Kapitel V: Kirkers innredning og utstyr til feiring av messen
I. Generelle retningslinjer
253. For å feire messen samles Guds folk vanligvis i en kirke eller, i mangel av en kirke, på et annet passende sted som er verdig så stort et mysterium. Kirkene eller de steder som benyttes, skal egne seg for den hellige handling og de troendes aktive deltagelse i messen. Dessuten må det hellige hus og de ting som hører til gudstjenesten, ha verdighet og skjønnhet og være tegn og symboler for det guddommelige 72.
254. Av denne grunn søker Kirken alltid kunstens edle bistand, og den godtar kunstens uttrykksmåter hos alle nasjoner og i alle land 73. Den legger vinn på å bevare kunstverk og kunstskatter fra tidligere århundrer 74, og i den grad det er nødvendig, tillempe dem etter nye behov. Samtidig streber den etter å fremme nye kunstformer som svarer til hver tidsalders særpreg 75.
Derfor skal man ved ansettelsen av kunstnere og valg av kunstverk til en kirke søke ekte kunstnerisk kvalitet, som kan nære troen og gudsfrykten og gi et sant uttrykk for meningen og hensikten med det som fremstilles 76.
255. Kirkene bør vigsles høytidelig, og de troende bør vise sin domkirke og sin sognekirke skyldig ære. De bør betrakte disse kirkebygninger som synlige tegn på den åndelige kirke de selv er kalt til å bygge opp og utbre ved sin bekjennelse av den kristne tro.
256. Når kirker bygges, utbedres og innredes, skal de ansvarlige rådføre seg med bispedømmets kommisjon for liturgi og kirkekunst. Biskopen (stedets ordinarius) må benytte seg av kommisjonens råd og hjelp når man skal trekke opp retningslinjer, godkjenne nye kirkeutkast og avgjøre andre vesentlige spørsmål 77.
II. Kirkens forsamling under messen
257. Guds folk samles til messe etter en bestemt rangorden, som tilsvarer de forskjellige tjenester og handlinger i messens enkelte deler. Derfor bør hele kirkerommet være innredet slik at det tilsvarer forsamlingens forskjellige funksjoner, så alle finner sin rette plass og kan utføre sin oppgave riktig.
Både menighet og sangkor plasseres slik at det letter den aktive deltagelse 78.
Celebranten og de som assisterer ham, skal ha sine plasser i koret, det vil si i den del av kirken som tilkjennegir deres respektive funksjoner: lede bønnen, forkynne Guds ord og tjene ved alteret.
Selv om forskjellen i rang og oppgaver skal komme til syne, må likevel forsamlingen danne et avsluttet og organisk hele, så hele Guds folk klart fremtrer som en enhet. Både rom og inventar skal være av en art og en skjønnhet som tjener fromheten og tilkjennegir helligheten i de mysterier som feires.
III. Koret
258. Koret skilles helst ut fra kirkerommet for øvrig enten ved en forhøyning eller ved en spesiell utforming og utsmykning. Det skal være så rommelig at de hellige riter lett kan utføres 79.
IV. Alteret
250. Alteret, der korsofferet blir gjort nærværende under sakramentets tegn, er samtidig Herrens bord som Guds folk kalles til å få del i under messen. Det er også midtpunktet for takksigelsen som fullbyrdes gjennom Eukaristien 80.
260. I kirken feires Eukaristien på et fast eller et flyttbart alter. Utenfor kirken, særlig når det dreier seg om en engangsforeteelse, kan den også frembæres på et passende bord, som alltid skal ha alterduk og corporale.
261. Et alter kalles fast når det er bygget i ett med gulvet og derfor ikke kan flyttes; ellers kalles det flyttbart.
262. Hovedalteret skal bygges adskilt fra veggen, så man lett kan gå rundt det og feire messen vendt mot menigheten. Det skal innta en slik plass at det virkelig blir det midtpunkt som umiddelbart samler hele menighetens oppmerksomhet om seg 81.
Hovedalteret er vanligvis fast og vigslet.
263. Ifølge Kirkens overleverte skikk og symbolikk skal et fast alters bordplate være av sten, helst av natursten. Imidlertid kan også annet materiale som er verdig, solid og kunstnerisk forarbeidet, anvendes hvis det er godkjent av bispekonferansen.
Benene eller sokkelen som bærer bordet, kan være laget av hvilket som helst materiale når det bare er verdig og solid.
264. Et flyttbart alter kan lages av et hvilket som helst materiale som er edelt, solid og egnet til liturgisk bruk. Man følger her de forskjellige lands tradisjoner og skikker.
265. Både faste og flyttbare altere vigsles etter den ritus som finnes i de liturgiske bøker. For flyttbare altere er det imidlertid tilstrekkelig at de velsignes. Det er ingen forpliktelse til å ha en vigslet sten i et flyttbart alter eller i et bord som utenfor kirkelig område brukes til feiring av messeofferet (kfr. nr. 260).
266. Man bør opprettholde den skikk at relikvier av helgener, selv om disse ikke er martyrer, legges inn i alteret eller under alteret ved vigslingen. Det må gis sikkerhet for at relikviene er ekte.
267. Av mindre altere bør det være forholdsvis få, og i nye kirker skal de stå i sidekapeller som på en eller annen måte er adskilt fra kirkerommet 82.
V. Alterets utstyr
268. Som tegn på ærbødighet for feiringen av Herrens minne og for det måltid som gir oss Herrens legeme og blod, skal alteret være dekket av minst én duk, og denne må ha passende form, størrelse og utsmykning.
269. Lysestaker kreves til liturgiske feiringer som tegn på ærefrykt og for å markere høytid. De stilles enten på eller rundt alteret idet man tar hensyn til alterets og korets utforming, så helhetsinntrykket blir harmonisk og de troende lett kan følge med i det som foregår ved alteret.
270. Et krusifiks skal stå enten på alteret eller i dets nærhet, og det må være lett synlig for menigheten.
VI. Celebrantens og de assisterendes stoler Hovedcelebrantens plass
271. Celebrantens stol bør tilkjennegi hans oppgave, nemlig å føre forsetet i forsamlingen og lede bønnen. Derfor er det mest hensiktsmessig at han har sin plass i koret og vendt mot folket, med mindre kirkens utforming eller andre omstendigheter hindrer dette, for eksempel hvis kontakten mellom presten og de troende blir vanskelig på grunn av altfor stor avstand. Enhver art av tronstol må unngås. De som assisterer, skal ha sine stoler på et egnet sted i koret, så de lett kan utføre sine plikter 83.
VII. Prekestolen eller stedet der Guds ord forkynnes
272. Guds ord krever at det i kirken finnes et sted som er egnet til forkynnelse og som samler de troendes oppmerksomhet om ordets liturgi 84.
Vanligvis bør dette sted være en fast prekestol og ikke en enkel, flyttbar lesepult. Alt etter kirkens form, plasseres prekestolen slik at presten lett kan sees og høres av menigheten.
Fra prekestolen leses/synges lesningene, svarsalmene - og påskelovsangen. Også prekenen kan holdes og den alminnelige kirkebønn, eller forbønnene, leses derfra. Derimot bør en kommentator, kantor eller kordirigent ikke benytte prekestolen.
VIII. De troendes plasser
273. De troende skal plasseres slik at de med øyne og sinn kan ta tilbørlig del i de hellige handlinger. Det er gavnlig at det vanligvis anbringes benker eller stoler til deres bruk, men den skikken at man reserverer sitteplasser for enkelte privatpersoner, er forkastelig 85. Stolene eller benkene skal anbringes slik at de troende med letthet kan innta den stilling som kreves av messens forskjellige deler, og slik at de uten vanskelighet kan gå frem for å motta kommunionen.
Det må sørges for at de troende ikke bare kan se presten og de andre som assisterer, men at de også bekvemt kan høre dem, eventuelt ved hjelp av moderne tekniske apparater.
IX. Sangkorets, orgelets og andre musikkinstrumenters plasser
274. Ved plasseringen av sangkoret må man ta hensyn til hvordan hver enkelt kirke er innredet. Koret skal anbringes på et sted som lar dets egenart komme tydelig frem: Det er en del av de troendes forsamling, og det utfører en særlig oppgave. Utøvelsen av dets liturgiske tjeneste må forløpe uten vanskeligheter. Det må gis de enkelte medlemmer anledning til å delta fullt ut i messen, og det betyr at de skal kunne gå til kommunion 86.
275. Orgelet og andre godkjente musikkinstrumenter skal anbringes slik at de støtter både sangkoret og menigheten når denne synger, og slik at musikken kan høres av alle når instrumentene spiller alene.
X. Oppbevaring av Alterets Sakrament
276. Det anbefales sterkt at det hellige Sakrament oppbevares i et sidekapell, som egner seg til de troendes private tilbedelse og bønn 87. Hvis dette ikke er mulig, skal Sakramentet settes på et alter, eller utenfor et alter i en del av kirken som er spesielt verdig og vakkert utsmykket. I dette tilfelle tar man hensyn til den enkelte kirkes utforming og til godkjent lokal skikk 88.
277. Sakramentet oppbevares i et tabernakel, som skal være solid og ikke kunne brytes opp. I hver enkelt kirke skal det normalt bare være et eneste tabernakel 89.
XI. Oppstilling av bilder til de troendes venerasjon
278. På bakgrunn av Kirkens gamle tradisjon er det riktig at det oppstilles bilder av Herren, Jomfru Maria og helgenene i kirken, så de kan æres av de troende. Men man skal sørge for at det ikke blir for mange bilder, og at de plasseres i riktig orden, slik at de troende ikke blir distrahert fra selve gudstjenesten 90. Det skal ikke være mer enn ett bilde av én og samme helgen. Ved innredning og utsmykning av kirken skal man når det gjelder bilder, ha hele menighetens religiøse behov for øye.
XII. Om innredningen av Guds hus i sin alminnelighet
279. Enkel verdighet heller enn ytre prakt skal prege kirkens utstyr. Det som velges ut til kirkens utsmykning, skal være ekte og bidra til de troendes undervisning og til stedets verdighet.
280. En hensiktsmessig innredning av kirkerom og tilstøtende rom som svarer til vår tids behov, krever ikke bare at man har tanke for det som direkte angår feiringen av de hellige handlinger, men også tar hensyn til det som er praktisk og bekvemt for de troende. Vanlige krav til forsamlingssteder skal imøtekommes.
