II. Doktrinære prinsipper
Hva mennesket er
7. Spørsmålet om livets forplantning må - likesom alle andre spørsmål i forbindelse med menneskelivet - ikke bare betraktes ut fra partikulære synsvinkler: biologiske, psykologiske, demografiske eller sosiologiske. Man må betrakte hele mennesket og hele den oppgave det er kallet til, som ikke bare omfatter dets naturlige og jordiske, men også dets overnaturlige og evige eksistens. Da mange i forsøket på å rettferdiggjøre de kunstige metoder for fødselsregulering har henvist til den ekteskapelige kjærlighet og til et «ansvarsbevisst foreldreskap», vil det være godt å få presisert den egentlige innebyrd av begge disse alvorlige sider ved ekteskapet. Vi gjør dette ved i første rekke å referere til det som det II. Vatikankonsil nylig med stor autoritet har lagt frem om dette spørsmål i den pastorale konstitusjon «Gaudium et spes». (Norsk overs. Kirken og verden av i dag», St. Olav forlag 1966.)
Den ekteskapelige kjærlighet
8. Den ekteskapelige kjærlighet åpenbarer sin sanne natur og høyhet når den betraktes i sitt høyeste utspring, nemlig i Gud, som er kjærlighet, 6 «Faderen, som alt som heter far har sitt navn fra i himmelen og på jorden». 7
Langtfra å være et resultat av tilfeldigheter eller et utviklingsprodukt av ubevisste naturkrefter, er ekteskapet i virkeligheten av Skaperen forordnet med visdom og forutseenhet i den hensikt at det skulle virkeliggjøre i menneskene hans kjærlighets plan. Gjennom den hengivelse til hverandre som alene tilkommer ektefeller, strever mann og hustru mot en forening i sinn og vesen med den gjensidige personlige fullendelse for øye, og er derved Guds medarbeidere til å frembringe og fostre nye liv. For de døpte har ekteskapet den verdighet å være et sakramentalt nådetegn, fordi det er et bilde på Kristi enhet med sin Kirke.
Kjærlighetens vesentlige kjennetegn
9. I dette lys ser vi hva ekteskapelig kjærlighet egentlig er og hvilke krav den stiller, noe det er av største betydning å ha et klart begrep om.
Ekteskapelig kjærlighet er først og fremst en fullt ut menneskelig kjærlighet, dvs. samtidig sanselig og åndelig. Det dreier seg derfor ikke bare om drifter og følelser, men også og primært om en fri viljesakt som er bestemt til å vare ved og vokse gjennom dagliglivets gleder og sorger, slik at mann og hustru blir ett hjerte og én sjel og sammen når frem til sin fullendelse som mennesker.
Ekteskapelig kjærlighet er en total kjærlighet, dvs. en ganske spesiell form for personlig vennskap, der ektefellene med et stort hjerte deler alt med hverandre uten utilbørlige forbehold og selviske beregninger. Den som virkelig elsker sin ektemake, elsker ikke bare på grunn av det han eller hun får, men for den annens egen skyld, for å kunne berike den annen gjennom å gi seg selv.
Den ekteskapelige kjærlighet er videre en trofast og eksklusiv kjærlighet inntil døden. Slik betrakter også brud og brudgom den på den dag de fritt og fullt bevisst påtar seg ekteskapsbåndets forpliktelser. Selv om denne troskap til tider kan ha sine vanskeligheter, kan ingen hevde at den ikke er mulig. Og den er alltid edel og fortjenstfull. Det eksempel som så mange ektepar har gitt i århundrenes løp, beviser ikke bare at troskapen svarer til ekteskapets vesen, men at den dessuten er kilde til dyp og varig lykke.
Endelig er ekteskapelig kjærlighet en fruktbar kjærlighet, som ikke er uttømt i og med to menneskers forening, men er bestemt til å fremkalle nye liv. «Ekteskapet og den ekteskapelige kjærlighet er i sitt vesen henordnet på slektens forplantning og oppfostring. I virkeligheten er barna den dyrebareste gave til ekteskapet og bidrar i høy grad til foreldrenes egen lykke.» 8
Foreldrekall og ansvar
10. Derfor fordrer den ekteskapelige kjærlighet av ektefellene at de grundig skal kjenne den oppgave som hører sammen med et ansvarsbevisst foreldreskap. Med god rett legger man i dag en ganske særlig vekt på dette, og det er derfor viktig at det blir riktig forstått. Det må da betraktes under forskjellige berettigede og innbyrdes forbundne synsvinkler.
I forbindelse med de biologiske prosesser betyr «det ansvarsbevisste foreldreskap» at partene kjenner til og har respekt for de funksjoner som er knyttet til det. På denne måte kan menneskets forstand i evnen til å fremkalle liv oppdage de biologiske lover som hører til den menneskelige person. 9
Når det gjelder de medfødte impulser og de mentale affekter forutsetter det ansvarsbevisste foreldreskap fornuftens og viljens overherredømme.
Med hensyn til de fysiske, økonomiske, psykologiske og sosiale forhold krever et ansvarsbevisst foreldreskap enten en reflektert og generøs vilje til å oppdra en barnerik familie, eller også at ektefellene ut fra tungtveiende motiver og i respekt for moralloven for en bestemt eller ubestemt tid beslutter seg til ikke å sette nye barn til verden.
Et ansvarsbevisst foreldreskap bringer dessuten og fremfor alt med seg en dypere forbindelse med den gudgitte, den såkalte objektive moralorden, som en rett formet samvittighet er den sanne tolker av. Den ansvarsbevisste utøvelse av foreldrekallet krever altså at ektefellene helt og fullt godtar sine plikter overfor Gud, seg selv, sin familie og samfunnet i en tingenes rette orden.
Når ektefellene skal utføre den oppgave å forplante livet, kan de m.a.o. ikke fritt gå frem etter eget forgodtbefinnende, som om de helt og holdent kunne bestemme hvilken vei som er den ærbare. Tvert om må de handle i samsvar med den guddommelige skapervilje, som på den ene side kommer til uttrykk gjennom selve ekteskapets vesen og handlinger, og på den annen side blir klargjort gjennom Kirkens faste lære. 10
Respekt for ekteskapsaktens natur og mål
11. Disse handlinger, som forener mann og hustru i en inderlig og kysk kjærlighet og fører livet videre, er, som det siste Konsil har minnet om, ærbare og verdige. 11 Og de mister ikke sin berettigelse om de på grunn av årsaker som er uavhengig av ektefellenes egen vilje antagelig vil være ufruktbare, da denne intimitet jo også har som hensikt å uttrykke og festne deres samhørighet. Erfaringen viser da også at det ikke etter hver ekteskapsakt følger spire til nytt liv. I sin visdom har nemlig Gud formet naturlige lover og rytmer for fruktbarheten som allerede ut fra seg selv regulerer avstanden i fødselsrekken. Når allikevel Kirken innskjerper menneskene å overholde normene i den naturlov som den tolker i sin tradisjonelle doktrine, så lærer den at hver eneste ekteskapsakt ut fra seg selv må bli stående åpen for livets videreføring. 12
To uadskillelige aspekter; forening og forplantning
12. Denne lære, som ofte er blitt fremlagt av det kirkelige læreembede, hviler på det ubrytelige bånd mellom de to meninger med ekteskapsakten: ektefellenes forening og forplantningen. Dette bånd er villet av Gud, og mennesket kan ikke oppheve det utfra eget forgodtbefinnende.
For mens ekteskapsakten på det mest intime forener mann og hustru, gjør den dem, i pakt med sin innerste struktur, i stand til å fremkalle nytt liv i overensstemmelse med de lover som er innskrevet i selve mannens og kvinnens vesen. Når begge disse vesentlige aspekter, det forenende og det forplantende aspekt, blir respektert, beholder ekteskapsakten fullt og helt det som ligger i gjensidig og sann kjærlighet og henordnes menneskets høye kall til foreldrevervet. Vi tror at vår tids mennesker har særlige betingelser for å forstå det dypt fornuftige og menneskelige ved dette grunnleggende prinsipp.
Troskap mot Guds skaperplan
13. Man peker nemlig med rette på at en ekteskapsakt som blir påtrengt den ene part uten hensyn til dennes tilstand og rettmessige ønsker, ikke er noen virkelig kjærlighetsakt og dermed strider mot de krav som en rett moralorden stiller til forholdet mellom ektefeller. Den som tenker vel etter, må også innrømme at en gjensidig kjærlighetsakt som gjør vold på den evne til å videreføre liv som Skaperen etter særlige lover har nedlagt i den, støter an både mot den Guds plan som ekteskapet er innstiftet etter, og mot menneskelivets Skaper. Hvis man derfor gjør bruk av denne guddommelige gave, mens man - om enn bare delvis - utelukker dens mening og mål, handler man mot både mannens og kvinnens natur, mot deres mest intime forbindelse og dermed også mot Guds plan og hellige vilje. Hvis man derimot mottar den ekteskapelige kjærlighets gave med respekt for de lover som styrer forplantningens gang, betyr det at man ikke betrakter seg selv som herre over menneskelivets kilder, men snarere som en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen.
For likesom mennesket ikke har ubegrenset bestemmelsesrett over sitt legeme i sin alminnelighet, har det det av særlige grunner heller ikke over forplantningsevnen som sådan, fordi denne er bestemt til å fremkalle liv, hvis opphav er Gud. «Menneskelivet er hellig,» bekretter vår forgjenger Johannes XXIII, «fordi det like fra sin kime krever en umiddelbar inngripen av Guds skaperkraft.» 13
Ikke tillatte metoder for fødselsregulering
14. I overensstemmelse med disse grunnsetninger for den menneskelige og kristne oppfatning av ekteskapet, må vi på ny erklære at et direkte avbrudd av en allerede innledet forplantningsakt og fremfor alt en tilsiktet abort, om enn fremkalt av terapeutiske grunner, absolutt må forkastes som en lovmessig måte å begrense barnas antall på. 14 Likeledes utelukkes også - slik Kirkens læreembede gjentagne ganger har fremholdt - enhver direkte form for sterilisering av mann eller hustru, den være seg for alltid eller for en tid. 15
Ikke tillatt er videre alle handlinger som enten som mål eller som middel går ut på å forhindre forplantningen. Dette gjelder både handlinger før og under fullbyrdelsen av ekteskapsakten, samt handlinger som virker inn på det naturlige forløp av de medførende følger. 16
Man kan heller ikke rettferdiggjøre en ekteskapsakt som bevisst er blitt gjort ufruktbar ved å støtte seg på prinsippet om det minste onde. Med like liten rett kan en hevde at disse ekteskapsakter danner et hele med de tidligere eller påfølgende fruktbare samvær og derved har del i det ene og samme moralske gode. Det er nok så at en iblant kan tolerere et mindre moralsk onde for å unngå et større eller for å fremme et høyere gode. 17 Men det er aldri tillatt, selv av de alvorligste grunner, å gjøre det onde for å oppnå et gode, 18 dvs. å gjøre til gjenstand for en positiv viljesakt noe som i seg selv går imot den moralske orden og derfor er mennesket uverdig, også når det skjer i den hensikt å forsvare eller fremme goder av personlig, familiemessig eller sosial art. Det er følgelig galt å tro at en ekteskapsakt som med vilje er blitt gjort ufruktbar og således i seg selv er moralsk forkastelig, kan bli moralsk antagelig ut fra et ekteskapelig samliv som er fruktbart i sin helhet.
Rettmessigheten av terapeutiske midler
15. Kirken anser det imidlertid slett ikke for utillatelig å anvende de terapeutiske midler som faktisk er nødvendige for å helbrede organiske sykdommer, selv om en kan regne med at det vil resultere i at forplantningen derved forhindres, forutsatt at denne hindring ikke under noen omstendigheter er tilsiktet. 19
Tillatt å bruke de ufruktbare perioder
16. Som vi allerede har bemerket (nr. 3) blir det i dag hevdet mot denne Kirkens lære om ekteskapets moral at det er menneskefornuftens privilegium og oppgave å ordne de krefter som naturen stiller til rådighet og styre dem slik at de kan nå et mål som tjener menneskets vel. Nå spør derfor noen: Ville det i denne sammenheng ikke være fornuftig i mange situasjoner å ty til en kunstig fødselsregulering når en dermed kan oppnå et harmonisk og fredelig familieliv og bedre kår for oppdragelsen av de barn man allerede har? Dette spørsmål krever et tydelig svar: Kirken er den første til å rose og anbefale anvendelsen av fornuft i noe som knytter mennesket som fornuftsvesen nær til sin Skaper. Men den fastholder at dette bare må skje med respekt for den orden som er fastlagt av Gud.
Det kan f. eks. ligge alvorlige motiver til grunn for en viss avstand mellom fødslene, motiver som kan tilskrives den legemlige eller psykiske tilstand hos ektefellene eller rent ytre omstendigheter. Kirken lærer da at det er tillatt å regne med de iboende naturlige lovmessigheter (rytmer) i forplantningsfunksjonene slik at en holder seg bare til de ufruktbare perioder. På denne måte kan en øve en fødselsregulering uten å krenke de moralske prinsipper som vi ovenfor har minnet om. 20
Kirken forblir seg selv og sin lære tro når den enten anser for tillatt at ektefellene praktiserer de ufruktbare perioder, eller den samtidig og som alltid fordømmer bruken av midler som er direkte rettet mot fruktbarheten. Dette gjelder også om en slik bruk er inspirert av grunner som kan synes moralsk høyverdige og alvorlige. I virkeligheten er der en vesentlig forskjell på de to tilfeller. I det første tilfelle gjør ektefellene legitim bruk av en naturens ordning; i det andre hindrer de at forplantningens prosess går sin naturlige gang. Det er nok så at ektefellene i begge tilfeller gjennom et gjensidig og sikkert samtykke enes om av gode grunner å unngå barn og være sikker på at så skjer. Men det er på den annen side like riktig at ektefellene bare i det første tilfelle kan gi avkall på sine ekteskapelige rettigheter i de fruktbare perioder, nemlig når unnfangelse av berettigede grunner ikke er ønskelig, mens de siden, i de ufruktbare perioder, kan oppfylle ekteskapsakten for å gi uttrykk for sin kjærlighet og hegne om troskapen seg imellom. Ved å handle slik beviser de en helt ut ekte kjærlighet.
Alvorlige følger av metodene for kunstig fødselsregulering
17. Alle rettsindige mennesker kan overbevise seg om hvor begrunnet Kirkens lære er på dette område, dersom de vil reflektere over følgene av metodene for en kunstig fødselsregulering. Fremfor alt ville det være godt om de ville overveie hvor lett det da ville bli åpnet for utroskap mellom ektefeller og en almen forflatning av moralen. Det trenges ikke mye erfaring for å kjenne den menneskelige svakhet og for å forstå at folk - særlig de unge, som på dette punkt er så utsatt for lidenskaper - har behov for oppmuntrende hjelp for å kunne stå trofast på morallovens grunn. Det ville være galt å gjøre det lettere for dem å bryte selve den moralske lov. Det er også grunn til å frykte at når mannen blir vant til å benytte antikonsepsjonelle midler, kan det føre til at han mister respekten for sin hustru, og ved ikke å bekymre seg videre over hennes fysiske og psykiske likevekt, kan det ende med at han ser på henne simpelthen som et redskap til selvisk nytelse og ikke lenger som en elsket og respektert livsledsagerske.
Man må også tenke over hvilket farlig våpen en på denne måte ville gi i hendene på offentlige myndigheter som tar lite hensyn til moralens krav. Hvem ville kunne bebreide en regjering om den for å løse sine kollektive problemer gjorde bruk av det som legitimt ble tilstått ektefeller for å løse deres familiære problemer? Hvem ville kunne hindre en regjering i å favorisere eller endog, om den skulle finne det nødvendig, å påtvinge et helt folk den form for fødselskontroll den anså for den mest effektive? På denne måte ville man, for å slippe de personlige, familie- og samfunnsmessige vanskeligheter som følger med å overholde de guddommelige lover, ende med å utlevere på nåde og unåde den mest personlige og intime sektor av ekteskapet til myndighetenes autoritære inngripen.
Hvis man derfor ikke vil prisgi sitt kall til å føre livet videre den menneskelige vilkårlighet, må man nødvendigvis godta visse ukrenkelige grenser for menneskets disposisjonsrett over sin kropp og dens funksjoner: grenser som ikke må krenkes av noen, hverken av noen privatperson eller noen myndighetsperson. De kan bare bestemmes av den respekt vi skylder menneskeorganismens integritet og funksjoner, i overensstemmelse med de prinsipper vi ovenfor har minnet om, og i pakt med den rette forståelse av «helhetsprinsippet», som vår forgjenger Pius XII med all klarhet har belyst. 21
Kirken som garant for de sanne menneskelige verdier
18. Det er å forutse at denne lære kanskje ikke av alle vil bli tatt imot med lett hjerte. Der gis altfor mange røster - forsterket av de moderne propagandamidler - som hever seg mot Kirkens røst. For å si det som det er, overrasker det ikke Kirken når den i likhet med sin guddommelige grunnlegger blir gjort til «et motsigelsens tegn». 22 Men den kan ikke av den grunn forsømme sin plikt til ydmykt men fast å forkynne den hele og fulle morallov, såvel den naturlige som den evangeliske. Kirken har hverken skapt den ene eller den annen og kan derfor heller ikke fritt disponere over dem. Den er bare forvalteren og tolkeren, og kan aldri erklære for tillatt noe som er virkelig utillatelig fordi det i seg selv strider mot menneskets sanne gode.
Når Kirken holder seg til den hele moralske lov om den ekteskapelige moral, vet den at den medvirker til å bygge opp en virkelig menneskeverdig kultur. Den ansporer den enkelte til ikke å unndra seg sitt kall ved å overgi seg til tekniske midler - og den forsvarer dermed ektefellenes verdighet. I sin troskap mot Frelserens lære og eksempel viser Kirken seg som menneskenes sanne og uselviske venn, som vil hjelpe dem slik at de alt fra deres vandring her på jorden «som barn får del i livet til den levende Gud, alle menneskers Far». 23
