2. del: Guds mor i pilegrimskirken
1. Kirken, Guds folk, rotfestet hos alle jordens folk
25. Kirken «vandrer som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning», 52 og den «forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer» (kfr. 1. Kor. 11,26). 53 Allerede det gamle Israel blir under sin vandring i ørkenen kalt Guds kirke (2. Esdr. 13,1; kfr. 4. Mos. 20,4; 5. Mos. 23,1 ff.). På samme måte blir det nye Israel ... kalt Kristi kirke (kfr. Mt. 16,18). Kristus vant den jo ved sitt eget blod (kfr. Ap.gj. 20,28), fylte den med sin ånd, og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte alle dem som ser på Jesus som frelsens stifter, enhetens og fredens opphav, og som tror på ham, og Han oppretter Kirken som et hellig tegn (egtl.: sakrament; o.a.), synlig for alle, på denne frelsesbringende enhet». 54 Det 2. Vatikankonsil taler om Kirken som er på vandring, idet det stiller opp en analogi med Den gamle pakts Israels folk på dets vei gjennom ørkenen. En slik vei viser seg også utad og trer synlig frem i tid og rom, der den blir historisk virkelighet. «Kirken gjør sitt inntog i menneskenes historie for så å utbre seg til alle verdens deler, og ikke desto mindre hever den seg samtidig over århundrene og nasjonenes grenser». 55 Denne hennes pilegrimsveis vesentlige karakter er likevel av en indre natur. Det dreier seg om et pilegrimsliv i troen, i «den oppstandne Herres kraft», 56 om et pilegrimsliv i Den Hellige ånd som er gitt Kirken som usynlig bistand (parakletos), (kfr. Joh 14,26; 15,26; 16,7). «Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den ... under innflytelse av Den Hellige ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring». 57
På denne kirkelige pilegrimsvei gjennom tid og rom, og enda mer i sjelenes historie, er Maria til stede som den om hvem det heter: «Og salig er hun som trodde!», og som den som vandrer «troens pilegrimsvei», idet hun som intet annet menneske tar del i Kristi hemmelighet. Videre sier Konsilet: «Maria, som har fått plass i hjertet av frelseshistorien, forener i seg og gjenspeiler på et vis troens største grunnsannheter». 58 Hun er for alle de troende liksom et «speil» hvor «Guds storverk» (Ap.gj. 2,11) på dypeste og reneste måte gjenspeiler seg.
26. Kirken, som er bygget av Kristus på apostlene, ble seg disse Guds storverk fullt bevisst på Pinsedagen, da de som var samlet i nattverdssalen «ble fylt av den hellige ånd, og ? begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva ånden gav dem å forkynne». (Ap.gj. 2,4) I dette øyeblikk begynner også denne troens vei, Kirkens pilegrimsliv gjennom menneskenes og folkeslagenes historie. Man vet at Maria er til stede nå når denne vei begynner. Vi ser henne midt blant apostlene i nattverdssalen, og «ved sine bønner nedkalle ånden». 59
På en viss måte er hennes trosvei enda lenger. Den Hellige ånd var jo allerede kommet ned over henne som ved Bebudelsen er blitt hans trofaste brud. Hun tok opp i seg den sanne Guds evige Ord, og i sin fornuft som i sin vilje skjenket hun Gud som åpenbarte seg full underkastelse og gav sin personlige tilslutning til hans åpenbaring. Ja, hun overgir seg i «troens lydighet» helt og holdent til Gud. 60 Derfor svarte hun engelen: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». Marias trosvei, her vi ser henne under bønn i nattverdssalen, har altså vært lenger enn de øvriges som er samlet der: Maria går «forut for» og også «foran» dem. 61 Pinsedagen i Jerusalem er blitt forberedt ikke alene ved korset, men tillike ved Bebudelsens øyeblikk i Nasaret. I nattverdssalen møtes Marias og Kirkens trosveier. På hvilken måte?
Blant dem som trofast kom sammen for å be i nattverdssalen og forberedte seg til å gå ut «verden over» (Mk. 16,15; kfr. Mt. 28,19; Joh. 20,21), etterat de mottok Den Hellige ånd, var det noen som var blitt kalt av Jesus litt etter litt, like fra begynnelsen av hans offentlige virksomhet i Israel. Elleve av dem var blitt innsatt som apostler, og dem hadde Jesus overgitt den sendelse som han selv hadde mottatt av Faderen: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere». (Joh. 20,21) Dette hadde han sagt apostlene etter oppstandelsen. Førti dager senere, før han vendte tilbake til Faderen, hadde han tilføyet: «Men den hellige ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner, ? like til jordens grenser» (kfr. Ap.gj. 1,8). Dette oppdrag til apostlene begynner med det øyeblikk da de forlater nattverdssalen i Jerusalem. Kirken blir født og vokser nå ved det vitnesbyrd som Peter og de andre apostlene avlegger om Kristus den korsfestede og oppstandne (kfr. Ap.gj. 2,31-34; 3,15-18; 4,10-12; 5,30-32).
Maria har ikke mottatt direkte denne apostoliske sendelse. Hun befant seg ikke blant dem Jesus sendte ut i hele verden da han gav dem det oppdrag å gjøre alle folkeslag til disipler (kfr. Mt. 28,19). Derimot var hun til stede i nattverdssalen, hvor apostlene forberedte seg til å overta dette oppdrag i og med Sannhetens ånds komme: der var hun hos dem. I deres midte var hun «trofast i bønn» som «Jesu mor» (Ap.gj. 1,13-14), og det betyr: som Mor til den korsfestede og oppstandne Kristus. Og denne første kjerne av dem som i troen så «på Jesus som frelsens stifter» 62, var seg bevisst at Jesus var Marias Sønn og hun hans Mor, og at hun slik, like fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk av var et særlig vitne om Jesu mysterium, den hemmelighet som hadde tatt form og ble bekreftet for deres øyne ved korset og ved oppstandelsen. Kirken «skuet» altså fra første øyeblikk av Maria med Jesu øyne, slik den «skuet» Jesus med Marias øyne. Maria ble for Kirken den gang og for alltid et enestående vitne om Jesu barndomsår og om hans skjulte liv i Nasaret, fordi hun «gjemte på det alt sammen og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk. 2,19; kfr. 2,51).
Men innen Kirken den gang og alltid senere var og er Maria fremfor alt «salig .. som trodde»: hun var den første som trodde, som den første av alle. Fra bebudelsens og unnfangelsens øyeblikk av, da han ble født i stallen i Betlehem, fulgte Maria Jesus skritt for skritt i sitt moderlige troens pilegrimsliv. Hun fulgte ham alle år mens han levde sitt skjulte liv i Nasaret; hun fulgte ham også da den tid kom da de ytre sett levde adskilt fra hverandre, den gang han begynte å arbeide og undervise i Israel (kfr. Ap.gj 1,1); fremfor alt fulgte hun ham i erfaringen av Golgatas smerte. Nå, mens Maria ved Kirkens begynnelse oppholder seg i nattverdssalen sammen med apostlene, ble hennes tro, som var født av bebudelsens ord, bekreftet. Den gang hadde engelen sagt til henne: «Du skal unnfange og føde en sønn, og han skal du kalle Jesus. Han skal være stor ... og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans kongedømme ta ende». Hendelsene på Golgata ('Hodeskallen') hadde skjult dette løftet i et mørke; og likevel sluknet ikke Marias tro under korset. Også der var hun stadig den som (lik Abraham) holdt fast ved troen: «Mot alt håp satte han sitt håp» (Rom 4,18). Og se her: etter oppstandelsen hadde håpet avdekket sitt sanne ansikt, og løftet var begynt å bli virkelighet. Jesus hadde jo faktisk, før han vendte tilbake til Faderen, sagt til apostlene: «Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler ... Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende» (kfr. Mt. 28,19.20 ). Slik hadde han talt, han som ved sin oppstandelse hadde vist at han er seierherre over døden og har herredømmet over det riket som ifølge engelens ord «aldri skal ta ende».
27. Nå, i Kirkens første tid, ved begynnelsen av dens lange trosvei som tok til i og med Pinsebegivenheten i Jerusalem, var Maria sammen med alle dem som dannet kimen til det «nye Israel». Hun var midt blant dem, som det enestående vitne om Kristi mysterium. Og Kirken fortsatte med å være sammenmed henne i bønn og å «betrakte henne» samtidig «i lys av det menneskevordne Guds ord». Og slik skulle det vedbli for bestandig. Når Kirken alltid dypere «trenger inn i Inkarnasjonens opphøyede mysterium», tenker den jo da i dyp ærbødighet og fromhet også på Kristi Mor. 63 Maria hører da uadskillelig med til Kristi hemmelighet, og på den måten hører hun også med til Kirkens hemmelighet fra begynnelsen av, like fra den dag den selv ble født. Med til grunnlaget for alt det som Kirken er fra begynnelsen av, og som den fra generasjon til generasjon blant alle jordens folkeslag må bli, hører hun «som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse» (Luk. 1,45). Nettopp denne tro som Maria har, og som viser til at nå begynner Guds nye og evige pakt med menneskeheten i Jesus Kristus, denne heroiske tro «går forut for» Kirkens apostoliske vitnesbyrd og vedblir å være nærværende i Kirkens hjerte, skjult til stede som en særlig arv fra Guds åpenbaring. Alle som fra generasjon til generasjon tar imot Kirkens apostoliske vitnesbyrd, har del i denne hemmelighetsfulle arv og tar i en viss utstrekning del i Marias tro.
Elisabets ord: «Salig er hun som trodde», vedblir å være forenet med Maria også under selve Pinsebegivenheten. De ledsager henne gjennom alle tider overalt dit hvor kjennskapet til Kristi frelseshemmelighet utbrer seg ved det apostoliske vitnesbyrd og Kirkens tjeneste. På denne måte går Magnifikats løfte i oppfyllelse: Se, «fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg - hellig er hans navn» (Luk. 1,48-49). Erkjennelsen av hemmeligheten om Kristus leder jo til lovprisningen av hans Mor i form av en særlig dyrkelse av Gudefødersken. Men i denne dyrkelse er alltid lovprisningen av hennes tro innesluttet, fordi Jomfruen fra Nasaret ifølge Elisabets ord fremfor alt er blitt salig ved denne sin tro. Alle de som blant de forskjellige folkeslag og nasjoner på jorden i løpet av generasjonene troende tar imot hemmeligheten om Kristus, han som er det menneskevordne Ord og verdens Frelser, vender seg ikke alene med ærbødighet til Maria og går tillitsfullt til henne som til en Mor, men de søker tillike i hennes tro kraft for sin egen tro. Og nettopp denne levende deltagelse i Marias tro er det som kjennetegner hennes særlige nærvær i Kirkens pilegrimsliv som det nye Guds folk på hele jorden.
28. Konsilet uttaler om dette: «Maria .. har fått plass i hjertet av frelseshistorien. ... Derfor innebærer forkynnelsen og dyrkelsen av henne at hun kaller de troende til sin Sønn, til hans offer og Faderens kjærlighet». 64 På grunnlag av Kirkens apostoliske vitnesbyrd blir derfor Marias tro på en viss måte uopphørlig til Gudsfolkets tro på dets pilegrimsferd: til personers og menigheters tro, til kretsers og fellesskapers tro, til alle de forskjellige gruppers tro, slik de forefinnes innen Kirken. Det er en tro som blir formidlet med forstand og hjerte til samme tid; alltid på ny finner man den eller når frem til den gjennom bønnen. «Kristus ble unnfanget av Den Hellige ånd og født av jomfru Maria for gjennom Kirken slik å fødes og vokse i de troendes hjerter, og derfor vender Kirken i sitt apostolat med rette sitt blikk mot den mor som har født Kristus». 65
I dag da vi under dette troens pilegrimsliv nærmer oss slutten av det annet kristne årtusen, minner Kirken gjennom Det 2. Vatikankonsils lære om, hvorledes hun ser på seg selv, som «det ene Guds folk» som «har sin plass i hver enkelt av jordens nasjoner»; hun minner om den sannhet at «alle troende spredt over hele verden har fellesskap med hverandre i Den Hellige ånd» 66, så at man kan si at Pinsehemmeligheten stadig virkeliggjøres i denne enhet. Samtidig vedblir apostlene og Herrens disipler, blant alle jordens nasjoner, «trofast å komme sammen for å be, sammen med ... Maria, Jesu mor» (kfr. Ap.gj. 1,14). Idet de fra slekt til slekt er Kristi rikes tegn, som ikke er av denne verden, 67 er de seg også bevisst at de midt i denne verden må samle seg omkring den Konge som har fått folkene til arv (Salme 2,8), ham som Gud Herren har gitt «hans far Davids trone», slik at «han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).
Med denne tro, som særlig fra Bebudelsen av gjorde henne salig, er Maria i denne forventningens tid til stede i Kirkens sendelse, til stede i Kirkens gjerning som innfører hennes Sønns Rike i verden. 68 Dette Marias nærvær finner i dag som i hele Kirkens historie mangfoldige uttrykksformer. Det har også et mangesidig virkningsområde: gjennom de enkeltes tro og fromhet, eller gjennom tradisjoner som blir båret av de kristne familier eller «huskirker», av sognemenigheter og misjonsforeninger, av ordensfellesskap og bispedømmer, eller gjennom den kraft som stråler ut og kaller fra de store helligdommer, hvor ikke bare enkelte grupper fra omegnen eller annetsteds fra, men undertiden hele nasjoner og kontinenter, søker hen for å møte Herrens Mor, møte henne som er salig fordi hun trodde, og som er den første blant de troende og derfor er blitt Immanuels Mor. Dette er et kall som utgår fra Palestinas jord, alle kristnes åndelige hjemland, fordi det er verdens Frelsers og hans Mors hjemland. Dette er kallet fra så mange kirker som den kristne tro gjennom århundrene har reist i Roma og over den ganske jord. Dette er også budskapet fra steder som Guadalupe, Lourdes, Fatima, og fra alle de andre i de forskjellige land, og blant disse - hvordan skulle jeg kunne unngå å tenke på det! - befinner også Jasna Gora seg, dette hellige sted i mitt hjemland. Man kunne tale om en egen troens og den marianske fromhets «geograf i» som omfatter alle disse steder med deres helt spesielle pilegrimsnatur, dit Guds folk søker hen for å møte Guds Mor og for i hennes moderlige nærvær å bli bestyrket i sin egen tro - hos henne «som trodde». I Marias tro ble jo allerede ved Bebudelsen, og så endegyldig under korset, denne indre bolig (kfr. Joh. 14,1; 2. Kor. 5,1) gjenåpnet for mennesket, hvor den evige Far kan velsigne oss «med alle åndelige gaver» (Ef. 1,3): «den nye og evige pakts» bolig. 69 Denne bolig forblir å finne i Kirken, som i Kristus er «som et sakramente, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet». 70
I den tro som Maria ved Bebudelsen bekjente som «Herrens tjenerinne» og som hun stadig «går foran» Guds folk med på dets pilegrimsferd, streber Kirken uten opphold mot det mål å «samle hele menneskeheten ... under hodet, Kristus, i Åndens enhet». 71
