Den hellige Tryfon av Petsjenga (1495-1583)

Den hellige Tryfon (Tryphon; ru: Trifon; Трифон) ble født som Metrofanes (ru: Mitrofan; Митрофан) i 1495 i byen Torzjok i Tver oblast i Russland. Han kom fra en prestefamilie og foreldrene oppdro sin sønn til gudsfrykt. Han elsket å besøke kirken, og han sang og leste i den. Fra sine tidligste år hadde han bestemt seg for å vie sitt liv til apostolisk arbeid og å dra til de hedenske samene og forkynne Kristi evangelium for dem, selv om han bare kjente dem gjennom beretningene han hadde hørt fra kjøpmenn som handlet med fisk.

En gang Metrofanes ba i skogen, hørte han en stemme som sa: «Tryfon [sic], dette er ikke ditt sted. Et tomt og tørst land venter på deg» (dette var lenge før han hadde mottatt tonsuren som munk og klosternavnet Tryfon). Han fulgte dette kallet og bestemte seg for å vie sitt liv til å forkynne for dem som ennå ikke hadde hørt om den Treenige Gud. En gang mellom 1520 og 1525 forlot han foreldrehjemmet og dro til Kolahalvøya ved kysten av Nordhavet (Barentshavet). Der bodde det hedenske samefolk som på den tiden ble regnet som halvville. Først lærte Metrofanes samene å kjenne under påskudd av handelsvirksomhet. Inspirert av eksempelet fra Solovetsk ønsket Trifon å omvende de lokale skoltesamene til kristendommen, og å vise hvordan troen kunne blomstre i de mest ugjestmilde land.

I flere år studerte han deres liv og hedenske skikker og lærte seg språket deres grundig. Først deretter begynte han å forkynne evangeliet for dem. Det er mulig at han i begynnelsen arbeidet alene, uten hjelp fra andre. I byen Kola, som omtales i krønikene allerede i 1264, var det allerede bygd et kapell for samene, men lenger opp elven Petsjenga fantes det verken kirker eller kapeller. Da han begynte å forkynne Guds ord, møtte samene ham med stor mistro. Han måtte gjennomgå mange prøvelser, vedvarende fiendskap og til og med fysisk mishandling. Opphisset av de hedenske sjamanene prøvde samene til og med å drepe ham.

Men Herren beskyttet sin tjener, som holdt ut i saktmodighet. Når ondskapen ble altfor kraftig, trakk han seg tilbake til fjellene, for så neste dag å forkynne like standhaftig. Til slutt ble samene rørt over hans underlige utholdenhet, ydmykhet, saktmodighet og avvæpnende ondskapsløshet. Det var nettopp hans uegennyttige kjærlighet til dem som var styrken i hans forkynnelse. Han befestet sin stilling, spesielt etter at han fikk selskap av den hellige munken og arkimandritten Theodoret (ru: Fjodorit; Фёдорит) fra klosteret på Solovetsk, som kunne samenes språk. Antallet samer som mottok evangeliets ord, økte stadig. Mange var klar til å motta dåpen, men Metrofanes kviet seg for å døpe dem, siden han ikke var prest, ikke engang munk. Det fantes heller ingen kirker å motta de nydøpte i.

Dette tvang Metrofanes til å dra til den hellige erkebiskop Makarios av Novgorod (1526-42) (senere metropolitt av Moskva), og han fikk hans velsignelse til å grunnlegge en kirke der oppe i nord viet til Bebudelsen. Fra Novgorod tok han med seg tømmermenn, som bygde kirken i løpet av kort tid, men det var ingen som kunne foreta vigslingen. Det gikk hele tre år uten at det kom noen prest fra Novgorod. I Kola, som da var en liten by rundt femten mil fra den nybygde kirken, fant Metrofanes i 1532 prestemunken Elias (Ilja), som ikke bare vigslet kirken og døpte mange samer som var kommet til troen, men han ga også Metrofanes den monastiske tonsuren og klosternavnet Tryfon. Det er uklart om han noen gang ble presteviet til hieromunk (prestemunk).

Ved Bebudelseskirken grunnla Tryfon i 1532 klosteret Den Livgivende Treenighet, hvor abbed Gurias (Gurij) ble utnevnt til superior. Snart samlet det seg et betydelig antall munker der, og innen tyve år var det vokst til et stort kloster. Det lå ved utløpet av elven Petsjenga i Murmansk oblast i Russland. Dagens bosetning Petsjenga (ru: Печенга; fi/sv: Petsamo; nordsamisk: Beahcán; skoltesamisk: Peäccam), 135 kilometer vest for Murmansk, vokste med tiden opp rundt klosteret. Petsjenga ble en del av Russland i 1533. Ved freden i Tartu i 1920 ble Petsjenga avstått til Finland og ble da kalt Petsamo. Området ble etter Andre verdenskrig igjen en del av Sovjetunionen.

Innbyggerne langs elven Petsjenga var skoltesamer eller østsamer. De anses for å være urinnbyggere på Kolahalvøya og er i dag bosatt i grensetraktene mellom Russland, Finland og Norge (Neiden i Sør-Varanger). De er hovedsakelig russisk-ortodokse. Det finnes anslagsvis 700 skoltesamer, hvorav rundt 400 kan snakke skoltesamisk.

Fattigdommen i klosteret var ekstrem. I 1556 reiste Tryfon sammen med abbed Gurias til Moskva, hvor tsar Ivan IV den Grusomme (f. 1530; 1547-84) ga dem sjenerøs hjelp og utstyrte klosteret rikt. Tryfon brakte møllesteiner til klosteret og bar dem femten mil. Han sa: «Det er bedre for meg å henge en møllestein rundt halsen enn å utgjøre en fristelse for brødrene gjennom dovenskap». I 1572 hadde klosteret i Petsjenga rundt femti munker og 200 legbrødre.

Hele sitt liv bygde Tryfon kirker, og til minne om den keiserlige sjenerøsiteten bygde han i 1565 en kirke viet til de hellige Boris og Gleb ved Pasvikelven (fi: Paatsjoki; ru: Patsojoki; Патсойоки) på grensen mellom Russland og Norge, rundt fire mil fra klosteret, og denne kirken eksisterer fortsatt. I de siste årene av sitt liv gikk han ofte fra klosteret og ut i ødemarken, til stedet for sin originale celle ved sideelven Manna til Petsjenga, to mil fra klosteret, hvor han bygde en kirke til minne om Guds Mors Dormisjon (Innsovning), og der i ensomheten tilbrakte han tiden i bønn. Her bestemte han også at han skulle begraves.

Noen av de nyomvendte samene begynte å gi penger til klosteret, andre ga det landområder, mens andre igjen flyttet dit for å arbeide for klosteret. De ble så fast forankret i den ortodokse tro at de neste 300 år var det ingen eksempel på at noen ble omvendt til en annen tro eller noen tegn på skisma mellom dem.

Før sin død ble Tryfon alvorlig syk. Han samlet sine disipler om seg, hegumen Gurias og noen av brødrene, og befalte dem ikke å sørge over hans død, men heller stadig komme ihu det Himmelske fedreland. Deretter mottok han kommunionen og begynte å gråte. Da spurte hegumenen ham: «Fromme far, du har forbudt oss å sørge over deg, men hvorfor gråter du selv?» Tryfon svarte: «En stor prøvelse vil komme over dette klosteret, og mange vil lide ved sverdet, men ikke la deres håp til Gud svekkes, brødre. Han vil ikke overlate synderes sverd til egen skjebne».

Tryfon døde den 15. desember 1583, 88 år gammel, etter å ha levd i Petsjenga i nesten seksti år. En lokal kult for ham begynte nesten umiddelbart. Han kom ofte sjømenn til hjelp når de var i nød på havet, og russiske sjøfolk ber tradisjonelt til Tryfon når de er i fare.

I 1590 ble klosterbygningene av tre og Dormisjonskirken plyndret og ødelagt av svenske tropper, og Tryfons disippel, den hellige Jonas, led martyrdøden sammen med femti andre munker og 65 legbrødre. Etter ordre fra tsar Theodor Ivanovitsj (1584-98) ble klosteret i 1619 flyttet til et tryggere sted i nærheten av byen Kola og gjenoppbygd der. På stedet for det opprinnelige klosteret ble en kirke bygd og gitt den hellige Tryfons navn. Over helgenens grav ble det bygd en kirke til ære for Herrens fremstilling i tempelet. Klosteret ved Kola ble nedlagt i 1764.

Tryfon viste seg en gang sammen med eldste Jonas til en syk munk som hadde brutt klosterregelen, og etter å ha formant ham, helbredet han ham. Det var andre tilfeller av munker som hadde begått den samme synd, og Tryfon ville da vise seg for dem og straffe dem med en eller annen sykdom, og når de så hadde angret, ville han helbrede dem.

Tryfons minnedag er 15. desember etter den julianske kalender, som tilsvarer 28. desember etter den gregorianske. Han minnes også sammen med Alle opplyserne av Karelia, som feires på lørdagen mellom 31. oktober og 6. november. Han er en av de helgenene i den ortodokse kirke som også minnes av katolikker som en felleskirkelig hellig, siden han var en av dem som spredte Frelsens budskap til nye folk. Han er skoltesamenes apostel. Han kalles «av Petsjenga», Petsjengskij (Печенгский), «av Kola», «Kolsk» eller Kolskij (Кольский). På finsk kalles han Pyhittäjä Trifon Petsamolainen (Kuolalainen).