Redemptoris Mater
FRELSERENS MOR
av Pave Johannes Paul II
Encyklika om Den Salige Jomfru Maria i pilegrimskirkens liv
Ærede brødre, kjære sønner og døtre, hilsen og apostolisk velsignelse!
Innledning
1. Frelserens Mor har en helt spesiell plass innenfor Guds frelsesplan. For «da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet Loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av Loven, ja, for å gi oss en plass som sønner. Og beviset på at dere er hans sønner, er at Gud har inngydt sin Sønns Ånd i våre hjerter, hvor den roper: «Abba! Far!» (Gal 4,4-6)
Med disse ord av apostelen Paulus som Det 2. Vatikankonsil tar frem ved begynnelsen av sin fremstilling av Den Salige Jomfru Maria 1, vil også jeg innlede mine overveielser om Marias betydning i Kristi hemmelighet og om hennes aktive og forbilledlige nærvær i Kirkens liv. Disse ord feirer jo i en felles lovprisning Faderens kjærlighet, Sønnens sendelse, Åndens gave, kvinnen som fødte Frelseren, vårt guddommelige barnekår - og alt dette innenfor hemmeligheten «tidens fylde». 2
Denne «fylde» angir det fra all evighet av bestemte øyeblikk, da Faderen sendte sin Sønn, «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh 3,16). Den viser hen til den salige time, da «Ordet», som «var hos Gud», «ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss» (Joh 1,1.14), og ble vår bror. Den betegner det moment, da Den Hellige Ånd, som allerede hadde skjenket Maria fra Nasaret nådens fylde, formet Kristi menneskelige natur i hennes jomfruelige skjød. Den bestemmer det tidspunkt da selve tiden blir frelst og endegyldig blir til «frelsestid» ved at Den Evige trer inn i tiden, idet den tar fullt inn i seg Kristi hemmelighet. I liturgien hilser nemlig Kirken Maria fra Nasaret som sin begynnelse 3, fordi den i den hemmelighet at hun ble unnfanget uten arvesynd, allerede ser avtegnet frelsens Påskenåde, foregrepet på dens mest fremragende medlem, og fremfor alt fordi den i inkarnasjonens hendelse finner Kristus og Maria uadskillelig forbundet med hverandre: Han som er hennes Herre og hode (kfr. Kol 1,18), og hun som ved det første «Fiat» («Det skje meg ...», Luk 1,38) innen Den nye pakt er et forbilde på Kirkens oppgave som Brud og Mor.
2. Styrket av Kristi nærvær vandrer Kirken innenfor tiden, foran, hen mot historiens fullendelse, og går sin Herre, som kommer, i møte. Men langs denne pilegrimsvei - det vil jeg gjerne fremheve nå med en gang - går Kirken den samme vei som også Jomfru Maria tilbakela, hun som «vandret således frem i tro og bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset». 4
Jeg vil gjerne ta frem disse tette og tankevekkende ord fra konstitusjonen «Lumen gentium», som i sin avsluttende del legger frem en inntrykksfull sammenfatning av Kirkens lære over temaet Kristi Mor, henne den dyrker som sin elskede mor og som sitt forbilde i troen, i håpet, og i kjærligheten.
Få år etter Konsilet ville min store forgjenger, Paul VI, på ny gripe ordet angående den hellige Jomfru Maria, idet han først i encyklikaen «Kristi Mor» og deretter i de apostoliske brev «Signum magnum» og «Marialis cultus» 5 la frem grunnlaget og kriteriene for den spesielle dyrkelse som Kristi Mor mottar i Kirken, og dessuten de forskjellige former av Mariafromhet - i liturgien, i folkelivet, i privatlivet -, slik de tilsvarer vår tros Ånd.
3. Den omstendighet som nå driver meg til å gripe ordet vedrørende dette tema, er blikket fremover mot det allerede nære år 2000, hvor totusenårsjubileet for Kristi fødsel samtidig leder våre øyne hen til hans Mor. I de senere år har det meldt seg forskjellige røster som har vist til den gode anledning dette gir til å la dette minnet foregås av et lignende jubileum viet feiringen av Marias fødsel.
Og faktisk er det jo så, at om det enn ikke er mulig å fastslå et nøyaktig tidspunkt for når Maria ble født, er Kirken likevel alltid klar over at Maria viste seg på frelseshistoriens horisont forut for Kristus. 6 Det er jo en kjensgjerning at idet den endegyldige «tidens fylde» rykket nærmere, hva jo vil si: ved Immanuels frelsende komme, levde hun som fra evighet av var bestemt til å være hans Mor, allerede her på jorden. Denne hennes tilstedeværelse allerede før Kristi komme, kommer hvert år til uttrykk i Adventsliturgien. Når man altså sammenligner de år som bringer oss nærmere slutten av det annet årtusen etter Kristus og begynnelsen av det tredje, med hin gamle historiske venting på Redningsmannen, blir det til fulle forståelig at vi i den nærværende tid gjerne vil vende oss på en særskilt måte til henne som i Adventsforventningens «natt» begynte å lyse som den sanne «morgenstjerne» (Stella matutina). Som kjent stiger morgenstjernen sammen med «morgenrøden» frem forut for soloppgangen. Slik trådte også Maria frem forut for Frelserens komme, og det betyr: Forut for «rettferdighetens sols» oppgang i menneskeslektens historie. 7
Hennes tilstedeværelse i Israel - så uanselig at den forble nesten aldeles skjult for hennes samtid - lyste strålende klart frem for den evige Gud som hadde forenet denne skjulte «Sions datter» (Sef. 3,14; Sak 2,14) med den frelsesplan som omfatter menneskehetens samlede historie. Vi kristne som vet at Åpenbaringens og troens sentrale virkelighet er selve den plan som Den Guddommelige Treenighets forsyn har, fornemmer derfor mot slutten av det annet årtusen med rette nødvendigheten av å fremheve Kristi Mors enestående nærvær i historien, fremfor alt i disse siste år frem mot året 2000.
4. Alt dette forbereder Det 2. Vatikankonsil oss på når det i sin lære presenterer Guds Mor «i Kristi og Kirkens mysterium». Er det nemlig så at «menneskets mysterium (ikke) finner sin sanne betydning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium» - slik dette Konsil forkynner 8 -, da må man på en helt særskilt måte anvende dette prinsipp på denne usedvanlige «menneskeslektens datter», på hin usedvanlige «kvinne» som ble Kristi Mor. Bare i Kristi hemmelighet avklares fullt og helt hennes egen hemmelighet. Og det er forøvrig slik Kirken fra begynnelsen av har forsøkt å se det. Inkarnasjonens hemmelighet har tillatt den å stadig dypere gjennomtrenge og klargjøre hemmeligheten om det inkarnerte Ords Mor. Konsilet i Efesus (431 e. Kr.) hadde en avgjørende betydning for denne utdypelse. Det var jo i løpet av dette konsil at sannheten om Marias guddommelige moderskap, til de kristnes store glede, høytidelig ble bekreftet som Kirkens trossannhet. Maria er Guds Mor (=Theotokos) fordi hun ved Den Hellige Ånds virke i sitt jomfruelige skjød unnfanget og gav Jesus Kristus, Guds Sønn, til verden, han som er av samme vesen som Faderen. 9 For «han, Guds Sønn, (som) fødtes av jomfru Maria, (og) ble ? virkelig en av oss» 10, ble menneske. Med Kristi hemmelighet som hjelp lyser altså hemmeligheten om hans Mor strålende frem på Kirkens troshorisont. Dogmet om Marias guddommelige moderskap var i sin tid for konsilet i Efesus, og er det stadig for Kirken, et tegn som bekrefter dogmet om inkarnasjonen, hvor det evige Ord i sin persons enhet i sannhet antar den menneskelige natur, uten å utslette den.
5. Når Det 2. Vatikankonsil fremstiller Maria i Kristi hemmelighet, finner det på denne måte også den vei, der den kan utdype erkjennelsen av Kirkens hemmelighet. Maria er jo som Kristi Mor forbundet med Kirken på en helt særskilt måte, «Kirken, som Herren har gjort til sitt legeme.» 11 Konsilteksten stiller betegnende nok denne sannhet om Kirken som Kristi legeme (ifølge Paulusbrevenes lære) nært ved siden av den sannhet, at Guds Sønn «er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria». Inkarnasjonens virkelighet finner liksom sin fortsettelse i Kirkens, Kristi legemes hemmelighet. Og man kan på den annen side heller ikke tenke på inkarnasjonens virkelighet uten med henblikk på Maria, det menneskevordne Ords Mor.
I de foreliggende overveielser vil jeg likevel fremfor alt peke på denne «troens pilegrimsvei» som den salige Jomfru gikk, og der hun «bevarte sin forening med Sønnen uten svik» 12 På denne måte får det «dobbelte bånd» som forbinder Guds Mor med Kristus og med Kirken en betydning for hele historien. Det gjelder her ikke bare den jomfruelige Mors livshistorie, hennes personlige trosvei og den «beste del» (kfr. Luk 10,42) hun har i frelseshemmeligheten, men også hele Gudsfolkets historie, alle deres historie som tar del i den samme vandring langs «troens pilegrimsvei».
Dette uttrykker Konsilet, idet det i et annet avsnitt slår fast at Maria «er gått foran» fordi hun ble» Kirkens forbilde ... , både når det gjelder troen, håpet og den fullkomne forening med Kristus» 13. Dette at hun «gikk foran» som forbilde eller modell referer seg til Kirkens innerste hemmelighet. Den virkeliggjør og fullfører sin egen frelsessendelse idet den - slik Maria - forener i seg Morens og Jomfruens egenskaper. Den er Jomfru, fordi den bevarer det troskapsord «den har lovet sin Brudgom» «purt og rent»; den blir også «selv mor: Ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv». 14
6. Alt dette fullbyrder seg i en omfattende historisk prosess og - for å si det slik - «langs en vei». «Troens pilegrimsvei» viser hen på den indre historie, så å si på «sjelenes historie». Men den er også menneskenes historie, underlagt forgjengeligheten som de er på denne jord, og føyet sammen innenfor den historiske prosess. I de følgende overveielser ønsker vi å samle oss først og fremst om den nåværende tid, den som i og for seg ennå ikke er historie, men som ikke desto mindre uavbrutt former den, også i frelseshistoriens betydning. Her åpner det seg et vidt rom, og midt i dette rom fortsetter Jomfru Maria «å gå i spissen for» Guds folk. Hennes uvanlige pilegrimsvei i troen er Kirkens faste holdepunkt, for de enkelte som for fellesskapet, for folkene og nasjonene, og i en viss forstand for hele menneskeheten. Det er i sannhet vanskelig å fatte og å måle dens fulle omfang.
Konsilet understreker at Guds Mor allerede er Kirkens eskatologiske fullendelse: «Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke (kfr. Ef. 5,27), kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å beseire synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria, som for hele de utvalgtes samfunn lyser som et forbilde på alle dyder». 15 Guds Sønns Mor vandrer ikke lenger langs troens pilegrimsvei: Herliggjort ved sin Sønns side i himmelen, har Maria allerede trått over grensen mellom å tro og å se «ansikt til ansikt» (l. Kor. 13,12). Men samtidig forblir hun i denne ytterste virkelighets fullendelse «Havets stjerne» (Maris Stella) 16 for alle dem som fremdeles vandrer troens vei. Når disse på de forskjelligste steder av sin jordiske eksistens løfter sine øyne opp til henne, gjør de det fordi «hun fødte en Sønn som Gud gjorde til den førstefødte blant mange brødre» (Rom. 8,29), 17 og også fordi hun «ved sin moderlige kjærlighet bidrar til å føde og oppdra» mange brødre og søstre. 18
