2. Kirkens vei og de kristnes enhet
29. «Ånden (vekker) hos alle Kristi disipler lengsler og sporer til handlinger som tar sikte på i fredens ånd å forene alle i én hjord under én hyrde, ad den vei som Kristus har bestemt». 72 Kirkens vei er fremfor alt i vår tidsepoke kjennetegnet av den økumeniske bevegelse; de kristne leter etter veier for å nå frem til og gjenopprette den enhet som Kristus bad til Faderen om for sine disipler dagen før sin lidelse: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg, - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg» (Joh. 17,21). Kristi disiplers enhet er altså et stort tegn for å vekke verden til tro, mens det at de er splittet er en forargelse, et anstøt. 73
Som en tydeligere, viden utbredt bevissthet om at det er om å gjøre å virkeliggjøre enheten mellom alle kristne, har den økumeniske bevegelse fra den katolske Kirkes side fått sitt høyeste uttrykk i det arbeid som er gjort av Det 2. Vatikankonsil: de kristne skulle, hver for seg og innen hvert sitt fellesskap, utdype den «troslydighet» (kfr. Rom. 1,5; 16,26) som Maria er det første og mest lysende eksempel på. Og fordi hun «lyser ... som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk», «bringer (det) kirkemøtet stor glede og trøst at mange, selv blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant orientalerne». 74
30. De kristne vet at de bare kan gjøre seg håp om å finne sin enhet igjen på sannferdig måte når de baserer den på enhet i den tro de har. Derfor har de ikke ubetydelige læreforskjeller å overvinne angående læren om hemmeligheten ved Kirken og dens tjenesteembete, og også mang en gang angående Marias oppgave innenfor frelsesverket. 75 De forskjellige samtaler som fra den katolske Kirkes side er påbegynt med Vestens kirker og kirkelige fellesskaper 76, konsentrerer seg stadig mer om disse to aspekter ved den ene og samme frelseshemmelighet, og som er uadskillelig forbundet med hverandre. Når det menneskevordne guddommelige Ords hemmelighet også lar oss erkjenne det guddommelige Moderskaps hemmelighet, og betraktningen av Guds Mor på sin side fører oss til en dypere forståelse av inkarnasjonens hemmelighet, da må man si det samme vedrørende hemmeligheten om Kirken og om Marias oppgave innenfor frelsesverket. Idet nå de kristne søker etter en dypere forståelse av såvel det ene som av det andre, og belyser det ene ved hjelp av det andre, vil de som har til hensikt å gjøre hva Jesus sier dem - slik deres Mor råder dem til å gjøre - (kfr. Joh. 2,5), kunne gjøre felles fremskritt langs denne «troens pilegrimsgang» som Maria selv er det vedvarende eksempel på: hun skal føre dem til enheten, slik den er villet av den ene, alles felles Herre, og slik den blir inderlig etterlengtet av dem som oppmerksomt lytter til «hva ånden sier til kirkene» (kfr. Åp. 2,7.11.17).
Imidlertid er det et godt tegn at disse kirker og kirkelige fellesskap stemmer overens med den katolske Kirke angående grunnleggende punkter av den kristne tro, også hva angår Jomfru Maria. De anerkjenner henne jo som Herrens Mor, og er overbevist om at dette hører med til vår tro på Kristus, den sanne Gud og det sanne menneske. De fester sine øyne på henne som ved korsets fot mottar yndlingsdisippelen som sin sønn, og hvor han på sin side mottar henne som Mor.
Hvorfor altså ikke alle sammen feste våre øyne på henne som vår felles Mor, som ber for enheten innen Guds familie, og som går foran, i spissen for det lange tog av vitner om den ene Herre, han som er Guds Sønn og som ble unnfanget i hennes jomfruelige skjød ved Den Hellige ånd?
31. På den annen side vil jeg gjerne understreke hvor fast den katolske Kirke, den ortodokse Kirke og de gammelorientalske Kirker vet seg knyttet til hverandre i kjærligheten til og dyrkelsen av henne som er Theotokos, Gudefødersken. Ikke alene er «den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria ? blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten» 77, men også i sin liturgi «hyller Orientalerne med praktfulle hymner Maria, alltid jomfru, ... Guds hellige mor» 78.
Brødrene i disse kirker har gjennomlevet vanskelige epoker; men alltid var deres historie gjennomtrengt av en levende lengsel etter kristen innsats og apostolisk utstråling, ofte også tilmed under blodige forfølgelser. Det er en historie om troskap overfor Herren, en sann «pilegrimsgang i troen» gjennom tider og steder, alt imens de orientalske kristne alltid med grenseløs tillit skuet hen til Herrens Mor, feiret henne med sanger, og uopphørlig anropte henne med bønner. I de vanskelige tider i løpet av deres møysommelige kristne eksistens, har de søkt tilflukt under hennes «varetekt» 79, fordi de var klar over at de i henne eide en mektig beskytter. De kirker som bekjenner seg til troslæren fra Efesos (kfr. Det 2. Vatikankonsils: De Ecclesia, = Lumen gentium, 66), kaller Jomfruen «Guds sanne Mor», for «vår Herre Jesus Kristus, i sin guddommelighet født av Faderen før alle tider, er som den samme i disse siste dager i sin menneskelighet blitt født for oss og for vår frelses skyld av Jomfru Maria og Guds Mor». 80 Idet de greske Fedre og den bysantinske tradisjon betrakter Jomfruen i lys av det menneskevordne Ord, har de forsøkt å fatte dybden av den åndelige forening som forbinder Maria som Guds Mor med Kristus og med Kirken: Jomfruen forblir alltid nærværende innen hele frelseshemmelighetens område.
De koptiske og etiopiske tradisjoner er gjennom den hl. Kyrill fra Alexandria blitt ført inn i denne betraktningsmåte overfor Marias hemmelighet, og har på sin side feiret henne i rike poetiske verker. 81 Den hl. Efraem Syrerens diktekunst - han som er blitt kalt «Den Hellige Ånds sitar» - har utrettelig besunget Maria, og i den syriske kirkes tradisjon etterlatt et spor som sees den dag i dag. 82 I sin lovsang til henne som Theotokos, utdyper den hl. Gregor fra Narek, en av Armenias mest berømte skikkelser, med maktfull poetisk begavelse de forskjellige aspekter ved inkarnasjonens hemmelighet, og hvert av dem er for ham en anledning til å besynge og å prise Jomfru Marias enestående verdighet og herlige skjønnhet, hun som er Mor til det menneskevordne Ord. 83
Det forundrer derfor ikke at Maria i de gammelorientalske kirkers liturgi inntar en utsøkt plass, med en fylde av fester og hymner som ikke finner sin like.
32. I den bysantinske liturgi er under alle dagens tidebønner også lovprisningen av Moderen forenet med lovprisningen av Sønnen, og med den lovprisning som gjennom Sønnen i Den Hellige ånd stiger opp til Faderen. I Anafora, den eukaristiske bønn hos Johannes Krysostomos, besynger den samlede menighet straks etter Epiklesen (=Påkallelsen) Guds Mor med følgende ord: «I sannhet er det rett å prise deg, O Gudeføderske, salig, du som er vår Guds saligste og reneste Mor. Vi lovpriser deg, du som i ære overgår kjerubene, i herlighet høyt overgår serafene, du som, uten å miste din Jomfruelighet, brakte Guds Ord til verden, du som i sannhet er Guds Mor».
Disse lovprisninger som ved hver feiring av den eukaristiske liturgi løfter seg mot Maria, har formet de troendes tro, fromhet og bønneliv. I århundrenes løp har de gjennomtrengt hele deres åndelige innstilling og fremkalt hos dem en dyp hyldest til den «Høyhellige Guds Mor».
33. I år er det 1200 år siden Det 2. økumeniske konsil i Nikea (787). I samsvar med Fedrenes lære og Kirkens alminnelige tradisjon fattet man den gang en endelig avgjørelse angående den velkjente strid om man kunne ære religiøse bilder. Utenom det hellige kors, skulle man ha lov til å stille opp i kirkene, i hjemmene og på gatene bilder av Guds Mor, av englene og av de hellige, for å la dem bli religiøst hedret og æret blant de troende. 84 Denne skikk har holdt seg i hele Østen og også i Vesten. Bildene av Jomfru Maria inntar en æresplass i kirkene og i hjemmene. Der blir Maria fremstilt som Guds trone, som bærer Herren og skjenker ham til menneskene (Theotokos), eller som en vei som fører til Kristus og som viser hen til Ham (Odigitria). Eller hun blir fremstilt som bedende i forbedende holdning, og som tegn på Guds nærvær på de troendes pilegrimsvei inntil Herrens dag (Deisis), eller som beskyttende herskerinne som omslutter folkeslagene med sin kåpe (Prokov), eller som barmhjertig og medfølende Jomfru (Eleousa). Vanligvis fremstilles hun sammen med sin Sønn, med Jesusbarnet på armen: hennes forhold til Sønnen forherliger jo Moderen. Undertiden omfavner hun ham full av kjærlighet (Glykofibusa); ofte sees hun alvorlig og opphøyet å hengivent betrakte Ham som er historiens Herre (kfr. Åp. 5,9-14). 85
Her passer det å minne om ikonen «Vår Frue fra Wladimir», som bestandig ledsaget den trosvei folkeslagene innenfor det gamle Rus gikk. Tusenårsfesten for disse viktige landskapenes omvendelse til kristendommen nærmer seg: enkle menneskers land, tenkeres og helliges land. Under ulike benevnelser blir ikonene ennå den dag i dag hedret i Ukraina, i Hviterussland og i Rusland. Det er bilder som vitner om det enkle folks tro og trosånd, et folk som har en vår følelse for Guds Mors betydningsfulle nærvær. I disse bildene trer Jomfruen lysende frem som gjengivelse av den guddommelige skjønnhet, som sete for den evige visdom, som forbilde på det bedende menneske, som urbilde på kontemplasjonen, som bilde av herligheten: Hun er den som like siden sitt jordiske liv eide en åndelig viten som er utilgjengelig for den menneskelige tenkning, og som ved troen har nådd frem til en enda dypere erkjennelse. Videre vil jeg minne om ikonen av Jomfruen i nattverdssalen, hvor hun er sammen med apostlene og venter på Den Hellige ånd: Kunne hun ikke liksom bli et håpets tegn for alle dem som ønsker å utdype sin troslydighet gjennom broderlig samtale?
34. En slik rikdom av lovprisning, slik den er samlet i de forskjellige former fra Kirkens store tradisjon, kunne hjelpe den til på ny å ånde fullt ut med to lunger: med Østen og med Vesten. Som jeg allerede ofte har betont, er det i dag mer nødvendig enn noensinne. Dette ville bety en ekte hjelp når det gjelder å komme fremover med den samtale som er igang mellom den katolske Kirke og kirkene og de kirkelige fellesskap i Vesten. 86 For Pilegrimskirken ville det også være veien henimot mere fullkomment å synge og å leve dens Magnifikat.
