Den salige Moses Tovini (1877-1930)

Den salige Moses Tovini (it: Mosè) ble født den 27. desember 1877 i Cividate Camuno i provinsen Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den eldste av de åtte barna til bokholderen Eugenio Tovini og lærerinnen Domenica Malaguzzi fra Breno. Gudfar ved dåpen var hans onkel, den salige advokaten Josef Antonius Tovini (saligkåret 1998). Han fikk navnet Mosè etter sin farfar.

Moses var tidlig utviklet intellektuelt, og med hjelp fra sin mor begynte han på grunnskolen allerede som femåring. Han fullførte den fireårige skolen i Breno, hvor morens familie kom fra. I 1884 ble han fermet (konfirmert). I en alder av ni år dro han hjemmefra for å begynne på gymnasinstituttet «Venerabile Luzzago» i Brescia, og han bodde hos sin gudfar. Den 14. november 1886 mottok han sin første kommunion. I 1889 flyttet han over til Collegio San Defendente di Romano Lombardia for å fullføre gymnasstudiene. Her traff han Domenico Menna, som skulle bli hans venn resten av livet. I 1891 feiret kollegiet høytidelig 300-årsjubileet for den hellige Aloisius Gonzagas død, og de to vennene ble så fascinert av denne skikkelsen at de snakket mye om prestekall. Men Moses' far rådet ham til å oppgi tanken.

Foreldrene valgte å sende Moses til kollegiet i Celana i provinsen Bergamo for videregående studier, men der følte han seg isolert blant unge menn av et helt annet slag. En dag i mars var det bare Moses som hadde gjort matematikkleksen, de andre gjorde opprør mot professoren. Da dette ble oppdaget, slo professoren tilbake, og de andre elevene hevnet seg på Moses med slag og spark. Moses skrev til sin mor og ba henne komme, og etter å ha klarert saken med rektor, vendte han tilbake til hjemmet, fast bestemt på å utforske sitt prestekall.

Det var ikke lett å få begynne i seminarets første år ettersom semesteret var i gang, men takket være onkelens innflytelse var det mulig. Ved årets slutt ga hans overordnede ham tillatelse til å bære klerikale klær, også i feriene, og da han vendte tilbake til Cividate Camuno, begynte barna å kalle ham «don Mosè». Og det skulle han kalles resten av livet.

I sitt andre år på seminaret bodde Moses av helsemessige årsaker hos onkelen Josef og kunne der beundre onkelens nidkjære engasjement som legmann i Katolsk Aksjon. På slutten av det tredje året på seminaret mottok studentene tonsuren samt de to lavere vielser hostiarius (dørvokter) og lektor (oppleser). Etter avsluttet første del av seminaret var Moses fortsatt så ung at hans foreldre fikk tillatelse fra rektor til at sønnen kunne ta sin lisensiatgrad på en offentlig skole.

Den 16. januar 1897 døde hans onkel Josef uten forvarsel, bare 55 år gammel. Moses var den eldste i huset og trøstet tanten og deres barn. Han måtte organisere begravelsen, som ble en manifestasjon av det ry for hellighet som omga Josef Tovini.

Da Moses var tyve år gammel, ble han i mai 1897 funnet tjenestedyktig og i oktober samme år innrullert i 90. infanteriregiment i Brescia. I oktober 1898 ble han dimittert med sersjants grad og vendte tilbake til familien. Med tillatelse fra erkepresten innførte han da i menigheten den velgjørende organisasjonen «Antoniusbrød» (L'Opera del Pane di Sant'Antonio), som er viet hjelp til de sultende og trengende.

Den 27. mai 1899 ble Moses viet til subdiakon. I feriene var han en stor hjelp for sin mor ved å hjelpe sin nå blinde søster Olga, som døde den 8. desember 1899. Den 10. mars 1900 ble han viet til diakon. Den 9. juni 1900 ble han presteviet i katedralen i Brescia, bare 22 år, seks måneder og tolv dager gammel og med dispensasjon fra Konsilkongregasjonen, og dagen etter feiret han sin første høytidelige messe i Cividate Camuno. Som profetert av hans salige onkel Josef ble don Moses utnevnt til kapellan i Astrio.

Han var svært glad for sin nye oppgave, og i forståelse med sognepresten ble han enig med borgermesteren i Breno at han skulle begynne å undervise i grunnskolen i området. Men biskopen ville det annerledes, og kansleren ved seminaret sendte ham et brev som sa at han skulle sendes til Roma for videre studier. Han skulle møte opp i det lombardiske seminaret i Roma innen 31. oktober. Han skulle gå på det statlige universitetet for å ta bachelor-graden i matematikk og på det pavelige universitetet Gregoriana for å ta bachelor-graden i filosofi.

Moses tilbrakte fire år i Roma, fullt opptatt med bønn, studier og et ydmykt, men ivrig apostolat som kateket. Han tilbød religiøs hjelp og nestekjærlighet til barna og fattige familier i Agro Romano. Han holdt seg særlig sammen med studenter ved det statlige universitetet, spesielt de ikke-troende og noen jøder. I juli 1904 tok han sine eksamener: bachelor-grad i matematikk med diplom i pedagogikk, bachelor-grad i filosofi og lisensiat i teologi.

Gjennom sin venn, klerikeren Rinaldo Giuliani, hadde Moses fra 1900 lært å kjenne biskopen av Brescia, Msgr. Giacomo Corna Pellegrini. Biskopen ville åpne et hus i Brescia (Casa del Clero) som skulle være sete for Kongregasjonen Sacerdoti Oblati, som ble startet offisielt i 1905. Da Moses avsluttet sine studier i Roma, fikk han Kirkens og biskopens tillatelse til å tre inn i den nye kongregasjonen. I slutten av oktober flyttet han inn i huset som tredje medlem.

Fra november 1904 til sin død var Moses universitetsprofessor på seminaret og dekket et vidt spekter av fag. Han begynte med å undervise i matematikk og filosofi, deretter sosiologi og apologetikk og fra 1908 og resten av livet i dogmatisk teologi. For å overta denne stolen hadde han tatt en bachelor-grad i Milano. Han ble kjent for å følge timetabellen punktlig, å forberede hver leksjon seriøst, en klarhet og orden i fremstillingen og diskresjon og godhet i bedømmelsen av studentene. Han lærte absolutt lydighet til Kirkens direktiver, uavhengig om de kom fra paven eller biskopen. I feriene organiserte han religionskurs for lærere av begge kjønn og kateket-uker, og dessuten tjenestegjorde han på festdagene.

Den 11. mai 1915 utnevnte biskopen ham til sognevikar i Provaglio d'Iseo, hvor sognepresten var syk. På grunn av denne utnevnelsen slapp han unna å bli innkalt til hæren, og samtidig kunne han fortsette å undervise på seminaret. Da sogneprest don Pietro Bianchi døde, ble don Tovini administrator. I november 1915 døde hans bror Guido av podagra ved fronten, 26 gammer og bachelor i jus. Den 1. november 1916 overtok Moses sognet Torbole, hvor sognepresten var innkalt til militærtjeneste. Den 21. desember døde hans far uten forvarsel. Året etter brøt Spanskesyken ut, og don Tovini nølte ikke med å sitte ved sengene til alle syke til tross for den faren det utsatte ham for. Han forble vikar i Torbole til den 16. mars 1919.

Da ble en ny misjon betrodd ham. Å hjelpe seminarister som hadde vært i krigen med å fullføre formasjonen til prestevielse. Dette skjedde i full forståelse med kansleren, Msgr. Giovanni Battista Pè, og med godkjennelse av biskopen.

Don Tovinis pasjon hele livet var katekismen. Fra han var ung universitetsprofessor hadde han samarbeidet med Msgr. Angelo Zammarchi og Lorenzo Pavanelli i bispedømmets katekesearbeid. Hele livet hadde han stillingen som byens katekismevisitator og organiserte den årlige katekismekonkurransen. I 1919 ble han utnevnt til viseprior for bispedømmets katekesekommisjon, og fra 1926 var han direktør og lærer ved det nye Instituto Magistrale di Catechismo, en stilling han hadde til sin død og hvor han forberedte hundrevis av lærere for de offentlige skolene. I 1926, da religionsundervisning ble innført i skolen, utnevnte biskopen ham til en av byens inspektører med ansvaret for forholdet mellom skolemyndighetene og de sivile myndighetene.

I 1921 ble don Moses assistent for bispedømmets komité for Katolsk Aksjon. Til tross for hans motvilje utnevnte biskopen ham i 1923 til kannik ved katedralen, og han var også viseofficial i den kirkelige domstolen, synodeeksaminatør og boksensor.

I 1925 kunne ikke Msgr. Tovini unngå de mange feiringene som hans kolleger og venner improviserte for ham i anledning 25-årsjubileet for hans prestevielse. Samme år ble han urettferdig angrepet av magasinet Fede e ragione («Tro og fornuft»), som kom ut i Firenze. Moses forsvarte seg ikke, men hjelpebiskop Emilio Bongiorni skrev et åpent brev i bispedømmets navn hvor han priste don Tovini.

I 1926 ble Msgr. Tovini utnevnt til kansler for seminaret. I november 1929 ble han valgt til direktør for Unione Apostolica Diocesano del Clero. Hans bror ble syk, rammet av lammelse, fortsatt ung og med fire barn, og deretter døde hans elskede mor plutselig. Samtidig begynte de første tegnene på sykdom å vise seg hos ham selv: intens hoste og søvnløshet. Men han fortsatte sine fysiske botsøvelser. Den 23. januar ble han brakt til sykehuset Fatebenefratelli, og det ble konstatert dobbeltsidig lungebetennelse. Den 27. januar mottok han de siste sakramentene av sin åndelige veileder, Msgr. Augustin Pedrotti, klar og ved full bevissthet. Klokken 10.45 neste dag døde han, 52 år gammel. Samme dag ble hans legeme overført til seminaret. Hele 29. januar var det en uendelig kø ved hans båre. Dagen etter ble han gravlagt i Cividate Camuno.

Biskop Giacinto Tredici åpnet informasjonsprosessen for hans saligkåring på bispedømmenivå den 29. januar 1963, og saken ble oversendt Roma i 1972. Den 2. juli 1967 ble Don Tovinis jordiske rester overført fra kirkegården til sognekirken.

Den 12. april 2003 ble Moses Tovinis «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret den 17. september 2006 av pave Benedikt XVI i katedralen i Brescia i Lombardia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.