdig enkelhet og god smak forenes.
