En kvinne ved navn Cecilia (Caecilia) grunnla på et eller annet tidspunkt, sannsynligvis på 200-tallet, en kirke i bydelen Trastevere i Roma. Da hun døde, ble hun gravlagt på et spesielt ærefullt sted, nemlig ved siden av pavene på Callistus-kirkegården. Mer vet vi ikke om henne. Men fra 300-tallet er hun nevnt i messens kanon (eukaristisk bønn I), og fra slutten av 400-tallet ble hun æret som martyr, og en lidelseshistorie ble skrevet:
Legenden forteller at Cecilia kom fra en rik og fremtredende romersk adelsfamilie og ble oppdratt som kristen. Allerede som barn hadde hun i hemmelighet avlagt løfte om evig jomfruelighet. Hun bar grove klær under drakten som hørte til hennes stand og fastet flere dager i uken. Da Cecilia vokste opp til en vakker ung kvinne, bestemte foreldrene at hun skulle gifte seg med en ung hedning som het Valerian. I tillit til at Gud ville vise henne den riktige vei, gikk hun med på det. I det praktfulle bryllupet bar hun en hard og vond kappe under bryllupskjolen.
På bryllupsnatten (prima nuptiarum nocte, som det het i Breviarium Romanum) fortalte hun Valerian at hun hadde sverget evig kyskhet og at en Herrens engel sto ved hennes side og voktet hennes renhet. Hvis han rørte henne, ville engelen bli sint og straffe ham, men hvis han respekterte hennes jomfruelighet, ville engelen elske ham som han elsket henne. Valerian forlangte da å se engelen, men Cecilia sa at det kunne han bare hvis han først lot seg døpe av pave Urban I (222-30).
Valerian etterkom denne oppfordringen og oppsøkte pave Urban, som gjemte seg i katakombene blant de fattige ved den tredje milesteinen ved Via Appia. Der mottok Valerian dåpens sakrament kort etter. Da han kom tilbake til Cecilia, så han en engel stå ved hennes side og rekke dem begge en krone av roser og liljer. Valerian ble så dypt grepet at han snart var en av de ivrigste kristne, og han omvendte også sin bror Tiburtius. Deretter tok Cecilia, Valerian og Tiburtius seg dag og natt av de forfulgte kristne i Roma, trøstet dem som satt i fengsel og gravla martyrene.
Cecilia fikk tak i martyrenes legemer og gravla dem i Praetextatus-katakomben. På jakt etter martyrenes eiendeler støtte Almachius på Cecilia, som allerede hadde fordelt dem blant de fattige. Nå erklærte hun seg uredd som kristen. Men hun omvendte dem som kom for å tvinge henne til å gjennomføre en hedensk seremoni, og da pave Urban besøkte henne i huset hennes, døpte han over 400 personer der. En av dem, Gordian, var en mann av høy rang, og han etablerte en kirke i hennes hus, som pave Urban senere vigslet i hennes navn.
Cecilia ble også arrestert, og Almachius diskuterte lenge med henne og ble ikke så lite provosert av hennes holdning. Men på grunn av hennes adelige rang og hennes ungdom ble det bestemt å henrette henne i hemmelighet for å unngå den forventede kritikken fra folket. Hun ble dømt til å lide kvelningsdøden på en forferdelig måte i sitt eget badeværelse. Men selv om fyringsanlegget ble fyrt opp med syv ganger så mye brensel som vanlig, klarte ikke dampen og heten å kvele henne, og etter en dag og en natt der inne, var hun like uskadd. Da ble en soldat sendt inn for å halshogge henne. Han var en erfaren bøddel, men mistet motet da han så den vakre jomfruen, så han ble svært klossete. Han prøvde med de tre sverdhoggene som var foreskrevet i loven, men hodet ble sittende og bøddelen flyktet.
De kristne kledde Cecilias legeme i rike gevanter av silke og gull og la det i en sypresskiste i samme stilling som hun hadde dødd. Pave Urban I lot hennes legeme begrave i Callistus-katakomben i Roma ved siden av gravene til byens biskoper. Martyrens hus ble viet til en kirke, og hundre år senere ble kirken Santa Cecilia bygd på dennes fundamenter.
Dette må eventuelt ha skjedd i forfølgelsene under keiser Alexander Severus (222-35), da Urban I var pave (222-30). Dessverre støttes ikke denne historien av noen samtidig kilde. Cecilia nevnes ikke i 300-tallets Depositio Martyrum, heller ikke i skriftene til de hellige Hieronymus (ca 342-420), Ambrosius, Damasus eller Prudentius, som alle var spesielt interessert i martyrene. Ettersom hennes lidelseshistorie åpenbart er preget av innflytelse fra den hellige Viktor av Vita, virker det som om den er oppstått etter 486.
Mange lignende legender pynter på minnet til historiske personer, men i Cecilias tilfelle er det kirken i Trastevere som er grunnlaget for historien. Og den, som senere ble kjent som titulus Sanctae Caeciliae, var opprinnelig kjent som titulus Caeciliae, det vil si «kirken grunnlagt av Cecilia», og det kan være navnet på en romersk gens eller familie. De hellige Valerian, Tiburtius og Maximus er historiske skikkelser (minnedag 14. april). De var romerske martyrer og ble gravlagt i Praetextatus-katakomben, men vi vet ikke mer om dem.
Forskningen til den italienske arkeologen Giovanni Battista de Rossi (1822-94) synes imidlertid å bekrefte påstanden fra den hellige biskop Venantius Fortunatus av Poitiers (d. 600), som hevdet at hun døde på Sicilia mellom 176 og 180 under keiser Markus Aurelius (161-80).
I 822 fikk den hellige pave Paschalis I (817-24) i en drøm beskjed om at han kunne finne Cecilias legeme i Praetextatus-katakomben (og ikke Callistus-katakomben). Han lot det overføre til kirken Santa Cecilia in Trastevere sammen med relikviene til Valerian, Tiburtius og Maximus. I 1599 ble deler av kirken ombygd etter ordre fra kardinal Sfondrato. Da ble det funnet to hvite marmorsarkofager som stemte med beskrivelsen som var etterlatt av pave Paschalis. Den 20. oktober 1599 fikk kardinal Sfondrati sarkofagene åpnet, og da skal Cecilias legeme ha blitt funnet like helt som da det ble gravlagt.
Cecilias legende må anses som konstruert, selv om det var relativt sent at forskerne mente å kunne avsløre det. Fra 545 ble hun feiret med store æresbevisninger av kristne i vesten. Det året feiret pave Vigilius hennes fest i basilikaen i Trastevere. Siden 1500-tallet er hun blitt regnet som musikernes vernehelgen, for hennes legende forteller i skildringen av bryllupsfesten: Cantantibus organis Cecilia virgo in corde suo solis Deo cantabat dicens, «Da musikken spilte, sang Cecilia i sitt hjerte bare henvendt til Gud» (mens hun sa: Måtte mitt hjerte og mitt legeme forbli uplettet).
Ved grunnleggelsen av musikkakademiet Accademia della Musica i Roma i 1584 ble hun valgt som dets skytshelgen. Den italienske komponisten Giovanni Palestrina (1525-94) grunnla i Roma brorskapet «St. Cecilia-foreningen» for pleie av åndelig musikk, som ble godkjent av pave Gregor XIII (1572-85). Den salige pave Pius IX (1846-78) gjorde brorskapet om til et akademi og opprettet Cecilia-ordenen for spesielle bedrifter innen kirkemusikken.
Et orgel ses ofte som Cecilias attributt, men hun fremstilles også med lutt eller andre instrumenter. Hun fremstilles også med roser. En av de mest kjente versjonene av hennes legende finnes i Chaucers Canterbury Tales, der fortalt av den andre nonnen. Mange kirkemusikkforeninger bærer hennes navn og utallige verk av berømte diktere og komponister har blitt skrevet til hennes ære.
Barokkomponisten Henry Purcell komponerte i 1683 sin Laudate Ceciliam og i 1692 Hail, bright Cecilia. Georg Friedrich Händel komponerte i 1739 sin Ode for St. Cecilia’s Day på grunnlag av et dikt av den engelske poeten John Dryden. I 1766 komponerte Joseph Haydn Missa Cellensis in honorem Beatissimae Virginis Mariae, den såkalte «Ceciliamessen», hans lengste messe, men riktignok ikke egentlig komponert for Cecilias fest, men for valfartsstedet Mariazell i Østerrike, derav navnet Missa Cellensis. Benjamin Britten skrev i 1942 verket Hymn to St. Cecilia for blandet kor med tekst av den engelske forfatteren Wystan Hugh Auden.
Cecilias navn står i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia). Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes minnedag er 22. november i den katolske og den ortodokse kirke, mens armenerne feirer henne den 27. november. 11. august og 16. september nevnes også som minnedager, sannsynligvis som en følge av translasjoner. Da det i kalenderrevisjonen i 1969 hevet seg røster som ville fjerne Cecilia fra kalenderen som en sagnfigur, skal pave Paul VI (1963-78) ha grepet inn personlig for å sikre hennes plass i kalenderen.
I 1466 fikk kardinalbiskop Johann Gottfried av Albi av pave Paul II et armben og en del av kinnbenet til sin kirke, som er viet til Cecilia, og i 1767 ga kardinalen av Bernis, erkebiskop av samme by, en del av dette armbenet til sognekirken i Acquigny i bispedømmet Evreux i Frankrike, Hvor Cecilia også æres som skytshelgen. Relikvier skal også befinne seg i Cagliari og Hildesheim. I middelalderen hevdet flere kirker å ha hennes hode, noe som viser hennes kults popularitet.
Se en side med bilder av Cecilia. Se en annen side med bilder.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Lodi, Butler, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (1), Cruz (2), Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. oktober 1999