I sin siste sesjon (høsten 1965) fullførte Det annet vatikankonsil to dokumenter som begge bygger på misjonsbefalingen i Matteusevangeliets siste kapittel (28,16–20): erklæringen Gravissimum educationis om utdannelse og erklæringen Ad gentes om misjonsvirksomheten. Begge dokumentene, vel forberedt allerede før konsilet, representerer biskopenes ønske om å stille to meget sentrale deler av Kirkens liv beredt til å møte den moderne verdens utfordringer.
Dokumentet om utdannelse (med sine 12 korte artikler) behandler et meget omfattende område, som inneholder alt fra en rent menneskelig oppdragelse (av barn), til skolevirksomhet, katekese, høyere utdanning og videre utdanning og opplæring av de eldre. I dagens Kirke brukes ordet «formasjon»: den helhetlige opplæring av at menneske, som i lys av troen er all den hjelp et menneske kan få i sin søken etter hellighet. Konsilets begynner med å erkjenne at verden har utviklet seg, og denne utviklingen har tatt utdanningen med seg: «[Utdanningens] overordentlige betydning i menneskets liv og dens stadig voksende innflytelse på det moderne samfunns utvikling har vært nøye overveid av det hellige økumeniske konsil. Det forholder seg nemlig således, at de unges utdannelse, såvel som en viss etterutdannelse av de voksne, på grunn av vår tids fremskritt blir på én gang lettere og mere påkrevet» (GE, innledning).
I artiklene 1 og 2 presenterer konsilfedrene grunnlag: Alle har rett til utdanning – en utdanning som må være noe mer enn bare innlæring av fakta: «Den sanne oppdragelse ser det imidlertid som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfunn der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg» (GE 1). I tillegg har alle kristne en rett på den særskilte utdanning og katekese som kaller til og støtter enkeltmenneske til tjeneste for troen og medmenneskene.
Artikkel 3 og utover diskuterer de sentrale aktører i oppdragelsen/utdannelsen. Ikke uten grunn begynner dokumentet med foreldrene, «barnas første og viktigste oppdragere» (GE 3), og understreker at det er i familien den første og viktigste oppdragelse, spesielt i forhold til troen, finner sted. Deres oppdrag understrekes også i foreldrenes grunnleggende frihet til å legge til rette for sine barns utdannelse: «Foreldrene har førsteretten til å oppdrage sine barn, og denne førsterett kan de ikke tvinges til å overdrage andre; de hør altså ha virkelig frihet i valget av skole» (GE 6). Skolen er «et sentrum, hvis aktivitet og fremskritt blir til gavn for familiene, for lærerne, for alle slags institusjoner som fremmer det kulturelle, borgerlige og religiøse liv, for det borgerlige samfunn og for hele menneskehetens fellesskap» (GE 5). Det har både sin egen verdi og fungerer som en av Kirkens mest sentrale midler i utdanningsoppdraget, især hvis skolen formes av Kirkens misjon, og blir en katolsk skole, hvis «særkjenne er skapelsen av et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig med at de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til» (GE 8).
Dokumentets siste del vies universitetene og høyskolene (10–12). Konsilet ønsket ikke bare katolske universiteter og høyskoler, men også at disse skulle arbeide for et høyt akademisk nivå, i tråd med Kirkens beste tradisjoner, en helhetlig utdannelse av mennesket for samfunnets beste, og i utdannelse omsluttet av troen – slik at samfunnet, Kirken og alle mennesker hjelpes.