fra det II. Vatikankonsil

Bispeembedet, som det annet Vatikankonsil har satt i et klarere lys i den dogmatiske konstitusjon Lumen gentium og dekretet Christus Dominus, er av guddommelig innstiftelse med det mål å bygge opp Kristi mystiske Legeme som er Kirken.

Derfor skal hyrdene med iver oppfylle sin oppgave å belære, helliggjøre og lede Gudsfolket, idet de sammen med den romerske Biskop høysinnet deler alle Kirkens bekymringer, og med nidkjærhet overvåker ledelsen av de bispedømmer som er betrodd dem, og endelig arbeider aktivt sammen til det felles beste for flere lokalkirker.

I ledelsen av de bispedømmer som er dem betrodd, har biskopene først og fremst prestene som hjelpere og uunnværlige rådgivere. De skal derfor villig lytte til disse og til og med rådføre seg med dem, samtidig som de alltid og i alle ting bevarer sin rett til å handle fritt, fastsette regler og gi direktiver, fremsette lover i bevissthet om embedets krav i overensstemmelse med prinsippene for Kirkens ledelse (kfr. Lumen gentium, nr. 27).

For at biskopene altså lettere og bedre skal kunne utøve sitt embede, og for at de prinsipper som Konsilet høytidelig har sanksjonert i dekretene Christus Dominus og Presbyterorum ordinis skal bli effektivt anvendt, fastsettes følgende regler:

Fordelingen av presteskapet og hjelp til andre bispedømmer

Dekr. Christus Dominus, nr. 6.

Dekr. Presbyterorum ordinis, nr. 10.

1. Hvis det ansees for gavnlig skal man opprette et særskilt råd ved Pavestolen som skal ha til oppgave å påpeke de alminnelige prinsipper for en bedre fordeling av presteskapet etter de forskjellige lokale kirkers behov.

2. Det tilkommer partriarksynodene og bispekonferansene, i pakt med den Apostoliske Stols forskrifter, å fastsette retningslinjer og gi direktiver til biskopene for en rettferdig fordeling av prestene fra deres eget distrikt, eller de som kommer fra andre steder, slik at de kan avhjelpe behovet i alle bispedømmer innen deres eget territorium, og også i misjonslandenes kirker og i land hvor det er prestemangel.

Det skal derfor nedsettes en kommisjon i tilknytning til hver bispekonferanse. Dennes oppgave skal være å undersøke de forskjellige bispedømmers behov innenfor dette område. De skal undersøke i hvilken utstrekning de har anledning til å stille en del av sitt presteskap til disposisjon for andre lokale kirker og påse at de bestemmelser som blir tatt og som blir vedtatt av bispekonferansene med hensyn til fordelingen av presteskapet, blir realisert og bekjentgjort for biskopene i distriktet.

3. For å lette overføringen av prester fra et bispedømme til et annet - idet ordningen for inkardinasjon og ekskardinasjon består, men skal tilpasses de nye forhold - skal man holde seg til det følgende:

§ 1. Prestekandidatene må få en slik undervisning i seminarene at de får interesse for den universelle Kirke og ikke bare for det bispedømme som de blir ordinert for, slik at de med biskopens samtykke er rede til å vie seg for de lokale kirker der hvor et sterkt og tvingende behov måtte gjøre seg gjeldende.

§ 2. Med mindre deres eget bispedømme skulle være i alvorlige vanskeligheter, skal biskopene ikke nekte å gi sine prester tillatelse til å dra til et land som lider under prestemangel, hvis de ellers mener at disse har den nødvendige utdannelse og de evner som skal til. De skal sørge for at deres presters rettigheter og plikter blir nøye presisert ved en skriftlig overenskomst med biskopen for det bispedømme de skal til.

§ 3. Stedets biskoper må sørge for at de prester som har til hensikt å forlate sine bispedømmer for å dra til et annet land, blir ordentlig forberedt til sin gjerning, dvs. at de får lære landets språk, kjenne dets institusjoner, de sosiale forhold og landets skikk og bruk.

§4. Biskopene kan gi sine prester tillatelse til å flytte til et annet bispedømme for et begrenset tidsrom, med anledning til gjentatte forlengelser, men på en slik måte at disse prester forblir inkardinert i sitt eget bispedømme og at de ved tilbakekomsten nyter de samme rettigheter som de ville hatt om de hadde utøvet sin prestegjerning der.

§ 5. En prest som på lovlig måte forlater sitt bispedømme for et annet, er etter 5 år inkardinert med fulle rettigheter i dette bispedømme på den betingelse at han skriftlig uttrykker sitt ønske overfor biskopen, såvel i det bispedømme som tar imot ham, som i hans eget, og at hverken den ene eller den andre innen 4 måneder har sendt ham noen skriftlig innsigelse.

4. Dessuten kan Pavestolen opprette prelaturer bestående av prester fra sekulargeistligheten med en spesiell utdannelse, ledet av en egen prelat og med egen status. Disse prelaturer opprettes for å fylle spesielle oppgaver, pastoral- eller misjonsoppgaver - til beste for forskjellige landområder eller sosiale grupper som trenger særlig hjelp.

Det blir den nevnte prelats oppgave å opprette og lede et seminar, nasjonalt eller internasjonalt hvor elevene kan få en passende utdannelse. Han skal ha rett til å inkardinere sine seminarister og å ordinere dem til tjeneste i prelaturet.

Prelaten skal fremme det åndelige liv hos dem som han har ordinert, stadig forbedre deres utdannelse og bistå dem i deres prestetjeneste etter overenskomst med biskopen på det sted de blir sendt til.

Han skal også - etter de samme overenskomster - sørge for at de får et passende livsopphold av prelaturets egne midler eller ved andre passende subsidier. Han skal videre sørge for dem som må løses fra sin gjerning på grunn av dårlig helse eller av andre grunner.

Det er ikke noe til hinder for at legfolk, enslige eller gifte, som har inngått overenskomst med prelaturet, vier seg for disse oppgaver og tiltak med sin faglige kompetanse.

Slike prelaturer må ikke opprettes uten at man har rådført seg med bispekonferansene på det sted man skal arbeide.

Man skal nøye påse at de i utøvelsen av sitt arbeid respekterer de lokale biskopers rettigheter og at de står i stadig kontakt med bispekonferansene.

5. Endelig er det opp til patriarksynodene og bispekonferansene, når de først har vurdert sine bispedømmers behov, å ta de nødvendige bestemmelser angående bruken av de kirkelige økonomiske midler (formue, eiendommer o.l.). Av disse midler kan bispedømmene pålegges å yte subsidier til apostolatet eller karitative formål, til lokalkirker som er dårlig stillet økonomisk, eller som befinner seg i vanskeligheter på grunn av spesielle omstendigheter.

Biskopenes myndighet

Dekr. Christus Dominus, nr. 8.

6. Reglene for anvendelsen av det som er foreskrevet i nr. 8, er fremsatt i Motu proprio De episcoporum muneribus av 15. juni i år.

Prestenes videreutdannelse

Dekr. Christus Dominus, nr. 16.

Dekr. Presbyterorum ordinis, nr. 19.

7. Biskopene skal, enkeltvis eller i fellesskap, sørge for at alle prester, selv de som er i virksomhet, følger kurser i pastoralt arbeide, i året etter ordinasjonen. De skal også påse at de samme prester senere tar del i andre kurser som setter dem i stand til å erverve seg et mere fullstendig kjennskap til de pastorale metoder og en dypere teologisk, moralsk og liturgisk innsikt. Det skal likeledes gis dem anledning til å styrke sitt åndelige liv og utveksle med sine confratres de erfaringer de har høstet i apostolatet.

Biskopene, eller bispekonferansene, sørger videre for - alt etter forholdene på hvert sted - å velge én eller flere prester, anerkjente for sine kvalifikasjoner og sin vandel, som i egenskap av studieledere skal fremme og organisere pastorale kurser og andre tiltak en finner nødvendig for å utdype de vitenskapelige og pastorale kunnskaper hos distriktets prester: studiesentra, vandrebibliotek, kongresser for katekese, forkynnelse, liturgi og lignende emner.

Prestenes rimelige lønns- og trygdevilkår

Dekr. Christus Dominus, nr. 16.

Dekr. Presbyterorum ordinis, nr. 2o2 1.

8. Patriarksynodene og bispekonferansene skal påse at det for de enkelte bispedømmer, eller for flere i fellesskap eller også for hele distriktet, fastsettes regler som skal sikre alle de prester som tjener eller har tjent Gudsfolket et passende og rettferdig utkomme.

Den lønn som gis til prestene bør vesentlig være den samme for alle dem som befinner seg i samme stilling - stillingens natur, sted og tid tatt i betraktning - og den bør være tilstrekkelig til at prestene kan føre et liv som passer for deres stilling og som gir dem mulighet for å hjelpe de fattige.

1) Det er kommisjonen for revisjonen av Kirkeretten som har fått i oppdrag å reformere prebende-systemet. I mellomtiden skal biskopene i samråd med presterådene sørge for en rettferdig og upartisk fordeling av midlene, likesom også utbyttet av prebendekapitalen.

2) De samme konferanser skal påse at det i hvert bispedømme - i det minste der hvor prestenes underhold utelukkende eller for en stor del er avhengig av de troendes gaver - finnes en særskilt institusjon som tar imot de gaver som er gitt til dette formål. Denne skal administreres av Biskopen selv med hjelp av delegerte prester, og likeledes av kompetente legfolk der hvor dette måtte vise seg nyttig.

3) De samme konferanser skal, under stadig hensyntagen til de kirkelige og sivile lover, påse at der i hver nasjon finnes institusjoner som under hierarkiets tilsyn skal sørge for at de syke, skrøpelige og gamle prester får trygge kår og den pleie og hjelp de måtte trenge, samt et rimelig utkomme. Disse institusjoner kan organiseres på bispedømmebasis eller på føderativ basis, de kan være fellesinstitusjoner for flere bispedømmer eller også utgjøre en nasjonal sammenslutning.

4) Det hører også inn under arbeidet for revisjonen av Kirkeretten å fastsette prinsippene for et fellesfond for hvert bispedømme eller hvert distrikt. Dette fond skal sette biskopene i stand til å oppfylle sine øvrige forpliktelser overfor de personer som står i Kirkens tjeneste, eller imøtekomme bispedømmets forskjellige behov, og også tillate de rike bispedømmer å hjelpe de fattige.

Omsorgen for visse kategorier av de troende

Dekr. Christus Dominus, nr. 18.

9. Stillet overfor det store antall mennesker som i dag emigrerer og skifter bopel, anmodes bispekonferansene om å delegere en prest eller opprette en særlig kommisjon som nøye skal undersøke og organisere sjelesorgen blant disse

Utnevnelsen av biskopene

Dekr. Christus Dominus, nr. 20.

10. Uten å gjøre inngrep i Pavens likesom også de orientalske Kirkers rett til fritt å utnevne og innsette biskopene, skal bispekonferansene ifølge de regler som er eller vil bli fastsatt av den Apostoliske Stol, hvert år - med forsiktighet og under taushetsplikt - diskutere hvilke geistlige som måtte være egnet til å bli opphøyet til bispeverdigheten i sitt distrikt, og de skal så foreslå for den Apostoliske Stol navnene på kandidatene.

Biskopenes avståelse fra sitt embede

Dekr. Christus Dominus, nr. 21.

11. For at det som er foreskrevet i nr. 2 i dekretet Christus Dominus skal kunne settes ut i praksis, anmoder man innstendig alle residerende biskoper og andre som ifølge Kirkeretten innehar lignende juridiske rettigheter, på eget initiativ og senest når de er fylt 75 år, å innsende sin avskjedssøknad til den kompetente myndighet, som etter nøye å ha undersøkt alle omstendigheter skal ta en avgjørelse.

Den biskop som har fått sin avskjedssøknad innvilget, kan, om han måtte ønske det, forbli boende i bispedømmet, som på sin side skal sørge for et passende og verdig underhold til den avgåtte biskop. Det tilkommer bispekonferansene å finne frem til en fast ordning for oppfyllelsen av denne forpliktelse.

Bispedømmets grenseoppdeling

Dekr. Christus Dominus, nr. 22-24.

12. § 1. For bedre å kunne revidere bispedømmenes grenser, skal bispekonferansene - hver i sitt distrikt - om nødvendig nedsette en særkommisjon som skal undersøke den aktuelle territoriale oppdeling av Kirkene. De må derfor nøye studere bispedømmenes status: deres territorium, deres personell og økonomi. Enhver biskop som dette direkte angår - likeledes biskopene fra hele kirkedistriktet på hvis territorium revisjonen av bispedømmene finner sted - må få anledning til å uttale seg.

I den utstrekning det lar seg gjøre, skal man sikre seg assistanse av kompetente personer, geistlige eller legfolk. De naturbestemte forhold som måtte tilsi en endring av grenselinjene, vil bli tilbørlig undersøkt. Man må ta under overveielse alle de forandringer og reformer som er nevnt i dekretet Christus Dominus, nr. 22 og 23. I inndelingen og utstykningen av bispedømmene må man sørge for en passende fordeling av prestene og seminaristene, og samtidig ta hensyn til disses særlige forhold og ønsker, såvel som til de nødvendige pastorale behov i hvert bispedømme.

§ 2. For de orientalske Kirkers vedkommende er det ønskelig at man ved oppdelingen av distriktene - «eparkiene» - likeledes prøver å regne med avstanden til de steder hvor det bor troende av samme ritus.

Hjelpebiskopenes myndighet

Dekr. Christus Dominus, nr. 25-26.

13. § 1. Det er nødvendig å utnevne hjelpebiskoper hver gang et virkelig behov for utøvelsen av apostolatet i bispedømmet krever det. Omsorgen for Herrens hjord, enheten i forvaltningen av bispedømmet, stillingen i bispekollegiet som hjelpebiskopen har æren å være medlem av, likesom også det effektive samarbeide med den residerende biskop - alt dette må man ta hensyn til når det gjelder de fullmakter som skal tildeles hjelpebiskopen

§ 2. Biskopen skal utnevne sin hjelpebiskop til generalvikar, syncellus eller biskopelig vikar, dog på en slik måte at denne i hvert enkelt tilfelle bare er avhengig av biskopens myndighet.

§ 3. For på tilstrekkelig måte å dra omsorg for bispedømmets felles beste, og for å sikre at hjelpebiskopens høye stilling blir respektert, har Konsilet uttrykt ønsket om at ledelsen av bispedømmet - når bispesetet er ledig - av rette vedkommende blir overdradd til hjelpebiskopen, eller hvis det er flere, til én av dem. Imidlertid mister hjelpebiskopen under den tid bispesetet er ledig ikke de fullmakter og rettigheter han i kraft av sin stilling som generalvikar, eller biskopelig vikar, innehadde da bispesetet var besatt - med mindre den rettmessige myndighet i et særskilt tilfelle skulle ha bestemt noe annet. En hjelpebiskop som ikke er blitt valgt til Vicarius Capitularis innehar da de rettigheter som hans stilling gir ham, inntil den nye biskop har tatt sitt bispesete i besittelse. Han utøver denne myndighet i full overensstemmelse med Vicarius Capitularis som forestår ledelsen av bispedømmet.

De biskopelige vikarer

Dekr. Christus Dominus, nr. 27.

14. § 1. For at biskopen, med hjelp av nye medarbeidere, best mulig skal kunne forvalte sitt pastoralembede i sitt bispedømme, har Konsilet opprettet den nye kirkerettslige stilling av biskopelig vikar. Biskopen kan derfor fritt bestemme om han vil utnevne én eller flere biskopelige vikarer, alt etter stedets særlige behov.

Han beholder dessuten alltid retten til å utnevne én eller flere generalvikarer overensstemmende med Kirkerettens can. 366.

§ 2. De biskopelige vikarer innehar - i kraft av sin utnevnelse - alminnelig vikarmyndighet som den gjeldende lov tildeler generalvikaren, enten i en del av bispedømmet eller hvor det angår troende av en bestemt ritus eller en nærmere angitt gruppe personer. De har derfor, innen sitt kompetanseområde, de vanlige fullmakter som tilståes biskopene av den Apostoliske Stol, altså også til å iverksette de pavelige reskripter, med mindre det uttrykkelig er blitt bestemt anderledes eller biskopen selv er blitt utpekt av særlige grunner.

Biskopen er imidlertid fri til å reservere for seg selv eller sin generalvikar de saker som han måtte ønske, og likeledes å tildele den biskopelige vikar et særlig mandat så som foreskrevet av den gjeldende lov for bestemte saker.

§ 3. I egenskap av medarbeider i bispeembedet, skal den biskopelige vikar avlegge rapport for biskopen om alt han har foretatt seg eller vil foreta seg. Han må fremfor alt ikke handle mot dennes mening eller vilje. På den annen side bør han ikke unnlate å ha hyppige samtaler med biskopens øvrige medarbeidere, især med generalvikaren, på den måte som fastsettes av biskopen for. å sikre enhetlig fremgangsmåte i presteskapet og hos de øvrige troende, og for at det må bære rikelige frukter for bispedømmet.

§ 4. En søknad som er blitt avslått av en generalvikar eller en biskopelig vikar, kan ikke gyldig innvilges av en annen vikar for den samme biskop, selv om den vikar som har avslått, anfører motivene for sitt avslag. På den annen side, er en søknad som er avslått av generalvikaren, syncellus eller den biskopelige vikar, og som senere innvilges av biskopen, - uten at dette avslag blir nevnt - ugyldig.

En søknad som er avslått av biskopen, kan ikke gyldig innvilges av generalvikaren eller den biskopelige vikar - selv om dette avslag blir nevnt - hvis biskopen ikke gir sitt samtykke.

§ 5. De biskopelige vikarer som ikke er hjelpebiskoper utnevnes for et tidsrom som bør fastsettes i utnevnelsesdokumentene, men de kan tilbakekalles etter biskopens ønske.

Vikarenes funksjon opphører når bispesetet blir ledig, med mindre de er hjelpebiskoper. Bispedømmets fungerende overhode (Vicarius Capitularis) bør imidlertid fortsatt henvende seg til disse i egenskap av delegerte, for at bispedømmets vel ikke skal lide under det

Preste- og pastoralråd

Dekr. Christus Dominus, nr. 27.

Dekr. Presbyterorum ordinis, nr. 7.

15. § 1. I hvert bispedømme skal det etter de regler og i de former som biskopen bestemmer, være et råd av prester, dvs. en forsamling eller et senat av prester som representerer presteskapet, og som kan assistere biskopen på en effektiv måte med sine råd angående bispedømmets ledelse. I dette Rådet vil biskopen lytte til sine prester, be om deres råd og diskutere med dem alt som angår de pastorale behov og bispedømmets vel.

§ 2. Blant medlemmene i Presterådet kan man også velge ordensprester i den utstrekning disse tar del i sjelesorgen og de forskjellige aktiviteter for apostolatet.

§ 3. Presterådet har bare rådgivende stemme.

§ 4. Når bispesetet står ledig, skal Presterådet opphøre, med mindre generalvikaren eller den Apostoliske administrator i særskilte tilfeller, og i samråd med Pavestolen, anmoder Rådet om å forbli i funksjon.

Den nye biskop sørger selv for å opprette et nytt Presteråd.

16. Hva angår bispedømmets Pastoralråd, sterkt anbefalt i dekretet Christus Dominus, bestemmes følgende:

§ 1. Det tilkommer Pastoral rådet å studere og undersøke alt som angår det pastorale virke og ut fra dette å utarbeide praktiske konklusjoner, slik at Gudsfolkets liv og aktivitet må bli stadig mer i samklang med Evangeliet.

§ 2. Pastoralrådet som bare har rådgivende myndighet kan opprettes på forskjellige måter. Selv om det ifølge sin natur er en permanent institusjon, kan i alminnelighet såvel Rådets medlemmer som dets virksomhet være midlertidig og bare fungere leilighetsvis. Biskopen kan sammenkalle Rådet hver gang han finner det nødvendig.

§ 3. Rådsmedlemmene skal bestå av sekularprester, ordensfolk og legfolk, spesielt utvalgt av biskopen.

§ 4. For at Rådet virkelig skal oppfylle sin hensikt, anbefales forhåndsstudier, om nødvendig med hjelp fra institusjoner og kontorer som arbeider for dette formål.

§ 5. Der hvor det på samme territorium er hierarkier av forskjellig ritus, anbefales det sterkt, i den grad det er mulig, at Pastoralrådet er interrituelt, dvs. består av prester, ordensfolk og legfolk av forskjellige riter.

§ 6. De øvrige vedtak overlates til biskopenes frie bestemmelse innenfor bispedømmet, idet han tar hensyn til det som er sagt i nr. 17.

17. § 1. Det er ønskelig at biskopene, samlet i konferanser, fatter likelydende beslutninger og utsteder identiske lover og regler for alle de respektive bispedømmer i spørsmål som angår Preste- og Pastoralrådene, deres forhold seg imellom og til de biskopelige råd som alt eksisterer ifølge gjeldende regler

§ 2. I mellomtiden beholder de allerede eksisterende råd (domkapitel, administrasjonsråd o.l.) sin funksjon og sitt spesielle arbeidsfelt inntil revisjon kan foretas.

Opphevelse av rettigheter og privilegier til å tildele embeder eller prebender

Dekr. Christus Dominus, nr. 28.

18. § 1. For på beste måte å øve den pastorale omsorg er det nødvendig at biskopene har den fulle frihet til med rettferdighet og upartiskhet å kunne tildele embeder eller prebender, selv slike som ikke medfører sjelesørgeriske forpliktelser, til de best egnede prester. Ikke engang den Hellige Stol forbeholder seg lenger retten til å tildele embeder eller prebender, hva enten disse medfører sjelesørgeriske forpliktelser eller ikke - med mindre de skulle være konsistoriale - enten det gjelder prester med eller uten forpliktelser til sjelesorg.

I statuttene for opprettelsen av prebender er for fremtiden enhver klausul som måtte innskrenke biskopenes frihet i disse ting forbudt.

Likeledes oppheves alle æresprivilegier som har vært tilstått enkeltpersoner eller assosiasjoner og som innebærer retten til å velge, utnevne eller innstille til ethvert ledig embede eller prebende, unntatt de konsistoriale.

Likeledes avskaffes og oppheves gjeldende sedvaner og rettigheter til å utnevne, velge og innstille prester for en ledig stilling eller prebende knyttet til et Sogn.

Loven om konkurranse, selv for stillinger og prebender uten sjelesorg, er opphevet.

Med hensyn til de såkalte «folkevalg», tilkommer det bispekonferansene å foreslå for den Hellige Stol hvordan dette på beste måte kan avskaffes.

§ 2. Hvis imidlertid slike rettigheter og privilegier er blitt tilstått i kraft av en overenskomst mellom den Hellige Stol og et lands regjering, eller ved en kontrakt med enkeltpersoner eller assosiasjoner, skal der forhandles med de interesserte parter om avskaffelse av disse.

Proster og dekaner

Dekr. Christus Dominus, nr. 30.

19. Blant biskopenes nærmeste medarbeidere er de prester som innehar et pastoralt embede som strekker seg over flere sogn. Blant disse må nevnes de prester som kalles proster eller dekaner (hos orientalerne protopresbyteroi). Til dette embede utnevnes prester som utmerker seg ved solide kunnskaper og apostolisk iver. Utstyrt med de fullmakter som biskopene gir dem, skal de på best mulig måte fremme og lede de felles pastorale aktiviteter innen det distrikt som er overdradd dem. Derfor er dette embede ikke knyttet til noe bestemt sogn.

Disse prester utnevnes for en bestemt tid etter de på stedet fastsatte lover. De kan imidlertid tilbakekalles når biskopen måtte bestemme det. Biskopen bør helst rådføre seg med dem i alt som angår utnevnelse, forflytning og avsettelse av sogneprester i det distrikt de har tilsyn med.

Avsettelse og forflytning av sogneprestene og deres egen avskjedssøknad

Dekr. Christus Dominus, hr. 31.

20. § 1. Biskopen kan, med forbehold for den rett som består for ordensprestene, lovlig tilbakekalle en hvilken som helst sogneprest fra sitt embede så sant hans ministerium - selv uten feil fra hans side - er blitt til skade eller i det minste har vært uten frukt, av en av de grunner som Kirkeretten nevner, eller av en annen grunn som biskopen selv må bedømme. I påvente av Kirkerettens revisjon, vil biskopen benytte den fremgangsmåte som er fastsatt for sogneprester som kan avsettes. (Can. 2157-2161.)

Han skal også ta hensyn til de orientalske Kirkers rettsbestemmelser.

§ 2. Hvis hensynet til de troende krever det, og hvis biskopen finner det nødvendig, kan han forflytte en sogneprest fra hans menighet, selv om han administrerer denne med dyktighet, til et annet sogn eller prestelig embede.

Hvis sognepresten nekter, bør biskopen - for at overføringen skal være gyldig - i alle ting iaktta den samme fremgangsmåte som ovenfor nevnt.

§ 3. For at det som er foreskrevet i dekretet Christus Dominus, nr. 31 skal kunne iverksettes, anmodes alle sogneprester som er fylt 75 år, på eget initiativ, å innsende sin avskjedssøknad til biskopen, som så etter nøye å ha undersøkt alle omstendigheter - personlige og stedlige - vil bestemme hvorvidt denne bør innvilges eller utsettes.

Biskopen skal sikre de prester som er trådt tilbake et passende utkomme og oppholdssted.

Opprettelse, opphevelse og endring av sognene

Dekr. Christus Dominus, nr. 32.

21. § 1. Det er absolutt påkrevet at man ut fra de lokale forhold på best mulig måte inndeler og oppstykker sogn som omfatter et altfor stort antall troende, som strekker seg over for store områder, eller som av andre grunner gjør utøvelsen av sjelesorgen vanskelig og ulempelig. På samme måte skal man slå sammen til ett de sogn som er altfor små, når dette er nødvendig og forholdene tillater det.

§ 2. Sognene skal ikke lenger rettslig sett tilhøre et kapitel av kanniker. Hvis noen sogn ennå skulle være det, skal de skilles ut etter samråd med både Kapitlet og Presterådet. Man utnevner så en sogneprest, valgt blant medlemmene av Kapitlet eller utenfor, som innehar alle de rettigheter som lovlig tilkommer sogneprestene.

§ 3. Stedets biskop kan i kraft av sin myndighet, etter å ha forelagt saken for Presterådet, opprette, oppheve eller på annen måte forandre et sogn. Hvis det imidlertid skulle foreligge en avtale mellom den Apostolisk Stol og de sivile myndigheter - eller hvis individer eller sammenslutninger skulle påberope seg spesielle rettigheter - skal saken ordnes mellom partene på en tilfredsstillende måte av de kompetente myndigheter

Ordensfolk

Dekr. Christus Dominus, nr. 33-35.

22. De regler som her er fastsatt, gjelder for alle ordensfolk (menn og kvinner) av enhver ritus, dog uten inngrep i de orientalske partriarkers rettigheter.

23. § 1. Alle ordensfolk, selv de eksempte (dvs. geistlige som ikke står under biskopens jurisdiksjon), som virker på steder hvor det bare er én ritus som ikke er deres egen, - eller hvor denne teller så mange troende at den må regnes for eneherskende - er i alt som gjelder utfoldelsen av deres pastorale virke, avhengig av og underlagt stedets biskoper eller hierarker tilhørende denne ritus, i overensstemmelse med disses rettigheter.

§ 2. På de steder hvor det forekommer flere biskoper eller hierarker, er de samme ordensfolk underlagt de regler som disse myndigheter utsteder i fellesskap i utøvelsen av sin gjerning blant de troende av forskjellige riter.

24. Selv om ordensfolkenes eksempsjon, med det som kirkerettslig følger med, også strekker seg til misjonslandene, skal man imidlertid - på grunn av de særlige forhold som den pastorale virksomhet på disse steder utøves under - og i pakt med dekretet Ad gentes divinitus (om Kirkens misjonsvirksomhet) overholde de særlige statutter og overenskomster som er forordnet eller godkjent av den Hellige Stol og inngått mellom biskopen og ordenens overhode, især der hvor misjonen er overdradd til et ordenssamfunn.

25. § 1. Alle ordensfolk, selv de eksempte, er i utøvelsen av sitt pastorale virke hva apostolatet angår underlagt de lover, dekreter og forordninger som er utstedt av stedets biskop, såvel som de pastorale og sosiale tiltak som biskopen har forordnet eller anbefalt.

§ 2. De er likeledes underlagt de lover, dekreter og forordninger som er utstedt av biskopen eller av bispekonferansen, og som bl.a. angår:

a) Offentlig bruk av massemedia ifølge nr. 20 og 21 i dekretet Inter mirifica.

b) Deltagelse i kino- og teaterforestillinger og lignende

c) Innmeldelse i eller samarbeide med foreninger og sammenslutninger som biskopen har bedt om at man holder seg på avstand fra.

d) Den geistlige drakt. Kirkerettens can. 596 (og can. 139 for orientalerne) med hensyn til ordensfolk, står imidlertid fremdeles ved makt. Likeledes: Biskopen eller bispekonferansen kan, for å unngå å vekke de troendes oppsikt, forby såvel sekulargeistligligheten som ordensfolk - selv de eksempte - å bære sivile klær offentlig.

26. Ordensfolk er underkastet de lover og dekreter om offentlig kultus som er utstedt av biskopen i pakt med Kirkeretten, i sine kirker, offentlige og halvoffentlige kapeller hvor de troende vanligvis kommer. Herfra unntas det som angår den egne ritus som de har rett til å bruke for sin egen kommunitets vedkommende idet det tas hensyn til de regler som gjelder såvel for korbønnen som for gudstjenesten og som svarer til ordenssamfunnets opp gave.

27. § 1. Bispekonferansen kan i hvert land - etter å ha innhentet de angjeldende ordensoverhoders mening - stipulere regler for opptagelse av kollekt, forpliktende for alle institutter, de egentlige tiggerordener ikke unntatt dog uten å gjøre inngrep i deres rett til å tigge.

§ 2. Ordensfolk skal heller ikke offentlig samle inn midler uten samtykke fra biskopen på det sted hvor innsamlingen foregår.

28. Ordensfolk skal med iver gå inn for ordenssamfunnets bestemte eller egentlige oppgaver, dvs. de som med den hellige Stols samtykke er blitt godkjent enten fra grunnleggelsen eller fra gammelt av, og deretter fastsatt i deres konstitusjoner og de særegne lover for dette ordenssamfunn. Det skal tas særlig hensyn til bispedømmets åndelige behov og et vennskapelig samarbeid med bispedømmets presteskap og de andre institutter som utøver en lignende gjerning.

29. § 1. De forskjellige oppgaver som blir utført i ordenssamfunnenes hus, selv de på leiebasis, er underlagt disses overordnede som styrer dem etter deres konstitusjoner. Imidlertid er også disse gjerninger ifølge Kirkeretten underlagt biskopen.

§ 2. Når det gjelder oppdrag som er betrodd dem av biskopen - selv de som er egne og spesielle for ordenssamfunnet - så er også disse underlagt denne biskops myndighet og ledelse, forøvrig uten inngrep i ordensoverhodenes rett til å våke over sine medlemmers liv og levnet og, sammen med biskopen, over de oppgaver som er dem betrodd.

30. § 1. For enhver apostolisk gjerning, overdradd til et ordenssamfunn av stedets biskop, skal man - når alle andre rettslige forskrifter er overholdt - opprette en skriftlig overenskomst mellom biskopen og dette ordenssamfunns rettmessige overordnede, hvori det bl.a. skal presiseres alt som vedrører utførelsen av denne oppgave, de personer som skal knyttes til den og de finansielle spørsmål.

§ 2. Til disse oppgaver skal ordensoverhodene, etter å ha rådspurt seg med biskopen, velge virkelig dyktige ordensfolk. Hvis det dreier seg om et kirkelig embede som overdras til en ordensprest, skal denne utnevnes av biskopen selv, etter innstilling av den overordnede, eller i det minste med hans samtykke, for et tidsrom som fastsettes ved en felles overenskomst.

31. Når biskopen eller bispekonferansen ønsker å betro et verv til en ordensperson, så skal det likeledes gjøres med den overordnedes samtykke og etter skriftlig overenskomst.

32. Enhver ordensperson kan av alvorlige grunner fratas det oppdrag som er betrodd ham. Såvel den myndighet som har ansatt ham, som hans overordnede, kan med samme rett gjøre dette etter at de gjensidig har underrettet hverandre. De behøver ikke å innhente den annens samtykke, heller ikke fremlegge, og enda mindre begrunne, motivene for sin beslutning. Retten til å innanke saken for den Apostoliske Stol forblir stående.

33. § 1. Stedets biskop kan i kraft av sin myndighet og med samtykke av den rettmessige overordnede betro et sogn til et ordenssamfunn, likeledes opprette et slikt i en av ordenens kirker. Sognet kan overdras definitivt eller for et bestemt tidsrom. I begge tilfeller skal det gjøres ved en skriftlig overenskomst mellom biskopen og ordenssamfunnets rettmessige overordnede. Denne overenskomst skal bl.a. uttrykkelig presisere alt som angår den gjerning som skal utøves, de personer som skal knyttes til den og de finansielle spørsmål.

§ 2. Biskopen kan også utnevne en ordensprest til sogneprest i et sogn som ellers ikke er betrodd til et ordenssamfunn. Dette må skje med samtykke av hans overordnede, og ved en egen overenskomst med den rettmessige overordnede for dette ordenssamfunn.

34. § 1. Et hus som - uansett dets størrelse - tilhører et eksempt ordenssamfunn, kan ikke nedlegges uten den Hellige Stols samtykke og uten at stedets biskop først er blitt rådspurt.

§ 2. De ordensoverhoder som - uansett grunn - ber om å få nedlegge et hus eller en virksomhet, bør ikke gjøre dette forhastet. De må nemlig huske at ordensfolk har plikt til å arbeide med iver og uegennytte, ikke bare for å bygge opp hele Kristi mystiske Legeme, men også til beste for de enkelte lokale kirker.

§ 3. Når de overordnede ber om å få nedlegge et hus eller en virksomhet særlig på grunn av manglende personell - bør biskopen behandle denne anmodning med velvilje.

35. Selv de foreninger eller forbund av troende som er opprettet av den Hellige Stol og som ledes av et ordenssamfunn, er underlagt biskopens myndighet og tilsyn. Han har ifølge Kirkeretten både rett og plikt til å etterse disse Hvis de vier seg en utadvendt apostolisk gjerning eller en liturgisk tjeneste, skal de overholde de forskrifter som er gitt i den anledning av biskopen eller av bispekonferansen.

36. § 1. Medlemmene av et ordenssamfunn hvor der ikke leves et rent kontemplativt liv, skal ikke begrense sin apostoliske virksomhet utelukkende til de oppgaver som er særegne for dette ordenssamfunn eller andre som de mer tilfeldig har påtatt seg. Dersom sjelesørgeriske hensyn eller mangel på prester tilsier det, må stedets biskoper kunne henvende seg, ikke bare til sekulargeistligheten, men også til alle ordensprester og søstre om deres hjelp til og medvirken i de forskjellige apostoliske tiltak i deres bispedømmer eller distrikter.

§ 2. Hvis biskopen anser at ordensfolkenes hjelp er nødvendig eller svært nyttig for utførelsen av de mange apostoliske oppgaver, og for bedre å kunne realisere karitative eller pastorale tiltak i sekularprestenes sogn, eller i bispedømmets foreningsliv, skal ordensoverhodene anstrenge seg for, så langt det lar seg gjøre, å yte den nødvendige hjelp om biskopen ber om det.

37. I alle ordensfolks kirker, offentlige og halvoffentlige kapeller, vanligvis åpne for de troende, kan biskopen forordne at de biskopelige skrivelser blir lest offentlig, at det blir gitt katekismeundervisning, og endelig at man opptar kollekt for bestemt angitte formål til beste for sognet eller bispedømmet, for nasjonale eller universelle tiltak. Denne kollekt skal besørges innsendt til bispedømmets kurie.

38. Biskopen har rett til å holde visitas i ordensfolkenes kirker og kapeller - selv om de er eksempte - og også de halvoffentlige hvor de troende vanligvis kommer, med henblikk på at de alminnelige gjeldende lover og de biskopelige dekreter om gudstjenestelivet blir overholdt. Hvis det konstateres misbruk på dette område, og hvis en påtale av dette til ordenens overhode forblir uten virkning, kan biskopen selv ta sine forholdsregler i kraft av sin myndighet.

39. § 1. Ifølge nr. 35, 4 i dekretet Christus Dominus skal hovedorganiseringen av ordenssamfunnenes katolske skoler innebære en helhetsplan for fordelingen av alle de katolske skoler i bispedømmet, deres innbyrdes samarbeide, deres forpliktelser til å stå på høyde med de andre skoler og svare til sine kulturelle og sosiale formål. Ordenssamfunnene beholder sin rett til å bestyre disse skoler, idet de overholder de regler som er fastsatt i det samme dekret (nr. 35, 5) med hensyn til den overenskomst som på forhånd skal settes opp mellom biskopen og ordensoverhodene.

§ 2. Biskopen kan, ifølge Kirkeretten, enten selv eller ved en representant, holde visitas i en hvilken som helst skole, et hvilket som helst kollegium, oratorium, fritidssenter, daghjem, hospital, barnehjem og andre lignende institusjoner beregnet på religiøse, karitative, åndelige og materielle oppgaver og som tilhører et ordenssamfunn. Unntatt herfra er bare de internater som er forbeholdt ordenens egne studenter.

40. De regler som gjelder for fordelingen av ordensfolk til bispedømmets oppgaver og embeder under biskopens ledelse, gjelder også, på tilsvarende måte, andre oppgaver og embeder som rekker ut over bispedømmets grenser.

Bispekonferansene

Dekr. Christus Dominus, nr. 28.

41. § 1. Biskopene for de nasjoner og territorier hvor det ennå ikke er opprettet en bispekonferanse, slik det er forutsett i dekretet Christus Dominus, skal sørge for så snart som mulig å opprette en slik og utarbeide statutter som må godkjennes av den Apostoliske Stol.

§ 2. De bispekonferanser som allerede er konstituert, skal redigere sine statutter i henhold til Konsilets forskrifter, eller hvis de alt er redigert, revidere dem i Konsilets ånd og innsende dem til den Apostoliske Stol til godkjennelse.

§ 3. Etter overenskomst med den Apostoliske Stol skal biskopene for de nasjoners vedkommende hvor det er vanskelig å opprette en konferanse, slutte seg til den konferanse som passer best for deres lands apostoliske behov.

§ 4. Internasjonale bispekonferanser kan ikke opprettes Liten godkjennelse av den Apostoliske Stol, som har rett til å fastsette særlige regler for disse. Hver gang disse konferanser setter igang tiltak eller opplegg av internasjonal karakter, bør den Hellige Stol underrettes om dette.

§ 5. Bispekonferansene, i særdeleshet de fra land med felles grenser, kan etter behov opprette forbindelse med hverandre gjennom sine sekretariater. De kan bl.a.:

a) Holde hverandre à jour med de viktigste metoder, især i pastorale spørsmål.

b) Oversende hverandre konferansens skrifter og referater som inneholder dens bestemmelser, eller også akter og dokumenter som er offentliggjort av biskopene i fellesskap.

c) Gjøre kjent de forskjellige initiativer for apostolatet som er fremsatt eller anbefalt av bispekonferansen og som kan gjøre nytte i lignende tilfeller.

d) Fremsette viktige spørsmål som i vår tid og under særlige omstendigheter forekommer å være av stor betydning

e) Påpeke de farer og de villfarelser som gjør seg gjeldende i deres nasjon og som kunne få innpass også i andre nasjoner, så passende og effektive midler for å avverge, stanse og begrense disse og andre lignende ting, kan settes i verk.

Grensebestemmelser for kirkeprovinser og distrikter

Dekr. Christus Dominus, nr. 39-41.

42. For så effektivt som mulig å ivareta de troendes beste, skal bispekonferansene nøye undersøke i sine territorier:

a) hvorvidt en bedre egnet oppdeling av de kirkelige provinser ville være ønskelig,

b) hvorvidt nye kirkedistrikter bør opprettes.

I tilfelle av en positiv avgjørelse, skal man foreslå for den Apostoliske Stol på hvilken måte revisjonen av provinsinndelingen og opprettelsen av distriktene kan ordnes juridisk.

De skal også gjøre den Hellige Stol kjent med på hvilken måte de bispedømmer i deres distrikt som før stod direkte under den Hellige Stol, kan knyttes sammen.

Utarbeidelse av pastorale retningslinjer

43. Hva de pastorale retningslinjer angår, skal patriarksynodene og bispekonferansene nøye undersøke de spørsmål som burde tas opp til behandling i hoved- eller særdirektorier, og uten oppsettelse meddele den Apostoliske Stol deres betenkninger og ønskemål.