Den hellige Raimund Nonnatus (1200-1240)

Den hellige Raimund Nonnatus (Raymond; lat: Raimundus; sp: San Ramón Nonato; kat: Sant Ramon Nonat) ble født i 1200 (eller 1204) (ifølge tradisjonen den 2. februar 1200) i Portell i Segarra i bispedømmet Urgel og provinsen Lérida i regionen Catalonia i Nord-Spania. Det uvanlige navnet Nonnatus (non natus = ikke født) fikk Raimund fordi han ifølge tradisjonen ble født ved keisersnitt etter at moren allerede var død i barselseng. Det skal ha vært grev Raimund av Cardona som resolutt grep inn og skar opp den døde moren med sin dolk og dermed reddet barnet. Gutten ble døpt noen dager senere og fikk navnet Raimund i takknemlighet til grevens innsats.

Raimunds historie er uklar og obskur, og alt vi vet om ham, stammer fra sene og upålitelige kilder. Som morløs opplevde han en trist og vanskelig barndom, og kanskje derfor utviklet han en dyp medfølelse med alle nødlidende. Det synes som om han kom fra en fornem familie med nære forbindelser til det katalanske aristokratiet. Hans far var en rik og autoritær mann, og han hadde ambisjoner på sin sønns vegne om at gutten skulle spille en rolle ved hoffet til kongen av Aragón, så han sørget at han fikk en god utdannelse. Men Raimund foretrakk å lese religiøse bøker fremfor verdslige fag, og alene i sitt rom vokste han i fromhet.

Hans far var urolig over guttens voksende kall, så han sendte ham til en av sine gårder og utnevnte ham til bestyrer for den. Der dro Raimund for å bo sammen med gjeterne, og han nøt livet, ignorerte vanskelighetene og henga seg til bønn i nærheten av et romansk eneboerkloster viet til St. Nikolas, hvor et bilde av Jomfru Maria ble æret, og det var der hans hengivenhet til Guds Mor startet. Men hans livsstil førte til misunnelse og mistenksomhet fra andre, så derfor ble Raimund nok en gang flyttet med tvang.

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

Samme år skal han ha blitt utnevnt til kardinal av St. Eustacius (San Eustáquio) av pave Gregor IX (1227-41) (denne opplysningen er omdiskutert). Men han gjorde ikke noe for å endre livsstil. Han bar de samme klærne, spiste den samme maten og bodde i det samme klosteret som før. Han mottok få besøkende og ignorerte greven av Cardona og andre viktige personer som mislikte hans enkelhet og prøvde å overtale ham til å legge seg til en levemåte som bedre passet til hans rang som kardinal.

I 1240 kalte pave Gregor Raimund til Roma, kanskje for personlig å møte den mannen som hadde et så stort ry for hellighet. Da Raimund forlot klosteret, kom folk løpende for å se ham og vise ham sin ære. Men på vei til Roma ble han rammet av feber i Cardona ved Barcelona, en mil fra Barcelona, og der døde han samme dag, den 31. august 1240, bare førti år gammel (26. august oppgis også som dødsdato). Det fortelles at det oppsto strid om hans legeme; både hans orden, byen Cardona og greven av Cardona ville ha det. Det ble da bestemt å overlate hans skjebne til det guddommelige forsyn. Det ble bestemt å frakte de hellige relikviene på et blindt muldyr og gravlegge ham der det stanset. Fulgt av en stor menneskemengde gikk dyret, uten at noen ledet det, til eneboerklosteret St. Nikolas (San Nicolás) i Portell, nær Raimunds gamle gård, og der ble han gravlagt. Mirakler ble tilskrevet ham både mens han levde og etter hans død. Rundt kapellet ble det i 1675 bygd et stort kloster, El monasterio de San Ramón de Portell. På 1700-tallet ble dagens praktfulle barokkirke bygd, og i 1802 ble det nye klosteret bygd. Anlegget kalles El Escorial de la Segarra, og Raimunds mausoleum befinner seg i La capilla de San Ramón. Hans legeme skal ha forblitt like friskt helt til Den spanske borgerkrig (1936-39), da det ble ødelagt, og det er i dag bare én relikvie igjen.

Raimund ble helligkåret ved at hans kult (som kardinal) ble stadfestet den 5. november 1625 av pave Urban VIII (1623-44). Hans fest ble foreskrevet den 9. mai 1626. Den 7. august 1657 ble hans navn tatt inn i Martyrologium Romanum av pave Alexander VII (1655-67), og den 13. august 1669 ble hans kult godkjent for hele Kirken av pave Klemens IX (1667-69). Den 10. mars 1681 bestemte den salige pave Innocent XI (1676-89) at hans fest skulle feires den 31. august, og dette er fortsatt hans minnedag. En kommisjon nedsatt av pave Benedikt XIV (1740-58) foreslo å fjerne ham fra den generelle kalenderen, og på grunn av hans begrensede betydning på verdensbasis, ble dagen ved kalenderrevisjonen i 1969 henvist til lokale og spesielle kalendere.1 Hans navn står fortsatt i det nye Martyrologium Romanum (2001),2 så han kan feires i messer og tidebønner som før.

Raimund fremstilles i mercedariernes ordensdrakt (hvit drakt med våpenskjold på brystet), oftest omgitt av frikjøpte kristne slaver. Ofte er hans munn lukket med en lås, og ofte har han også en palme. Innimellom avbildes han med kardinalhatt eller i kardinaldrakt. Han er den mercedariske helgen som oppnådde størst popularitet på de stedene og i de landene hvor mercedarierne etablerte seg. Saint-Raymond i Quebec har sitt navn etter ham, og det samme har San Ramón de la Nueva Orán i Argentina.

Den 24. september feires minnedagen for Vår Frue av Mercede, som ble innført for å minnes grunnleggelsen av mercedarierordenen.