Samfunnets lover og moralens lover
"En må adlyde Gud fremfor mennesker" (Ap. gj. 5,29)
68 Som allerede nevnt flere ganger er et av de karakteristiske trekk ved angrepene mot livet i dag tendensen til å kreve dem juridisk legitimert som om det var rettigheter som staten i visse tilfeller skulle tilkjenne borgerne. Som en konsekvens av dette, følger også tendensen til å kreve disse rettigheter innfridd med sikker og fri hjelp av leger og helsepersonell.
Ofte blir den ufødtes eller den sterkt handicappedes liv ikke ansett for å være annet enn et relativt gode: ifølge en proporsjonalistisk tankegang eller ren kalkulasjon skulle dette godet sammenlignes og holdes opp imot andre goder. Videre antas det også at den eneste som kan gi en korrekt vurdering og dømme om godene som står på spill, er den som selv er konkret og personlig involvert; og som følgelig er den eneste som kan avgjøre handlingens moralske gehalt. Staten bør derfor av hensyn til samfunnets sameksistens og sosiale harmoni, respektere dette valget i den grad at man tillater abort og eutanasi.
Ved andre anledninger hevdes det at samfunnets lover ikke kan pålegge alle borgere å etterleve en høyere moralsk standard enn det borgerne selv anerkjenner og overholder. Følgelig skal loven alltid avspeile opinionens og folkeflertallets vilje, og i ekstreme tilfeller til og med tilkjenne dem retten til abort og eutanasi. Det hevdes videre at forbud mot og avstraffelse av abort og eutanasi vil føre til en økning i illegal praksis, denne vil være unndratt enhver kontroll fra samfunnets side og utføres under medisinsk sett uforsvarlige forhold. Spørsmålet reises også om hvorvidt det å holde fast på en lov som i praksis ikke kan håndheves, i lengden ikke vil undergrave lovverkets autoritet.
Endelig går de mest radikale synspunktene så langt som til å hevde at man i et moderne og pluralistisk samfunn må tilkjenne enhver person den fulle frihet til å disponere over eget liv og over det ufødte liv; det tilligger ikke loven å ta stilling til visse moralske valg, og enda mindre kan loven pålegge et bestemt syn til fordel for andre.
69 I alle fall er det i vår tids demokratiske kultur en utbredt oppfatning at et samfunns rettslige system skal begrense seg til å ta flertallets overbevisning til etterretning og godta denne. Den skal derfor gjenspeile det flertallet holder for moralsk riktig og faktisk praktiserer. Hvis man tror at en objektiv sannhet som deles av alle, de facto er uoppnåelig, så vil respekten for de enkelte borgeres frihet - som i et demokrati anses for å være de sanne herskere - fordre at det enkelte individs autonome samvittighet anerkjennes på det legislative nivå, og at man ut fra dette etablerer de normer som er uomgjengelig nødvendige for den sosiale sameksistens, og at man baserer seg på flertallets mening uansett hva denne måtte være. Følgelig fordres det også av enhver politiker at han eller hun i sitt politiske virke klart skiller mellom den private samvittighets og politikkens virkeområde.
Som et resultat av dette har vi to tilsynelatende diametralt motsatte tendenser. På den ene side enkeltindivider som krever en så stor personlig valgfrihet som mulig på moralens område, og som forventer at staten verken antar eller påbyr noe etisk direktiv, men begrenser seg til å garantere størst mulig plass for den enkeltes frihet med det eneste forbehold at den andres frihet og rettigheter ikke krenkes. På den annen side utøvere av offentlige og profesjonelle verv som forventes å se bort fra sine egne overbevisninger og stille seg til tjeneste for borgernes ønsker og behov slik de erkjennes og beskyttes av lovverket, og hvor eneste moralske kriterium for utøvelsen av disse funksjoner er det som loven fastsetter. Enkeltmenneskets ansvar forflyttes følgelig over til lovverket, og den personlige samvittighetens domene avskjæres fra det offentlige virkeområde.
70 Til grunn for disse tendensene ligger en etisk relativisme som er karakteristisk for en stor del av samtidens kultur. Mange betrakter denne relativismen som en forutsetning for demokratiet, fordi denne alene garanterer toleranse, gjensidig respekt og aksept av flertallsavgjørelser, mens moralnormer som anses for å være objektive og bindende, leder til autoritarisme og intoleranse.
Men nettopp problematikken omkring respekten for livet avdekker hvilke misforhold og motsetninger, fulgt av opprørende praktiske konsekvenser, som skjuler seg bak denne oppfatningen.
Det er sant at historien kan fremvise eksempler på forbrytelser gjort i "sannhetens" navn, men like graverende forbrytelser og fornektelser av friheten begås i den "etiske relativismes". Når et parlamentarisk eller folkeflertall forordner at det under visse betingelser er fullt lovlig å ta livet av ufødte mennesker, er ikke det da en "tyrannisk" avgjørelse med hensyn til de svakeste og mest forsvarsløse av alle skapninger? Der er universell enighet om å fordømme de kriminelle handlinger mot menneskeheten som vårt århundre sørgelig har fått erfare. Men opphører disse forbrytelser å være forbrytelser om de ikke begås av en skruppelløs tyrann, men legitimeres ved almen enighet?
Demokratiet må ikke opphøyes til å bli et substitutt for moral eller et universalmiddel mot umoral. Grunnleggende sett er demokratiet et "system", og som sådant et middel og ikke et mål. Demokratiets "moralske" verdi gis ikke automatisk, men avhenger av den moralske lov som demokratiet som ethvert annet menneskelig fellesskap er subjekt til. Med andre ord: dets moralske verdi avhenger av verdien av det mål som etterstrebes og de midler som benyttes for å nå dette målet. At der i dag er nesten almen universell enighet med hensyn til demokratiet som styringsform, er et positivt "tidens tegn", som Kirkens læreembete hyppig har fremholdt88. Men demokratiets verdi står og faller med de verdier det legemliggjør og fremmer. De grunnleggende og uomgjengelige verdier: menneskets verdighet, respekten for menneskets ukrenkelige og medfødte rettigheter, og erkjennelsen av det felles beste som mål og kriterium for det politiske liv står selvsagt fast og må ikke overses.
Til grunn for disse ligger ikke foranderlige flertallsavgjørelser, men bare erkjennelsen av en objektiv morallov - som i kraft av å være "naturlov" er innskrevet i menneskenes hjerter - som obligatorisk utgangspunkt for lovgivningen. Hvis denne skeptisistiske holdning, som er et resultat av tragisk formørkelse av den kollektive bevissthet, skulle lykkes i å reise tvil om morallovens fundamentale prinsipper, ville det demokratiske system i seg selv rystes i sine grunnvoller, og risikere å bli redusert til en ren mekanisme for å regulere ulike og motstridende interesser på fullstendig empirisk basis89.
Noen vil synes at selv denne funksjonen skulle verdsettes i mangel av noe bedre for å opprettholde fredelige forhold i samfunnet. Selv om man innrømmer dette standpunkt en viss sannhet, er det vanskelig å se hvordan demokratiet i seg selv, uten et normativt ankerfeste, skulle være i stand til å opprettholde en stabil fredstilstand. En fred som ikke bygger på respekten for personens verdighet og på solidariteten mellom alle folk, viser seg ofte illusorisk. Selv i demokratiske styresett reguleres interessene ofte til fordel for de mektigste siden de vet å forholde seg ikke bare på maktens nivå, men også når det gjelder utforming av konsensus. I en slik situasjon blir demokrati et tomt ord.
71 Det er derfor av avgjørende betydning for samfunnets fremtid og utviklingen av et sunt demokrati å gjenoppdage de essensielle medfødte menneskelige og moralske verdier som springer ut av sannheten om mennesket og uttrykker og ivaretar personens verdighet: verdier som intet individ, intet flertall, ingen statsmakt kan skape, modifisere, eller ødelegge, men som bare må godtas, respekteres og fremmes.
Følgelig er det behov for å finne tilbake til de grunnleggende elementer som forbinder samfunnets lover og moralloven, slik Kirken fremholder det, og slik deler av menneskehetens store juridiske tradisjoner fremstiller det.
Hensikten med det verdslige rettssystem er riktignok en annen enn moralloven, og samfunnets rettssystem har et mer begrenset sikte. Men "ikke på noe livsområde kan samfunnets lovgivning ta samvittighetens plass eller diktere normene for anliggender som ligger utenfor denne lovgivningens kompetanseområde"90, som er å sikre det felles beste ved å erkjenne og forsvare menneskenes fundamentale rettigheter, foruten å fremme fred og den offentlige moral91. Rettssystemets egentlige hensikt er å garantere ordnede sosiale forhold og sann rettferdighet, slik at alle "kan leve et liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte" (1. Tim. 2,2). Nettopp av denne grunn er det lovgivningens oppgave å forplikte seg på respekten for den enkelte borgers grunnleggende rettigheter; nemlig de som er medfødte og som enhver positiv rett må anerkjenne og garantere. Den første og fundamentale av disse er hvert enkelt uskyldig menneskes rett til liv. Mens offentlige myndigheter noen ganger kan velge ikke å sette en stopper for noe som - hvis det ble forbudt - ville volde større skade,92 kan de aldri tillate å legitimere noe som en individuell rettighet, som samtidig krenker andre personer idet de fratas den fundamentale retten til liv, selv om et flertall av befolkningen skulle gå inn for det. Den legale aksept av abort eller eutanasi kan ikke under noen omstendighet påberope seg respekten for egen eller andres samvittighet, nettopp fordi samfunnet har rett og plikt til å beskytte seg selv mot misbruket som skjer i samvittighetens navn og under påskudd av frihet.93
I encyklikaen Pacem in Terris understreker Johannes XXIII følgende: "For vår samtid består det almene vel først og fremst i en effektiv beskyttelse av den menneskelige persons rettigheter og plikter. Derav følger at statsstyrets fremste oppgave blir å sørge for at disse rettigheter blir anerkjent og respektert, at de harmoniserer innbyrdes, at de blir beskyttet og fremmet, slik at hver enkelt samtidig bedre kan oppfylle sine plikter. For 'enhver offentlig myndighets vesentligste oppgave er å beskytte den menneskelige persons egne ukrenkelige rettigheter, og gjøre det lettere for hver enkelt å oppfylle sine plikter'. Det vil da igjen si at dersom de offentlige myndigheter skulle underkjenne eller krenke menneskerettighetene, ikke bare misligholder de sine plikter, men deres forordninger mangler enhver rettskraft."94
72 Læren om nødvendigheten av en korrespondanse mellom samfunnets lover og moralens lover er også i overensstemmelse med Kirkens samlede tradisjon. Dette fremgår klart av Johannes XXIIIs encyklika: "Den autoritet som den åndelige orden krever, utgår fra Gud. Det vil da også si at dersom statens styre skulle utstede lover eller fremme påbud som stred mot den åndelige orden og dermed mot Guds vilje, kan ikke slike tiltak, hverken de utstedte lover eller de gitte fullmakter, bety noen moralsk forpliktelse;... I slike tilfelle går autoriteten i oppløsning, og den skammeligste urett trer i stedet."95 Dette er også St. Thomas Aquinas' klare lære: "Den menneskelige lovgivning får bare karakter av lov i den grad den er i samsvar med fornuften; hvorav følger at den har sin autoritet fra den evige lov. Men i den monn den avviker fra fornuften kalles den ond, mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold."96 Og igjen: "Enhver menneskelig lovgivning kan bare kalles lov i den grad den avledes av naturloven. Men hvis den på noen måte står i opposisjon til naturloven, kan den ikke med rette kalles lov, men er snarere en korrumpert utgave av den."97
Den første og mest umiddelbare anvendelse av denne læren angår menneskelig lovgivning som ikke gir akt på den grunnleggende retten til liv og som er kilde til alle andre rettigheter. Følgelig vil lover som godkjenner overlagt avliving av uskyldige mennesker ved abort eller eutanasi, stå i fullstendig motsetning til den ukrenkelige rett til liv som tilkommer hvert enkelt menneske; de fornekter følgelig prinsippet om alles likhet for loven. Det kan innvendes at det ikke gjelder for eutanasi, når den personen som er involvert er ved full bevissthet og selv anmoder om det. Men en statsmakt som legitimerer dette kravet og autoriserer utføringen av det, legaliserer en form for "selvmords-mord" som står i motsetning til det fundamentale prinsipp om absolutt respekt for livet og beskyttelsen av ethvert uskyldig liv. På denne måten bidrar staten til å svekke respekten for livet og åpner for handlemåter som bryter ned tilliten i sosiale forhold.
Lover som autoriserer og fremmer abort og eutanasi, står derfor i radikal motsetning ikke bare til den enkeltes beste, men også til det felles beste, og mangler følgelig autentisk juridisk gyldighet. Ringeakt for retten til liv er det som står i sterkest motsetning til fremme av det felles beste, ettersom det er å frata mennesker livet som samfunnet er til for å tjene. Følgelig vil et lands lovgivning som autoriserer abort og eutanasi nettopp derfor opphøre å være en sann lov av bindende moralsk karakter.
73 Av det følger at abort og eutanasi er kriminelle handlinger som ingen menneskelig lov kan gjøre krav på å rettferdiggjøre. Lover av denne art er man ikke forpliktet til å følge, tvert imot er der alvorlige og klare grunner til å motsette seg dem av samvittighetsgrunner. Fra Kirkens tidligste tid har den apostoliske forkynnelse minnet om de kristnes plikt til å adlyde de lovlig stadfestede offentlige myndigheter (kfr. Rom. 13,1-7; 1. Pet. 2,13-14), samtidig som man har formanet til at "en må adlyde Gud mer enn mennesker" (Apg. 5,29). I Det gamle testamente finner vi et talende eksempel på motstand mot uberettigede befalinger fra autoritetene, og det nettopp fordi liv var i fare. Da Farao hadde beordret at alle nyfødte guttebarn skulle drepes, protesterte de hebraiske jordmødrene. "Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen bød dem; de lot guttene leve" (2. Mos. 1,17). Man skal merke seg hva som var det dypeste motivet for jordmødrenes reaksjon: "jordmødrene fryktet Gud" (ibid.). Det er bare lydigheten mot Gud - som alene tilkommer den frykt som består i anerkjennelsen av hans absolutte herrevelde - som gir styrke og mot til å stå imot urettferdige menneskelige lover. Det er styrken og motet til dem som er beredt til å la seg fengsle eller falle for sverdet i vissheten om at det er dette som grunnfester "de helliges standhaftighet og tro" (Joh. Åp. 13,10).
Når det gjelder lover som i seg selv er urettmessige, som lover som tillater abort eller eutanasi, så er det aldri tillatelig å lyde dem, eller å "drive propaganda til fordel for en slik lov, eller stemme for den".98
Et særlig samvittighetsproblem kan oppstå når det dreier seg om parlamentarisk stemmegivning der man stemmer for en lov som er mer restriktiv når det gjelder å tillate abort enn eksisterende liberale lover. Slike saker er ikke sjeldne. Det er et faktum at mens der fortsatt er deler av verden hvor man har kampanjer for lover som favoriserer abort, ofte støttet av internasjonale organisasjoner, så er der i andre nasjoner voksende tegn på en fornyet refleksjon på området. Det gjelder ikke minst de land der man allerede har høstet de bitre fruktene av en liberal lovgivning. I det nylig nevnte tilfelle hvor det ikke er mulig å omgjøre eller fullstendig oppheve en pro-abortlov, så kunne en parlamentariker hvis personlige stillingtagen mot abort er vel kjent, støtte forslag som går ut på å begrense skaden av en slik lov og dermed bidra til å minske dens negative konsekvenser for opinionen og moralen i alminnelighet. Dette representerer ikke et utillatelig samarbeide med en urettferdig lov, men det er heller et legitimt og riktig forsøk på å begrense dens skadelige virkninger.
74 At urettmessig lovgivning vedtas fører ofte til konfliktfylte samarbeidssituasjoner for mennesker med rettskaffen samvittighet, ettersom de har rett til å reservere seg mot å delta i handlinger som er moralsk onde. Noen ganger kan valget være vanskelig; det kan føre til å måtte gi avkall på prestisjefylte posisjoner i yrkeslivet eller å måtte renonsere på et berettiget håp om avansement. Andre ganger kan utførelsen av handlinger som i seg selv er indifferente, eller for den del positive, og som er nedfelt i urettmessige lover, tjene til å beskytte liv som er truet. På den annen side kan man frykte at utførelsen av slike handlinger ikke bare vil vekke skandale og svekke den nødvendige opposisjon mot angrep på livet, men ytterligere bidra til å kapitulere for tillatelighetens mentalitet.
For å kaste lys over disse vanskelige spørsmål, er det nødvendig å gjenkalle de generelle prinsipper som gjelder for medvirkning til onde handlinger. Alle kristne, såvel som alle mennesker av god vilje, er kalt til, under plikt av samvittigheten, ikke å ta del i praksis som - selv om den er tillatt i lovverket - strider imot Guds lov. Fra et moralsk standpunkt er det aldri tillatt formelt å medvirke til det som er ondt. En slik medvirkning finner sted når en handling, enten ut fra sin natur eller ved den form den antar i en gitt situasjon, kan defineres som direkte deltagelse i et angrep på uskyldig menneskeliv eller som samtykke i den handlende persons moralsk onde intensjon. En slik medvirkning kan aldri rettferdiggjøres verken ved å påberope seg respekt for andres frihet eller ved å henvise til det faktum at det sivile lovverket tillater eller påbyr det. Ethvert individ har et moralsk ansvar for de handlinger det personlig utfører; ingen kan unntas fra dette ansvar, og det er på grunnlag av dette at hver enkelt skal dømmes av Gud (kfr. Rom 2,6; 14,12).
Å nekte å ta del i en urett er ikke bare en moralsk plikt, det er også en grunnleggende menneskerett. Var det ikke slik, ville mennesker kunne tvinges til å utføre handlinger som strider imot menneskets verdighet. Og menneskets frihet, hvis egentlige mål og mening er å orientere seg mot det sanne og det gode, ville derved bli radikalt skadelidende. Det som står på spill er en grunnleggende rettighet som, nettopp i kraft av å være rettighet, må anerkjennes og beskyttes av samfunnets lovgivning. Således må muligheten for å reservere seg mot å delta i behandlingens ulike faser: konsultasjoner, forberedelser og utføring av handlingene mot livet, garanteres leger, helsearbeidere og ledere for hospitaler, klinikker og helsesentra. De som reserverer seg av samvittighetsgrunner, må beskyttes mot å bli strafferettslig forfulgt, og også mot negative effekter på det legale, disiplinære, finansielle og profesjonelle plan.
"Du skal fremme" livet
"Du skal elske din neste som deg selv" (Luk. 10,27)
75 Guds bud lærer oss livets vei. De negativt formulerte moralforskrifter, det vil si de som erklærer valget av en bestemt handling for moralsk uakseptabelt, har en absolutt verdi på den menneskelige frihets område: de er gyldige alltid og overalt uten unntak. De viser at valget av visse handlemåter bryter radikalt med kjærligheten til Gud og med personens verdighet, skapt i Guds bilde. Derfor kan aldri et slikt valg gjøres godt igjen under henvisning til gode intensjoner eller konsekvenser. Det står i ugjenkallelig motsetning til enheten mennesker imellom, og det motsier menneskets grunnleggende bestemmelse om å orientere sitt liv mot Gud.99
I denne forstand har de negativt formulerte moralforskrifter en meget viktig positiv funksjon: Det ubetingede "nei" de fordrer, setter den absolutte grense som det frie menneske ikke kan tillate seg å gå under. Samtidig viser de til et minste felles ståsted som må respekteres og ut fra hvilket man forventes å uttale "ja" utallige ganger slik at det godes perspektiv gradvis vil utgjøre ens eneste horisont (kfr. Matt. 5,48). Budene, især de negative moralforskrifter, er begynnelsen og det første nødvendige trinn på reisen mot frihet. Som St. Augustin skriver: "den første frihet er å være fri fra å begå lovbrudd (...) som mord, ekteskapsbrudd, utukt, tyveri, bedrageri, helligbrøde og så videre. Når et menneske beslutter å la dette være - noe enhver kristen forplikter seg til - så har man begynt å løfte sitt hode mot friheten, men dette er bare frihetens begynnelse, det er ikke fullkommen frihet."100
76 Budet "du skal ikke slå i hjel" er dermed utgangspunktet for veien til sann frihet, som fører oss til aktivt fremme av livet, og fremme av holdninger og adferd som står i livets tjeneste. På denne måten utøver vi vårt ansvar overfor de personer som er oss betrodd, og vi viser i gjerning og i sannhet vår takknemlighet til Gud for livets store gave (kfr. Sal. 139, 13-14).
Skaperen har betrodd oss mennesker livet i vår varetekt og omsorg, ikke for at vi skal gjøre egenrådig bruk av det, men for at vi skal ta vare på det med visdom og sørge for det i kjærlig trofasthet. Paktens Gud har betrodd hvert menneskeliv til nesten, til ens brødre og søstre, ifølge loven om innbyrdes å gi og ta imot, å gi seg selv og være åpen for den andre. I tidens fylde da Guds Sønn ble menneske og gav sitt liv for oss, viste han oss omfanget, både i høyden og i dybden, av denne loven om innbyrdes gavmildhet. Ved den Hellige Ånds gave gir Kristus denne loven nytt innhold og mening, idet menneskene betros til hverandre. Ånden som bygger enhet i kjærlighet, skaper nye bånd av broderskap og solidaritet mellom menneskene, en sann avglans av den gjensidige "gi" og "ta imot" som er egen for Treenighetens mysterium. Ånden blir den nye lov som gir de troende styrke og vekker i dem ansvaret for å gi seg selv og ta imot andre som del av Jesu Kristi grenseløse kjærlighet.
77 Det er denne nye lov som gir ånd og form til budet "du skal ikke slå i hjel". For den kristne er det et absolutt imperativ til å respektere, elske og fremme alle brødres og søstres liv i overensstemmelse med Guds endeløse kjærlighet i Jesus Kristus. "At han gav sitt liv for oss - det er kjærlighetens kjennetegn. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre" (1. Joh. 3,16).
Budet "du skal ikke slå i hjel", også i dets positive uttrykk om å respektere, elske og fremme menneskelivet, forplikter ethvert menneske. Det gir gjenklang i den enkeltes samvittighet som et uutslettelig ekko av Gud Skaperens opprinnelige pakt med mennesket. Det kan erkjennes av alle i fornuftens lys og det kan overholdes takket være Åndens mysteriøse virke; Ånden som blåser hvor den vil (kfr. Joh. 3,8), og forener seg med og inspirerer alle mennesker på jorden.
Den tjeneste overfor vår neste som vi alle er kalt til, er en kjærlighetens tjeneste, som alltid vil beskytte og fremme nestens liv især når det er svakt eller truet. Det er ikke bare en personlig, men en sosial omsorg som vi må fostre: en omsorg for å fremme den ubetingede respekt for menneskelivet som fundament i et fornyet samfunn.
Vi oppfordres til å elske og ære hvert menneskeliv og å arbeide med mot og utholdenhet for at vår tid, som er merket av altfor mange tegn på død, endelig må stå frem som et vitnesbyrd om en ny livskultur, frukten av sannhet og kjærlighet.
