En tysk nettside tilknyttet en SSPX-menighet i Bayern har en omfattende biografi om fader Josef Heiss: H. H. Pfarrer Josef Heiss - der Fels in der Brandung, 6 Oktober 2024, Quelle: Kirche St. Joseph Memmingen. Nettsiden har nok detaljer til å virke meget troverdig, men også noen elementer som ikke uten videre passer inn med det lille vi har fra norske kilder (Norvegia Catholica, tidsskriftet St Olav). De er drøftet underveis i kronologien.
HEISS, Josef, født den 15. desember 1907 i Ottmannshofen bei Leutkirch i kongedømmet Württemberg i keiserdømmet Tyskland. Han var den åttende av ti barn. Han utdannet seg først til ostemaker. Tre av hans søstre hans ble nonner. Én dro på misjon til Afrika og to til Amerika. Den yngste var bare 13 år gammel da hun krysset Atlanterhavet for å gå i kloster. En annen bror ble prest, så fem av de ti barna valgte det religiøse liv.
En fremsynt eldre prest ga den unge Josef latintimer på søndager. Deretter begynte han på seminaret for sene kall i Aschaffenburg og fullførte gymnasieutdanning på internatskolen i Ehingen. Opptak til universitetsstudier i Tyskland forutsatte tre års «Arbeitsdienst» i Hitlerregimets regi. Derfor fullførte Josef Heiss studiene i teologi og musikk utenlands, i Salzburg i Østerrike. I 1938 ble han og flere medprester bestemt for Oslo bispedømme i Norge og presteviet i pilegrimskirken i Weggental i Württemberg. Han mottok alle syv ordinasjoner i løpet av tre dager: De fire mindre ordinasjoner den første dagen, subdiakonatet og diakonatet den andre, og presteordinasjonen den tredje dag, den 4. mai 1938. I denne nødsituasjonen tillot biskopen at interstitiene, intervallene som vanligvis observeres mellom ordinasjonene, ble utelatt.
[Kommentar: Den stedlige biskop, Joannes Baptista Sproll av Rottenburg, 1870–1969, var sannsynligvis den ordinerende biskop. Han var nazimotstander, og den 23. juli samme år ble han residens stormet og i august ble han bortvist fra sitt bispedømme og ført til et sted i Bayern der han levde under Gestapos tilsyn inntil det nazityske nederlag i 1945 – CTande.]
Etter sin «primiz» (første messe) i hjembyen, hvor det kom til represalier på grunn av flaggingen i denne anledning, gjaldt det å reise til Oslo så snart som mulig. Han var på plass i Norge senest høsten 1938.
1. oktober 1938 – 1939
Kapellan i Kristiansand
1939 – 15. august 1941
Kapellan i Oslo St. Olav
15. august 1941 – 1. februar 1945
Første sogneprest i Tønsberg – 15. august 1941 var dagen da St. Olav menighet ble opprettet, og favnet alle vestfoldsbyene med unntak av Larvik og Stavern.
Katolsk.nos gamle biografi opplyser at han reiste til Østerrike den 1. februar 1945.
[Den tyske nettsiden skriver mer detaljert. Og dersom den er korrekt kan ikke Heiss – blant annet på grunn av detaljen om byen Minsk som sovjetarmeen angrep og gjenerobret i juni/juli 1944 – ha vært i Norge i januar 1945. Derimot kan han godt fortsatt ha stått som Tønsbergs rettelige sogneprest en god stund etter at han forsvant eller ble ført bort derfra. Da kan det være mulig å forene opplysningene. C.Tande]
Da de tyske soldater ankom Norge, tiltrakk han seg deres oppmerksomhet under skriftemålet på grunn av sine tyskkunnskaper.
En polsk nonne forrådte hans tyske identitet, noe som førte til hans første internering i en konsentrasjonsleir.
Han ble senere sendt til en annen leir. Ved en anledning ble han dømt til døden og beordret til å hoppe fra fjerde eller femte etasje i en bygning. De dødsdømte måtte imidlertid først rydde unna sine forgjengeres døde kropper. Før hans tur kom, ble han slått bevisstløs med en stekepanne av en fremmed. Denne fremmede visste tydeligvis at han var prest. Han ble deretter fraktet fra leiren på en gjødselsvogn, og dermed overlevde han.
Da det ble kjent at han fortsatt var i live, lette SS etter ham. Han ble til slutt funnet og sendt til Minsk som soldat på Østfronten. Han rømte imidlertid med en russisk soldat. De tilbrakte tre dager og netter i et tre i den iskalde kulden.
Etter lange omveier ankom han Stockholm, hvor han oppsøkte biskopen [Johannes Erik Müller, bayersk tysk, 1877–1965, C.Tande]. Fra da av arbeidet han i den svenske diaspora i 18 år. Svenskene, selv om mange var protestanter, viste stor ærbødighet overfor presteskapet. Størrelsen på hans «sogn», Gotland, var omtrent på størrelse med delstaten Baden-Württemberg [det er sterkt overdrevet, C.Tande]. Søster Pasqualina Lehnert, som ledet pave Pius XIIs husholdning, forsynte misjonen i Sverige med store pakker som inneholdt kalker, paramenter og andre kirkelige nødvendigheter. [Den bayerske søster Pasqualina ledet på pavens vegne detn såkalte Magazzino som fra 1944 i stadig større skala hjalt rammede lokalkirker blant annet med slike ting. C.Tande]. En dag måtte de foreta en eventyrlig reise til en øy med isbryter for å feire jul med katolikkene der.
I 1956 vendte han frivillig hjem til kontinentet og besøkte sin bror i Rattenberg am Inn in Tyrol i Østerrike, som gjorde tjeneste som prest der. Han var i en kort periode utnevnt til sogneadministrator i Haisterkirch ved Bad Waldsee, og ble deretter sogneprest i Haslach i Rot an der Rot i Baden-Württemberg i Vest-Tyskland, hvor niesen hans styrte husholdningen hans fra 1960 og utover.
[Her utelates oversettelser av en god del detaljer fra hans virke i Haslach; det kan leses i den tyske kilde.]
Sogneprest Heiss ville fra dypet av sitt hjerte være en sann hyrde for sin flokk. Derfor ga han ikke etter for den økende undertrykkelse da han sta og bestemt nektet å feire den nye messe etter konsilet. Hvordan kunne en mann som allerede hadde utholdt så mye og erfart på nært hold hva det vil si å være et offer, bytte ut det hellige messeofferet i vår Herres messe med feiringen av et aftensmåltid?
[flere avsnitt utelatt]
I 1987 ble Josef Heiss tvangspensjonert fra sogneprestembedet i Haslach, og noe senere fikk han det hjerteinfarkt som han døde av den 18. mars 1988.
Han satte sin fulle lit til det spirende arbeidet til den franske erkebiskop Marcel Lefèbvre [den selvsamme som noe senere, den 2. juli 1988, ble erklært ekskommunisert grunnet bispevielser uten pavens mandat, C.Tande], hvis diakoner og prester hadde stått ham bi i menigheten de siste årene.