Den salige Reginald av Orléans (~1180-1220)

Den salige Reginald (fr: Réginald; lat: Reginaldus) ble født rundt 1180 i Saint-Gilles nær Arles i Languedoc i Sør-Frankrike. Han fikk sin utdannelse ved universitetet i Paris og tok sin juridiske doktorgrad der i 1206. Deretter underviste han med stor suksess i kirkerett på universitetet mellom 1206 og 1211. På grunn av hans åpenbare talenter og dyder ble han utnevnt til dekan for domkapitlet ved katedralen Saint-Aignan i Orléans. Der ble han i likhet med i Paris kjent for sitt lysende hode og veltalende forkynnelse, men også for sin hengivenhet til Guds Mor Maria.

Siden Reginald var en meget nidkjær ung mann, var han ikke fornøyd med sitt liv slik det var. Han levde riktignok et svært fromt liv, men lengtet etter noe mer. Han bestemte seg for å bli med biskop Manasses II de Seignelay av Orléans på valfart til Det hellige Land, kanskje for å be om opplysning til å se sitt kall. På vei til Jerusalem besøkte de Roma, hvor de kom i april 1218. Der diskuterte Reginald sin situasjon med kardinal Hugo de Segni og forklarte at han følte et stort kall til apostlenes primitive fattigdom og forkynnelse, men at han ikke visste noen måte å realisere dette kallet.

Kardinalen, som senere skulle bli pave Gregor IX (1227-41), svarte at han visste det nøyaktige svaret på Reginalds søken, og han sendte ham til den hellige Dominikus, som var i Roma på den tiden. Reginald skyndte seg til Dominikus og åpnet sitt hjerte for ham, og han skjønte straks at hans søken var over. I Dominikus gjenkjente han den åndelige lederen som var vist ham i en visjon av Jomfru Maria. Han søkte straks om å bli opptatt i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), som Dominikus hadde grunnlagt to år før. Ordensgrunnleggeren ønsket ham øyeblikkelig velkommen, og han ble dermed en av de første dominikanere. Han var også en av de dyktigste.

Men han hadde ikke før trådt inn i ordenen før han ble så syk at hans liv var i fare. Dominikus var straks blitt begeistret for Reginald og visste hvilken verdifull medarbeider han ville bli i ordenen, så han ba iherdig for at han skulle bli frisk. Og det ble sagt om Dominikus at han aldri ba Gud om noe uten at det ble oppfylt. Uansett var det Himmeldronningen selv som kom for å helbrede den døende mannen og gi ham litt ekstra tid på jorden.

Jomfru Maria, fulgt av de hellige Cecilia og Katarina av Alexandria, viste seg ved Reginalds sykeleie og salvet ham med himmelsk parfyme. Hun viste ham et langt, hvitt skapular og fortalte ham at det skulle være en del av dominikanernes ordensdrakt. Da Maria forsvant igjen, var Reginald fullstendig helbredet og fylt av en stor glede. Dominikanerne, som inntil da hadde båret draktene til de regelbundne kannikene i Osma, som Dominikus tilhørte, byttet gladelig til skapularet som var gitt dem spesielt av Guds Mor. Reginald ble selv ikledd dominikanerdrakten, og for å oppfylle sitt løfte, fortsatte han med Dominikus' tillatelse til Det hellige Land sammen med biskop de Seignelay.

Da han kom tilbake til Roma samme høst, startet han på sin korte, men lysende karriere som predikant. Dominikus gjorde ham til sin vikar mens han selv var i Spania for å overvåke grunnleggelsene der. Dominikus hadde allerede etablert et dominikansk nærvær ved de store universitetene, og han utnevnte Reginald til å stå for etableringen av et dominikansk studiested i Bologna. I desember sendte han fire brødre til universitet i Bologna, og to spanjoler sluttet seg til dem. Under ledelse av Reginald ble et av de mest berømte av de dominikanske klostrene grunnlagt. Universitetsbyene Paris og Bologna skulle bli nøkkelbasene for ordenens utvikling. Reginald, som hadde betydelig ære for veksten i Bologna, ble året etter sendt til Paris for å oppmuntre utviklingen der.

Både i Bologna og Paris førte hans veltalenhet og den lysende skjønnheten i hans liv til at hundrevis fulgte ham inn i ordenen. Blant disse var ikke bare studenter, men også mange professorer og doktorer i jus. Et av de mest fremtredende nye medlemmer som hans prekener brakte til ordenen, var den salige Jordan av Sachsen, som skulle bli Dominikus' etterfølger som generalmagister, det vil si leder for ordenen. Denne stillingen ville Reginald selv høyst sannsynligvis ha fått hvis han hadde overlevd Dominikus. Reginald var den første som fikk skapularet og den første som bar dominikanerdrakten i Det hellige Land. Men han skulle også bli den første som døde i den.

Allerede den 1. februar 1220 døde han i Paris, bare rundt 40 år gammel, og hele ordenen sørget dypt. Han viste ingen frykt for døden, men mottok de siste sakramentene med rørende hengivenhet. Kanskje hadde Maria fortalt ham da hun helbredet ham, at han bare var til låns på jorden og i ordenen. Han ble gravlagt i kirken Vår Frue av Markene (Notre Dame des Champs).

De troende begynte snart å besøke hans grav og be der, og det ble meldt om flere mirakler. Mellom 1605 og 1608 ble hans legeme gravd opp for å legges i et skrin, og da fant de at det ikke var gått i forråtnelse. Dette økte hans kult. I 1614 ble Vår Frue av Markene overtatt av karmelittsøstre. På grunn av deres klausur ble det nesten slutt på besøkene ved hans grav, som folk hadde vært vant med i nesten 400 år. Men de fromme søstrene æret ham høyt, og i 1645 fikk de oratorianernes general Jean-François Senault til å skrive hans biografi. Reginalds jordiske rester ble på dette bortgjemte stedet inntil de ble vanhelliget og ødelagt under Den franske revolusjon.

Reginald ble saligkåret den 8. juli 1875 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Paven tillot officium og messe for Reginald blant dominikanerne og i bispedømmene Paris og Orléans. Hans minnedag er oftest dødsdagen 1. februar, men 12. februar var den opprinnelige minnedagen, som senere gikk over til 17. februar. Han er skytshelgen mot feber. I kunsten fremstilles han oftest på sykeleiet med Dominikus ved sengen, og på ordensgrunnleggerens forbønn åpenbarer Maria seg sammen med to hellige kvinner for å salve Reginald. Han kan også fremstilles som en dominikaner som gir sitt skapular til Jomfru Maria.