II. Regler for iverksettelsen av dekretet «Perfectae Caritatis» fra det II. Vatikankonsil
For at ordenssamfunnene skal kunne bringe Konsilets frukter til hurtig og full modenhet, må de først og fremst strebe etter den åndelige fornyelse. Ut fra dette må de legge vekt på å virkeliggjøre - med forsiktighet, men også med stor iver - en tilpasset fornyelse av deres liv og atferdsmønster, ved et grundig studium, spesielt av 5. og 6. kapittel i konstitusjonen Lumen Gentium og av dekretet Perfectae Caritatis, og likedan ved å sette ut i praksis Konsilets lære og påbud.
For at dekretet Perfectae Caritatis kan tre i kraft hurtig og effektivt, vil de følgende regler fastsette fremgangsmåten og noen spesielle forskrifter. Disse gjelder i større eller mindre grad alle ordenssamfunn, både i den vesterlandske og den orientalske Kirke.
Første del: Fremgangsmåten ved ordenslivets fornyelse og tilpasning
I. Om de personer hvis plikt det er å gjennom føre fornyelsen og til pasningen
1. Det er instituttene selv som har den viktigste rolle når det gjelder ordenslivets fornyelse og tilpasning. Disse handler først og fremst gjennom sine generalkapitler, eller, i den orientalske Kirke, gjennom synaksene. Kapitlenes oppgave skal ikke begrenses til bare å gi lover, den består også i det å tilføre nye impulser av åndelig og apostolisk liv.
2. Det er helt påkrevet at alle, de overordnede såvel som de andre, gjør sitt til at ordenslivet blir fornyet i dem selv, til at ordenskapitlene får en åndelig forberedelse, og til at denne ånd gjennomtrenger det arbeid som der blir gjort, og likedan at de lover og regler som bli fastsatt, overholdes trofast.
3. Et spesielt generalkapitel, ordinært eller ekstraordinært, skal tre sammen i løpet av de første to eller tre år, slik at ethvert institutt kan gå i gang med denne fornyelse og tilpasning. Dersom medlemmene avgjør det slik ved hemmelig avstemning, kan dette kapitel bli holdt i to sesjoner med et tidsskille som i alminnelighet ikke må overskride et år.
4. Som forberedelse til dette kapitel skal generalrådet sørge for at ordensmedlemmene fritt og i stor utstrekning blir rådspurt, og det skal fremlegge resultatene, til lettelse og orientering for kapitlets arbeid. Dette kan f.eks. foregå ved at de lokale og provinsiale kapitler blir konsultert, kommisjoner utnevnt og spørreskjemaer sendt ut, etc.
5. For de klostre som står direkte under patriarken, er det denne som skal fastsette de regler som må følges under rådføringen.
6. Dette generalkapitel har myndighet til forsøksvis å endre visse forskrifter i Regelen (eller de såkalte typica i den orientalske Kirke), forutsatt at instituttets målsetning, natur og egenart blir respektert. I de. tilfeller hvor det synes rimelig, er den Hellige Stol villig til å godkjenne nye forsøk som er imot gjeldende lov og rett, men dette må gjøres med klokskap og forsiktighet.
Disse forsøk kan fortsette inntil neste ordinære generalkapitel som har myndighet til å forlenge dem, men ikke utover det følgende kapitel.
7. Generalrådet har den samme myndighet i tidsrommet mellom de to kapitler, i overensstemmelse med de betingelser som disse har fastsatt. I de orientalske klostre sui juris, er det forstanderen med sitt råd som har denne myndighet.
8. Den endelige godkjennelse av konstitusjonene er forbeholdt den kompetente autoritet.
9. Hva angår de rent kontemplative institutter og deres endringer av konstitusjonene, skal hvert kloster gjennom et kapitel, eller endog hvert medlem for seg, uttrykke sine ønsker. For å bibeholde enheten i hver klosterfamilie, alt etter dens egenart, skal disse ønsker fremlegges for ordenens høyeste autoritet hvis en sådan finnes, ellers for den Hellige Stols delegat, og hvor det gjelder den orientalske Kirke, for patriarken eller den lokale myndighet (Hierarcha).
Føderasjonsmøter eller andre forsamlinger sammenkalt på rettmessig måte, kan også få anledning til å fremlegge sine synspunkter og ønsker. Biskopene skal i sin pastorale omsorg yte dem velvillig hjelp til dette.
10. Dersom det skulle vise seg at enkelte midlertidige endringer i Regelen kunne være gunstige i de rent kontemplative klostre, kan generalforstanderne eller de pavelige utsendinger gi tillatelse til dette, i den orientalske Kirke patriarkene eller den lokale myndighet. Men man må ta hensyn til den ånd og livsform som er særegen for søstrene i de kontemplative institutter, og til at disse har et spesielt behov for stabilitet og trygghet.
11. De ovennevnte myndigheter bør overvåke at konstitusjonenes tekst blir revidert etter at klostrene selv er blitt rådspurt, og med deres medvirken, og videre at den blir forelagt den Hellige Stol eller den kompetente myndighet til godkjennelse.
II. Revisjon av konstitusjonene
12. De allmenngyldige lover i hvert institutt, enten de blir kalt konstitusjoner, typica eller regler, må vanligvis inneholde følgende bestanddeler
a) Det evangeliske og teologiske grunnlag for ordenslivet og dets tilknytning til Kirken, og en nøyaktig og presis formulering hvor «grunnleggerens ånd og målsetning erkjennes og bevares i trofasthet, tillike med de enkelte samfunns sunne tradisjoner. Dette utgjør ethvert institutts arvegods» (Perfectae Caritatis, nr. 2 b).
b) De rettslige normer som kreves for klart og tydelig å definere instituttets karakter, målsetning og arbeidsmetoder. Man skal unngå at disse regler blir for mangfoldige, men de må alltid uttrykkes nøyaktig og fullstendig.
13. Disse to elementer, det åndelige og det juridiske, må nødvendigvis høre sammen for at instituttets grunnregler skal kunne sikres et trygt fundament, og for at de kan bli gjennomtrengt med en ekte ånd og bli en virkelig leveregel. Derfor skal man unngå å utarbeide en tekst som er utelukkende juridisk eller bare formanende.
14. Man må fjerne fra instituttets grunnregler alt som er foreldet, som forandrer seg med tidenes skikk og bruk eller som kun svarer til de rent lokale forhold.
De regler som avhenger av den aktuelle situasjon, medlemmenes psykiske eller fysiske vilkår eller av spesielle omstendigheter, må henvises til tilleggsreglementer, slik som «direktorier», «hevdvunnen praksis» eller lignende.
III. Retningslinjer for ordenslivets fornyelse og tilpasning
15. De normer og den ånd som fornyelsen må svare til, bør hentes ikke bare fra dekretet Perfectae Caritatis, men også fra de andre konsildekreter, først og fremst fra kapitlene 5 og 6 i konstitusjonen Lumen gentium.
16. Instituttene må sørge for at de prinsipper som er uttrykt i nr. 2 i dekretet Perfectae Caritatis, virkelig blir en inspirasjonskilde til fornyelse i deres eget klosterliv. Derfor:
1) skal man fra novisiatet av, mer enn før oppmuntre alle medlemmene til å studere og fordype seg i Evangeliet og den Hellige Skrift. Man skal også passe på at de best mulig tar del i Kirkens liv og mysterium,
2) skal læren om ordenslivet utdypes og fremstilles under sine forskjellige synsvinkler, den teologiske, historiske, kirkerettslige osv.,
3) må instituttene, med henblikk på Kirkens vel, gå inn for å kjenne til bunns sin opprinnelige inspirasjon, for trofast å bevare den gjennom de fornyelser som blir bestemt, men samtidig rense ordenslivet for fremmede elementer og befri det for alt som er foreldet.
17. Man må anse som foreldet det som ikke hører til instituttets natur og målsetning og som ikke lenger fremmer klosterlivet fordi det har mistet sin mening og virkekraft. Men man må i alle tilfelle ta i betraktning at ordenslivet i seg selv skal være et vitnesbyrd for verden.
18. Styreformen må være slik at «kapitel og råd, hvert på sitt vis, uttrykker alle medlemmenes del i og omsorg for det felles vel» (Perfectae Caritatis, nr. 14). Dette virkeliggjøres best hvis alle tar aktivt del i valget av kapitlenes og rådenes medlemmer. Instituttets styremåte må også være slik at utøvelsen av all myndighet blir lettere og mer effektiv, i pakt med tidens behov. Derfor må forstanderne, alt etter sin rang, få passende fullmakter så de kan unngå unødige eller altfor hyppige henvendelser til de øverste myndigheter.
19. Forøvrig kan en hensiktsmessig fornyelse ikke gjennomføres en gang for alle. Den må på sett og vis uopphørlig holdes vedlike, såvel ved medlemmenes iver som ved forstandernes og kapitlenes omhu.
Annen del: Spesielle sider ved klosterlivets fornyelse og tilpasning
I. Tidebønnene
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 3.
20. De ordenspersoner som pleier å be det godkjente «lille Officium», deltar i Kirkens offentlige bønn (kfr. konst. Sacrosanctum Concilium, nr. 98). Vi oppmuntrer allikevel disse institutter til å be, helt eller delvis, Kirkens offisielle tidebønner istedenfor dette «lille Officium», for på denne måten å ta mer intimt del i Kirkens liturgiske liv. De som tilhører de orientalske klostersamfunn, skal be doxologiene og de guddommelige lovprisninger som er foreskrevet i deres typica eller som er i bruk hos dem.
II. Betraktningen
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 6.
21. For at ordensmedlemmene inderligere og med større utbytte kan motta Alterets sakrament og delta i Kirkens offentlige bønn, og for at deres åndelige liv kan få en rikeligere næring, må betraktningen få en bredere plass enn de mange muntlige bønner. Man skal allikevel holde fast ved de andaktsøvelser som er allment brukt i Kirken, og man må sørge for at instituttets medlemmer får en god innføring i det åndelige liv.
III. Selfornektelsen
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 5. og 12.
22. Mer enn de øvrige troende har medlemmer av ordenssamfunn plikt til å øve bot og selvfornektelse. Instituttene skal, om nødvendig, revidere de botsøvelser som er spesielle for dem, slik at de kan bruke dem med utbytte. Her må det tas hensyn til både Østens og Vestens tradisjoner og til de aktuelle forhold, og likeledes må det antas nye former som svarer til nåtidens levemåte.
IV. Fattigdommen
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 13.
23. Instituttene skal, især gjennom sine generalkapitler, direkte og med omhu fremme fattigdommens ånd og praksis, i samsvar med nr. 13 i dekretet Perfectae Caritatis, og samtidig også søke og anvende nye former som kan gjøre fattigdommens praksis og vitnesbyrd mer virkningsfulle i vår tid.
24. Institutter med de såkalte «enkle løfter» må la generalkapitlet avgjøre om de skal tilføye en bestemmelse i konstitusjonene om fullstendig avkall på all eiendom, den som medlemmene kan ha eller vente å få, og i tilfelle om dette er obligatorisk eller frivillig og når det skal finne sted, dvs. før de evige løfter eller noen år senere.
V. Felleslivet
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 15.
25. Felleslivet er meget viktig for at ordensmedlemmene skal kunne omgåes i broderkjærlighet som i en familie forenet i Kristus. I institutter med apostolisk målsetning må dette fellesliv fremmes på alle mulige måter, og i overensstemmelse med deres spesielle kall.
26. I disse klostersamfunn behøver dagsordenen ikke alltid å være den samme i alle hus, undertiden ikke engang for alle medlemmer i samme hus. Men den må alltid settes opp slik at medlemmene, utenfor den tid som er viet åndelige sysler og arbeidet, får stunder de selv kan disponere over, og en passende tid til avkobling.
27. Generalkapitlene og synaksene må overveie hvordan de som kalles legbrødre eller legsøstre, medhjelpere eller lignende, litt etter litt kan få aktiv - og i enkelte stillinger passiv - stemmerett når det gjelder valg og visse forhandlinger i kommuniteten. På denne måten blir de intimt forbundet med kommunitetens liv og virksomhet, mens prestene får større frihet til å vie seg til sitt eget embede.
28. I de klostre hvor man nå bare har én kategori brødre eller søstre, skal konstitusjonene presisere forpliktelsen til å delta i korbønnene. De må da ta i betraktning at ordenspersonenes vekslende oppgaver og kall vil være forskjelligartede.
29. For de søstre som tar seg av klosterets forbindelse med utenverdenen, de såkalte «oblater» eller andre, skal klosterlivet organiseres etter spesielle statutter. De skal ta hensyn både til disse søstres kall, som ikke er utelukkende kontemplativt, og til de krav som kallet stiller til de kontemplative søstre som de lever sammen med uten selv å tilhøre deres kategori. Således er klosterets forstanderinne alvorlig forpliktet til å vise omsorg for dem. Hun må gi dem en passende religiøs utdannelse, behandle dem med sann kjærlighet og fremme det gode forhold mellom dem og de kontemplative søstres kommunitet.
VI. Klausuren i kontemplative klostre
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 16.
30. Den pavelige klausur i de rent kontemplative klostre må betraktes som en asketisk institusjon som svarer best til disse søstres spesielle kall; den er et særlig tegn på og vern om deres liv i tilbaketrukkenhet fra verden.
Ut fra de samme motiver skal klostrene i den orientalske Kirke overholde sin egen klausur.
31. Denne klausur skal tilpasses slik at det fremdeles blir opprettholdt en reell adskillelse fra omverdenen. Ethvert ordenssamfunn kan, i overensstemmelse med sin egenart, fastsette og presisere de særlige bestemmelser for sin klausur.
32. Den såkalte mindre klausur er opphevet. De kontemplative søstre som prinsipielt har virksomheter utenfor klosteret, må definere sin egen klausur i konstitusjonene. De som etter sin forfatning har rent kontemplativ livsform og allikevel har påtatt seg apostolisk virksomhet utenfor, skal, etter en passende betenkningstid, enten opprettholde den pavelige klausur og gi avkall på sin virksomhet, eller også beholde denne, og i dette tilfelle definere sin egen klausur i konstitusjonene, slik at de allikevel bevarer sin kontemplative livsform.
VII. Ordensfolks utdannelse
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 18
33. Medlemmenes utdannelse fra novisiatet av skal ikke organiseres på samme måte i alle institutter, men med henblikk på instituttets egenart. Når man skal legge om utdannelsen, må man først ha høstet tilstrekkelige og vel gjennomtenkte erfaringer.
34. I utdannelsen av ordensgeistlige må man nøye holde seg til forskriftene i dekretet Optatam totius (Om prestenes utdannelse) med de modifikasjoner som er nødvendige ifølge hvert institutts egenart.
35. Det er absolutt påkrevet at alle ordenspersoner, selv de rent kontemplative, viderefører sin utdannelse etter novisiatet, på en måte som er tilpasset hvert institutt. For brødrene av legordenssamfunnene og søstrene fra institutter med apostolisk målsetning, skal den i alminnelighet fortsette så lenge de midlertidige løfter varer. Dette blir forøvrig allerede praktisert i mange ordenssamfunn under navn av juniorater, skolastikater eller andre lignende betegnelser.
36. Denne utdannelse skal finne sted i dertil egnede hus. Den må ikke bare være teoretisk, men av formative hensyn skal man også ta med praktiske fag og oppgaver som svarer til hver kongregasjons egenart og muligheter. På denne måten vil medlemmene etter hvert kunne sette seg inn i det liv de senere skal føre.
37. Hvis enkelte institutter ikke er i stand til på egen hånd å gi en tilstrekkelig teoretisk eller praktisk utdannelse, er det anledning til å sørge for denne gjennom broderlig samarbeid mellom flere kongregasjoner, men da må man alltid tilgodese det som særpreger de forskjellige kongregasjoners utdannelse. Dette samarbeid kan finne sted under diverse former og i større eller mindre utstrekning: ved fellestimer eller felleskurs, ved utveksling av lærere eller ved at disse blir samlet i grupper og danner en fellesskole med elever fra flere institutter.
De institutter som har anledning til det, skal beredvillig yte hjelp til de andre.
38. Etter hensiktsmessige forsøk skal hvert institutt sette opp en passende plan for utdannelsen av sine medlemmer.
VIII. Sammenslutning og nedleggelse av instituttene
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 21-22.
39. Når det dannes en sammenslutning av flere institutter, uansett karakter, forutsetter dette en grundig forberedelse på det åndelige, psykologiske og juridiske plan, i den ånd som dekretet Perfectae Caritatis gir uttrykk for. I dette øyemed kan det ofte være gunstig at en rådgiver med godkjennelse av den rette myndighet kommer instituttene til hjelp.
40. I disse tilfeller må man ha Kirkens ve og vel for øye, men allikevel ta hensyn til hvert institutts egenart og til den frihet hvert enkelt medlem har krav på.
41. Blant de kriterier som sett under ett kan medvirke best til en riktig vurdering av hvorvidt et kloster eller en ordensinstitusjon bør nedlegges, må først og fremst regnes: medlemmenes ringe antall i forhold til ordenssamfunnets levetid, en årelang mangel på nye kall, flertallets fremskredne alder. Hvis det er nødvendig å gå til nedleggelse av et institutt, skal man sørge for at det om mulig blir tilknyttet «et livskraftigere ordenssamfunn med lignende målsetning og ånd». (Perfectae Caritatis, nr. 21.) Hvert medlem skal rådspørres på forhånd, og alt må skje i sann nestekjærlighet.
IX. Høyere ordensforesattes fellesråd
Dekr. Perfectae Caritatis, nr. 23.
42. Der skal sørges for at de høyere ordensforesattes fellesråd, de mannlige såvel som de kvinnelige, kan bli hørt og rådspurt ved mellomkomst av en kommisjon opprettet ved Kongregasjonen for ordenspersoner (St. Congr. de Religiosis).
43. Det er av største viktighet at de nasjonale fellesråd av høyere ordensforesatte samarbeider med bispekonferansene i tillit og respekt (kfr. dekr. Christus Dominus, nr. 35, 5; dekr. Ad gentes divinitus, nr. 33).
Det er også ønskelig at de spørsmål som angår begge parter behandles av kommisjoner hvor både biskopene og de høyere ordensforesatte er representert.
Konklusjon
44. De ovenanførte normer, som gjelder alle ordenspersoner i hele Kirken, rører ikke ved Kirkens allmenngyldige lover, hverken i den vesterlandske eller orientalske Kirke, heller ikke ved ordenssamfunnenes egne lover, med mindre disse normer direkte eller indirekte medfører en lovforandring.
