Abort, en himmelropende forbrytelse
"Du så meg den gang jeg var et foster" (Sal. 139,16)
58 Blant alle de forbrytelser som rettes mot livet, har provosert abort karakter av å være spesielt alvorlig og bedrøvelig. Det annet Vatikankonsil definerer abort sammen med spedbarnsdrap som en "himmelropende forbrytelse".54
Men i dag er alvoret i disse forbrytelser gradvis blitt svekket i mange menneskers samvittighet. Den utbredte aksept av abort som viser seg både i adferd og lovgivning, er et talende tegn på en dyp krise hvor den moralske dømmekraft i stadig mindre grad blir i stand til å skjelne mellom godt og ondt selv når det står om den fundamentale retten til liv. I en så alvorlig situasjon trenger vi mer enn noen gang mot til å se sannheten i øynene og kalle ting ved deres rette navn uten å bøye av for passende kompromisser eller fristes til selvbedrag. I så henseende er profeten svært kategorisk: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes. 5,20). Når det gjelder abort, er en ambivalent ordbruk utbredt, som f.eks. "svangerskapsavbrudd" som går i retning av å ville skjule handlingens sanne natur og dempe alvoret av denne i opinionen. Dette lingvistiske fenomen er uten tvil selv et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Men intet ord har makt til å forandre realitetene: provosert abort er, uansett ved hvilket middel, overlagt og direkte avliving av et menneske i den tidligste fase av dets eksistens mellom unnfangelse og fødsel. Det moralske alvor som hefter ved provoserte aborter, trer klart frem når vi erkjenner at det dreier seg om å ta liv, og tar omstendighetene i betraktning. Den som blir fjernet, er et menneske hvis liv nettopp er begynt; det vil med andre ord si det mest uskyldige menneske som tenkes kan. Ikke under noen omstendighet er dette mennesket å betrakte som en angriper, enda mindre som en urettferdig angriper! Han eller hun er svak, forsvarsløs, og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer. Det ufødte barn er totalt overgitt kvinnens beskyttelse som bærer barnet i sitt liv. Og likevel er det enkelte ganger nettopp moren som velger å be om å få barnet fjernet.
Det er sant at avgjørelsen om å ta abort ofte er av dramatisk og smertefull karakter, som når ønsket om å fjerne frukten av unnfangelsen ikke er av rent egoistiske grunner eller av bekvemmelighet, men av hensyn til viktige verdier som egen helse eller en rimelig livsstandard for familiens øvrige medlemmer. Noen ganger kan frykten for at barnet skal vokse opp under vanskelige forhold være nok til å synes at det var bedre om det ikke ble født. Imidlertid kan denne og lignende grunner - samme hvor alvorlige og dramatiske de er - aldri rettferdiggjøre den overlagte avliving av et uskyldig menneske.
59 Ved siden av moren befinner det seg også ofte andre personer som er med på å treffe avgjørelsen om abort. Det gjelder først og fremst barnets far som direkte kan presse kvinnen til abort, eller indirekte oppmuntre til det ved å la kvinnen stå alene med de problemer svangerskapet kan innebære:55 familien får derved et dødelig sår og profaneres i sin natur som kjærlighetens fellesskap og i sitt kall som "livets helligdom". Heller ikke kan man overse det press som kan komme fra familien i videre forstand og fra venner. Noen ganger er kvinnen utsatt for et så sterkt press fra omgivelsene at hun psykologisk sett føler seg tvunget til å ta abort: i slike tilfeller hviler det moralske ansvar tungt på dem som direkte eller indirekte utøver presset. Også leger og helsepersonell er ansvarlige når de stiller sin medisinske ekspertise til rådighet for å ta liv heller enn å fremme det.
Men ansvaret hviler også på lovgiverne som har fremmet og godkjent abortlover og det i en slik grad at det påligger ansvarlige i helsesektoren å sørge for at aborter skal kunne utføres. Et generelt og ikke mindre alvorlig ansvar ligger på dem som har bidratt til å fremme en uansvarlig holdning til seksualitet og til å svekke betydningen av moderskap, og videre, på dem som burde ha sørget for en effektiv familie- og sosialpolitikk som støtter opp under familien, især større familier og dem som har økonomiske vanskeligheter og problemer med oppfostringen. Endelig skal man heller ikke undervurdere det nettverk av medvirkende som omfatter internasjonale institusjoner, stiftelser og assosiasjoner som systematisk arbeider for legalisering og spredning av abort over hele verden. I så henseende blir abort noe mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført enkeltpersoner; abort antar en sosial dimensjon. Den er et ytterst alvorlig sår på samfunnet og kulturen, et sår som påføres av dem som skulle være samfunnets støtter og forsvarere. Som jeg skrev i mitt Brev til familiene, "vi står overfor en omfattende trusel mot livet: ikke bare det enkelte individs, men hele sivilisasjonens"56. Vi står overfor en "syndens struktur" som retter seg mot det ufødte menneskeliv.
60 Noen mennesker søker å rettferdiggjøre abort ved å hevde at det befruktede egget inntil et visst tidspunkt ikke kan anses for å være et personlig menneskeliv. Men faktisk er det slik at "fra det øyeblikk et egg er befruktet, er det et påbegynt liv som verken er farens eller morens, men et nytt menneskeliv med sin egen utvikling. Det vil aldri bli menneske hvis det ikke allerede var menneske. Dette har alltid vært klart ... og moderne genetisk forskning bekrefter det. Den viser at programmet for hva dette levende vesen skal utvikle seg til, fra første øyeblikk er fastlagt: en person, en individuell person med visse allerede bestemte karaktertrekk. Befruktningen er starten på et nytt menneskeliv med et utall muligheter - muligheter og kapasiteter som trenger tid, lang tid, for å finne sin plass og utfolde seg".57 Selv om sjelens eller åndens nærvær ikke kan konstateres ved empiriske data, så gir resultatene av forskning på det menneskelige embryo "en verdifull indikasjon på hvordan man ved fornuftens hjelp kan erkjenne et personlig nærvær fra det øyeblikk et nytt liv tar til: hvordan skulle et menneskelig individ ikke være en menneskelig person?"58
Videre er det som står på spill fra et moralsk standpunkt så viktig at bare muligheten for at man har med en menneskelig person å gjøre skulle være tilstrekkelig for å forby enhver inngripen som kunne føre til å avlive embryoet. Nettopp av denne grunn må resultatet av den menneskelige forplantning garanteres den ubetingede respekt som tilkommer mennesket i sin totalitet og legemlige og sjelelige enhet. Dette har Kirken alltid lært og fortsetter å lære uavhengig av alle vitenskapelige debatter og filosofiske forsikringer som læreembetet ikke uttrykkelig har forpliktet seg til: "Mennesket skal respekteres og behandles som en person fra befruktningsøyeblikket av; og skal fra samme øyeblikk tilkjennes menneskelige rettigheter hvor det uskyldige menneskes ufravikelige rett til liv er den fremste."59
61 Den hellige Skrift taler aldri om frivillig abort og inneholder følgelig ingen direkte og spesifikk fordømmelse. Men den viser en så stor respekt for mennesket i mors liv at budet "du skal ikke slå i hjel" som en logisk konsekvens må utvides til å gjelde også det ufødte barn.
Menneskelivet er hellig og ukrenkelig i ethvert øyeblikk av menneskets eksistens, inkludert den innledende fasen før fødselen. Helt fra mors liv av tilhører mennesket Gud som ransaker og kjenner det, som former og vever det med sine egne hender, og som vokter over det og ser, selv i et formløst lite foster, morgendagens voksne hvis dager er talte og hvis kall allerede nå er skrevet i "livets bok" (kfr. Sal. 139,13-16). Også her, som i tallrike andre bibelske tekster60, er mennesket allerede i mors liv personlig objekt for Guds kjærlighetsfulle og faderlige forsyn.
Som den kristne tradisjon fra begynnelsen til i dag viser, og som Troskongregasjonens erklæring om emnet tydeliggjør61, har abort alltid, klart og entydig, vært ansett for å være en etisk uhyrlighet. Konfrontert med den gresk-romerske verden hvor abort og spedbarnsdrap var utbredt, gikk den første kristne menighet både gjennom liv og lære radikalt ut mot de rådende vaner i samfunnet. Det viser som tidligere nevnt Didaché62. Blant de greske kirkefedre noterer Athanagoras at kristne anser de kvinner som mordere som tyr til abortive midler, fordi barn mens de er i mors liv "allerede står under det guddommelige forsyns beskyttelse"63. Blant de latinske forfattere bekrefter Tertullian: "å forhindre noen i å bli født er foregrepet mord; det gjør liten forskjell om man dreper en sjel som allerede er født eller dreper den ved fødselen. Han som en dag skulle bli et menneske, er menneske allerede."64
Gjennom kristendommens to tusen år lange historie har denne samme lære vært forkynt av kirkefedre og av Kirkens hyrder og lærere. Selv vitenskapelige og filosofiske diskusjoner om tidspunktet for når mennesket får sjel, har noensinne gitt opphav til tvil om det moralsk forkastelige ved abort.
62 Senere tids pavelige læreembete har bekreftet denne lære med styrke. I encyklikaen Casti Connubii især avviser Pius XI en angivelig rettferdiggjøring av abort.65 Pius XII utelukker all provosert abort; det vil si enhver handling som går i retning av å tilintetgjøre ufødt liv, "enten denne tilintetgjøringen er ment som et mål i seg selv eller et middel for å nå et mål".66 Johannes XXIII bekrefter på ny menneskelivets hellighet fordi det "like fra begynnelsen av involverer Guds virksomme skaperkraft".67 Som tidligere nevnt har Det annet Vatikankonsil fordømt abort med stort alvor: "Livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu. Både fosterdrap og barnemord er himmelropende forbrytelser."68
Kirkens disiplinære bestemmelser har like fra de tidligste århundrer fastsatt strafferettslige sanksjoner overfor dem som er skyldige i abort. Denne praksis er blitt bekreftet i ulike perioder selv om straffeutmålingen har variert. Kirkeretten av 1917 straffet abort med ekskommunikasjon.69 Den reviderte kirkeretten fastholder denne tradisjon når den erklærer at "en person som utfører en abort, pådrar seg automatisk ekskommunikasjon (latae sententiae)".70 Ekskommunikasjonen berører alle dem som begår forbrytelsen i visshet om hvilken straff den medfører, og inkluderer følgelig også dem uten hvis hjelp forbrytelsen ikke kunne vært utført.71 Ved å gjenta denne sanksjonen bekrefter Kirken at abort er en meget alvorlig og skadelig forbrytelse, og vil med det oppmuntre dem som gjør seg skyldig i den, til hurtig å søke omvendelsens vei. Kirkens hensikt med ekskommunikasjon er å bevisstgjøre om alvoret i visse synder, og fostre genuin omvendelse og bot.
Gitt en slik enstemmighet i Kirkens doktrinære og disiplinære tradisjon, kunne Paul VI erklære at denne tradisjon er uforandret og uforanderlig.72 Derfor, med den autoritet som Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere, og i enhet med biskopene - som ved flere anledninger har fordømt abort og som ved før nevnte konsultasjon har vist enstemmig enighet vedrørende denne doktrine til tross for at de er spredt over hele verden - erklærer jeg at provosert abort, det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avliving av et uskyldig menneske. Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.73
Ingen omstendighet og intet formål, ingen lov i hele verden kan noen gang tillate en handling som i sitt vesen er utillatelig fordi den står i motsetning til Guds Lov som er skrevet i menneskenes hjerter, er erkjennbar ut fra fornuften og forkynt av Kirken.
63 Denne moralske vurdering av abort må også anvendes på nyere former for inngrep på menneskelige embryoer, som, selv om målet i seg selv skulle være legitimt, medfører embryoets død. Det dreier seg om den eksperimentering på embryo som blir stadig mer utbredt innen biomedisinsk forskning og som i enkelte land allerede er legalisert. Selv om "man må anse inngrep på menneskelige embryoer som lovlige på betingelse av at de respekterer embryoets liv og integritet og ikke medfører urimelig risiko, men er ment å helbrede det, forbedre dets helsetilstand eller redde livet",74 så må det ikke desto mindre fastslås at bruk av menneskelige embryoer og fostre som objekt for eksperimentering er en krenkelse av deres verdighet som mennesker; de har rett til respekt på samme vis som barnet som allerede er født og enhver annen person.75
Denne moralske fordømmelse omfatter også prosedyrer som benytter levende menneskelige embryoer og fostre som "biologisk materiale" eller som organ- og vevleverandør for transplantasjoner ved behandlingen av enkelte sykdommer. Embryoer og fostre kan noen ganger være "produsert" ved in vitro-fertilisering spesielt med dette for øye. Å ta uskyldig menneskeliv selv om hensikten er å hjelpe andre, er en totalt uakseptabel handling.
Særlig oppmerksomhet må kreves ved den moralske vurdering av teknikker for prenatal diagnostikk som gjør det mulig å oppdage avvik hos det ufødte barnet på et tidlig tidspunkt. På grunn av disse teknikkenes kompleksitet er det nødvendig med en omhyggelig vurdering. Disse teknikkene er moralsk akseptable så sant de ikke innebærer en urimelig risiko for barnet eller moren, og har til hensikt å få i gang en tidlig behandling eller være en hjelp til å kunne ta imot barnet på forsvarlig vis. Men siden mulighetene for prenatal behandling fortsatt er begrensede, hender det ikke sjelden at disse teknikkene brukes med tanke på å sortere ut barn med visse avvik, og fører til selektive aborter i en eugenisk mentalitets tjeneste. En slik holdning er skammelig og alltid klanderverdig, ettersom den måler menneskelivets verdi ved "normalitetens" og det fysiske velbefinnendes parameter og følgelig også åpner veien for å legitimere spedbarnsdrap og eutanasi.
Det mot og den sinnsro som så mange av våre handicappede brødre og søstre viser når de opplever å bli akseptert og elsket, er et talende vitnesbyrd om hva som gir livet dets virkelige verdi og gjør livet, selv under vanskelige livsbetingelser, verdifullt for en selv og andre. Kirken er nær de ektefeller som med uro og lidelse aksepterer å ta imot sterkt handicappede barn. Hun er også takknemlig overfor alle de familier som gjennom adopsjon tar imot barn som er forlatt av sine foreldre på grunn av uførhet eller sykdom.
Eutanasiens tragedie
"Jeg bringer død, og jeg gir liv" (5. Mos. 32,39)
64 I livets siste fase befinner mennesket seg stilt overfor dødens mysterium. Som resultat av medisinske fremskritt og i en kulturell kontekst som ofte er lukket for det transcendente, får erfaringen av døden nye trekk. Gitt den utbredte tendens at livet verdsettes bare i den grad det bringer glede og velbehag, blir lidelsen et utålelig nederlag, noe man for enhver pris vil bli kvitt. Døden, som synes "meningsløs" når den brått avbryter et liv som enda hadde fremtiden og nye og interessante opplevelser foran seg, blir en "rettmessig befrielse" når livet anses for å være blottet for mening fordi det er fylt med smerte og bare kan imøtese større lidelse.
Når mennesket dessuten fornekter eller glemmer sin grunnleggende relasjon til Gud, blir det sin egen normgiver og målestokk og mener videre å ha rett til at samfunnet stiller muligheter og midler til rådighet slik at mennesket i fullstendig autonomi skal kunne bestemme over sitt liv. Denne tendens er især utbredt i den "utviklede" del av verden, oppmuntret som man der er av medisinens og teknologiens stadige fremskritt. Ved bruk av høyt sofistikerte systemer og utstyr er vitenskapen og den medisinske praksis i dag ikke bare i stand til å behandle kasus man tidligere stod maktesløse overfor, og til å redusere og fjerne smerte, men også til å understøtte og forlenge liv som er svært skrøpelig, til kunstig å gjenopplive pasienter hvis basale biologiske funksjoner plutselig er kollapset, og ved spesielle prosedyrer gjøre organer disponible for transplantasjon.
I denne kontekst blir fristelsen til å gjøre eutanasi tilgjengelig stadig større, det vil si fristelsen til å gjøre seg til herre over døden og fremprovosere den før dens tid er inne. Eutanasi kan fremstå som en "mild" måte å avslutte et liv på. Dette som kan se logisk og menneskelig ut ved første øyekast, er imidlertid meningsløst og inhumant. Dette er enda et alarmerende trekk ved den "dødens kultur" som først og fremst er utbredt i velstående samfunn og som er karakterisert av en utilitaristisk mentalitet som ser det voksende antall eldre og hjelpetrengende som en utålelig belastning. Disse lever ofte isolert i forhold til familie og samfunn, som på sin side nesten utelukkende organiserer sitt liv ut fra krav om størst mulig effektivitet og produktivitet; krav som fratar den uføres og arbeidsudyktiges liv enhver verdi.
65 For å gi en korrekt moralsk vurdering av eutanasi, er en klar definisjon nødvendig. Eutanasi i strikt betydning er forstått som en handling eller en unnlatelse som i seg selv er i stand til og har som intensjon å forårsake døden for derved å gjøre slutt på all lidelse. "Eutanasiens kriterier ligger følgelig i intensjonene og i de anvendte metodene."76
Man må skjelne eutanasi fra avgjørelsen om å avstå fra såkalt "aggressiv medisinsk behandling", det vil si visse former for medisinsk bistand som ikke korresponderer med den sykes faktiske situasjon, enten fordi den ikke lenger står i forhold til noe forventet resultat eller fordi den vil medføre store ekstra belastninger for pasienten og dennes familie. I slike situasjoner når døden er nær forestående og uomgjengelig, er det forsvarlig å "avvise behandlingsmetoder som bare fører til en usikker og tyngende forlengelse av livet, uten at man opphører å gi den normale pleie som den syke i slike tilfeller har behov for".77 Det er sikkert at det er en moralsk forpliktelse å ta vare på seg selv og å tillate seg selv å bli tatt vare på, men denne plikten må ta hensyn til den konkrete situasjon. Det vil si at man må avgjøre om de tilgjengelige behandlingsmetoder står objektivt i forhold til utsiktene til forbedring. Å avstå fra ekstraordinære eller uforholdsmessige tiltak er ikke ekvivalent til selvmord eller eutanasi, men uttrykker heller en aksept av de menneskelige betingelser foran døden.78
Moderne medisin retter økende oppmerksomhet mot "palliativ behandling" som søker å lindre lidelsen i sykdommens avsluttende fase og sørge for at pasienten har menneskelig støtte og ledsagelse. Blant de spørsmål som her reiser seg er rettmessigheten av å bruke smertestillende og beroligende midler når disse innebærer risiko for å forkorte pasientens liv. Man kan prise det mennesket som aksepterer lidelsen og velger å avstå fra smertestillende behandling for å være ved full bevissthet, og, hvis det er en troende, å ville ta del i Herrens lidelse. En slik "heroisk" adferd kan imidlertid ikke påhvile alle og enhver. Pius XII stadfestet at det er fullt tillatt å lindre smerte ved narkotiske medisiner selv når det fører til svekket bevissthet og forkortelse av livet, såfremt "det ikke eksisterer andre midler, og det under de gitte omstendigheter ikke forhindrer utførelsen av andre religiøse og moralske plikter".79 I slike tilfeller er ikke døden villet eller søkt selv om man vet at man kan fremskynde den: der er simpelthen et ønske om å mildne smerten effektivt ved å benytte de smertestillende midler medisinen rår over. Man må imidlertid "ikke berøve et døende menneske bevisstheten uten særlig vektig grunn":80 et døende menneske må få hjelp til å møte familiære og følelsesmessige aspekter omkring døden, og i full bevissthet forberede seg på det endelige møtet med Gud.
På denne bakgrunn, i overensstemmelse med mine forgjengere81 i læreembetet og i enhet med Den katolske kirkes biskoper stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avliving av et menneske. Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og som blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.82
Alt etter omstendighetene er denne praksis et onde på linje med selvmord eller mord.
66 Selvmord er alltid moralsk uakseptabelt på samme vis som mord. Kirkens tradisjon har alltid avvist det som et grunnleggende galt valg.83 Selv om visse psykologiske, kulturelle og sosiale betingelser kan forlede et menneske til å utføre en handling som så radikalt står i motsetning til hvert menneskes iboende trang til å ville bevare livet, og følgelig reduserer eller fjerner det subjektive ansvar; så er selvmord objektivt sett en alvorlig umoralsk handling. Det innebærer en fornektelse av kjærligheten til seg selv, og det krenker også forpliktelsene til å vise rettferd og barmhjertighet overfor sin neste, de fellesskap man er del av og overfor samfunnet i sin helhet.84 I sin dypeste grunn er selvmord en fornektelse av Guds absolutte herredømme over liv og død, slik Israels gamle visdom gir uttrykk for i denne bønnen: "For du har makt over liv og død, du fører et menneske ned til dødsrikets porter, og kan føre det opp derfra" (Visd. 16,13; kfr. Tob. 13,2).
Å støtte en person i intensjonen om å begå selvmord og hjelpe vedkommende å utføre det, såkalt "assistert selvmord", vil si å medvirke til og noen ganger aktivt utføre en utillatelig handling som aldri kan rettferdiggjøres selv om man blir bedt om det. St. Augustins kommentar er høyst relevant: "det er aldri tillatt å drepe en annen selv om han skulle ønske det, enda mer om han ba om det fordi han befant seg mellom liv og død og tryglet om hjelp til å befri sjelen fra de jordiske bånd i lengselen etter forløsning; ei heller er det tillatt om den syke ikke var i stand til å overleve."85 Men selv om motivet ikke skulle være selvisk vegring mot å bli belastet med ansvaret for et lidende menneske, må eutanasi likevel betegnes som falsk barmhjertighet, og da i en foruroligende "pervertert" utgave. Sann "medlidelse" ytrer seg i solidarisk deltagelse i nestens smerte, den dreper ikke det mennesket hvis lidelser man har tungt for å bære. Eutanasi blir enda verre om den utføres av dem som er de nærmeste og som forventes å ledsage et familiemedlem med tålmodighet og kjærlighet, eller av dem som i kraft av sin ekspertise nettopp burde vise omsorg selv i de mest smertefulle faser mot livets slutt.
Avgjørelsen om å foreta eutanasi blir desto mer alvorlig når den tar form av mord og rettes mot et menneske som verken har bedt om det eller gitt sin tilslutning. Toppen av vilkårlighet og urettferdighet er nådd når enkelte mennesker, som leger eller lovgivere, tiltar seg makten til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Igjen står vi overfor fristelsen i Edens have: å bli som Gud og "kjenne godt og ondt" (kfr. 1. Mos. 3,5). Gud alene har makten over liv og død: "Jeg bringer død og jeg gir liv" (5. Mos. 32,39; kfr. 2. Kong. 5,7: 1. Sam. 2,6). Men han gjør bare bruk av sin makt ifølge sin vise og kjærlighetsfulle plan. Når mennesket legger beslag på denne makten og utøver den etter sin egen meningsløse og egoistiske logikk, fører det uvilkårlig til urett og død. De svakes liv blir prisgitt de sterkere; i samfunnet går rettferdighetssansen tapt, og den gjensidige tillit som er fundamentet for enhver sann relasjon mennesker imellom, undergraves.
67 Helt annerledes er den kjærlighetens og sanne barmhjertighets vei som vår felles menneskehet trenger, og som troen på Kristus forløseren, som døde og oppsto igjen, stadig kaster nytt lys over. Det rop som stiger fra menneskets hjerte når det konfronteres med lidelse og død og fristelsen til å gi opp er nærliggende, er fremfor alt et rop om ledsagelse, medfølelse og støtte i prøvelsens tid. Det er en bønn om håp, når alt menneskelig håp er borte. Som Det annet Vatikankonsil minner oss om: "Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst" og likevel tar "hjertets instinkt (...) ikke feil når det avskyr og avviser personlighetens totale utslettelse og ugjenkallelige bortgang. Den evighetens sæd som vi bærer i oss, lar seg ikke helt føre tilbake til materien, og gjør derfor opprør mot døden".86
Den naturlige avvisning av døden og det gryende håp om udødelighet opplyses og fullbyrdes i kristentroen som både lover og tilbyr delaktighet i den oppstandne Kristi seier: Hans seier, som ved sin frelsende død har befridd mennesket fra døden, "syndens lønn" (Rom. 6,23), og gitt det sin Ånd, pantet på oppstandelsen og livet (Rom. 8,11). Vissheten om fremtidig udødelighet og håpet om den lovede oppstandelsen kaster nytt lys over lidelsens og dødens mysterium, og fyller den troende med ekstraordinær kraft til å stole fullt og fast på Guds plan.
Apostelen Paulus forklarer dette som noe radikalt nytt; en tilhørighet til Kristus som angår mennesket i alle livssituasjoner: "For ingen lever for seg selv alene, som heller ingen er alene med sin død. Lever vi, så lever vi for Herren, og dør vi, dør vi for Herren; i livet som i døden hører vi altså Herren til" (Rom. 14,7-8). Å dø for Herren vil si å se døden som det endelige uttrykk for lydighet mot Faderen (kfr. Fil. 2,8), idet man aksepterer "timen" som er villet og valgt av ham (kfr. Joh. 13,1) som alene er den som kan avgjøre når vårt jordiske liv er fullført. Å leve for Herren vil også si å erkjenne at lidelsen, selv om den er og forblir et onde og en prøvelse, alltid kan bli en kilde til det gode. Det blir den hvis den leves i den kjærlighet som er delaktighet i den korsfestede Kristi lidelser, og som er Guds frie gave og ens eget frie valg. Slik vil den som lever lidelsen i Herren, bli stadig mer likedannet med ham (kfr. Fil. 3,10; 1. Pet. 2,21) og nært forbundet med hans forløsningsverk (til beste) for Kirken og for menneskeheten87. Dette var Apostelens erfaring, og det er en erfaring som hvert lidende menneske er kalt til å gjenoppleve: "Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken" (Kol. 1,24).
