Francisco de Zurbarán (1598-1664): St. Serapion (1628), Wadsworth Atheneum, Hartford, Connecticut, USA |
Den hellige Serapion skal ha blitt født i 1179 i London i England, men det finnes ikke noe virkelig bevis for dette. De andre detaljene i hans livshistorie kommer fra krønikene i hans orden, og de er knappe og upålitelige.
Han skal ha vært sønn av Rotland Scott, kaptein og adelsmann ved det engelske hoffet til kong Henrik II (1154-89). Sammen med sin far deltok han i Det tredje korstog (1189-92), til tross for sin unge alder, under kommando av kong Richard Løvehjerte (Coeur de Lion) (1189-99). Han deltok i erobringen av Acre (Ptolemais; i dag Akka i Israel) og beleiringen av Ascalon (i dag Ashkelon i Israel) i 1191.
Da de vendte tilbake fra korstoget, gikk skipet på grunn utenfor den venetianske kysten, noe som tvang dem til å fortsette reisen over land. I desember 1192 ble de arrestert og fengslet av hertug Leopold V av Østerrike (1177-94), som mistenkte kong Richard for å ha myrdet hans fetter Konrad av Montferrat (Monferrato). Kongens bror Johan Uten Land (eng: Lackland; fr: Sans Terre) (1199-1216) skal ha hatt en finger med i spillet. Kong Richard og Serapions far ble løslatt, men Serapion selv ble holdt igjen som gissel for å sikre betalingen av løsepengene. Hertug Leopold la merke til hans godhet og tok ham i sin tjeneste, og da han fikk melding om at hans foreldre var døde, ble han værende ved det østerrikske hoffet, hvor han viet seg til nestekjærlig og barmhjertig arbeid.
Han fortsatte i tjeneste hos hertug Leopold Vs sønn, hertug Leopold VI (1198-1230), og han deltok i den hjelpeekspedisjonen Leopold sendte til Spania for å kjempe for kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214) mot de muslimske maurerne (arabere) som okkuperte deler av landet og var fiender av den kristne religion. Ekspedisjonen møtte motstand fra albigenserne i Sør-Frankrike, og da de kom til Spania, var maurerne allerede bekjempet den 19. juli 1212. Serapion forble da i kong Alfons' tjeneste og deltok i de følgende slagene. Den 16. oktober 1214 døde kong Alfons VIII og Serapion vendte tilbake til Østerrike. Der dro han i 1217 sammen med hertug Leopold på det mislykkede Femte korstog (1217-21), først til Palestina og deretter til Egypt.
Han vendte tilbake til Østerrike sammen med hertug Leopold, og i 1219 ble han sendt for å eskortere Donna Beatrix, datter av den tyske kong Filip av Schwaben (1198-1208), som skulle gifte seg med den hellige kong Ferdinand III av Castilla (1217-52) og León (1230-52), sønn av kong Alfons IX av Léon (1188-1230) og dattersønn av kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214). Serapion skal igjen ha kjempet mot maurerne i Spania under kong Alfons IX av León.
I Daroca traff han den hellige Peter Nolasco, som i 1218 hadde grunnlagt (muligens sammen med den hellige Raimund av Peñafort) Mercedarierordenen for Frikjøping av fanger (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som også kalles Nolascanere. Ordenen var blitt grunnlagt for å kjøpe fri kristne fanger fra muslimene og hadde sitt navn etter den løsesummen, på spansk «merced», som de skulle samle inn og som de skulle kjøpe fri de kristne fangene for. Serapion bestemte seg for å slutte seg til ordenen i 1222.
Sammen med den hellige Raimund Nonnatus (1200-40) dro han i 1229 til Algerie, hvor han kjøpte fri 150 slaver. I 1229 deltok han også sammen med grunnleggeren Peter Nolasco i erobringen av Balearene i Middelhavet, hvor han grunnla ordenens første klostre. I 1232 vendte han tilbake til Algerie, igjen sammen med Raimund Nonnatus, og denne gangen kjøpte han fri 228 slaver. Under tilbakereisen feiret imidlertid de frikjøpte slavene friheten på en løssluppen måte som gikk langt ut over grensene for hva kristne og siviliserte mennesker kunne tillate seg. Da de to mercedarierne irettesatte dem, gjorde de mytteri, men da en fryktelig storm ble stillet på de to hellige prestenes forbønn, kom de til sans og samling igjen og ba dem om tilgivelse.
Men hans eventyr var ikke slutt med dette. I 1239 sendte Peter Nolasco ham til hjemlandet England for å vinne rekrutter til ordenen der. Men skipet ble angrepet av sjørøvere, som slo ham til de trodde han var død og etterlot ham på den øde stranden. Han ble imidlertid berget av noen fiskere og kom seg til sine slektninger i London. Men der inntok han et slikt offentlig og kompromissløst standpunkt mot misbruket av kirkelig eiendom at han ble persona non grata og ble mer eller mindre fordrevet. Han dro da til Skottland og Irland.
I 1240 vendte Serapion tilbake til Spania, hvor han igjen dro til maurerne, først i Murcia, hvor han kjøpte fri 98 slaver. Deretter dro han igjen til Algerie sammen med ledsageren Berenguer de Bañeres, hvor han kjøpte fri 87 slaver. I Alger ble han igjen som gissel for å forsikre seg om at slavene ikke falt fra troen, mens Berenguer dro til Barcelona for å skaffe pengene. Peter Nolasco, som var i Montpellier på denne tiden, skrev et inntrengende brev til sin løytnant Guillermo de Bas og ba ham om å gi alle klostrene beskjed om å samle inn penger og straks sende dem til Alger. Mens Serapion ventet på at løsesummen skulle komme, benyttet han anledningen til å forkynne evangeliet for muslimene, og han omvendte flere av dem. Dette gjorde myndighetene så rasende at kong Selín Benimarin av Alger dømte ham til døden.
Den 14. november 1240 ble han først korsfestet på et Andreaskors (X-formet), deretter brakk de alle lemmene på ham, trakk ut innvollene hans og kuttet ham i småbiter. De avsluttet med å hogge hodet av ham. Han er mercedarierordenens første helligkårede martyr.
Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 14. april 1728 (dokumentet (Breve Ap.) var datert den 14. juli 1728) av pave Benedikt XIII (1724-30) [Kilden santiebeati.it sier at hans kult ble stadfestet den 23. mars 1625 av pave Urban VIII (1623-44)]. Hans navn ble skrevet inn i Martyrologium Romanum av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er 14. november. I kunsten fremstilles han som ung mercedarier hengt på et kors med armene bundet over hodet. Han påkalles mot leddgikt.
Den 24. september feires minnedagen for Vår Frue av Mercede, som ble innført for å minnes grunnleggelsen av mercedarierordenen.