En av de 205 salige martyrene av Japan
Den salige Vincent Kaun [Caun] ble trolig født i 1579 i en fornem familie i Seoul i Korea, men under den japanske invasjonen av Korea i 1592-98 ble han tatt til fange og ført til Japan som krigsfange. Han ble overlevert til jesuittene for utdannelse. Han ble døpt i en alder av 13 år og tilbrakte de neste fire årene på jesuittenes seminar i Arima. Deretter var i tretti år kateket i Japan og Kina. Han ble utnevnt til å sammen med den salige jesuittpateren Johannes Baptist Zola grunnlegge en misjon i Korea.
Av en eller annen grunn dro Vincent alene til Beijing i Kina i 1612, for derfra tenkte han at han kunne trenge inn i det til da stengte Korea. Han gikk så langt som til Beijing og bodde der i flere år mens han prøvde å komme seg inn i sitt hjemland, men uten suksess. Mens han var i Kina, lærte han å snakke og skrive kinesisk. Han vendte tilbake til Japan og ble p. Zolas kateket. Han var spesielt verdifull i misjonsarbeidet, ikke bare blant japanerne, men også blant kineserne og koreanerne i landet.
I 1625 lyktes de japanske myndighetene endelig i å spore opp jesuittenes provinsial, den salige p. Frans Pacheco. Han ble forrådt av en av sine tidligere husverter, en frafallen kristen som var ute etter belønningen og håpet samtidig å oppnå distriktsguvernørens gunst, og han avslørte hvor Frans Pacheco bodde. Den 18. desember 1625 ble huset omringet av rundt 200 soldater, og det var umulig å slippe unna. Inne i huset fant soldatene Frans og hans to kateketer, de salige Paulus Shinsuki og Peter Rinshei, og i nabohuset fant de den salige legbroren Kasper Sadamatsu og en annen kateket, den salige Johannes Kinsako.
Jesuittene, kateketene, deres husverter og familiene deres ble alle arrestert og tatt med til Shimabara og kastet i et fangehull, der de måtte utholde vinterkulden og fuktigheten. Få dager etter at de kom dit, kom også Johannes Baptist Zola og hans kateket Vincent, som begge var arrestert den 22. desember 1625. Da guvernøren av Arima hørte at Vincent dyktig i kinesisk kalligrafi, ba han ham om å bli sin sekretær, men da Vincent nektet, ga guvernøren ordre om at han skulle tortureres. Han håpet at Vincent ikke bare skulle gi opp sin tro, men at han også ville akseptere tilbudet om å bli hans sekretær. Da torturen ikke lyktes, ga guvernøren opp og kastet Vincent tilbake i fengselet.
Mens de satt i fengselet, tok Frans Pacheco de fire kateketene opp i jesuittordenen som legbrødre (Societas Iesu - SJ), og han forvandlet gruppen med fanger, inkludert legfolkene, til en kvasimonastisk kommunitet med faste tider for å sto opp, for bønn og meditasjon. Selv om alle led under mangelen på mat og alle var uten privatliv og anstendige sanitære forhold, gjorde de likevel hver dag botsøvelser og fastet flere dager i uken. På denne måten håpet de å forberede og styrke seg for martyriet de var sikre på at ville komme. Deres tyngste byrde i de seks månedene fangenskapet varte, var at de ikke kunne feire messen og resitere breviaret. Selv rosenkransene var tatt fra dem.
Den 17. juni 1626 kom distriktsguvernøren tilbake etter et besøk hos shogunen, og han hadde med seg hans ordre om at fangene skulle drepes. Guvernøren sendte beskjed til Shimabara om at fangene skulle tas med til Nagasaki den 20. juni, og han sendte den samme ordren til Omura. De to fangene i Omura var den salige jesuittpateren Baltasar de Torres og hans kateket, den salige Mikael Tozò. De hadde blitt tatt den 20. mars 1626 i en liten landsby nær Nagasaki, og mens de satt i fengselet, tok p. Torres Mikael opp i Jesu Selskap som legbror. Fangene fra Shimabara, syv jesuitter og ni kristne, blant dem familiene som hadde huset Frans Pacheco i Kuchinotsu, ble ført til Nagasaki eskortert av femti soldater. Fangene fra Omura ble eskortert av tretti soldater. De to gruppene møttes den 20. juni på Martyrhøyden utenfor Nagasaki, hvor henrettelsene skulle finne sted. Jesuittene gledet seg over å se hverandre igjen og omfavnet hverandre for siste gang.
De første som skulle dø, var jesuittene. Guvernørene tok legfolkene til side og håpet at noen ville falle fra troen, og i strid med japansk skikk beordret han at det skulle plasseres tilstrekkelig ved på bålene slik at ofrenes lidelser ikke skulle bli forlenget. For han sa at en sakte død var for kriminelle, ikke fordi disse som døde for en sak de trodde på. Bålene ble tent på og innen femten minutter var alle jesuittene døde, alle med en bønn på leppene. Det var den 20. juni 1626.
Men det å se jesuittene dø, styrket bare de andre dømte kristne. Derfor ble de tatt med til et fengsel i Nagasaki, fast bestemt på å dø for Kristus. De ni legfolkene var de salige brødrene Mancius og Mattias Araki og de salige ekteparene Peter Araki Kobioje og Susanna Kobioje, Johannes og Katarina Tanaka og Johannes og Monika Naisen med sønnen Ludvig. De ble henrettet tre uker senere, den 12. juli. Mancius Araki døde av tuberkulose i fengselet den 8. juli, men hans lik ble brent sammen med de andre. Mennene ble brent levende, mens kvinner og barn ble halshogd.
Vincent ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 137 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».
De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Vincents minnedag er dødsdagen 20. juni. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.