1. del: Maria i Kristi hemmelighet
1. Full av nåde
7. «Velsignet et han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver» (Ef. 1,3). Disse ord fra Efeserbrevet åpenbarer Guds evige plan, Faderens frelsesplan for menneskene i Kristus. Det er en universell plan som gjelder alle mennesker, skapt som de er i overensstemmelse med Guds bilde og slik at de ligner ham (kfr. l. Mos. l,26). Slik alle «i begynnelsen» (kfr. l. Mos 1,1; Ef. l,4) er omfattet av Guds skapende virksomhet, omfattes de også i evighet av den guddommelige frelsesplan som helt og holdent må åpenbare seg frem til «tidens fylde» da Kristus kommer igjen. For «i ham» - slik lyder de følgende ord i Efeserbrevet - har den Gud som er «vår Herre Jesu Kristi Far» «utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus, hans nådes herlighet til lov og pris - den nåde som han har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær, for i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod, gjennom ham er våre misgjerninger tilgitt». (Ef. 1,4-7)
Den guddommelige frelsesplan som er blitt åpenbart oss ved Kristi komme, består til evig tid. Den er også ifølge Efeserbrevet og andre Paulusbrev til evig tid forbundet med Kristus. Den omfatter alle mennesker, men tildeler likevel den «kvinne» en helt særskilt plass som er Mor til ham som Faderen overgav frelsesverket. 19 Det 2. Vatikankonsil skriver: «I dette lys skimter vi henne allerede på profetisk vis i det løfte som ble gitt våre stamfedre etter syndefallet, om seier over slangen (kfr. 1. Mos. 3,15). Hun er likeledes den jomfru som skulle bli fruktsommelig og føde en sønn med navn «Immanuel», ifølge Jesajas ord (kfr. 7,14)». 20 På denne måte forbereder Det gamle testamente den «tidens fylde», da Gud vil sende sin sønn «født av en kvinne, ... for å gi oss en plass som sønner» (Gal. 4,4-5). Guds Sønns komme til verden er den begivenhet som blir skildret i de første kapitler av Lukas- og Matteusevangeliet.
8. Ved denne begivenhet, engelens budskap, blir Maria endegyldig innført i Kristi hemmelighet. Dette finner sted i Nasaret i en konkret historisk situasjon for Israel, det folk som Guds løfter fremfor alt gjelder. Guds sendebud sier til jomfruen: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» (Luk. 1,28) Maria «ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen» (Luk. 1,28): Hva alle disse uvanlige ordene vel måtte bety, særlig uttrykket «du nådefylte» (kecharitomene), 21 (tysk:»Du benådede»).
Når vi sammen med Maria vil tenke over disse ordene og fremfor alt over uttrykket «du nådefylte» (NO 1978: «du som har fått nåde»; lat. : «gratia plena», ital.: «piena di grazia» = «full av nåde»), kan vi finne et svært givende tilknytningspunkt for det nettopp i Efeserbrevet på det ovenfor anførte sted. Når jomfruen fra Nasaret etter det himmelske sendebuds budskap tilmed blir kalt «Velsignet er du fremfor alle kvinner» (kfr. Luk. 1,42), så har det sin forklaring i den velsignelse som «Gud vår Far» «gjennom Kristus .. fra sin himmel (har) velsignet oss med». Han har «velsignet oss med alle åndelige gaver», og dette tar sikte på alle mennesker og inneholder hele den altomfattende «fylde» («med enhver velsignelse»), slik den springer frem av den kjærlighet som i Den Hellige Ånd forener Sønnen, som er av samme vesen som Faderen, med sin Far. På samme tid er det en velsignelse som gjennom Jesus Kristus blir utgytt over menneskeslektens historie like til dens ende, og over alle mennesker. Men Maria blir fylt av denne velsignelse i et helt særskilt og enestående omfang. Elisabet hilser henne jo slik: «Velsignet er du fremfor alle kvinner».
Grunnen til denne dobbelte hilsen er derfor den, at i sjelen til denne «Sions datter» har i en viss forstand hele fylden av den «herlige nåde» tilkjennegitt seg som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Guds sendebud hilser jo Maria som «Du nådefylte». Han kaller henne så, som er dette hennes sanne navn. Han kaller ikke henne han taler til ved det navn som hun eier blant menneskene: «Mirjam» (=Maria), men med dette nye navn: «Du nådefylte». Hva betyr dette navnet? Hvorfor kaller erkeengelen jomfruen fra Nasaret nettopp på denne måte?
I Bibelens språk betyr «nåde» en særlig gave, som ifølge Det nye testamente har sin kilde i Guds eget trefoldige liv, hos den Gud som er kjærlighet (kfr. 1. Joh. 4,8). Denne kjærlighets frukt er den «utvelgelse» som Efeserbrevet taler om. Fra Guds side er denne «utvelgelse» hans evige vilje til i Kristus å redde menneskene ved å la dem ha del i hans eget liv (kfr. 2. Pet. 1,4): det er den redning å få del i det overnaturlige liv. Virkningen av denne evige gave, denne nåde at mennesket blir utvalgt av Gud, er som en kime av hellighet eller liksom en kilde som sprudler frem i menneskets sjel som selve Guds gave, og som beliver og helliger de utvalgtes liv gjennom nåden. På denne måte går denne «velsignelse» i oppfyllelse, og blir det til virkelighet som sies, at Gud har «velsignet oss med alle åndelige gaver», dette «å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus», i ham som fra evighet av er Faderens «elskede Sønn» (kfr. Gal. 4,4; Mk. 9,7; Joh. 3,16; Ef. 1,6).
Når vi leser at engelen sier til Maria: «Du nådefylte», da lar sammenhengen her i evangeliet oss forstå, nettopp fordi gamle åpenbaringer og løfter flyter sammen i det, at det her er tale om en helt særskilt «velsignelse» blant alle de «åndelige velsignelser i Kristus». Hun, den «nådefylte», er i Kristi hemmelighet tilstede allerede «før verdens grunnvoll ble lagt», nærværende som den som Faderen har «utvalgt» som sin Sønns Mor og som også Sønnen har utvalgt sammen med sin Far, idet han fra evighet av skjenket henne hellighetens Ånd.
Maria er på en særlig og egenartet måte forbundet med Kristus. På særlig og egenartet måte er hun samtidig elsket i denne fra evighet av «elskede Sønn», i denne Sønn som er av samme vesen som Faderen, og i hvem hele den samlede, «herlige nåde» er sammenfattet. Samtidig er og forblir hun fullkomment åpen for denne gave «ovenfra» (kfr. Jak. 1,17). Som Konsilet lærer, «fremheves (Maria) blant Herrens ydmyke og fattige som med tillit venter og mottar frelsen av Ham». 22
9. Om nå også hilsenen og tiltalen «Du nådefylte» betyr alt dette, så gjelder de likevel i sammenheng med engelens budskap fremfor alt Marias utvelgelse som Mor til Guds Sønn. Men samtidig viser nådefylden hen på den samlede overnaturlige nådegave som Maria er i besittelse av fordi hun er utvalgt og bestemt til å være Kristi Mor. Når denne utvelgelsen er grunnleggende for virkeliggjørelsen av Guds frelsesplaner overfor menneskeheten, når utvelgelsen i Kristus fra evighet av og kallelsen til barnekårets verdighet gjelder alle mennesker, da er utvelgelsen av Maria fullkomment egenartet og en hendelse én gang for alle. Herav følger da også det enestående ved hennes stilling i Kristi hemmelighet.
Guds budbærer sier til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, 'den Allerhøyestes sønn' skal han kalles». Og når Maria, fortumlet over denne uvanlige hilsen, så spør: «Hvorledes skal dette kunne skje, jeg har jo ingen mann?», får hun fra engelen en bekreftelse og en tydning av de foregående ord. Gabriel sier til henne: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk. 1,35).
Bebudelsen er altså åpenbaringen av inkarnasjonens hemmelighet ved begynnelsen av dens jordiske virkeliggjørelse. Den frelsende hengivelse, hvori Gud gir seg selv, sitt guddommelige liv, og dette i en viss forstand til hele skaperverket og umiddelbart til mennesket, når i inkarnasjonens hemmelighet et høydepunkt. Denne hemmelighet er jo i sannhet den høyeste av alle nådegaver innenfor menneskenes og kosmosets historie. Maria er «full av nåde», fordi det guddommelige Ords inkarnasjon, Guds Sønns forening med menneskenaturen i én person (uhio hypostatica) virkeliggjøres og fullbyrdes nettopp i henne. Som Konsilet sier det, er Maria «mor til Guds Sønn og dermed Faderens høyest elskede datter og Den Hellige Ånds tempel, og en så stor nådegave stiller henne langt foran alle de øvrige skapninger i himmelen og på jorden» 23.
10. Der hvor Efeserbrevet taler om «hans nådes herlighet til lov og pris», den nåde som Gud Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær», tilføyer det: «for i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod» (Ef. 1,7). Ifølge den lære som Kirken har formulert i høytidelige dokumenter, viste denne «herlige nåde» seg overfor Guds Mor den, at hun «ble løskjøpt på særlig opphøyet vis» 24. I kraft av den elskede Sønns rike nåde og «av hensyn til Sønnens (frelsende) fortjeneste» - han ønsket jo å bli hennes Sønn - er Maria blitt bevart for ursyndens arv 25. På denne måte tilhører hun fra sin egen unnfangelses første øyeblikk av, fra hennes jordiske eksistens av, Kristus; hun har andel i den frelsende og helliggjørende nåde og i den kjærlighet som utgår fra den «elskede Sønn», den evige Faders Sønn, som ved menneskevordelsen er blitt hennes egen Sønn. Derfor er det fullstendig sant at på nådens plan mottar Maria ved Den Hellige Ånd del i den guddommelige natur (kfr. 2. Pet. 1,4) og dermed livet fra Ham som hun selv, på det jordiske plan, har gitt liv til som Mor. Liturgien nøler ikke med å kalle henne «Din guddommelige Sønns datter», 26, og å hilse henne med de ord som Dante Alighieri legger den hl. Bernhard i munnen: «Din Sønns datter». 27 Og fordi Maria mottar dette «nye liv» i en fylde som svarer til Sønnens kjærlighet til sin Mor og følgelig til det guddommelige moderskaps verdighet, kaller engelen henne ved bebudelsen «Du nådefylte».
11. Innenfor Den Helligste Treenighets frelsesplan utgjør inkarnasjonens mysterium den overstrømmende oppfyllelsen av Guds løfte til menneskene etter syndefallet, etter den første synd hvis virkninger tynger hele menneskets historie på jorden (kfr. 1. Mos. 3,15). Men så skjer det: det kommer en Sønn til verden, kvinnens «ætt», som skal beseire syndens onde i selve dens rot: «Den skal knuse ditt (det er: slangens) hode». Som det går frem av protoevangeliets ord (1. Mos. 3,15), vil kvinnens Sønn først seire etter en hård kamp som vil strekke seg over hele menneskehetens historie. «Fiendskapet» som ble forkynt fra begynnelsen av, blir bekreftet i Johannes' åpenbaring, boken om Kirkens og verdens ytterste forhold. Her møtes vi på ny av «kvinnens» tegn; denne gang er hun «kledd i solen» (Joh.åp. 12,1).
Maria, det menneskevordne Ords Mor, blir stillet i sentrum av dette fiendskap, av denne kamp som ledsager menneskehetens historie på jorden og selve frelseshistorien. I denne stilling er hun, som hører med blant «Herrens ydmyke og fattige, som ingen annen innenfor menneskeslekten bærer av denne «nådes herlighet» som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Og denne nåde bestemmer den ekstraordinære storhet og skjønnhet i hele hennes liv og måte å være på. Slik står Maria for Guds åsyn, og også for hele menneskeheten, som det urokkelige og ukrenkelige tegn på den utvelgelse Gud foretar ifølge Paulus' brev: «I ham (Kristus) har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt .. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg» (Ef. 1,4.5) Denne utvelgelse er mektigere enn enhver erfaring av det onde og av synden, enn av hele dette «fiendskap» som menneskets historie er kjennetegnet av. I denne historie forblir Maria et tegn på levende håp.
