Den salige Sara Salkaházi (1899-1944)

Den salige Sara Salkaházi (ung: Sára) ble født den 11. mai 1899 i Kassa i Ungarn, i dag Kosice i Slovakia. Hun var det andre barnet av Leopold og Klotild Salkahaz, som eide Hotel Salkahaz i Kosice. Sara ble født i en praktiserende katolsk familie, og hun var et fromt, men likevel viljesterkt og begavet barn. Hun mistet sin far da hun var to år gammel, og hennes mor oppdro henne alene sammen med hennes to søsken.

Saras litterære talent ble tydelig tidlig i livet. Hun studerte ved Ursulasøstrenes institutt i Kosice og tok grad som folkeskolelærer, som var den høyeste oppnåelige for kvinner der den gangen. Men hun underviste i skolen i bare ett år. Av politiske årsaker forlot hun læreryrket og lærte seg bokbinderhåndverket. Der kom hun i kontakt med de fattiges kår, spesielt kvinners, og de som var tvunget inn i en minoritetssituasjon. Dette fordypet hennes følsomhet og bevissthet om spørsmål om sosial rettferdighet.

Sara begynte å skrive. Hun ble journalist og deltok aktivt i det litterære samfunn for den ungarske minoriteten i Slovakia, som etter Første verdenskrig ble fratatt Ungarn og slått sammen med Bøhmen og Morava (Tsjekkia) til Tsjekkoslovakia. Hun ble redaktør for den offisielle avisen til Tsjekkoslovakias nasjonale kristne sosialistparti, og hun var medlem av partiets ledelse. Hun skrev også romaner, som handlet om de fattiges kår, om moralske spørsmål som angikk rettferdighet. Men hun var ikke tilfreds og var på jakt etter sitt sanne kall.

I noen måneder var hun forlovet, men så returnerte hun ringen, for hun forsto at hennes dypeste lengsler førte henne i en annen retning. Kristus banket på hennes hjerte og fikk henne til å ville rette all sin kjærlighet til ham og til tjeneste for de trengende. Men Sara strittet også mot i flere år, for det betydde at hun måtte oppgi den livsstilen hun hadde blitt så glad i. Men til slutt ble Kristi kjærlighet den sterkeste.

Hun trådte i 1929 inn i Instituttet «Søstre av Sosialtjeneste» (Sisters of Social Service – SSS), som var grunnlagt i 1923 av sr. Margareta Slachta (1884-1974). På 1920-tallet spredte kongregasjonen seg fra Ungarn til Romania og Slovakia samt til Canada og USA. Deres oppgave var Kirkens sosiale misjon og hjelp til fattige arbeidere. De åpnet og drev en skole for å utdanne sosialarbeidere og organiserte og ledet kristne kvinnebevegelser. Sr. Margareta var i 1920 den første kvinnen i det ungarske parlamentet.

Sara avla sine første løfter i pinsen 1930. Hennes motto var «Halleluja», som viser hennes følelser. Etter løfteavleggelsen startet hun sin sosiale tjeneste. Hennes første utnevnelse var på det katolske karitative kontoret i Kosice, og hun arbeidet på mange områder hvor hun kunne bruke sine mange talenter. Hun ledet karitativt arbeid, ledet et suppekjøkken for 500 fattige barn, ga religionsundervisning, dannet flere grupper av katolske kvinner og skapte deres organisasjon, hun ga forelesninger og utga et tidsskrift med tittelen «Katolske kvinner».

Etter oppdrag fra den katolske bispekonferansen i Slovakia organiserte hun de ulike kvinnegruppene i en nasjonal katolsk kvinnebevegelse. Ved siden av alt dette fant hun tid til å skrive. Det er ikke merkelig at hun ble totalt utslitt. Hennes utbrenthet ble imidlertid misforstått, hennes overordnede tvilte på hennes kall og nektet henne å fornye løftene. Dette betydde en betydelig lidelse og ydmykelse for henne, men hun fortsatte å leve som en SSS-søster uten løfter. Kristi kjærlighet brant inne i henne og holdt henne trofast. Hun bar disse prøvelsene tålmodig, noe som med tiden bar vitnesbyrd om ektheten av hennes kall. Denne og andre prøvelser renset ikke bare hennes kjærlighet til Gud, men også til medlemmene av kommuniteten. Etter som hennes kjærlighet vokste, våknet det en misjonslengsel i hennes hjerte. De ungarske benediktinerne i Brasil ba om søstre, og sr. Sara var villig til å bli sendt, men Andre verdenskrig forpurret planene om å bli sendt dit.

Men på en måte ble hun en misjonær som sosialarbeider i et svært fattig område nordøst i Ungarn, som nå er en del av Ukraina. I pinsen 1940 avla hun sine evige løfter. I 1941 ble hun nasjonal direktør for den ungarske katolske arbeiderkvinnebevegelsen, med et medlemstall på nesten 10.000. 230 grupper var organisert i femten bispedømmer. Hun forberedte møtetemaer og sendte dem til gruppelederne, hun skrev artikler i organisasjonens avis for å tilby fast katolsk orientering for medlemmene som da var utsatt for nazistisk ideologi. Hun åpnet flere herberger i Budapest for enslige arbeiderkvinner for å skape et trygt miljø for dem. Hun grunnla også et kallshus for bevegelsen hvor medlemmene kunne fornye sitt åndelige liv og finne ny energi. Hun opprettet også en yrkesskole og organiserte kurser for å gi ledelsestrening og instruksjoner for en holistisk menneskelig utvikling for arbeidere. Hun gjorde arbeiderkvinner oppmerksomme på deres menneskerettigheter, men også på deres ansvar. Hun ga muligheter for retretter og bønn. Sr. Sara elsket og spredte kjærlighet rundt seg.

Det politiske klimaet etter nazistenes overtok makten i 1938 ble svært vanskelig og farlig. SSS-søstrenes grunnlegger, sr. Margareta, kjempet mot naziideologien med alle tilgjengelige midler, og hun involverte kommuniteten for å motstå deres makt. Hun ga sr. Sara et fremragende eksempel og ga henne tillatelse til å ofre sitt liv for kommuniteten.

Under Andre verdenskrig reddet SSS-søstrene mer enn tusen jøder i ulike ungarske byer. I tillegg organiserte de kurs for å avsløre nazistenes doktrine, og de protesterte mot ungarske lovgiveres maktesløshet i å hindre den ulovlige beslagleggingen av jødisk eiendom. Sr. Margareta fikk under krigen en audiens med pave Pius XII (1939-58) for å fortelle om jødenes tilstand, og hun skrev til prester over hele Ungarn for å hjelpe jødene.

Da tyskerne okkuperte Ungarn den 19. mars 1944, åpnet sr. Margaret kongregasjonens hus for å gi ly til jøder. Sr. Sara deltok aktivt i dette arbeidet. Hun åpnet et av herbergene samt bevegelsens kallshus for de forfulgte. Sr. Sara hjalp til med å skjule hundrevis av jøder, inkludert mange kvinner og barn, i krigens siste måneder.

Men en av arbeiderkvinnene rapporterte henne til myndighetene for å gi ly til jøder, og soldater fra det herskende fascistiske Pilkorspartiet kom for å arrestere henne den 27. desember 1944. Hun gikk da til kapellet og prostrerte seg foran sakramentet. Deretter reiste hun seg og fulgte soldatene sammen med en gruppe hun forsøkte å skjule og en kateket som hjalp henne. De vendte aldri tilbake.

Flere år senere ble det holdt en rettssak, hvor en soldat tilsto hva som hadde skjedd. Sr. Sara og hennes gruppe ble drevet til breddene av elva Donau i Budapest, avkledd, skutt og kastet i Donau den 27. desember 1944. Deres legemer ble aldri funnet igjen.

Etter krigen ble sr. Margareta igjen innvalgt i parlamentet, og sammen med kardinal Mindszenty var hun en del av motstanden mot kommunismen. I 1949 måtte hun av politiske årsaker flytte til Buffalo i USA, og der sluttet hun seg til SSS-søstre som hadde kommet fra Ungarn på 1920-tallet og i 1947. Ordenen ble oppløst i Øst-Europa i 1950, og sr. Margareta flyttet administrasjonen av Selskapet til Buffalo. Etter den ungarske revolusjonen i 1956 kom en gruppe noviser fra Budapest til Buffalo.

«Føderasjonen av Søstre av Sosialtjeneste» ble etablert i 1972. Den består av tre autonome grener: SSS i California, SSS i Canada og SSS i Ungarn/Buffalo, nå med hovedkvarter i Budapest. Medlemmer arbeider i dag i USA, Canada, Cuba og Puerto Rico. Sr. Margareta Slachta ble den 1. juni 1986 æret av Yad Vashem for å ha hjulpet jøder i Ungarn.

Sr. Saras saligkåringsprosess ble åpnet i 1997. Den 28. april 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Som martyr er det ikke krav om noe mirakel for å bli saligkåret.

Hun ble saligkåret den 17. september 2006 av pave Benedikt XVI på plassen utenfor St. Stefansbasilikaen i Budapest. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal Peter Erdö, erkebiskop av Esztergom-Budapest og president for den ungarske bispekonferansen. De overlevende fra gruppen på 140 som Sara hjalp til med å redde var blant dem som var til stede ved seremonien. Dette er den første salig- eller helligkåring som skjer i Ungarn siden helligkåringen i 1083 av den hellige kong Stefan I (Szent István), hans hellige sønn Emerik (Szent Imre) og den hellige Gerhard Sagredo av Csanád (Szent Gellért).

Vanligvis er pavens legat ved saligkåringer prefekten for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, kardinal José Saraiva Martins CMF, men han presiderte samme dag over saligkåringen av Moses Tovini i Brescia i Italia.