Den hellige Makarios av Moskva (1482-1563)

Den hellige Makarios (Macarius; ru: Makarij; Макарий) ble født i 1482 i regionen rundt Moskva i Russland. Hans foreldres navn (i det minste hans mors monastiske navn) er kjent fordi han dediserte boken De store Menaion-lesningene til dem. Man mener at hans døpenavn var Mikael (ru: Mikhail). Rundt år 1500 ble Makarios munk i klosteret St. Pafnutios i Borovsk, hvor han suksessivt tjente som lektor, subdiakon, diakon og prest. Det var der Makarios lærte å mestre kunstarten ikonografi. Han er også kjent for å ha vært en sterk tilhenger av den hellige Josef av Volotsk (Iosef Volotskij) (ca 1439-1515) og hans disipler.

Den 15. februar 1523 utnevnte metropolitt Daniel av Moskva (1522-39) Makarios til rang av arkimandritt i Luzjetskijklosteret ved byen Mozjajsk i Moskva Oblast. Det var der Makarios ble kjent med storfyrst Basilios III (ru: Vasilij) av Moskva (1505-33), og han var en av de få klerikerne som støttet storfyrstens skilsmisse fra den ufruktbare Solomonia Saburova og velsignet hans andre ekteskap med Jelena Glinskaja.

Med støtte fra metropolitt Daniel og storfyrst Basilios III ble Makarios den 4. mars 1526 utnevnt til erkebiskop av Novgorod («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by. Der hadde erkebispesetet vært vakant i sytten år etter avsettelsen av den hellige Serapion I (1506-09; d. 1516). I Novgorod førte Makarios en pro-moskovittisk politikk. I 1533 og igjen i 1535 sendte han munken Ilja og andre på misjonsarbeid blant de finsk-ugriske folkene langs elven Neva, innsjøene Ladoga og Onega og opp til Kolahalvøya. Hans etterfølger i Novgorod, Theodosios (ru: Feodosij) (1542-51), sendte misjonærer til den samme regionen et tiår senere.

Mellom 1529 og 1541 ga Makarios og hans medarbeidere ut den første utgaven av sitt store verk, «De store Menaion-lesningene» (ru: Velikije Tsjetji-Minei; Великие Четьи-Минеи). Menaion (gr: Μηναίον) er navnet på de tolv bøkene, en for hver måned, som inneholder officiene for de ubevegelige festene i den bysantinske ritus. De tolv bindene er på i alt 27 000 sider. Makarios tilskrives også begynnelsen av Stepennaja Kniga (Степенная Книга) («Rangboken om kongelig genealogi»), som sporet tsar Ivan den Grusommes avstamming tilbake til en fiktiv bror av Caesar Augustus ved navn Prus. Han ledet dette arbeidet fra 1560 til sin død. Makarios skal også ha malt ikonene i den lille ikonostasen i katedralen St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom») i Novgorod.

I 1542 ble metropolitten av Moskva, Joasaf Skripitsyn (ru: Иоасаф Скрипицын) (1539-42; d. 1555/56), avsatt etter å ha falt i unåde. Makarios sikret seg støtte fra den mektige fyrsten Andreas Sjujskij (d. 1543), som sammen med sin fetter Ivan i praksis styrte Russland mens storfyrst Ivan IV den grusomme (1533-84; f. 1530; tsar fra 1547) var mindreårig, og den 16. mars 1542 ble han valgt til metropolitt av Moskva og hele Russland.

Mens Ivan var mindreårig og fyrstene Sjujskij var regenter, ble Makarios' forhold til bojardumaen stadig verre på grunn av hans konstante «sorg» over hoffmenns og kirkelige dignitærers vanære. Hans uavhengige tilbøyeligheter førte til en rekke forsøk på å avsette ham. Sommeren 1544 berget Makarios seg fra en sikker død i brannen som herjet i Kreml i Moskva. Tre år senere deltok han i fjerningen av Ivans slektninger på morssiden, familien Glinskij (Глинский), fra den russiske regjeringen.

Etter å ha blitt en av storfyrst Ivans nærmeste rådgivere, arrangerte Makarios hans kroning til tsar den 16. januar 1547. Knapt fire uker senere, den 13. februar, velsignet han tsarens første ekteskap med Anastasia Zakharjina-Jurjeva (ca 1523-60). Makarios var en aktiv deltaker i parlamentene zemskij sobor (ru: земский собор) i 1547, 1549 og 1550, hvor han var en talsmann for forsoning mellom de stridende bojargruppene.

Under synoden i 1549 oppnådde Makarios ekskommunikasjonen av den hellige Maximos Grekerens (ca 1475-1556) medarbeider Isaak Sobaka, arkimandritt for klosteret Tsjudov. Allerede på konsilet i 1531 hadde Makarios deltatt i fordømmelsen av Maximos Grekeren og Vassian Patrikejev (1470-ca 1531) som heretikere. Kuriøst nok skulle Makarios senere komme til å korrespondere med den forviste Maximos Grekeren og inkludere noen av hans skrifter i sin De store Menaion-lesningene. Imidlertid avviste han Maximos' appeller om benådning. Under synoden Stoglav, som Makarios sammen med tsaren innkalte i 1551, og andre slike synoder i 1547 og 1549, tradisjonelt kjent som «Makarios' synoder» i russisk historiografi, gjennomførte Makarios helligkåringen av 39 fyrster som allrussiske helgener. Makarios velsignet også den russiske hæren før dens avreise til Kazan i 1552.

Under sitt hærtog til Kazan i 1552 etterlot tsar Ivan Makarios i Moskva for «å beskytte tsarriket», noe som gjorde ham til midlertidig statsoverhode. I 1552 og 1554 fullførte Makarios den andre og den tredje utgaven av De store Menaion-lesningene. Under de kirkelige konsilene fra 1553 til 1555 støttet Makarios anklagene om heresi som var rettet mot bojarsønnen Matvei Basjkin, starets (eldste) Artemij og munken Feodosij Kosoj. Imidlertid støttet han munken Sylvester ved Bebudelseskatedralen i Kreml i Moskva, som hadde blitt anklaget av djak Ivan Viskovatyj gjennom ukanoniske veggmalerier i denne katedralen.

Når tsaren var borte fra Moskva, hadde Makarios ansvaret for diplomatiske forhandlinger og sendte budbringere til utlandet med forkjellige oppgaver. Malingen av katedralen St. Basilios og Gullkammeret i Kreml ble gjennomført med hans assistanse. Han deltok også i samlingen av «Krønike om tsarrikets begynnelse» av tsar og storfyrst Ivan Vasiljevitsj, det vil si en offisiell krønike om Ivan den grusommes regjeringstid, samt Majestetsboken, et illuminert manuskript om Ivans regjeringstid og politikk.

I sine siste år trakk Makarios seg bort fra statlige affærer. Han overvåket skrivingen av Stepennaja kniga, støttet Ivan Fjodorovs boktrykking og restaurerte ikoner. Metropolitt Makarios døde den 31. desember 1563 i Moskva og ble gravlagt i Dormisjonskatedralen i Kreml i Moskva. Etter hans død ble hans biografi skrevet, samt «En beretning metropolitt Makarios' siste dager».

I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Makarios' navn er imidlertid funnet på lister over helgener som stammer fra 1700-tallet. Hans minnedag er 30. desember. Hans ikon henger i en nisje over inngangsarkaden til det russiske statsarkivet for gamle dokumenter i Moskva.