Katolisismens opprinnelse i Albania går tilbake til den hellige apostelen Paulus, som i sitt brev til romerne sa: «Jeg har nå fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria» (Rom 15,19). Illyria var en romersk provins som omfattet en del av dagens Albania. Kirken etablerte et hierarki i Albania i det første århundret og konsoliderte seg inntil 1400-tallet, da landet ble erobret og ble en del av det osmanske imperiet.
I middelalderen ble Kirken styrket gjennom tilstedeværelsen av ordener som benediktinerne, dominikanerne og fransiskanerne, og tre fjerdedeler av det albanske folket var katolikker, mens resten var ortodokse. Kristendommen gikk tilbake under de osmanske tyrkerne, som kontrollerte Albania til 1912. Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda Fide) sendte misjonærer til det da muslimske landet i 1643.
Etter at det fascistiske Italias tropper den 7. april 1939 okkuperte Albania og la landet under kongeriket Italia, ble Albania involvert i Italias ekspansjonistiske og militære politikk. Det fascistiske Italia var en alliert av nazistene, og de brukte Albania som base for militære operasjoner mot Hellas, Montenegro, Jugoslavia og andre land på Balkan. I årene 1941 til 1944 vokste den albanske motstandskampen under ledelse av de kommunistiske partisanene.
I 1942 dukket det opp en ny skikkelse på den politiske scene i landet, lederen for de kommunistiske partisanene Enver Hoxha (1908-85). Han hadde en karismatisk personlighet og marxistiske prinsipper som passet som hånd i hanske med sovjetisk politikk. Hoxha ble i 1944 den mektige generalsekretæren for kommunistpartiet, som var enerådende i parlamentet, og leder av regjeringen (1944-54). Han beholdt makten i Albania praktisk talt i over 43 år. Han etablerte en anti-religiøs politikk og slapp løs forfølgelser mot prester og mot de troende som ikke var villige til å bli med i den nye kursen mot et virkelig ateistisk Albania. Han forsterket ideen om en ateist stat, og den 5. februar 1967 proklamerte han Albania som «den første ateistiske stat i verden». I Grunnloven av 1976 heter det at staten fører og fremmer propagandaen til fordel for ateismen.
I slutten av november 1944 trakk tyskerne seg ut av Albania for å styrke østfronten. Dette førte til at viseregentens regjering falt. Maktvakuumet ble raskt fylt av de albanske kommunistene i Frontit Nacional Çlirimtar («Den nasjonale frigjøringsfronten»), som hadde som primært mål «å ta politisk makt for enhver pris som den eneste politisk kraft i Albania». Kommunistene hadde allerede overtatt ledelsen av frontens partisaner, sterkt nasjonalistiske og opprettet for å bekjempe de italienske okkupantene, og hvor mange medlemmer av det lokale presteskapet var engasjert.
Kommunistenes maktovertakelse kan man sette til november 1944, altså det tidspunktet da de tyske troppene hadde rømt fra hovedstaden Tirana. De albanske kommunistene under Enver Hoxha begynte raskt å bygge en totalitær stat gjennom fysisk eliminering eller langvarig frihetsberøvelse av sine kulturpolitiske motstandere. Allerede skapte den krigen og terroren som hersker i hele landet, frykt blant de sivile. Med hjelp fra jugoslaviske partisaner ble Albania en del av Østblokken og ateismen ble fremmet, og religiøse personer av alle konfesjoner ble forfulgt. Kirkens aktiviteter ble hindret, skoler og seminarer ble stengt og biskoper og prester ble drept eller fengslet.
Maktovertakelsen medførte oppløsning av alle ordener samt ekspropriering av alle kirkelige eiendommer. I desember 1944 ble de tre katolske trykkeriene beslaglagt, slik at det kristne pressearbeidet måtte innstilles. I mai 1945 forlangte en regjeringsordre stenging av alle barnehager som ble ledet av ordenssøstre, fremfor alt Ancelle della Carità fra Brescia og salesianerinnene, erstatning av de jesuittiske og fransiskanske skolene med statlige lærere og gjennomføringen av marxistiske læreplaner i skolene. Gjennom en forordning fra den kommunistiske albanske regjeringen ble den apostoliske delegaten, titularerkebiskop Leone Giovanni Battista Nigris (1884-1964), som hadde vært Den hellige stols representant fra 1938, den 24. mai 1945 utvist fra Albania som «uønsket». Undertrykkelsen av katolikker, men også ortodokse og muslimer, var hard. Da Albania i 1967 offisielt ble proklamert som en ateistisk stat (verdens eneste), var mer enn 2 100 kirker og moskéer blitt stengt.
Av syv biskoper og 200 prester og nonner som var aktive i Albania i 1945, var det bare én biskop og tretti prester og nonner som var i live da kommunistregimet kollapset i 1991. 129 prester var blitt arrestert, fengslet, torturert og dømt uten å ha begått noen forbrytelse. 31 ble skutt, åtte døde under tortur, fire ble druknet eller forgiftet, tre døde etter at de kom ut av fengsel, 24 døde i fengsler eller interneringsleirer, 38 døde kom ut av fengsel og 25 var i live i 1990 og fortsatte å tjene som prester. Ifølge statistikerne hadde alle fangene til sammen gjennomført 450 års lavere grads studier, og de ble til sammen dømt til 881 års fengsel og utvisning!
I landet var det ingen Kirke og intet hierarki, alt var blitt ødelagt av de kommunistiske makthaverne. Selv om det er mange albanere som ikke praktiserer noen religion, sier offisielle tall at seksti prosent er muslimer og sytten prosent er kristne. Albania er det eneste europeiske landet med muslimsk flertall.
Til tross for at nyheten om de martyrdrepte raskt spredte seg over hele den katolske verden og forårsaket stor smerte og forbauselse, måtte man vente til etter at det kommunistiske regimet i Albania hadde brutt sammen i 1990, før det var mulig å starte bispedømmets gransking av martyriene. Den albanske bispekonferansen tok initiativ til en saligkåringsprosess for til sammen førti katolikker, som var drept av den kommunistiske regjeringen i Albania på grunn av deres tro. En av martyrene tilhørte den albanske gresk-katolske kirke («unert»).
Den 7. juni 2002 ble saken overført fra erkebispedømmet Durrës-Tirana (fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës) og andre bispedømmer til erkebispedømmet Shkodër-Pult. Albania har to erkebispedømmer, Shkodër-Pult med suffraganbispedømmene Lezhë og Sapë, samt Tirana-Durrës med suffraganbispedømmene Rrëshen og det apostoliske administraturet Sør-Albania for Den albanske gresk-katolske kirke.
Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt av Vatikanet den 4. september 2002, noe som ga martyrene titlene «Guds tjenere» (Servi Dei). En av martyrene var en kvinne, og hun ble «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Den 10. november 2002 ble det åpnet en bispedømmeprosess for førti martyrer i katedralen St Stefan (Shën Shtjefni) i Shkodër. Av disse vitnene for troen ble 38 drept under kommunistenes forfølgelse. Informativprosessen på bispedømmenivå ble avsluttet den 8. desember 2010. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 9. mars 2012. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2015.
Opprinnelig var det førti martyrer i denne gruppen, men på et tidspunkt etter 2012 ble to martyrprester, som ble drept i 1913 ( p. Atë Luigj Paliq) og 1927 (p. Gjon Gazulli), tatt ut av gruppen, slik at man satt igjen med de 38 som ble drept i den kommunistiske perioden (1945-74). Martyrenes bilder ruvet langs Martyrenes aveny i Tirana i anledning pave Frans’ besøk i landet den 21. september 2014.
De teologiske ekspertene i Helligkåringskongregasjonen møttes den 17. desember 2015. De godkjente saken og sendte den over til kardinalene og biskopene som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen. De møttes den 19. april 2016 og ga også en positiv vurdering.
Den 26. april 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Gruppen heter «Den salige Vincent Prennushi og 37 ledsagere fra den latinske og den albanske gresk-katolske kirke i Albania».
Den albanske bispekonferansen under ledelse av den italienske erkebiskop Angelo Massafra OFM (f. 1949) av Shkodër-Pult (1998- ) sammen med Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet og generalpostulatoren for fransiskanerne bestemte at saligkåringen skulle finne sted den 5. november i Shkodër i Albania. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Rundt 10 000 katolikker og seks kardinaler var ventet til messen i katedralen St Stefan (Shën Shtjefni) i Shkodër, som under kommunistene ble brukt som turnhall. Dette har blitt kalt den største katolske albanske enkeltbegivenhet i historien. Også Albanias president Bujar Nishani og mange regjeringsmedlemmer deltok. Fremtredende representanter fra katolske kirker over hele Europa deltok også i messen, blant dem kardinal Rainer Maria Woelki av Köln, ettersom to av de salige var født i Tyskland.
Av de 38 martyrene er to biskoper, tre jesuittpatre, en jesuittlegbror, syv fransiskanerpatre, nitten sekularprester, en prest av albansk-katolsk bysantinsk ritus, en seminarist, tre legmenn og en legkvinne. Av de 38 er en italiener, to tyskere og 35 albanere, hvorav fire født i Kosovo og en i Montenegro. 5. november ble erklært som «Martyrenes dag». Gruppen på 38 martyrer består av:
2 biskoper
1) Den salige Vincent Nikolas Prennushi, født i Albania, biskop OFM
19) Den salige Frans M. Gjini, født i Albania, biskop
3 jesuittpatre, 1 jesuittisk legbror
4) Den salige Johannes Fausti, jesuittprest, født i Italia
6) Den salige Daniel Dajani, jesuittprest, født i Albania
26) Den salige Alexander Sirdani, jesuittprest, født i Albania
17) Den salige Johannes Pantalia, jesuittisk legbror, albaner født i Kosovo
5) Den salige Kolë Shllaku (ordensnavn Johannes), prest OFM født i Albania
16) Den salige Johannes Koda (ordensnavn: Serafin), prest OFM, albaner født i Kosovo
18) Den salige Josef Palaj (ordensnavn: Bernardin), prest OFM født i Albania
20) Den salige Paulus Prendushi (ordensnavn: Mati), prest OFM født i Albania
21) Den salige Dedë Nika (ordensnavn Kyprian), prest OFM født i Albania
30) Den salige Mikael Suma (ordensnavn Kasper), prest OFM født i Albania
33) Den salige Ndue Serreqi (ordensnavn Karl), prest OFM født i Albania
19 sekularprester
2) Den salige Lasarus Shantoja, sekularprest født i Albania
3) Den salige Ndre Zadeja, sekularprest født i Albania
11) Den salige Alfons Tracky, sekularprest født i Tyskland
12) Den salige Antonius Zogaj, sekularprest født i Albania
13) Den salige Ludvig Prendushi, sekularprest født i Albania
14) Den salige Dedë Maçaj, sekularprest født i Albania
15) Den salige Markus Gjani, sekularprest født i Albania
22) Den salige Dedë Plani, sekularprest født i Albania
23) Den salige Angelus Deda, sekularprest født i Albania
24) Den salige Antonius Muzaj, sekularprest, albaner født i Kosovo
25) Den salige Peter Çuni, sekularprest født i Albania
28) Den salige Josef Marxen, sekularprest født i Tyskland
29) Den salige Jak Bushati, sekularprest født i Albania
32) Den salige Jul Bonati, sekularprest født i Albania
34) Den salige Ndoc Suma, sekularprest født i Albania
35) Den salige Dedë Malaj, sekularprest født i Albania
36) Den salige Marinus Shkurti, sekularprest født i Albania
37) Den salige Stefan Kurti, sekularprest, albaner født i Kosovo
38) Den salige Mikael Beltoja, sekularprest født i Albania
1 unert prest
27) Den salige Josef Papamihali, prest i den albanske gresk-katolske kirke av bysantinsk ritus («unert»), født i Albania
1 seminarist
8) Den salige Markus Ndoc Çuni, seminarist født i Albania
3 legmenn
7) Den salige Karim Sadiku, legmann, albaner født i Montenegro
9) Den salige Gjelosh Lulashi Bajraktari, legmann født i Albania
10) Den salige Frans Peter Markus Miraka, gift legmann født i Albania
1 legkvinne
31) Den salige Maria Tuci, legkvinne i den fransiskanske familie, født i Albania
Biografier om de 38 nye salige:
1) Den salige Vincent Nikolas Prennushi (alb: Vinçenc Kolë) ble født den 4. september 1885 i Shkodër (Shkodra) i Albania, som da fortsatt var en del av Det osmanske riket (selvstendig i 1920). Han kom fra en beskjeden borgerlig katolsk familie og hans foreldre, Gjon og Drande Prennushi, døpte ham med navnet Nikolas (alb: Kolë [Nikollë]). Han gikk på det katolske gymnaset i sin hjemby før han i år 1900 som femtenåring trådte inn i fransiskanerklosteret (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i Troshan. Prennushi studerte først i Shkodër og deretter teologi på det teologiske fakultetet i Salzburg i Østerrike. I Salzburg avla han sine evige løfter i 1904, og den 19. mars 1908 ble han presteviet i Innsbruck, 22 år gammel. Det var da han tok ordensnavnet Vincent.
Han ble flytende i flere språk og europeiske kulturer, spesielt tysk. I 1917 var han medlem av «Den albanske litterære kommisjon» i Shkodër, hvor han definerte de første regler for albansk ortografi. Han ble kjent som essayist, publisist, poet, folklorist og oversetter, og han oversatte romaner av kardinal Wiseman, Henryk Sienkiewicz, Max Weber og Silvio Pelico. Han oversatte også flere verk av Dante. I 1933 oversatte han og utga romanen Quo Vadis av Henryk Sienkiewicz. I 1939 oversatte han og utga romanen «Fra min fengselstid» (Le mie prigioni) av Silvio Pelico. Han var også direktør for trykkeriet ved det fransiskanske kollegiet og guardian (prior) for kommuniteten i Shkodër. Han var provinsial i to perioder.
Den 27. januar 1936 ble Prennushi utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til biskop av Sapë i Albania. Han ble bispeviet den 19. mars 1936 av den apostoliske delegaten i Albania (1927-36), erkebiskop Giovanni Battista della Pietra SJ (1871-1940), titularerkebiskop av Kalkedon. Den 26. juni 1940 utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) ham til erkebiskop av Durrës (fra 1992 erkebispedømmet Durrës-Tirana; fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës). Kommunistlederen Enver Hoxha (1908-85), som styrte Albania fra 1944 til sin død, krevde i 1945 et møte med biskop Prennushi, noe han aksepterte. På dette møtet deltok også biskop Gaspër Thaçi.
Den 19. mai 1947 arresterte kommunistene Prennushi og den 18. desember 1947 åpnet rettssaken mot ham ved militærdomstolen i Durrës. Makthaverne ham dømt til tyve års fengsel for «kollaborasjon med Albanias utenlandske fiender». Men den egentlige grunnen var at erkebiskopen hadde nektet å medvirke til grunnleggelsen av en albansk nasjonalkirke skilt fra Roma. Med grunnleggelsen av en slik kirke skulle regimet sent på 1940-tallet lykkes i å få full kontroll over de albanske katolikkene.
I fengslet ble Prennushi ofte torturert, og ettervirkningene av torturen samt de dårlige forholdene i fengselet, gjorde at han døde i Durrës den 19. mars 1949, 63 år gammel. Hans grav befinner seg nå i katedralen St Lucia i Durrës.
2) Den salige Lasarus Shantoja (alb: Lazër), sekularprest i erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult), ble født den 2. september 1892 (noen kilder sier 7. juli 1891) i Shkodër (Shkodra) i Albania. Han kom fra en fremtredende tradisjonell og patriotisk familie, og hans foreldre var Mikel Shantoja (kalt Keli) og hans hustru Luçije (kalt Luçe). Lasarus studerte fra grunnskole til videregående skole ved det xaverianske kollegiet (Saverianum) og det pavelige albanske seminaret (Kolegjia Papnore Shqyptare) i Shkodër under professor Ndre Mjedën SJ (1866-1937) og andre jesuittpatre. Rundt 1909-10 fremhevet han seg i tilegnelsen av latin, gresk og italiensk.
Han fortsatte med å studere teologi i Innsbruck i Østerrike hvor han lærte tysk, og i 1914 var han i Wien for første gang. Han ble presteviet den 29. mai 1915, 23 år gammel. Han tjente som sogneprest i Pulaj, Beltojë, Velipojë, Rrjoll og Sheldi fra 1917 til 1922. På denne tiden begynte han med de første oversettelsene og artikler i ulike publikasjoner. I juni 1919 ble han fengslet av italienerne i Beltojë. I to år (1922-24) var han sekretær for erkebiskopen av Shkodër (1921-35), Lazër Mjeda (1869-1935). Den 17. april 1923 møtte han i Wien den østerrikske kansleren Dr. Joseph Seipel.
Lasarus var en mann av kultur og en god taler. Han skrev under flere pseudonymer, Athanas Ziler, Omega, Liljan, D.L.Sh, Lz.Sh, D.L.Sh., Po ay, Y, Ipsilon. Han var nasjonalist og demokrat, taler, lyrisk poet, essayist og oversetter. Shantoja ble spesielt husket som stor tolker av verkene til Goethe, Schiller og Heine. Shantoja artikler var spredt i flere aviser og magasiner, men ble oppsummert og publisert i 2005 i regi av de fransiskanske publikasjoner i Vepra, Lazër Shantoja («Lazër Shantojas verker»). Han var den første albaner til å anerkjenne kompetansen til språket esperanto i Albania.
Den 22. oktober 1924 døde Lasarus’ far, Keli Shantoja. I januar 1925 ble p. Lasarus arrestert og fengslet som inspirator og deltaker i revolusjonen i juni 1924. Etter flere måneder i fengsel ble han benådet av regjeringen til Ahmet Zogu og rømte til Jugoslavia. Ahmet Zogu (f. Ahmet Zogolli) (1895-1961) var statsminister (1922-24 og 1925), president (1925-28) og konge som kong Zog I av Albania (1928-39). I 1939 måtte han flykte etter at Italia okkuperte landet. Den 1. september 1926 holdt Lasarus foredrag i Cetinjë og deltok i begravelsen til kaptein Mark Rakës, som døde under mystiske omstendigheter i en bilulykke.
I 1928 dro han fra Jugoslavia i Wien i Østerrike. Der begynte han å utgi avisen Ora e Shqipnisë, finansiert av Hasan Prishtina. På grunn av den raskt skiftende politiske situasjonen i Albania, forlot p. Lasarus hjemlandet og dro til Sveits som sogneprest i landsbyen Bienne, hvor han forkynte på tysk, deretter i La Motte i kantonen Vaud, hvor han bodde i femten år etter å ha perfeksjonert sine kunnskaper i fransk. Der levde han sammen med sin mor Luçije. I den sveitsiske landsbyen begynte han å oversette Wilhelm Tell og Faust. Den 4. mai 1937 døde hans bror, kaptein Luigj Shantoja, i Romania.
Den nye situasjonen i Albania etter den italienske okkupasjonen den 7. april 1939 banet veien for at mange kunne vende tilbake fra eksil, blant dem p. Lasarus. Han fikk en svært varm mottakelse i hjemlandet. Han holdt messe i katedralen og holdt en preken som var minneverdig for deltakerne. I 1939 flyttet han med sin mor til Tirana. I 1941 var han en av grunnleggerne av Instituttet for albanske studier i Tirana sammen med Ernest Koliqi (1903-75), Mustafa Kruja (1887-1958), Zef Valentini SJ (1900-79), Karl Gurakuqi (1895-1971), Xhevat Kortsha (1893-1949) og andre. Han støttet regjeringen under Mustafa Kruja (1941-43). I mai 1943 deltok han i begravelsen av major Ndok Gjeloshi i Tirana, drept av kommunistisk gerilja. Med Italias kapitulasjon i september 1943 trakk han seg fra den politiske scenen og fortsatte med sine oversettelser, mens han med store smerter betraktet den borgerkrigen som hadde brutt ut i Albania.
I slutten av 1944 flyktet p. Lasarus til fjellene i Sheldi, hvor han fant losji hos p. Nikollë Gazulli (1895-1946). I Dedaj bodde han i 22 dager og deretter i huset til Kolë Nuri Sheldisë i 26-27 dager. Da kommunistene kom til makten i januar 1945, ble p. Lasarus arrestert og torturert i Sheldi. Tirsdag den 31. januar 1945 klokken 15 ble det avsagt dom av den militære domstolen i Shkodër: «Tiltalte, Dom Lazër Shantoja, dømmes til døden ved skyting». Den 2. februar 1945 ble dommen stadfestet av Høyesterett i Tirana. Etter å ha blitt fryktelig og brutalt torturert, og hans hender og føtter ble brukket.
Han ble skutt i Tirana den 5. mars 1945. Da hans mor besøkte ham i fengselet og så den tilstand han var i, ba hun kommunistene om å skyte ham så fort som mulig så han slapp å lide mer. Han ble gravlagt i en umerket grav i nærheten av Tirana. Den 28. juni 1949 døde p. Lasarus’ mor, Luçije Shantoja. Lasarus var den første presten som ble drept i kommunistenes forfølgelser.
3) Den salige Ndre Zadeja ble født den 3. november 1891 i Shkodër i Albania. De tre første årene gikk han på en italiensk skole, og fra fjerde klasse studerte han ved Kolegjës Saveriane (Det xaverianske kollegiet, Saverianum), som ble drevet av jesuittene, og på det pavelige seminaret i Shkodër. Han begynte i 1916 på sine teologiske studier i Innsbruck i Østerrike, hvor han studerte sammen med p. Alexander Sirdani SJ og p. Gjon Gazulli, som ble hengt av Ahmet Zogus regime i en gate i Shkodër i 1927. Ndre Zadeja ble den 24. april 1916 presteviet i Shkodër som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër-Pult, 24 år gammel. En av hans første messer ble feiret den 26. april ved helligdommen for Vår Frue av Gode råd, albanerne skytshelgen, ved foten av tårnet i Shkodër. Takket være sine ferdigheter og sin brede kultur ble han utnevnt til sekretær for erkebiskop Jacob Sereggi av Shkodër (1910-21) og som kapellan til 1922. Det året han ble utnevnt til sogneprest i Jushi-fjellene. Etter prestetjeneste i Bog fortsatte han senere til Shkrel og Sheldi. Han var poet, forfatter og dramatiker og skrev mange skuespill. Han var en god forfatter og en ærlig prest, og han var arbeidsom, spesielt i undervisningen av katekismen.
Etter at kommunistene overtok makten, ble han arrestert den 4. februar 1945 i den landsbyen hvor han tjente. Anklagen var at han i hemmelighet hadde hjulpet den salige presten Lazër Shantoja (nr 2), som ble henrettet den 5. mars 1945 i Tirana. Han ble også anklaget for å ha tjenestegjort som prest for en innbygger av Shkodër som nektet å innlevere sine våpen. Han ble henrettet uten rettssak den 25. mars 1945 i Shkodër sammen med noen seminarister og lege katolikker. Han var den første presten i Shkodër som ble skutt av kommunistene.
4) Den salige Johannes Fausti (it: Giovanni; alb: Gjon) ble født den 19. oktober 1899 i Brozzo i kommunen Marcheno i Val Trompia i provinsen Brescia (alb: Breshës) i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den eldste av de tolv barna til bonden Paolo Antonio Fausti og hans hustru Maria Sigolini, religiøse og nestekjærlige foreldre i en familie rik på religiøse kall. Han hadde en lykkelig og fredelig barndom, og tidlig modnet det et prestekall hos ham. Som tiåring begynte han på det inter-bispedømmelige seminaret i Brescia, hvor han ble venner med mange medseminarister, blant dem Giovanni Battista Montini (1897-1978), den fremtidige salige pave Paul VI (1963-78).
Som attenåring måtte Johannes forlate seminaret fordi han ble innkalt til militærtjeneste i 1917, ettersom de østerriksk-ungarske styrkene ved Italias nordgrense over sommeren 1917 ble forsterket med styrker som var blitt frigjort ved Østfronten etter den russiske februarrevolusjonen. Italia hadde gått inn i Første verdenskrig i 1915 mot Tyskland og Østerrike/Ungarn. I 1920 fulgte han et kurs på Militærakademiet i Modena, og derfra ble han sendt til tjeneste i Roma, hvor han også studerte på det litterære fakultet (Facoltà di Lettere) ved universitetet. Han ble dimittert senere i 1920 som fenrik i artilleriet, og da gjenopptok han sine avbrutte studier i Seminario Lombardo i Roma.
Han ble den 9. juli 1922 presteviet i Roma, 22 år gammel, og deretter tok han en grad i teologi på Det pavelige universitetet Gregoriana og en grad i filosofi ved Det pavelige akademiet San Tommaso, fra 1963 Det pavelige universitetet San Tommaso d’Aquino (Angelicum). I både filosofi og teologi fikk han karakteren summa cum laude. I 1923 ble han professor i filosofi ved seminaret i Brescia. Han var en person av stor kultur og spiritualitet. I motsetning til mange italienske jesuitter var han en overbevist antifascist, som hans venn Montini og mange andre katolske intellektuelle i den tidens Brescia.
Den 30. oktober 1924 sluttet han seg med tillatelse fra sin biskop til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i Gorizia i provinsen med samme navn i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia. Jesuittenes superiorer sendte ham i 1929 som skolastiker (jesuitt i formasjon) til Albania, hvor han ble professor i filosofi ved Det pavelige seminaret og det tilstøtende xaverianske kollegiet (Saverianum) i Shkodër (1929-32), som begge var betrodd til jesuittene. Raskt lærte han seg det vanskelige albanske språket, noe som muliggjorde inngående studier om islam for å kunne engasjere seg i en seriøs og meningsfull dialog mellom muslimer og kristne. Han ble en pioner innenfor islamsk-kristen dialog, og om dette emnet krev han fra 1931 artikler i det prestisjetunge jesuittiske tidsskriftet La Civiltà Cattolica. Disse artiklene ble senere samlet og publisert i boken «Islam i lys av katolsk tenkemåte» (L’Islam nella luce del pensiero cattolico). Han grunnla også ligaen «Venner av den islamske Østen» (Amici Oriente Islamico), som ble utbredt i Italia og i utlandet.
I 1932 ble han kalt tilbake til Italia og Mantova i provinsen av samme navn i regionen Lombardia i Nord-Italia. Der ble han professor i filosofi og «minister» (ansvarlig prest) med ansvar for jesuittenes kommunitet. Der viste det symptomer på tuberkulose seg, en sykdom som han allerede hadde hatt i en mild form mens han var i Albania. Derfor måtte han fra august 1933 til 1936 gjennomgå en langvarig og spesifikk behandling, først i Alto Adige (Sør-Tyrol) og deretter i Davos i Sveits. I begynnelsen av 1936 gjenopptok han undervisningen, denne gangen på fakultetet Aloisianum i Gallarate i provinsen Varese i regionen Lombardia, og der avla han den 2. februar 1936 sine høytidelige løfter i ordenen. Han ble værende i Gallarate i seks år, noe som viser hans fremragende evner som lærer og intellektuell. Der skrev han også manuskriptet til boken «Teorien om abstraksjon» (Teoria dell’astrazione), som ble utgitt posthumt i 1947.
Hans superiorer hos jesuittene var klar over hans talenter og dyder, så i juli 1942 bestemte de seg for å gi ham den delikate og krevende oppgaven som rektor for Det pavelige albanske seminaret i Shkodër og det tilknyttede xaverianske kollegiet. Etter ett år overlot han i 1943 embetet som rektor til p. Johannes Karma SJ (1943-45). I september 1945 overtok den salige albanske jesuittpateren Daniel Dajani SJ som rektor etter p. Karma. P. Dajani hadde inntil da vært lærer der. P. Fausti flyttet til hovedstaden Tirana, hvor han forpliktet seg til å forsvare og hjelpe italienerne og albanere, uansett hvilken trosbekjennelse de hadde, kristne og muslimer, som var involvert i Andre verdenskrigs tragedie. Under opptøyene i 1944 ble han under et forsøk på å lede noen albanere i trygghet i jesuittenes kirke, alvorlig såret av nazistene, da en tysk kule traff toppen av den friske lungen hans og brakk kragebeinet.
De jesuittiske superiorene stolte fortsatt på hans klokskap, så i mai 1945 ble han utnevnt til viseprovinsial for jesuittene i Albania. Situasjonen i Albania forverret seg igjen i slutten av november 1944, da tyskerne ble drevet ut av de albanske partisanene med hjelp fra Titos partisaner i Jugoslavia og fra vestmaktene England og USA. De albanske partisanene ble ledet av Enver Hoxha (1908-83), generalsekretær i kommunistpartiet, og de tok makten i landet under kontroll av Jugoslavia. De gjennomførte alle slags grusomheter mot katolikker og spesielt jesuitter, og det det som begynte som en bakvaskelseskampanje, utviklet seg til en reell forfølgelse.
Den 31. desember 1945 ble p. Fausti som ventet arrestert sammen med p. Daniel Dajani, anklaget for å bedrive anti-kommunistiske aktiviteter. De ble tiltalt for å være politiske forrædere mot nasjonen, underdanige for Vesten og spioner for Vatikanet. Klokken ni om morgenen den 28. januar 1946 ble det i kinoen Rozafat i Shkodër åpnet sak ved den militære domstolen mot den antikommunistiske organisasjonen Bashkimi Shqiptar «Albansk Union») med i alt 36 tiltalte.
Den 22. februar 1946 ble militærdomstolens dom kunngjort i Shkodër etter at den var offisielt annonsert i Tirana: «Dødsstraff godkjent for: P. Johannes Fausti SJ fra Brescia i Italia (nr 4), p. Daniel Dajani SJ (1906-46) fra Shkodër (nr 6), p. Johannes Shllaku OFM (opprinnelig navn: Kolë) (1907-46) fra Shkodër (nr 5), seminarist Markus Ndoc Çuni (1919-46) fra Bushat (nr 8), legmann Karim Sadik Myftari (1919-46) fra Vuthaj (nr 7) og legmann Gjelosh Lulashi Bajraktari (1925-46) fra Shoshi (nr 9).
For seminaristen Georg Vat Bici ble dødsstraffen redusert til livsvarig fengsel. Behandlingen av saken til Frans Peter Markus Miraka (nr 10) ble utsatt til en senere gjennomgang. Undertegnet av ministeren for nasjonalt forsvar og krig, generaloberst Enver Hoxha. Den 3. juli 1946 kunngjorde militærdomstolen i Shkodër: «Dødsstraff godkjent for Fran P. Mark Miraka».
Før daggry den 4. mars 1946 ble p. Fausti og hans fem ledsagere som ble dømt sammen med ham, fraktet i en varebil til et sted bak den katolske kirkegården i Shkodër. Da de ble ført til henrettelsen, styrket han seg selv og andre med salmistens ord: «La oss gå opp til Herrens hus» (Sal 122 [V121],1). Da p. Fausti ble bedt om å uttrykke sine siste ønsker, sa jesuittpateren med klar og levende stemme: «Jeg er glad for å dø i utøvelsen av min plikt. Jeg tilgir forfølgerne. Lenge leve Kristus Kongen!» Etter at han hadde uttalt sine siste ord, stemte hans ledsagere i kor i lovprisning av Gud og moderlandet og utbrøt: «Lenge leve Kristus Kongen! Lenge leve Albania!»
Deretter lød skuddene. Det var klokken fem om morgenen. P. Johannes ble skutt i hodet. Han var 47 år gammel. Folk løp og noen knelte ved siden av martyren, mens andre forsøkte å rive et tøystykke fra hans klær for å beholde den som en relikvie, men soldatenes geværkolber drev dem bort. Etter et par timer ble likene kastet i en massegrav. Albanerne kaller andektig jordet bak den katolske kirkegården i Shkodër for «martyrenes kirkegård». I april 1946 stengte myndighetene alle jesuittiske institusjoner og jesuittordenen ble forbudt. Med gjenetableringen av diplomatiske forbindelser mellom Albania og Den hellige stol i 1991, ble kollegiet gjenåpnet i oktober samme år.
5) Den salige Kolë Shllaku ble født den 27. juli 1907 i Shkodër i Albania. Han var sønn av Loros Shllaku og Marë Ashtës, som i dåpen ga ham navnet Kolë (et navn som bare finnes på albansk). Som ung begynte han på det fransiskanske kollegiet i hjembyen, hvor han gjennomførte grunnskolen og videregående skole. Han trådte den 4. oktober 1922, festdagen for den hellige Frans av Assisi, inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i deres novisiat i Troshan i regionen Lezhë i det nordvestre Albania. Han var da femten år gammel. Etter året i novisiatet avla han den 5. oktober 1923 sine enkle løfter i Troshan. Den 13. september 1928 avla han sine evige løfter, og ved den anledningen tok han ordensnavnet Johannes (alb: Gjon).
Han studerte filosofi på Lyceum Illyricum, og deretter ble han sendt til Nederland for studier i teologi, noe som var praksis den gangen. Han ble presteviet den 15. mars 1931. Han ble deretter sendt av den fransiskanske provinsialen, den salige p. Vincent Prennushi OFM (nr 1), for å fortsette sine studier ved universitetet i Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia. Han begynte med naturvitenskap og fortsatte med historie og filosofi. Til slutt tok han en doktorgrad i filosofi ved Sorbonne-universitetet i Paris (1936-37) om «Aktualisering av Giovanni Gentile» (1875-1944).
Da han kom hjem til Albania, ble han utnevnt til professor i filosofi ved fransiskanerordenens Lyceum Illyricum i Shkodër. Han ga også timer i fransk. Ved siden av å være lærer, var han også publisist med en spesiell interesse mot humaniora. Politisk var han antifascist og antikommunist, så med det fascistiske Italias invasjon av Albania i april 1939 måtte han lettere skadet forlate hjemlandet og dra til Jugoslavia. Kong Zog I ble også tvunget i eksil. P. Johannes var vel hjemme igjen den 13. juni 1940. P. Johannes Shllaku var anerkjent som en av de mest intellektuelle katolske prestene i Shkodër, filosof, journalist, professor og politiker. Han regnes som grunnleggeren av Det demokratiske partiet i Albania. Han ga også ut magasinet Hylli i Dritës, som raskt ble et nasjonalt forum med deltakelse av prominente kulturpersonligheter som E. Çabej, L. Mirdita, K. Naraçi, F. Alkaj, P. Kacinari og andre.
Han ble arrestert i januar 1946 foran sine elever under en forelesning i klasserommet. Den kvelden ble det annonsert i Radio Shkodër at «den kriminelle Gjon Shllaku ble tatt til fange da han krysset grensen for å unnslippe». I fengselet ble han utsatt for grov tortur. Den 22. februar ble han dømt til døden. Før daggry den 4. mars 1946 ble p. Shllaku og hans fem ledsagere som ble dømt sammen med ham, fraktet i en varebil til et sted bak den katolske kirkegården i Shkodër. Der ble de skutt klokken fem om morgenen (se nr 4).
6) Den salige Daniel Dajani ble født den 2. desember 1906 i Blinisht i Zadrima i Lezhë i Albania. Etter grunnskolen i sin hjemlandsby dro han til Italia, hvor han den 8. juli 1926 trådte inn som novise hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) i Gorizia i provinsen av samme navn i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia. Deretter var han i perioden 1931-33 i Chieri i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia, hvor han fullførte sine studier i filosofi.
Deretter var han i tråd med jesuittenes praksis lærer på seminaret i Shkodër i Albania i 1934-35. Etter det vendte han tilbake til Chieri for å studere teologi (1937-39). Den 15. juli 1938 ble han presteviet i Chieri. Han vendte i 1940 tilbake til Albania, hvor han underviste i latin på seminaret i Shkodër. Han var en svært ærlig og arbeidsom prest, med omsorg for sjelenes beste og fremfor alt for formasjonen av seminarister. Han sto dem svært nær som en bror, og han var svært elsket av alle.
Etter tyskernes tilbaketrekking fra albansk territorium i slutten av 1944, begynte situasjonen for de katolske prestene å bli vanskelig på grunn av den fiendtlige holdningen til de kommunistiske partisanene under Enver Hoxha. P. Dajani ble i september 1945 utnevnt til rektor for Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, men den 31. desember 1945 ble han arrestert av kommunistene sammen med den salige italienske jesuittpateren Johannes Fausti SJ (nr 4).
De ble begge anklaget for å bedrive anti-kommunistiske aktiviteter. De ble tiltalt for å være politiske forrædere mot nasjonen, underdanige for Vesten og spioner for Vatikanet, og de ble umenneskelig torturert. Den 22. februar 1946 ble de dømt til døden. Før daggry den 4. mars 1946 ble p. Dajani og hans fem ledsagere som ble dømt sammen med ham, fraktet i en varebil til et sted bak den katolske kirkegården i Shkodër. Der ble de skutt klokken fem om morgenen (se nr 4).
7) Den salige Karim Sadiku (alb: Qerim; også kalt Qerim Sadiku Myftari) ble født den 12. februar 1919 i Vuthaj (slav: Vusanje), en albansk by i Montenegro, like ved grensen til Albania. Han flyttet til Shkodër og var et bindeledd mellom fjellene og byen.
Kanonisk kalles han «legmann i bispedømmet Shkodër-Pult». Han var medlem av den politiske organisasjonen Shoqnia e Bashkimit të Gjuhës Shqipe («Selskapet for det albanske språks enhet»), vanligvis kjent som Shoqnia Bashkimi («Enhetsselskapet»).
Han ble arrestert den 3. desember 1945 og utholdt torturen med stort mot. Han ble den 22. februar 1946 dømt til døden.
Før daggry den 4. mars 1946 ble de seks dødsdømte fraktet i en varebil til et sted bak den katolske kirkegården i Shkodër. Der ble de skutt klokken fem om morgenen. Karims siste ord var: «Jeg tilgir dem som har vært i stand til å skade meg. Jeg tilgir dem som har dømt meg til døden og dem som vil skyte meg». Hans siste ord bevise hans martyrium.
8) Den salige Markus Ndoc Çuni (alb: Mark) ble født den 30. september 1919 i Rranxë (Rranxa) i kommunen Bushat i distriktet Shkodër nord i Albania. Etter grunnskolen i sin landsby gikk han på videregående skole i Shkodër, og da han var atten år gammel i 1937, fortsatte han sine studier ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër og ble seminarist for erkebispedømmet Shkodër-Pult. Han var en svært intelligent ung mann, dessuten ivrig og modig, og «kjent for sine patriotiske følelser og motstand mot det fascistiske diktaturet».
Etter de albanske kommunistenes første massehenrettelser bestemte den fjerdeårs seminaristen og teologistudenten seg for å grunnlegge den hemmelige politiske organisasjonen Bashkimi Shqiptar («Albansk Union») i seminaret. Hans overordnede på seminaret visste ingen ting om dette. Det samlet seg rundt ham noen seminarister og noen gymneselever i byen, som møttes om natten i seminaret i Shkodër. Unionen hadde kontakt med utenlandske nasjonalistiske politikere i Tirana, og en gang med to offiserer fra militærakademiet. Deres direkte mål var å utvikle propaganda gjennom brosjyrer, for å gjøre befolkningen oppmerksom på den kommunistiske trusselen og oppfordre til å boikotte det farselignende valget kommunistene hadde annonsert for 1945.
Organisasjonen var antikommunistisk og hadde medlemmer fra alle religioner, og målet var å delta i flerpartivalget i etterkrigstidens Albania, for da kjente man fortsatt ikke resultatene av Jalta-konferansen (4.-11. februar 1945) mellom «de tre store», Churchill, Roosevelt og Stalin. Mange trodde fortsatt på frie og demokratiske valg, men Stalin og Tito og deres albanske assistent Enver Hoxha hadde allerede begynt å drukne den albanske nasjon i blod og terror.
Da organisasjonen ble oppdaget av de kommunistiske myndighetene, ble Markus Çuni arrestert den 7. desember 1945, anklaget for å være unionens grunnlegger. Om kvelden den 9. desember ble en annen seminarist arrestert, Gjon Shllaku (en annen enn fransiskanerpateren av samme navn), og om kvelden den 11. desember ble fire andre seminarister arrestert, blant dem Gjovalin Zeza, Luigj Kçira og Gjergj Bici. Alle ble utsatt for brutal tortur i fengselet. Markus fikk brukket en arm, men fikk ingen medisinsk hjelp.
Han ble den 22. februar 1946 dømt til døden sammen med fem andre (se nr 4), og de ble henrettet klokken fem om morgenen den 4. mars 1946 i Shkodër. Markus’ siste ord var: «Leve Kristus Kongen. Jeg tilgir mine fiender».
9) Den salige Gjelosh Lulashi Bajraktari ble født den 2. september 1925 i Shoshi i fjellregionen Dukagjin i distriktet Shkodër nord i Albania. Kanonisk kalles han legmann i erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult). Han tjenestegjorde som offiser på det militære sykehuset i Shkodër da han ble informert av sinte unge om de første tegn på folkemord på befolkningen, spesielt de kristne. Han visste nøyaktig når organisasjonen Bashkimi Shqiptar («Albansk Union») ble grunnlagt for ved fredelig parlamentarisk virksomhet å bekjempe det nye regimet, som ikke lovte noe bra. Det var en uavhengig organisasjon av unge seminarister og legfolk som, uten sine overordnedes kjennskap, la planer på gymnaset og seminaret i byen. Han ble selv medlem av Albansk Union.
Gjelosh Lulashi ble arrestert den 11. desember 1945 og ble utsatt for brutal tortur i fengselet. Han var da tyve år gammel. Han kom fra en familie som var kjent for raushet, mot og patriotisme, og han elsket det livet han ble tvunget til å ofre med et heltemot som var verdig sine forfedres idealer. Han forkastet med avsky alle de falske anklagene mot ham. Han ble den 22. februar 1946 dømt til døden sammen med fem andre (se nr 4), og de ble henrettet klokken fem om morgenen den 4. mars 1946 i Shkodër.
10) Den salige Frans Peter Markus Miraka (alb: Fran Pjetër Mark) ble født den 13. august 1916 i 1917 i landsbyen Iballa (alb: Iballë) i distriktet Puka (alb: Pukë) i distriktet Shkodër nord i Albania. Han giftet seg, og var dermed kanonisk en gift legmann i erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult). Han var kontaktperson til en gruppe unge nasjonalistiske opprørsledere, som fortsatte motstanden mens de var på rømmen. Han var medlem av den hemmelige organisasjonen Bashkimi Shqiptar («Albansk Union») og delte ut antikommunistiske traktater som advarte mot å stemme i det farseaktige valget den 2. desember 1945.
Han ble arrestert i desember 1945 og ble utsatt for brutal tortur i fengselet. Han ble den 28. januar 1946 stilt for retten sammen med 35 andre. Den 22. februar 1946 ble militærdomstolens dom kunngjort i Shkodër etter at den var offisielt annonsert i Tirana, og seks av de tiltalte ble dømt til døden (nr 4-9). Men behandlingen av Frans Mirakas sak ble utsatt til en senere gjennomgang. Undertegnet av ministeren for nasjonalt forsvar og krig, generaloberst Enver Hoxha. Den 3. juli 1946 kunngjorde militærdomstolen i Shkodër: «Dødsstraff godkjent for Fran P. Mark Miraka».
Han ble skutt i hemmelighet på en ukjent dato i september 1946 i Tirana i Albania, tretti år gammel, men ingen vet hvor han ble gravlagt.
11) Den salige Alfons Tracky (alb: Tracki) ble født den 2. desember 1896 i Bleischwitz i Branitz i Oberschlesien i Preussen i keiserriket Tyskland (siden 1945 Bliszczyce i Branice i Polen), en liten landsby ikke langt fra dagens grense til Tsjekkia. Han ble døpt den 13. desember, minnedagen for den hellige martyren Lucia av Siracusa, i sognekirken St Katharina. Det historiske landskapet Schlesien gjennomgikk på 1900-tallet dyptgripende politiske og sosiale forandringer, ikke minst gjennom to verdenskriger.
Alfons kom fra en familie med dype militære røtter og var sønn av offiseren Josef Tracky og hans hustru Martha Schramm. Sammen med to brødre, hvorav den ene het Georg, og en søster vokste Alfons opp i familiens skjød. Som alle andre gikk han på den lokale folkeskolen for å tilegne seg den nødvendige grunnkunnskapen. I strid med forventningene fra sin far, som drømte om en militær karriere for sin sønn, besluttet den unge Alfons seg som fjortenåring i 1911 for å tre inn i novisiatet hos Marist-skolebrødrene (Fratres Maristae Scholarum – FMS) i Wien i Østerrike, en kongregasjon av legbrødre som i sitt virke fokuserte spesielt på de landene som var bare litt alfabetisert.
Alfons påbegynte den 15. juli 1911 det såkalte «lille novisiatet» (kleine Noviziat). Etter denne første prøvetiden fulgte den 13. juli 1912 det «store novisiatet» (große Noviziat). Ved ikledningen den 16. august 1913 ble mer enn tyve unge menn opptatt i kongregasjonen. De kom fra nesten alle tyske og østerrikske landsdeler: Niederösterreich og Tirol, Oberschlesien og østerriksk Schlesien, Westfalen, Württemberg, Elsass (Alsace) og Mähren (Morava). De var alle på dette tidspunkt mellom fjorten og sytten år gamle (Alfons var seksten).
Folio 32 i kongregasjonens arkiv viser også ordensnavnene som de unge mennene etter rådgivning var tiltenkt. Alfons fikk navnet Gebhardus etter den hellige biskop Gebhard II av Konstanz (979-95). Men hans tid i Wien skulle ikke vare lenge, for provinsialen satte ham snart inn i Sørøst-Europa og sendte ham til Albania, hvor han som lærer fra skolebrødrene underviste på kollegiet St. Xaverius i Shkodër. Dette kollegiet hadde også i sitt hus både et lite seminar for ungdommer som forberedte seg for eksamen artium, samt det erkebiskoppelige presteseminaret hvor studentene etter artium gikk gjennom studier i filosofi og teologi. Ettersom Alfons’ spesialområde var fysisk fostring, går man ut fra at han var lærer i det lille seminaret.
Da Første verdenskrig brøt ut i 1914, avla bror Gebhard, som han nå ble kalt, de ettårige løftene, hvor han for Gud og sin kongregasjon offentlig lovte fattigdom, kyskhet og lydighet. Denne enkle løfteavleggelsen skjedde ifølge kongregasjonens arkiv i Wien i Shkodër. Fornyelsen av hans løfter fulgte i 1916 og 1917. Mens Første verdenskrig fortsatt raste, forlot bror Gebhard Albania og reiste til den schlesiske hovedstaden Breslau (nå Wrocław i Polen), for å avslutte sin toårige militærtjeneste.
I disse årene modnet hans prestekall, etter at han «lærte Guds sanne nåde å kjenne» (Kol 1,6). Han vendte tilbake til Shkodër og fulgte sitt nye kall til å bli prest. Hvorfor denne notisen i Folio 32 i kongregasjonens arkiv i Wien ble skrevet på fransk, er usikkert, men også andre notiser i rubrikken «Bemerkninger» er skrevet på fransk. Bror Gebhard begynte nå på studier i filosofi og teologi i Østerrike, men det fremgår ikke hvor han studerte i aktene fra kongregasjonen Propaganda Fide i Vatikanet, som Albania, med en katolikkandel på rundt 10 %, på den tiden var underlagt. Etterforskning i Roma, Innsbruck og Travnik i Bosnia har heller ikke ført til det ønskede resultat Det eneste som er sikkert, er at han vendte tilbake til Albania i 1922. Etter at studiene ble avsluttet med et vellykket resultat, ble han presteviet i Shkodër den 14. juni 1925 av erkebiskop Lazare Mjeda (Miedia) (1869-1935) av Shkodër (1921-35). Etter prestevielsen var han trolig ikke lenger medlem av sin kongregasjon, som jo besto av legbrødre, men kildene nevner ikke noe om dette.
Etter prestevielsen begynte han sin virksomhet som misjonær i det nordre Albania i erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult). Hans biskop utnevnte ham først til kapellan ved katedralen i Shkodër, hvor han kunne gjøre seg sine første sjelesørgeriske erfaringer i et land hvor religionstilhørigheten for en stor del av befolkningen er en slags familiearv. Knapt 70 % er sunnimuslimer, mens rundt 20 % er ortodokse kristne. Han underviste på skoler og organiserte ungdomsforeningen Viribus Unitis for kulturaktiviteter og idrett, og han åpnet en videregående skole for elever som var eldre enn ti år. Han bekjempet de lokale tradisjonene med blodhevn og feider. I løpet av denne tiden møtte han Ahmet Zogu (1895-1961), statsminister (1922-24 og 1925), president (1925-28) og konge som kong Zog I av Albania (1928-39), som gjentatte ganger snakket med ham om den interne situasjonen i Tyskland i 1930-årene. I denne perioden opprettholdt p. Alfons en korrespondanse med sine foreldre i Breslau.
Etter perioden som kapellan i katedralen sendte hans biskop ham til Pulaj (Velipojë) sør i erkebispedømmet, et område fullt av sumper, hvor p. Alfons var sogneprest. Sammen med andre prester bygde han i Pulaj en kirke for å kunne tilby sine troende et mer verdig sted for liturgien, dessuten en skole hvor store og små kunne få en nødvendig grunnutdannelse. I denne tiden forsterket en trang etter å følge det fransiskanske ideal seg hos p. Alfons. Da han fortalte sin biskop om dette, ville denne ikke hindre ham i hans ønske om å tre inn i fransiskanerordenen. Men på grunn av de vekslende politiske begivenhetene i Albania lot dette seg ikke gjennomføre.
Under Andre verdenskrig fikk han på grunn av sine språkkunnskaper i oppdrag å holde kontakten med Wehrmacht, som okkuperte Albania fra 1943 til 1944, og han forhandlet for å få satt fri albanere fra tyskerne. Mange av dem kjente p. Tracky personlig, siden han i mange år hadde arbeidet med ungdom. Etter 1944 ble han forfulgt av kommunistene, men han nektet å forlate Albania. Han arbeidet med en gruppe på fjorten unge seminarister, hvorav seks ble massakrert og henrettet av kommunistene, mens fem døde etter en lang fengselsstraff. Han ble selv drept sammen med en gruppe av dem.
Mange mennesker forskanset seg i fjellene av frykt for kommunistene, og p. Alfons fikk høre om skjebnen til den 26-årige Ndoc Jakova, som ble lokket ut fra sitt gjemmested og dødelig såret i kamp med den kommunistiske geriljaen. For å hjelpe denne katolske ungdommen i hans nød, hørte p. Alfons hans skriftemål og ga ham sykesalvingens sakrament. Men under utøvelsen av sine prestelige plikter ble han overfalt og arrestert. Den 13. februar 1946 ble han satt i fengselet i Shkodër. Den 17. juli 1946 ble han stilt for en militær domstol og dømt til døden for anti-kommunistisk aktivitet og samarbeid med de tyske okkupantene. Dessuten var han tatt på fersk gjerning i utøvelsen av sin prestetjeneste, noe som var forbudt. Klokken fem om morgenen den 18. juli 1946 ble han henrettet ved skyting bak muren til kirkegården i Shkodër. Han var femti år gammel. Hans legeme ble kastet i en gruve og overhelt med kalk, slik at knoklene ble oppløst. Derfor kunne hans levninger ikke bli identifisert og oppbevart.
12) Den salige Antonius Zogaj (alb: Anton) ble født den 26. juli 1908 i Kthellë i Mirdita (alb: Mirditë) i Albania. Han studerte fra 1920 ved Det pavelige albanske seminaret og fortsatte sine teologiske og filosofiske studier i Østerrike, hvor han ble uteksaminert med diplom i 1931. Han ble presteviet den 26. april 1932 som sekularprest for erkebispedømmet Durrës (fra 1992 erkebispedømmet Durrës-Tirana; fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës) i Albania, 23 år gammel. Han ble sekretær for erkebiskopen av Durrës, og i denne stillingen var han trofast og flittig. Deretter ble han sogneprest av Durrës.
Etter at kommunistene overtok makten i Albania i 1944/45, begynte de snart med antikatolske forfølgelser. P. Antonius ble arrestert i Durrës den 18. mai 1947, fengslet og torturert. Han ble innestengt i noen dager i et skittent toalett mens han ventet på den dagen han skulle skytes. Han ble henrettet den 9. mars 1948 i den romerske havnen i Durrës.
13) Den salige Ludvig Prendushi (alb: Luigj) ble født den 24. januar 1896 i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Han fikk sin første utdannelse på barneskolen i sin hjemby. Fra 1908 til 1921 studerte han i Piemonte i Nord-Italia, og der ble han også presteviet den 12. mars 1921, 25 år gammel. Han returnerte umiddelbart til hjemlandet, hvor han begynte med å tjene biskopen av bispedømmet Sapë (1911-28), Giorgio Koletsi (1868-1928).
Han begynte med å forkynne i de barske fjellene i Mazrekut i nord, og deretter dro han ned til Nënshat, fortsatt nord i Albania. Deretter dro han opp i fjellene igjen til Shllaku. Han var deretter i Ravgoi Dardha og senere i Puka, deretter i Koman, Dush og til slutt i 1946 i Kaçë-Naraç og Shelqet.
Han ble arrestert under kommunistenes antikatolske forfølgelser den 8. desember 1946 i Naraç i Shkodër, anklaget for å være spion for Vatikanet og for å terrorisere folket. Han ble hardt torturert og dømt til døden, og til slutt ble han henrettet den 24. januar 1947 på et øde sted i nærvær av landsbyboerne i Shelqet sørøst fra Shkodër nord i Albania.
Hans levninger ble funnet først etter 45 år, og de ble i mai 1992 brakt til hjembyen og gravlagt på kirkegården Rrëmaj, nær gravene til hans døde familiemedlemmer.
14) Den salige Dedë Maçaj ble født den 5. februar 1920 i Mali i Jushit i Shkodër nord i Albania. Han fikk sin første presteutdannelse på Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, og deretter studerte han teologi i Roma. Han ble presteviet den 19. mars 1944 som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër-Pult og ble utnevnt til kapellan i Shkodër. Han ble beskrevet som en perfekt prest, flittig og ydmyk, kjærlig og villig og med et engleaktig utseende.
Under militærtjenesten ble han disiplinert på grunn av sin katolske tro, og han var alltid foraktet og mishandlet, som hans venner dokumenterte. Han avtjente sin militærtjeneste da han den 10. mars 1947 ble arrestert som en spion for Vatikanet. Han gjennomgikk en ubeskrivelig tortur før han ble stilt for retten og dømt til døden. Han ble henrettet den 28. mars 1947 i Përmet i det sørlige Albania, 27år gammel, foran soldatene i regimentet og krenket av kommunistiske fanatikere. Et øyenvitne var Nikollë Koleci fra Delbnishti (Kurbin), som har fortalt hva han så.
15) Den salige Markus Gjani [Xhani] (alb: Mark) ble født den 10. juli 1909 [noen kilder sier 1914] i Shën Gjergj («St Georg») i Pulaj i Mirditë nord i Albania. Etter grunnskolen gjennomførte han videregående skole på Det pavelige albanske seminaret i Shkodër. Han studerte teologi i Bobbio i Italia, hvor han ble presteviet den 21. mars 1942 som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër-Pult, 33 (28) år gammel. Han var munter og arbeidsom.
Han ble arrestert i 1947 i Kalivare i det nordlige Albania for sine aktiviteter som prest, og han ble utsatt for umenneskelig tortur. Når de torturerte ham, ba de ham om å forbanne Kristus, men han svarte med å rope: «Leve Jesus Kristus!» og gjenta ropet i flere dager, inntil han døde under den brutale torturen. Vi vet ikke når det skjedde, bare at det var en gang i 1947. Han døde i Shën Pal («St Paulus») i Mirditë i Albania. Hans døde kropp ble kastet ut i en kanal og spist av hunder. Han var en sann martyr for den katolske tro.
En mann ved navn Nikollë Perndoj fra Kthella i Orosh, som hadde vært i samme celle som ham, delt i to med en rist, så og hørte alt gjennom sprekkene og har fortalt om det som skjedde..
16) Den salige Johannes Koda (alb: Gjon) (ordensnavn: Serafin) ble født den 25. april 1893 i Janjevë (Janjevo) i Lipjan (Lypjan) i Kosovo, som da fortsatt tilhørte det osmanske riket, fra 1912 i Serbia og fra 1918 i Jugoslavia. Vi regner ham som albaner født i Kosovo (på samme måte som at den hellige Mor Teresa var albaner født i Makedonia). Han sluttet seg til fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM), ble presteviet og feiret sin første messe den 30. juli 1925. Han var en ivrig misjonær. Han var sogneprest i Lezhë da han ble arrestert og torturert.
Etter et møte som fransiskanere hadde i Lezhë, ble p. Serafin arrestert av økonomiske grunner, for med hans kropp som sikkerhet ville de få politisk betydning, som de var vant med. De ville få ham til å vitne om fransiskanerne, men han nektet å anklage sine brødre. Da ble han utsatt for streng tortur. De kommunistiske forhørslederne var ikke fornøyd med den vanlige torturen, så de slo nagler i hans strupehode. Dermed sprakk venene i halsen, og han blødde i hjel. Det var den 11. mai 1947 i Lezhë i Albania.
Sykepleieren Marie Ndoja gravla ham i hemmelighet under et oliventre, og etter hennes vitnesbyrd ble hans levninger gjenfunnet den 16. september 1994. De hviler nå i veggen i fransiskanerkirken Zojës Nunciatë («Vår Frue av Bebudelsen») i Lezhë.
17) Den salige Johannes Pantalia (alb: Gjon) ble født den 2. juni 1887 i Prizren i Kosovo, som da fortsatt tilhørte det osmanske riket, fra 1912 i Serbia og fra 1918 i Jugoslavia. Vi regner ham som albaner født i Kosovo. Prizren var det osmanske rikets kulturelle hovedstad for Kosovo. Han kom fra en beskjeden familie, og hans mor var en slektning av den hellige Mor Teresa av Calcutta. Han arbeidet som gutt og ungdom som bud i basaren i hjembyen, før han trådte inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) som legbror.
Han gjennomførte sitt novisiat i Soresina i provinsen Cremona i regionen Lombardia i Nord-Italia, hvor hans overordnede ønsket at han skulle bli prest. Men han var svært ydmyk av karakter, så han avslo tilbudet og foretrakk å være legbror. Han kom til Albania i 1906 som nittenåring og ble sendt til jesuittenes kollegium i Shkodër nord i Albania, som var viet til den hellige Frans Xavier SJ. Han var klok og arbeidsom og fikk raskt en stor rolle i kollegiets liv. Alle snakket om ham med stor respekt. Han var kjent av hele den albanske katolske eliten.
Som det ofte skjer, blir de mest ydmyke gjerne midtpunktet i kommuniteten hvor de bor. Han ble ganske enkelt «bror hjørnestein» i kollegiet i Shkodër, hvor han satte i gang alle slags sosiale og kulturelle aktiviteter. Han var også lærer, drev kor og instruerte teater og var komponist, forfatter og åndelig veileder. Fordi han hadde alle disse oppgavene klarte bror Johannes Pantalia å redde mange av sine elever når de var etterlyst av de italienske myndighetene som okkuperte Albania, og etter dem tyskerne.
Kollegiet var en utklekkingsanstalt for fremtidige lærere, advokater, politikere og prester. Blant sine studenter hadde han noen av de fremtidige albanske kommunistlederne, som var noen av dem han hadde reddet fra fascistene eller nazistene. De beskyttet ham derfor i løpet av den religiøse forfølgelsen i 1945 som også berørte jesuittene. I denne vanskelige perioden forsøkte han å forfølge skolens aktiviteter og hjelpe de arresterte brødrene og gi dem advokater. Til tross for at bror Pantalia ble nøye overvåket, strevde han for å sikre kollegiets verdisaker og for å finne advokater som gikk med på å forsvare de arresterte prestene. Spesielt strebet han etter å fortsette undervisningen på best mulig måte, noe som irriterte det nye kommunistregimet sterkt. I deres øyne var han et hinder som måtte fjernet.
Etter arrestasjonen av jesuittpatrene Fausti og Dajani den 31. desember 1945 var han den åndelige lederen for kommuniteten, noe også myndighetene betraktet ham som, selv om han var en beskjeden legbror. Det var derfor ikke overraskende at han ble selv ble arrestert i september 1946 (noen sier oktober). For ikke å vekke reaksjoner ble han arrestert i det stille og brakt til fransiskanerklosteret i Gjuhadol i Shkodër, som var gjort om til et fengsel. Der ble han torturert på det grusomste ved å bli slått, påført elektriske støt, slått inn trefliser under neglene og lignende. Syk, redusert og i dårlig forfatning etter mishandlingen, ble han låst i en celle ved siden av kirken.
Til tross for sin prekære tilstand prøvde bror Pantalia å rømme, men fordi han var utmattet etter torturen, falt han i et forsøk på å unnslippe gjennom et vindu og brakk bena. Han ble sendt til sykehus, hvor han døde under sterke smerter den 31. oktober 1947 av mangel på pleie. De som visste hvilken tortur han gjennomgikk, regnet ham som en sann martyr.
18) Den salige Josef Palaj (alb: Zef) (ordensnavn: Bernardin) ble født den 2. oktober 1894 i landsbyen Shllak øst for Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Han var eldste sønn av skomakeren Gjon Palaj og hans hustru Marta Dedja. Han ble fermet (konfirmert) den 18. mai 1902 i bispedømmet Shkodër. Han gjennomførte grunnskole og videregående skole på det fransiskanske kollegiet i Shkodër.
Den 15. september 1911 trådte han inn i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM), sytten år gammel. Han tok ordensnavnet Bernardin og flyttet til Salzburg i Østerrike-Ungarn, hvor han gikk på gymnaset, og deretter studerte han teologi i Innsbruck. Samtidig tok han kurs i litteratur ved det statlige universitetet. I løpet av sine studier viste han en spesiell interesse for albanske studier, så vel som utenlandske forfattere som studerte vaner, språk, albanske skikker.
Han vendte tilbake til Albania under Første verdenskrig, og i 1918 ble han presteviet, 24 år gammel. Han underviste først i albansk og latin ved Collegium Illyricum i Shkodër, og deretter arbeidet han i sognene Toplanë, Palçi, Shalë, Pult og Rubik.
I årene 1923-24 var han involvert i politiske aktiviteter. Sammen med Ndre Mjeda SJ (1866-1937), Gjergj Fishta OFM (1871-1940) og Anton Harapi OFM (1888-1946) utga han fra den 15. april 1923 avisen Ora e Malev («Fjelltidende»), som var forbundet med den parlamentariske opposisjonen. Deretter brukte han pseudonymene Kukel Lapaj, Constantinus og Viator. For sin politiske aktivitet, ble han arrestert i 1924, men han kunne snart forlate fengselet, takket være forbønn fra erkebiskop Lazër Mjeda av Shkodër-Pult (1921-35).
I årene 1919-34 gjennomførte han forskning på folklore i Nord-Albania. Hans tekster ble akseptert og publisert i tidsskriftet Hylli i Dritës. I 1937 publiserte han i Tirana en samling av sanger og legender fra det nordlige Albania sammen med sin medbror Donatus Kurti OFM (1903-83), som brødrene Grimm. De var de første som publiserte den albansk-språklige sangen Gjergj Elez Alia. Fra 1934 skrev han lyriske dikt og noveller, som dukket opp i Hylli i Dritës. Etter medbroren Gjergj Fishtas død skrev p. Palaj en elegi til hans ære, Kah nata e vetme, «Mot den ensomme natt». Han hadde en enorm litterær og musikalsk kultur og var professor og forfatter. Han var også en dyktig poet og pianist og en av de fremste albanske mytologene. Fra 1940 var p. Palaj også medlem av Instituttet for engelske studier.
Under den italienske okkupasjonen av Albania samarbeidet Palaj med italiensk politi. Som medlem av Instituttet for albanske studier, som opptrådte under kontroll av italienerne, fortsatte han sin forskning på albanske skikker. Etter at kommunistene tok makten i 1944, flyktet han til fjellene, men ble arrestert den 22. oktober 1946 i Rubik. En del av bevisene i hans sak var tekster publisert i Hylli i Dritës, som fordømte kommunismen. Han ble anklaget for å være «agent for og medskyldig i fascisme», fordi han kjempet mot kommunismen, som han kalte «anti-Kristus».
Han ble fengslet i fransiskanernes anlegg i Shkodër, som var forvandlet til et fengsel for 700 fanger. Han ble utsatt for en fryktelig tortur og ble bundet med rusten ståltråd, noe som ga ham stivkrampe, og han døde i fengselet i Shkodër den 8. desember 1946 (noen kilder sier 2. desember) før han kunne stilles for retten. Han led også av hjertesykdom. Han ble gravlagt i bakgården til det tidligere sanatoriet i Shkodër. Han var 53 år gammel.
19) Den salige Frans M. Gjini (alb: Frano) ble født den 20. februar 1886 i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt tilhørte det osmanske imperiet. Han vokste opp i en katolsk familie og var sønn av Peter (Tuke) og Drande Gjini. I sin tidlige ungdom bestemte han seg for å begynne på det lokale seminaret, jesuittenes kollegium St Frans Xavier («Saverianum») i Shkodër, hvor han gjennomførte grunnskole og videregående skole. Han fullførte sine filosofiske studier ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër og de teologiske studiene i kongregasjonen Propaganda Fide i Roma. Den 28. juni 1908 ble han presteviet i Roma som sekularprest for bispedømmet Shkodër, 22 år gammel. Han gjorde sin første prestetjeneste i Durrës.
Den 29. juni 1930 ble han utnevnt til abbed nullius av det benediktinske territorialabbediet Shën Llezhri («St Alexander»; lat: Sancti Alexandri de Orosci), vigslet til den hellige martyren Alexander av Lyon (d. 178), i Orosh i Albania og titularbiskop av Semta. Han var da 44 år gammel. En abbed nullius er en abbed som er unntatt fra bispedømmets kontroll og under direkte pavelig jurisdiksjon og som utøver myndighet som ordinarius i det distriktet hvor hans kloster ligger. Klosteret Shën Llezhri er også kjent som Abbediet Mirditë. Det er nå ødelagt. Territorialabbediet Shën Llezhri ble den 7. desember 1996 opphøyd til bispedømmet Rrëshen.
Frans Gjini ble bispeviet den 28. oktober 1930 i Durrës av erkebiskop Lazër Mjeda (1869-1935) av Shkodër (1923-35). Han utførte sine funksjoner i vanskelige tider for Albania med landets autoritære regjeringer ledet av kong Zog I og deretter den italienske okkupasjonen under Andre verdenskrig. I 1945 ble han utnevnt til apostolisk visedelegat til Albania under den apostoliske delegaten på stedet, erkebiskop Leone Nigris. Den 4. januar 1946 ble han utnevnt til biskop av Lezhë i Albania. I løpet av denne tiden forsvarte han interessene til den albanske katolske samfunnet i Albania etter at kommunistene hadde tatt makten.
For sin aktivitet ble han arrestert den 15. november 1946 og anklaget for «spionasje for Vatikanet» og «samarbeid med arrangørene av opprøret i Postriba (alb: Postribë)». Han ble også anklaget for å være forbundet med en gruppe fransiskanske prester som p. Mati Prennushi, p. Kyprian Nika (alb: Çiprian) og andre. Han ble brakt til fransiskanerklosteret i Shkodër, som var omgjort til fengsel. Han ble torturert på måter som overgikk enhver menneskelig kriminell fantasi, men han ga aldri etter. Landets diktator Enver Hoxha, forsøkte å tvinge ham til å bryte med Roma og i stedet bygge en albansk nasjonal patriotisk kirke. Men biskop Gjini svarte: «Jeg vil aldri skille min flokk fra Den hellige stol».
Han ble da dømt til døden i en skuerettssak og henrettet ved skyting den 11. mars 1948 bak muren til kirkegården i Shkodër i Albania. Hans siste ord foran eksekusjonspelotongen var: Rrofte krishti Mbret. Rrofte shqiperia edhe pa ne («Lenge leve Kristus Kongen. Lenge leve Albania også uten oss»). Da var det gått seksten måneder siden han ble arrestert.
20) Den salige Paulus Prendushi (alb: Pal) (ordensnavn: Mati) ble født den 2. oktober 1881 i Shkodër i Albania, som da fortsatt tilhørte det osmanske imperiet. Han gjennomførte grunnskolen og videregående skole på fransiskanske kollegier i Albania. Han trådte selv inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM). Deretter dro han til Graz i Østerrike for sine filosofistudier. Da han hadde fullført studiene, ble han presteviet.
Han deltok i opprøret i distriktet Malësisë së Madhe, vanligvis kjent som Malësia, helt nordvest i Albania i 1911 med Ded Gjon Luli og andre da det albanske flagget ble heist. Han ble dømt til døden av serberne, men kong Nikolas av Montenegro (1910-18) grep inn, og han ble benådet. Han var provinsial for fransiskanerne i Albania fra 1943 og til sin død.
Den 15. november 1946 ble han arrestert på falske anklager om at han hadde gjemt en pistol under alteret for den hellige Antonius i fransiskanerkirken i Shkodër, og derfor ble han sømt til døden av kommunistene. Han tilbød sitt liv og sin frihet som et offer for det gode for Albania.
Han ble henrettet den 11. mars 1948 på kirkegården i Rrmajit i Shkodër i Albania. Hans siste ord var et vitnesbyrd om tro: «Leve Kristus Kongen! Leve paven! Jeg dør uskyldig i utøvelsen av min plikt! Leve katolikkene! Leve Albania! Jeg tilgir mine fiender».
21) Den salige Dedë Nika, ordensnavn Kyprian (alb: Çiprian), ble født den 19. juli 1900 i Shkodër nord i Albania (en kilde sier i Shoshi), som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Hans foreldre var Mëhill og Prenda Nika, men han ble foreldreløs da han var fem år gammel. En prest i Shoshi brakte Dedë som liten til fransiskanernes kloster i Shkodër, hvor han begynte på skolen. Han gikk på grunnskolen og ungdomsskolen i Shkodër. Han ble ikledd drakten som fransiskaner (Ordo Fratrum Minorum – OFM) den 16 oktober 1916. Den 23. oktober 1917 avla han sine midlertidige løfter, den 16. september 1921 sine evige løfter. Han studerte teologi i Østerrike.
Han ble presteviet i Roma den 25. juli 1924, 24 år gammel, og han tok da ordennavnet Kyprian (alb: Çiprian). Han kom tilbake til Shkodër med en god kulturell forberedelse og var blant de dyktigste i teologi og filosofi. Han ble utnevnt til professor i skolen ved fransiskanernes kloster. Han var lidenskapelig opptatt av musikk og deltok i det fransiskanske orkesteret på rundt førti mann under ledelse av p. Martin Gjoka OFM (1890-1940), hvor han spilte fløyte. Han behersket en rekke språk, fremfor alt tysk, fransk og gammelgresk. Han var også publisist og medarbeider i tidsskriftene Hylli i Dritës og Alexander, hvor han skrev artikler om verdien av filosofi.
Han var fransiskansk provinsial fra 1938 til 1941, og i den egenskap måtte han ta imot den tyske invasjonen. Fra 1944 var han guardian (prior) i klosteret i Shkodër, en stilling han hadde helt til sin død. Alle de som kjente ham, var overbevist om at han var en ekte helgen. Men hans dype tro, kultur og kjærlighet til sitt land vekket motstand og hat.
Han ble arrestert og tiltalt for å ha deltatt i plassering av våpen i alteret i fransiskanerkirken i Gjuhadol. Dette var en løgn som ble oppfunnet for å ødelegge kommuniteten. Han ble utsatt for hard tortur. Fredag den 26. desember 1947 ble han stilt for retten, og den 28. desember 1947 ble han dømt til døden ved skyting.
Han ble skutt klokken fem om morgenen den 11. mars 1948 utenfor murene til kirkegården i Shkodër i Albania. Han var sterk, hengiven og flittig, en ekte martyr for troen og hjemlandet. Hans siste ord som ble skrevet i rettsboken, var: «Leve Kristus Kongen! Jeg tilgir våre fiender! Albania dør ikke med oss».
22) Den salige Dedë Plani ble født den 21. januar 1891 i landsbyen Shiroka nær Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Han studerte til og med gymnaset ved Det pavelige albanske seminaret og jesuittenes xaverianske kollegium i Shkodër. Deretter dro han til Innsbruck i Østerrike for å studere filosofi og teologi.
Han ble presteviet den 3. august 1919 i Østerrike som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër-Pult. Han feiret også sin første messe der, og deretter dro han hjem til Albania. Han var en god og arbeidsom prest. Han fungerte som sogneprest i ulike menigheter innen bispedømmet Pult i landsbyene Gimaj og Pog og i erkebispedømmet Shkodër i Rrogam og Shiroka (Shkodër og Pult ble i 2005 slått sammen til erkebispedømmet Shkodër-Pult).
Troende som han en gang hadde vært hyrde for, husker ham fortsatt: «Han var en klok mann, rask, sterk, robust og med en veldig styrke», bemerker et vitne. Et annet eldre sognebarn fra Shiroka forteller om hans kvaliteter og hans martyrium: «Jeg møtte ikke Don Dedë Plani bare i søndagsliturgien i kirken, men også nært. Han var dedikert til religiøs aktivitet med stor hengivenhet, men hans virksomhet som en Guds tjener var ikke begrenset til alteret. Han hjalp de svært fattige».
Han ble arrestert i 1947 i Rrenc i Shkodër under den kommunistiske regjeringens antikristne forfølgelser. Han gjennomled flere måneder med tortur før han ble sendt til sykehuset i Shkodër, hvor han døde etter noen timer, før rettssaken mot ham rakk å komme opp. Det skjedde den 30. april 1948. Han ble drept fordi han nektet å akseptere offentlig fornektelsen av Kirken og Gud.
23) Den salige Angelus Deda (alb: Ejëll) ble født den 22. februar 1917 i Shkodër nord i Albania. Han gikk på skole hos fransiskanerne og deretter ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, som ble drevet av jesuittene. Der studerte han også teologi.
Han ble presteviet den 24. februar 1943 som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult). Han var 26 år gammel. Ordinasjonen skjedde i jesuittenes kirke i Shkodër, og han feiret sin første messe neste dag, den 25. februar.
Han var sogneprest i Bushat i sitt erkebispedømme. Han var hengiven og arbeidsom, en eksemplarisk prest, høyt verdsatt og elsket av folket. Han ble arrestert den 12. november 1947 og dømt til ti års fengsel under kommunistregimets antikristne forfølgelser. Han døde den 12. mai 1948 i Shkodër i Albania som martyr i fengselssykehuset etter umenneskelig tortur, 31 år gammel.
24) Den salige Antonius Muzaj (alb: Anton) ble født den 12. mai 1921 i Vrnavokolo (alb: Vërnakollë; serb: Врнавоколо) i Kosovo, som fra 1918 tilhørte Jugoslavia (før 1912: Det osmanske riket). Vi regner ham som albaner født i Kosovo. Hans far het Dejko Muzaj og moren Dilja Gjergji. Han ble døpt den 15. mai 1921 i Letnica (alb: Letnicë) i Kosovo. Etter grunnskolen studerte han først ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër nord i Albania.
I 1938 flyttet han til Roma i Italia og kongregasjonen Propaganda Fide («Troens utbredelse»), og senere studerte han teologi ved Det pavelige universitetet Gregoriana. Han tok lisensiatgraden i teologi i 1944. Han ble presteviet den 19. mars 1944 ved Propaganda Fide i Roma av kongregasjonens prefekt (1933-60), kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960), som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult) i Albania, 23 år gammel.
Han vendte tilbake til Albania igjen i 1946, hvor han var kjent som en hengiven og hardt arbeidende prest. Han ble utnevnt til kansler i erkebispedømmet. Han ble fengslet i juni eller september 1947 og torturert av de kommunistiske myndighetene under deres anti-kristne forfølgelser. Han ble dømt til livsvarig fengsel. Han ble umenneskelig torturert, bare fordi han nektet å avsverge sin religion.
En av disse torturperiodene artet seg slik: fra den 1. oktober 1947 ble han dag og natt i femten dager tvunget til å stå oppreist foran veggen mens de hele tiden helte vann på ham. Etter dette forlot de ham for å sove på gulvet. På grunn av dette fikk han tuberkulose. Etter at han også hadde fått brukket føtter og hender under torturen, ble han til slutt løslatt og sendt hjem til Shkodër. Der bodde han i erkebiskopens residens i Shkodër, hvor han fem måneder etter løslatelsen døde under fryktelige smerter på et ukjent tidspunkt våren 1948. Hans død var et resultat av de skadene han hadde pådratt seg under torturen. Det er ingen tvil om at hans død var en martyrdød. Han var 27 år gammel.
25) Den salige Peter Çuni (alb: Pjetër) ble født den 9. juli 1914 i Shkodër nord i Albania. Han gikk på grunnskole og gymnas ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, og deretter dro han for å studere teologi ved kongregasjonen Propaganda Fide i Roma.
Han ble presteviet den 23. mars 1940 som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult). Han tjenestegjorde i sognene i fjellene rundt Shkodër, Reç og Lohe i kommunen Shkrel.
Han var en eksemplarisk prest, flittig og en god hyrde for sin flokk. Han var standhaftig mot diktaturet.
Han ble arrestert uten motiv i Rrjol den 27. juli 1948. Han ble brutalt torturert, og sammen med den salige Alexander Sirdani (nr 26) ble han den 29. juli 1948 druknet ved å bli kastet i kloakken i fengselet i Koplik i Shkodër.
26) Den salige Alexander Sirdani (alb: Aleksandër; kortform Lekë) ble født den 20. november 1892 i Bogë i Milot i Kelmendi-fjellene i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av Det osmanske imperiet (selvstendig fra 1912). Hans eldre bror Marin Sirdani OFM (1885-1962) ble fransiskanerpater og historiker som spesialiserte seg på middelalderen. Det sies i Marins biografi at han var to år eldre enn Lekë, men da må et av fødeårene 1885 eller 1892 være feil.
Brødrene ble født i en kjent adelig familie i Bogë i høylandsprovinsen som var godt kjent i andre regioner i nord. Deres far Dekë Sirdani mistet tidlig sin hustru, og guttene ble morløse i en alder av fem og syv år. Faren forble enkemann, for han var ikke villig til å gifte seg igjen, og han viet seg til oppdragelse av sønnene Marin og Alexander.
Bogë var et ubarmhjertig og fattig sted, og Balkan-konflikten som brøt ut, gjorde familielivet vanskeligere for Sirdani. Under den osmanske okkupasjonen var Bogë under press fra Montenegro, som fikk støtte både av Serbia og Russland og søkte nye territorier på bekostning av sin nabo, så det var hardt å overleve. I denne situasjonen fant Dakë Sirdani det best å forlate sin landsby, og han søkte tilflukt i Gusinje (Гусиње; alb: Gucia), nå i Montenegro rett ved grensen til Albania, hvor han hadde venner og slektninger og livet var litt bedre.
Men den utbredte fattigdommen gjorde at Dakë måtte tigge om hjelp fra den islamske imamen i Gucia. Han visste at guttene tilhørte en katolsk familie og at barna som ble tatt fra slike familier, var nødt til å endre religion. Derfor tok imamen dem med ned til Shkodër, hvor han banket på dørene til katolske institusjoner. Den niårige Marin valgte det fransiskanske kollegiet, og han skulle for alltid huske møtet med den tykke og skjeggete imamen, som hadde ført ham til døren til brødrenes kapell. Han hedret senere hans minne så ofte han kunne. Han ble selv fransiskanerpater.
Den syvårige Lekë valgte jesuittenes xaverianske kollegium. Han trådte inn som jesuitt (Societas Iesu – SJ), og ordenen lot ham fortsette med videre studier i Innsbruck i Østerrike. Der ble han presteviet 24 år gammel, og tilbake i Albania feiret han sin første messe den 24. april 1916. Han virket som sogneprest i sognene i fjellene rundt Shkodër i distriktet Malësi e Madhe, vanligvis kjent som Malësia, nemlig Reç, Shkrel og Bogë.
I sin ledige tid ved siden av prestetjenesten begynte han å samle inn sitt hjemlands nasjonale åndelige rikdom, legender, myter, fabler, eventyr, ordspråk, tradisjoner og sanger som var muntlig overlevert i folket. Sammen med sine venner, p. Donat Kurti og Don Nikollë Gazulli, samlet han inn folkets åndelige rikdom som biene samler nektar. Han brukte dem i undervisningen av menighets gutter og publisere dem i noen samlinger («De små albanerne», «Folkeeventyr», «Ord av gull», «Den unge munken» og mange flere). I tillegg skrev han også «De ti bud» (Dhjetë Urdhnimet) som poesi for å gjøre det enklere å lære, og «Martyren for eukaristien» (Martiri i Eukaristís) (St Tarsicius). Han var en fremtredende representant for Kirken, prest, patriot og forfatter, jesuitt, teolog, folklorist, etnograf og publisist (skribent i aviser og tidsskrift).
I 1945 var den 56-årige Alexander sogneprest i sin hjemby Bogë da forfølgelsen av kristne, spesielt katolikker, ble sluppet løs. Det betydde offentlige massehenrettelser, deportasjoner, konsentrasjonsleirer og tortur. Hver anledning ble benyttet til arrestasjoner av prester og ordensfolk og til å eliminere alle former for offentlig og privat gudsdyrkelse. Man må huske at de geistlige og Den katolske kirken var «opium for folket», så Albania opplevde en systematisk innføring av en statsateisme, med en gradvis ødeleggelse av kirker og klostre. Kommunistene pleide å bruke smålige triks som å skjule våpen i klostre og kirker, og deretter anklage de religiøse for å konspirere mot regimet.
Til en ung mann fra sognet, som betrodde sine bekymringer til sognepresten, svarte p. Aleksander Sirdani: «Du skal jo ha et langt liv, unge mann, men for meg betyr å dø for Kristus en gjenfødelse». Den 26. juli 1948 holdt p. Lekë Sirdani sin siste preken på festen for den hellige Anna (nå: Joakim og Anna). En troende som var til stede i kirken, rapporterte ordene som presten hadde sagt, og som senere ble brukt som et påskudd av regimet for å eliminere ham: «Brødre og søstre, en svart sky har dekket oss, men ikke få panikk, fordi den vil passere, og en hvit sky vil komme, og vi vil skinne som steinene i elven etter regnet». Han visste ikke at disse ordene foregrep hans egen fryktelig endelikt, ikke dekket av en svart sky, men heller av et teppe av svart kloakkslam, et uvanlig instrument for hans martyrium.
Og den 27. juli 1948, under påskudd av hans preken dagen i forveien, ble sognepresten arrestert i huset til sin fetter, slått voldsomt nok å ha bare en sko på foten og uten breviaret, som begge forsvant da de dro ham bort. På en rundt tretti kilometer lang vei ble han dyttet og slått, før han ble satt i fengselet i Koplik nær Shkodër. Der ble han ved flere anledninger torturert på ulike måter, med glovarmt strykejern, elektriske støt og flåing, til sammen gjorde det ham ugjenkjennelig.
I det samme fengsel ble andre prester låst inne, og to av dem var vitner til martyriet, patrene Simon Cubani og Anton Luli. Etter noen dager med tortur hørte p. Luli om morgenen den 29. juli ikke lenger p. Alexander smerterop, så han spurte vakten hvor han var, og slik fikk han vite at kollegaen nettopp hadde blitt kastet i kloakken fra fangenes toaletter.
Luli ba deretter vakten om å la ham gå på toalettet, selv om det ikke var tillatte tiden. Det var klokken åtte om morgenen, og han måtte vente til kvelden. Vakten skjønte den virkelige grunnen og syntes synd på ham, så han fulgte ham til kloakkgropen. Der kunne han se at den svarte væsken fortsatt boblet, og den fortvilte p. Anton Luli nærmet seg som for å tømme tarmen, men i hemmelighet gjorde hånden et raskt korsets tegn over den stakkars presten, som døde av kvelning på denne fryktelige og inhumane måten.
Cubani la til at pater Leke Sirdani og sammen med ham den salige p. Peter Çuni (nr 25), ble kvalt i den svarte gropen med kloakk. Når de to prestene allerede var nedsenket i væsken, fikk de forslag om å gi avkall på sin tro, i bytte for livet. Begge to nektet bestemt, og da dyttet en av torturistene ham med en høygaffel til han hadde hodet under overflaten, mens en annen skjøt vilt i kloakken.
Kirken i hans sogn i Bogë ble forvandlet til en bakerovn, men de troende sambygdingene har alltid æret ham og bedt til ham i hemmelighet, som en martyr og helgen. Med Enver Hoxhas død i 1985 brøt det mangeårige ateistiske kommunistregimet i Albania raskt sammen, og med det staten. 54 år etter hans martyrium ble kirken ført tilbake til sitt opprinnelige formål, og de troende i Bogë reiste en statue av sin hyrde, som fra himmelen fortsetter å se, beskytte og veilede sitt folk, engasjert i den vanskelige og lange veien til tilfriskning, som hele den albanske nasjonen.
27) Den salige Josef Papamihali (alb: Josif) ble født den 23. september 1912 i Elbasan sørøst for Tirana i Albania, som det året fikk sin frihet fra det osmanske imperiet. Familien tilhørte den albanske gresk-katolske kirke av bysantinsk ritus, men i enhet med Roma («unert»).
Familien Papamihali var blant de eldste i nabolaget, og sannsynligvis stammer den fra en prest ved navn Mikael (alb: Mihal). Familier med etternavn av dette slag finnes ennå i Kala i dag, som familiene Papajani, Papatruka, Papanikolla og andre. Josefs far het Avit (Alkibiades), og han delte hus med sin bror Mihal. Begge var gift og far til ti barn, som vokste opp sammen i samme hus, og fortsatt lever i dag fire sønner av Avit og en eneste sønn av Mihal. Begge brødrene døde tidlig etter hverandre og etterlot seg mange foreldreløse barn.
Josef var Avits eldste barn. Han gikk på barneskolen i nabolaget, hvor han snart fremhevet seg som smart, klok og arbeidsom. I 1923 ble han mottatt av misjonæren og arkimandritten Pietro Skarpeli og sendt for å fortsette skolegangen på seminaret Benedikt XI i det gresk-katolske klosteret Grottaferrata ved Roma. Der fikk han sin religiøse formasjon. Han fullførte skolen i 1930 og begynte samme år sine studier i teologi og filosofi ved Det pavelige greske kollegiet St Athanasius i Roma. Han ble presteviet i Roma den 1. desember 1935, 23 år gammel.
Deretter arbeidet han et par måneder blant Arbëreshë-folket (italo-albanere) i Lungro i provinsen Cosenza i regionen Calabria. Der utnevnte den apostoliske delegat i Albania ham til prest i den unerte kirken St Peter (Shën Pjetrit) i Elbasan. Han kom tilbake til Albania i 1936. Han var en svært god, snill og flittig prest med en elskverdighet og eksepsjonell nærhet. I Elbasan arbeidet han i et par år før han ble overført til Korçë, Pogradec, Lushnje og Berat, og helt til slutt ble han igjen sendt til Korçë.
Der ble han arrestert den 31. oktober 1946 fordi han var en katolsk prest. Han satt fengslet til 16. mai 1947, og etterforskningen endte etter rundt seks måneder den 2. juli 1947. Fra 1. august 1947 til 3. oktober1947 var han for retten tre ganger, og han ble dømt til fem års frihetsberøvelse og tvangsarbeid. I de tre rettssakene ser det ut til at p. Josef ble anklaget slik: «Med ankomsten av den italienske fascismen i Albania, har han visst sympati med okkupanten og har vært nært knyttet til andre prester. Etter frigjøringen av Albania har han fortsatt Vatikanets reaksjonære politikk». De alvorligste anklagene mot p. Josef var «sabotasje» av valget den 2. desember og «skapelsen» av Det demokratiske partiet.
Han ble sendt til tvangsarbeid i utryddingsleiren i Korçë i det sørøstlige Albania. Han var til slutt utmattet av tretthet, og siden han ikke kunne arbeide lenger, ble han begravd levende i mudderet i sumpen Maliq i Korçë den 26. oktober 1948. Han var en ekte martyr for troen. Josef Papamihali var en av de fire martyrene som ble druknet eller forgiftet. Han var den eneste av martyrene som ikke kom fra nord.
28) Den salige Josef Marxen (alb: Zef Marksen; ty: Joseph Marxen) ble født den 2. august 1906 i Worringen nær Köln i kongeriket Preussen i keiserriket Tyskland. I 1922, da Dr. Konrad Adenauer (1876-1967) var overborgermester, ble Worringen innlemmet i Köln i den nåværende tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Han var fjerde barn av ekteparet Nikolaus (1872-1934) og Maria Hahnen (1878-1961) og fikk i dåpen den 5. august 1906 i sognekirken St. Pankratius navnene Antonius Joseph, men ble kalt Josef. Faddere var to slektninger, Antonius M. og Anna Hahnen. Hans far, som på den tiden var godsforvalter på det lokale Fronhof, stammet fra Sør-Eifel, fra stedet Butzweiler (i dag Newel) nær Trier og ikke langt fra grensen til storhertugdømmet Luxemburg, mens hans mor kom fra en ansett familie i Hinsbeck (i dag byen Nettetal) i Niederrhein. Hennes bror Wilhelm var prest. Det kirkelige bryllupet fant sted den 24. juni 1901 i Hinsbeck.
I ekteskapet ble det født ni barn (pluss et dødfødt), hvorav tre døde tidlig. Den eldste Max ble født den 18. juli 1902 og den andre Karl den 3. oktober 1903, begge i Diedenhofen i det da tyske Lothringen, nå Thionville i Lorraine i Frankrike, hvor faren da arbeidet. Den tredje sønnen Theodor ble født den 24. september 1904 i Worringen. Han ble prest i bispedømmet Aachen og døde som sogneprest av St. Luzia i Saeffelen den 31. desember 1976. Den fjerde sønnen Josef (vår mann) fulgte den 2. august 1906 og datteren Maria Anna den 3. mai 1908, begge i Worringen.
Våren 1909 flyttet familien til nærliggende Vronoverhof ved Rommerskirchen, hvor sønnen Peter Alois ble født den 10. juni 1910. Fra den 1. oktober 1910 bodde de i Bermeshausen ved Speicher i Sør-Eifel, hvor sønnen Adolf Nikolaus ble født den 27. januar 1912. I oktober 1913 flyttet familien til Schönfelderhof ved Zemmer i distriktet Trier-Saarburg i den nåværende delstaten Rheinland-Pfalz. Der ble de to siste barna født, Anna Elisabeth den 9. april 1915 og Maria Alfons Wilhelm den 3. august 1918. I 1919, samme år som Trier ble okkupert av franskmennene, ble Antonius Joseph fermet (konfirmert) av Dr. Antonius Mönch (1870-1935), som siden 1915 hadde vært hjelpebiskop i Trier, den 4. august 1919 i domkirken i Trier. Dokumentene viser at en viss Wilhelm Simon, som var gjestgiver i Zemmer, var fermingsfadder. Ifølge en annen kilde ble Antonius Joseph «fermet i Zemmer» den 8. juli 1919 av biskop Mönch.
Etter folkeskolen begynte Josef Marxen på det statlige gymnaset i Lohr am Main, hvor han fra den 10. september 1920 til den 15. juli 1921 bodde i Aloysianum, misjonsstudieseminaret til Mariannhill-misjonærene (Congregatio Missionarum de Mariannhill – CMM), som var grunnlagt av den hellige Arnold Janssen (1837-1909). Deretter begynte han på gymnaset i St Wendel ved Saarbrücken i Saarland, hvor Steyler-misjonærene hadde et hus. Ifølge Zöglingsbuch St. Wendel ble Marxen den 26. september 1921 offisielt opptatt i en alder av femten år sammen med 23 andre elever. Opptaksnummeret 1468 lar oss ane det store antallet unge som fikk sin utdannelse der.
Åpenbart skjedde flyttingen til St Wendel også på grunn av hans stadig klarere erkjente prestekall. Steyler-misjonærenes gymnas tilbød fremfor alt den unge mannen muligheten til å ta eksamen artium, som var nødvendig for videre studier. På grunn av de hyppige flyttingene var det vanskelig å fullføre, så Josef tok artium først i 1928, 21 år gammel. Hans prestekall ble modnet i disse årene, og det fant sin konkrete virkeliggjøring i beslutningen om å tre inn i kongregasjonen «Det guddommelige ords selskap» (Societas Verbi Divini – SVD), som kalles Steyler Misjonsselskap, Steyler-misjonærer eller verbitter, for å bli misjonær.
Derfor begynte Josef Marxen i en alder av 21 år den 12. mai 1928 på novisiatet i Sankt Augustin ved Bonn. Skolastikeren, som fra novisiatet var ikledd geistlig drakt, begynte på ordenens egen høyskole i Sankt Augustin med studier i filosofi. Mellom 1929 og 1931 sto han i fortegnelsene der som filosofistudent. Etter den vellykkede avslutningen av filosofistudiet fulgte teologistudier ved ordenens egne høyskole St Gabriel i Mödling ved Wien i Østerrike. I 1933, det året hvor Adolf Hitler den 30. januar kom til makten, tilhørte Josef St Gabriel, og i misjonsselskapets Catalogus sto hans navn oppført også året etter. Men i 1935 sto han ikke der lenger. I stedet sto det i Zöglingsbuch St Wendel: Verbleib im Orden nein («Forblir i ordenen: nei»).
Skolastikeren ble ikke medlem av Steyler-misjonærene. Hans yngste bror Alfons husker at Josef en dag sto foran gården i Lötsch ved Breyell (i dag byen Nettetal) ved Niederrhein, hvor familien hadde flyttet, for å meddele at han hadde avbrutt sitt studium. Imidlertid ville han ikke oppgi sitt misjonskall. Kirkebøkene i Worringen forteller at Josef den 7. mars 1936 «ble vigslet til subdiakon i München».
Erkebiskopen av München und Freising, kardinal Michael von Faulhaber (1869-1952), vigslet ham dagen etter den 8. mars 1936 til diakon i sognekirken St. Anna i München
Ifølge hans minnekort ved dødsfallet ble han presteviet den 21. juni 1936 i benediktinernes orientalske kollegium i München. Hans mor deltok i seremonien, som fant sted i kapellet til det hertugelige Georgianum. Før dette hadde Josef studert ved kollegiet St Andreas for Østmisjonen for å virke som misjonær i Russland. Han feiret sin første høytidelige messe (Heimatprimiz) den 5. juli 1936 i sognekirken St. Lambertus i Breyell.
Da den planlagte Russlandmisjonen ikke kunne virkeliggjøres, begynte den nyvigslede presten på sin misjon i Sørøst-Europa. Han følte seg truffet av Evangeliets ord: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst» (Luk 5,4), så han begynte sitt misjonsarbeid i en for ham fremmed verden i Albania. Etter en viss tid vendte Josef hjem til Tyskland på ferie (Heimaturlaub). Hans bror Alfons husker godt brorens tilbakereise til Albania: På jernbanestasjonen vakte Josef oppsikt to ganger, først da han kjøpte billett til Bari og jernbanefunksjonæren måtte se etter hvor denne byen lå. Andre gang var da han tok farvel med yngstebroren Alfons med et Guten Tag i stedet for Heil Hitler! Josef avviste nasjonalsosialismen fullstendig.
Fra havnebyen Bari i regionen Puglia ved kysten av Adriaterhavet i Sør-Italia dro han tilbake til Albania med skip til Durrës. Et postkort han skrev den 8. mars 1939 til sine kjære i Lötsch per Kaldenkirchen, ga et livstegn fra hans vellykkede tilbakereise, selv om han fortsatt «led under følgene av det opprørte havet». P. Josef Marxen beskrives som munter og beskjeden, og han var den første misjonæren i området rundt Kthella i bispedømmet Mirditë, hvor et av hans sognebarn var den senere diktatoren Enver Hoxha. I 1943 dro Marxen videre til Jubë ikke langt fra havnebyen Durrës, bispedømmet han ble inkardinert i (fra 1992 erkebispedømmet Durrës-Tirana; fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës). Der kom en muslim i kontakt med ham, som senere av takknemlighet for det vennskapet pateren viste ham, ville befri ham fra fengselet.
Under ledelse av Enver Hoxha (1908-85), generalsekretær for det albanske kommunistpartiet, ble utallige sekularprester, ordenfolk og troende på grunn av deres kristne tro skremt, sjikanert, tatt til fange og drept. En av dem var også den tyske presten Josef Marxen. Etter at kommunistene siden november 1944 hadde revet til seg makten etter at tyskerne trakk seg ut, brøt det ut mange bølger av forfølgelse, slik at skoler, sykehus, barnehjem og misjoner måtte stenges. Under disse omstendighetene foreslo tyske soldater da for Josef Marxen å bringe ham til Tyskland, men dette avviste han. Han hadde innprentet bildet av Den gode hyrde, som ikke lar sine får i stikken «når han ser ulven komme» (Joh 10,12).
Den 11. mars 1946 ble p. Josef Marxen ifølge øyenvitneberetninger arrestert i den albanske hovedstaden Tirana på grunn av sin virksomhet i oppfyllelse av sitt prestedømme og kastet i fengsel. Retten dømte den geistlige til to års fengsel, som han skulle sone i Tirana. Men han fant en voldelig død i en skog ved riksveien ved Tirana på veien til Kukës i retning Kosovo, som da var en del av Jugoslavia. Kommunistenes beviselig falske påstand var at noen ville komme fangen til hjelp slik at han kunne krysse grensen til det nære utland. Det gjorde at de om kvelden den 16. november 1946 klokken 18.18 ifølge muntlig overlevering drepte ham på voldelig vis, ifølge deres versjon fordi p. Josef Marxen hadde forsøkt å flykte. Han var åpenbart falt i kommunistenes felle. Hans siste ord var: «Jeg er lykkelig over å dø som en prest i troen på Kristus».
En annen versjon sier at i de første månedene etter hans arrest, flyttet de ansvarlige p. Josef til fengselet i Durrës. Etter noen dager løslot de ham fordi noen av den eldre befolkningen fra landsbyen Jubë sammen med den muslimske borgeren Lam Aslami hadde søkt om løslatelse for ham. Men etter to eller tre uker i frihet arresterte myndighetene ham en andre gang. De overførte ham til fengselet i Tirana, og derfra vendte han aldri tilbake. Hans yngste bror Alfons husker at en dag meldte det seg en sivilist i Bochum, som kunne fortelle at han hadde sittet sammen med Josef i fengselet i Tirana. Presten ble hentet ut fra cellen grytidlig en morgen, og deretter falt det skudd. P. Josef Marxen vendte aldri tilbake til fengselet. Sivilisten formodet at disse skuddene hadde drept p. Josef. Hans jordiske levninger ble gravlagt på stedet. Da folket i landsbyen Jubë fikk høre om hans død, sørget de fordi de følte seg skyldig i å ha gitt sin sjelesørger manglende støtte.
29) Den salige Jak Bushati ble født den 8. august 1890 i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Han fullførte sine studier ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, samt filosofi og teologi.
Han ble presteviet den 29. mai 1915 som sekularprest i erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult).
Han tjente i området Mirditë i 26 år. Han ble respektert av alle og var hengiven og ivrig. Han ble arrestert i 1949 og ble anklaget for å hjelpe sabotører og for agitasjon og propaganda.
Etter mye tortur ble han skutt uten rettssak den 12. februar 1949 i Shkodër i Albania (flere kilder skriver at han ble drept den 12. september). Han var en sann martyr med et hellig liv.
30) Den salige Mikael Suma (alb: Mikel; ordensnavn Gaspër) ble født den 23. mars 1897 i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske riket. Han gjennomførte videregående skole hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM), hvor han trådte inn med ordensnavnet Kaper (alb: Gaspër), og han studerte teologi i Innsbruck i Østerrike. Han ble presteviet den 31. juli 1921 og sendt til alltid vanskelig fjellområder: Theth, Brigje og Hoti og Gomsiqe. Han hadde en stor offervilje.
Han ble arrestert av kommunistene, som angrep ham voldsomt. Faik Konica beskrev ham som en ydmyk mann med en stor ånd, som led under to tunge dommer, fordømmelsen av det kommunistiske regimet og hjernesvulst. Han døde i fengselet den 14. april 1950 i Shkodër i Albania (noen kilder skriver 16. april). Hans levninger hviler i fransiskanerkirken i Shkodër.
31) Den salige Maria Tuci (eller Marije) ble født den 12. mars 1928 i landsbyen Ndërfushaz i Mirditë i Albania. Hun var datter av Nikoll Mark Tuci og Dila Fusha. Hun gikk på videregående skole i det kollegiet som var åpnet i Shkodër av instituttet «De fattige døtre av St Frans av Assisis hellige Stigmata» (Le Povere Figlie delle Sacre Stimmate di San Francesco d’Assisi – PFSS), som vanligvis kalles Stimmatine, grunnlagt i Firenze av den ærverdige Anna Lapini (ærverdig i 2003). Tilstedeværelsen av disse søstrene i Albania gikk tilbake til 1879, da de nitten år etter sin grunnleggers død ble kalt dit av fransiskanerpateren Giampiero av Bergamo.
På deres kollegium lærte Maria ikke bare fag, men også hvordan man skal stå sammen med sitt folk. Av denne grunn ba hun om å bli tatt opp blant aspirantene som håpet på et ordensliv i instituttet. I 1946 fikk hun sammen med sin ledsager Davida Markagjoni et oppdrag som lærer i en barneskole i områdene Gozan og Sang sørøst for Shkodër av den salige biskop Frans Gjini (nr 19), abbed nullius av Shën Llezhri-Orosh (nå bispedømmet Rrëshen).
De to unge kvinnene ble valgt for sin fasthet i å forsvare det de trodde på, som de tidlig demonstrerte. I en stat som var på vei til å bli verdens første erklærte ateistiske, prøvde de å ikke la dette overskygge Guds nærvær i deres hemmelige undervisning i katekismen. For å gi barna skolemateriell, betalte Maria ofte fra egen lomme. I tillegg begynte hun sammen med andre unge mennesker i katolske skoler og med noen seminarister å distribuere løpesedler mot regimets første valgfarse. For å delta i messen i den nærliggende byen Geziq, gikk hun i seks eller syv kilometer.
Den forfølgelsen som allerede truet katolikkene, tvang Stimmatine av italiensk opprinnelse å forlate landet eller å spre seg, for regimet påsto at instituttet blant annet var «italiensk» og «fascistisk». Basert på den dokumentasjonen som oppbevares i den erkebiskoppelige kurien i Shkodër, viser at hun den 11. august 1949 var tilbake i familien da hun ble arrestert, den eneste kvinnen i en gruppe på 300 mennesker, sammen med noen familiemedlemmer og bekjente. Noen dager tidligere, den 7. august, ble sekretæren for kommunistpartiet i Mirditë, Bardhok Biba, drept, og tydeligvis var regimet på jakt etter en mulig syndebukk. Blant annet var dette distriktet det eneste som var befolket hovedsakelig av katolikker.
Maria ble dømt til tre års prøvetid, og de forholdene som hun og tre andre fanger levde under, ble rapportert senere. De var i en celle uten lys og luft, hvor regnvann kom opp til fangenes madrasser og den eneste måte å varme seg på, var å klynge seg til hverandre. I tillegg til disse vanskeligheten, ble hun hentet fra cellen og torturert så hun skulle avsløre navnet på Bibas morder. For eksempel ble hun stengt inne i en sekk uten klær, sammen med en sint katt, og deretter begynte torturistene å slå løs på sekken. Hennes behagelige personlighet gjorde stort inntrykk på en Hilmi Seiti, medlem av det hemmelige politiet (Sigurimi), som ønsket å tvinge henne til å gi seg hen til ham, men hun nektet bestemt. På det tidspunktet ble hennes tortur intensivert.
På grunn av gjentatt trakassering ble hun brakt til det sivile sykehuset i Shkodër. Den 22. august 1950 gikk noen av nonnene og hennes ledsagere for å se henne, og hun var så mishandlet at de hadde vanskelig for å gjenkjenne henne. Til sin ledsager Davida, som var en del av gruppen, sa hun: «Dette har skjedd på Hilmi Seitis ord». Før han voldtok henne, sa han: «Jeg vil sørge for at selv ikke dine slektninger vil kjenne deg igjen». Maria fortsatte: «Jeg takker Gud for at jeg dør fri».
Rundt to måneder senere, den 24. oktober 1950, ga hun sin sjel til Gud på sykehuset. Hennes jordiske levninger ble identifisert av noen søstre først etter regimets fall. Mange av dem kom tilbake til familien eller ble spredt i fjellet, men de forble trofaste mot sitt kall. Maria Tuci ble først gravlagt på den katolske kirkegården i Shkodër, men nå hviler hun i Stigmata-søstrenes kirke i Shkodër. Hun er den eneste kvinnen på listen over de 38 albanske martyrene.
Hun har fått en internatskole for jenter oppkalt etter seg, som ligger i Rrëshen og drives av søsterkongregasjonen «Tjenere av Herren og Jomfruen av Matará» (Suore Serve del Signore e della Vergine di Matará – SSVM), den kvinnelig grenen av «Instituttet av Det inkarnerte Ord» (Istituto del Verbo Incarnato). Hun regnes som et medlem av den fransiskanske familien, siden hun var en aspirant til ordensliv hos de fransiskanske Stigmata-søstrene.
32) Den salige Jul Bonati ble født den 24. mai 1874 i Shkodër nord i Albania, som da fortsatt var en del av det osmanske imperiet. Han kom fra en fremtredende katolsk familie i Shkodër, og hans far var Aleksandër Bonati og hans mor var Roza Melgushi, som sannsynligvis var av albansk-venetiansk opprinnelse fra Korfu. Han ble døpt den 31. mai 1874 og fermet (konfirmert) den 5. juni 1881 i Shkodër av erkebiskop Karl Pooten (1807-86), metropolitt av Shkodër og primas av Albania (1867-86).
Jul Bonatis bestefar, Nikollë Bonati, var en av grunnleggerne av «Selskapet av de undertrykte albanske tegn i Istanbul» (Shoqërisë së shkronjave të Stambollit) den 12. oktober 1879, sammen med Ferit pasja Vlorën (1852-1914), Mehmet Ali bey Vrioni (1842-95), Frashërllinjtë og Pashko Vasa (Vaso Pasha) (1825-92) (Pasja var i det osmanske riket en ikke-arvelig tittel for de høyeste sivile og militære dignitærer).
Etter å ha studert på jesuittenes kollegium St Xavier (Saverianum) i Shkodër, trådte han i 1891 som femtenåring inn som novise hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) i provinsen Porto Ré (kr: Kraljevica) i regionen Fiume (kr: Rijeka) i dagens Kroatia. Han fortsatte til seminaret i Wien, hvor han gjennomførte sine universitetsstudier i teologi og filosofi. Han tok ansvar for små og store i jesuittenes varetekt i Porto Ré og Gorizia. Han behersket flere fremmedspråk.
Han ble presteviet den 8. april 1906 i Gorizia i provinsen av samme navn i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia. Etter prestevielsen var han studentprefekt i Gorizia, Cremona og Brescia, før han ble sendt til universitetet i Padova for å ta en doktorgrad i litteratur og filosofi. Deretter var han professor i Como, Soresina, Milano, Shkodër og Istanbul.
Han trådte ut av jesuittordenen den 14. august 1912 for å bli sekularprest. Det ble bestemt at han skulle inkardineres i Det apostoliske vikariatet for latinerne i Konstantinopel (Istanbul), for å utøve pliktene til en sogneprest for katolske albanere som fantes ved bredden av Bosporos-stredet. Denne oppgaven ble utført fra en kirke i bydelen Taksim i den europeiske delen av Istanbul.
Han hadde deltatt aktivt i den nasjonale bevegelsen, så han var på fredskonferansen i 1919 sammen med Halil pasja Alizotin og Fuat bey Dibra (1886-1944) og støttet saken for en albansk stat. Denne saken ble ledet av biskop Luigj Bumçi (1872-1945) av Lezhë (1911-43), som grep inn gjennom pave Benedikt XV (1914-22) for å motsette seg den såkalte «Venizelos-Tittoni-avtalen», en hemmelig ikke-bindende avtale mellom den greske statsministeren Eleftherios Venizelos og den italienske utenriksministeren Tommaso Tittoni om å dele Albania mellom Italia og Hellas.
Fra 1920 til 1924 var p. Jul medlem av klubben Pragu shqiptar («albansk terskel») ledet av Jonuz bey Kolonja og Anastas Frashëri, som var en av de siste restene av Selskapet av Istanbul, som ble grunnlagt i 1879 ev en del av forfedrene til disse tre personlighetene. Han arbeidet i Istanbul til 1927, da han returnerte til Albania.
Fra 1927 til 1937 var han kapellan og sogneprest i erkebispedømmet Durrës (fra 1992 erkebispedømmet Durrës-Tirana; fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës), hvor han åpenbart hadde blitt inkardinert, under erkebiskopene Francesco Giacinto Melchiori OFM (1922-28) og Pjetër Gjura (1929-39), før den salige erkebiskop Vincent Prennushi OFM (1940-49) (nr 1) tok over. I 1937 ble han utnevnt til sogneprest i Vlora (Vlorë), en havneby i det sørlige Albania, hvor det var et vanskelig arbeidsmiljø fra 1938 til 1942.
Han var en stor intellektuell prest, lærer, oversetter, albansk patriot og litteraturviter. Han oversatte til italiensk det berømte diktet Lahuta e Malcisë av p. Gjergj Fishtës OFM. Han var en stor hjelp for den albanske kirke i Durrës og Vlorë. Han var en ydmyk og klok prest, full av iver og hengivenhet. Han kalles Monsignore (alb: Imzot) i kildene, men det opplyses ikke om når paven ga ham denne ærestittelen. Noen skriver at han var generalvikar i erkebispedømmet Durrës, en stilling som gjerne innehas av en monsignore.
I 1942 ble p. Jul overført til Den hellige stol og av helsemessige årsaker sendt til sykehus i Montecatini Terme i provinsen Pistoia i den italienske regionen Toscana, som er kjent for sitt kurbad. I 1944 deltok han i et viktig møte med den ærverdige pave Pius XII (1939-58) sammen med andre prester fra Øst-Europa. Tilbake i Albania hadde kommunistene overtatt makten, og han tjente ikke mer enn to måneder i Vlora på grunn av en forventet arrestasjon. Han ble arrestert av tjenestemenn fra departementet for forsvar av folket den 25. mars 1946 i Durrës og ble fengslet i Vlora og utsatt for tortur. Han ble anklaget for å samarbeide med okkupantene og med Den hellige stol, samt for fiendtlige aktiviteter mot de kommunistiske myndighetene. Den politiske rettssaken ble holdt i Elbasan, hvor han den 31. oktober 1947 ble dømt til syv års fengsel. Lagmannsretten reduserte dommen til fem år. Han ble umenneskelig mishandlet fysisk og moralsk, og for ytterligere å torturerte ham, ble han i 1951 innlagt på det psykiatriske sykehuset i Durrës. Der døde han med verdighet og uten å fornekte sin tro, den 5. november 1951 i Durrës. Han led et langsomt martyrium. En kilde sier at han ble drept av pasienter på sykehuset.
33) Den salige Ndue Serreqi ble født den 2. februar 1911 i Shkodër i Albania. Sine gymnasstudier gjennomførte han på fransiskanernes skole, og han studerte teologi i Brescia i Nord-Italia. På et tidspunkt trådte han inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) med ordensnavnet Karl. Han ble presteviet og feiret sin første messe den 29. juni 1936. Han var sogneprest i de vanskeligste områdene i fjellene (Nika-Merturi).
Han ble arrestert den 9. oktober 1946 fordi sikkerhetspolitiet ønsket å vite hva som ble sagt i et skriftemål fra en politisk person, som var blitt såret i sammenstøt med kommunistene. Han var lojal mot påbudet om hemmelighold av skriftemål, og han sa ingenting under tortur. Han ble dømt til døden den 18. januar 1947, men noen dager senere ble dommen endret til livsvarig fengsel. Han døde i fengsel i Burrel (alb: Burelli) i Shkodër i Nord-Albania den 4. april 1954. Han er en martyr for skrifteseglet, det vil si prestens ubetingede taushetsplikt når det gjelder alt innhold i et skriftemål.
34) Den salige Ndoc Suma ble født den 31. juli 1887 i Nënshat i Lezhë i Albania. Han gjennomførte sine filosofiske og teologiske studier ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër. Deretter var han i to år i Innsbruck i Østerrike og utførte mer forskning. Han ble presteviet den 21. september 1911 som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult), 24 år gammel. Det skjedde i kapellet i jesuittenes xaverianske kollegium i Shkodër. Sin første messe feiret han den 24. september 1911 i Nënshat.
Han tjenestegjorde som sogneprest i Kçira, Koman, Naraç, Laç, Vau Deja og Pistull. Den 8. desember 1946 ble han arrestert mens han feiret den hellige messe. Han ble anklaget falskt og deretter dømt til tretti års fengsel. Etter en lammelse i 1953 og etter å ha sonet åtte år i fengsel, ble han løslatt den 27. november 1954. Han vendte tilbake til Pistull og bodde i en låst kjeller. Han feiret messe privat, som i en katakombe. Folk elsket ham spesielt fordi han arbeidet svært hardt, selv om han ikke hadde en veldig god helse. Han er kjent som en stor etnograf og hadde samlet mange mytologiske fortellinger og gamle albanske tradisjoner. Han døde den 22. april 1958 i Shkodër i Albania.
35) Den salige Dedë Malaj ble født den 16. november 1917 i landsbyen Mali Kolaj i Velipojë i området Shkodër i det nordvestre Albania. Han gjennomførte grunnskolen og videregående skole ved Det pavelige albanske seminaret i Shkodër, og deretter fortsatte han studiene i Italia. Han ble presteviet den 20. desember 1942 i Castelgandolfo ved Roma i Italia som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult).
Han vendte tilbake til Shkodër i Albania og ble sogneprest i kystområdet i Buna Dajçit. Da han sendte utenlands en liste over prester som var skutt, ble han arrestert. Under rettssaken forsvarte han kristendommen og anklaget kommunistregimets urettferdigheter. Han ble da dømt til døden. Han ble skutt den 12. mai 1959 i en alder av 42 år ved bredden av Skadarsjøen i Shkodër i Albania. Han ble arrestert i hovedsak av politiske grunner, men det var hans modige opposisjon mot kommunismen som forårsaket hans død.
36) Den salige Marinus Shkurti (alb: Marin) ble født den 1. oktober 1933 i Samrish i Dajç-Bregu i Bunës i Shkodër i Albania. Han fullførte grunnskolen i Dajç-Bregu i Bunës, mens han studerte videre med sogneprest Pjetër Gruda. Han ble presteviet den 8. desember 1961 i katedralen i Shkodër av biskop Ernest Maria Çoba (1912-80), apostolisk administrator av Shkodër (1950-80), som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult).
Han tjente i kort tid for åpne dører i den perioden da dette var mulig, og etter at kirkene ble stengt, fortsatte han i all hemmelighet heroisk sin tjeneste i landsbyer og byer, til tross for terroren som hersket. Han søkte tilflukt i Jugoslavia i februar 1969, men han ble forrådt og overlevert til de albanske kommunistene, som arresterte og torturerte ham. Også i hans familie ble både menn og kvinner fengslet.
Den 11. mars 1969 sendte domstolens formann og en aktor dommen til partikomiteen i Shkodër. Rettssaken var blitt holdt i den tidligere kirken i Dajç den 4. og 5. mars 1969, hvor partiet og dets undertrykkelsesorganer hadde samlet beboere fra Samrish, Dajç, Shirq, Mushan og Darragjat, men også fra Oblik Murriqan, Belaj, Velipjë etc. Dokumentene sier at 700 mennesker ble stuet inn i et mørkt rom. Kjøretøy hentet bøndene for å delta. De anklagende tilhørte en familie, Shkurti. Fremst blant dem var den tidligere presten Marin, men i tillegg også Ndrekë, Jak, Gaspër, Lazër, Prena, Leze, Liza og Ruke Shkurti.
Marin og Ndrekë Shkurti ble henrettet ved skyting en gang i 1969, og absolutt alle andre, både menn og kvinner, ble dømt til mange års fengsel for forræderi og sabotasje av kollektiviseringen. Ndrekë ble også dømt for agitasjon og propaganda.
37) Den salige Stefan Kurti (alb: Shtjefën) ble født den 24. desember 1898 i Prizren i Kosovo, som da fortsatt tilhørte det osmanske riket, fra 1912 i Serbia og fra 1918 i Jugoslavia. Vi regner ham som albaner født i Kosovo. Han kom fra en velstående kjøpmannsfamilie. Hans familie flyttet på 1900-tallet til Ferizoviç, nå: Ferizaj (serb: Uroševac) sør i Kosovo. Han ble uteksaminert fra gymnaset som ble drevet av jesuittene i Shkodër nord i Albania, og deretter dro han for å studere i Graz og Feldkirch i Østerrike.
I 1918 ble han tatt opp som student på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Innsbruck, men da krigen var over, dro han etter ett år til Roma, hvor han fortsatte sine studier på kollegiet Propaganda Fide. Han ble presteviet i Roma den 13. mai 1921 som sekularprest for erkebispedømmet Durrës (fra 1992 erkebispedømmet Durrës-Tirana; fra 2005 erkebispedømmet Tirana-Durrës). P. Kurti begynte sitt pastorale arbeid i Novoselle i nærheten av Gjakova i Kosovo i det daværende «Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike», fra 1929 «Kongeriket Jugoslavia».
I 1929 undertegnet han sammen med to andre et memorandum til Folkeforbundet i Genève om beskyttelsen av den forfulgte albanske befolkningen i Kosovo. Han ble da skremt av serbiske nasjonalister og tvunget til å flykte fra landet av den jugoslaviske regjeringen. Han krysset grensen ulovlig og kom tilbake til Albania den 6. januar 1930 sammen med Dom Luigj Gashi og Dom Gjon Bisaku. Der ble han sogneprest i Shenaprende i Zhejë og i 1930 i Gurës.
I 1936 ble han overført til hovedstaden Tirana, hvor han fra 1938 ledet den lokale katolske menigheten. Samme år ble han kapellan for dronning Geraldine, en stilling han hadde frem til april 1939, da kongefamilien forlot Albania. Under Andre verdenskrig var han involvert i sosiale aktiviteter, og han organiserte hjelp til innbyggerne i Tirana som hadde mistet sine hjem som en følge av krigen. I saker som gjaldt humanitær hjelp til befolkningen, førte han gjentatte ganger samtaler med okkupasjonsmyndighetene, både italienske og tyske.
Han ble arrestert av de nye kommunistiske myndighetene første gang i Tirana den 28. oktober 1946 og fengslet. Han ble stilt for en militær domstol, som den 17. april 1947 dømte ham til tyve års fengsel (etter å ha omgjort den opprinnelige dødsdommen) for påstått terrorvirksomhet i den fascistiske organisasjon ledet av Sami Qeribashi, og samarbeid med okkupanten. Straffen ble sonet i et fengsel i Tirana og deretter i Burrel. først i Tirana og deretter i Burrel. Han ble anklaget for angivelig å ønske å forgifte folket ved å bruke bakerier. Dom Kurti skrev til paven og fortalte sannheten.
Han ble satt fri den 2. mai 1963 etter et amnesti. Han hadde da sonet sytten år i fengsel. Han ønsket å arbeide som sogneprest i sognet Jube i Durrës, men hans klarte ikke å innhente tillatelse fra myndighetene, så han returnerte til et sogn i Gurës, hvor han tidligere hadde arbeidet. Etter kunngjøringen av Albania som en ateistisk stat i 1967, ble kirkene nedlagt, og han begynte å arbeide på et kollektivbruk i Milot i distriktet Shkodër nord i Albania. Han fikk også der forbud mot enhver religiøs aktivitet, inkludert å administrere sakramentene.
Men i 1970 ble han spurt av en kvinne om å døpe hennes sønn. P. Kurti sa ja og døpte gutten i hemmelighet. Dette førte til at han ble arrestert igjen den 11. juni 1970 og stilt for retten, som fant ham skyldig i å tilhøre en organisasjon mot staten. Han ble dømt til døden og ble henrettet ved skyting den 20. oktober 1971 på et ukjent sted i Fushë i Krujë i Albania, 72 år gammel, for øynene på beboerne i Gurëzit. Hans familie og Vatikanet ble ikke klar over henrettelsen før i 1973, fordi den ble holdt hemmelig av lokale myndigheter. Hans legeme ble ikke funnet, sannsynligvis var han gravlagt på kirkegården i Shkodër, i en av massegravene for ofrene for undertrykkelsen.
38) Den salige Mikael Beltoja (alb: Mikel) ble født den 9. mai 1935 i landsbyen Beltojë i regionen Shkodër nord i Albania. Han følte prestekallet på en tid da denne veien ble ansett som svært farlig og virket ikke å ha noen fremtid. Han hadde ingen mulighet til å forberede seg på de utvalgte stedene hvor en stor del av de albanske katolske prestene hadde blitt utdannet. Han fikk derfor heller ikke den kultur som mange eldre prester, og han kan heller ikke regnes med i rekkene av poeter eller encyklopedister, verken publisister eller prominente musikere. Men han fortjener en hedersplass blant de store prester i den katolske kirken for sin iver og mot.
Han avsluttet grunnskolen i sin landsby og tok også noen gymnasklasser. Ved siden av fikk han opplæring i filosofi og teologi privat i Shkodër av biskop Ernest Maria Çoba (1912-80), apostolisk administrator av Shkodër (1950-80). Han ble presteviet den 8. desember 1961, 26 år gammel, som sekularprest for erkebispedømmet Shkodër (fra 2005 Shkodër-Pult).
Han begynte umiddelbart etter ordinasjonen sin prestetjeneste blant landsbyene i høylandet i bispedømmet. Han var svært ivrig i sin prestetjeneste og var overbevisende, hjertelig, men bestemt, og han fortalte alltid sannheten. Det kommunistiske regimet stengte kirkene i mars 1967, men dette skremte ikke Dom Mikel. Snarere utløste det enda mer iver, og han gikk fra en landsby til en annen, og spesielt i fjellene, og feiret ulovlige messer.
Han ble arrestert i Beltojë den 19. april 1973. Han ble torturert på en bestialsk måte i seks måneder, men han sto imot med besluttsomhet og heltemot. I utgangspunktet ble han dømt til syv års fengsel, men før rettssaken talte han mot regimet og diktatoren Enver Hoxha, og for å få ham til å tie stille, ble han umiddelbart torturert med primitive redskaper slik at blodet fløt i rettssalen. Han ble dømt til døden og henrettet ved skyting. den 10. februar 1974 i Shkodër i Albania. Han var bare 29 år gammel. Hans liv var et heroisk vitnesbyrd, og han ble hedret av dem som hadde kjent ham.
Don Ernest Simoni er den siste albanske presten som led under forfølgelsen, som fortsatt er i live. Han måtte i 28 år tåle kommunistenes tortur, fengsling og tvangsarbeid. Han møtte pave Frans under pavens besøk i Albania i 2014. Paven omfavnet ham og kalte ham «en albansk martyr», og fotografiet gikk verden rundt (© L’Osservatore Romano). Pave Frans opplyste etter messen på Petersplassen søndag den 9. oktober 2016 at han den 19. november ville kreere sytten nye kardinaler fra alle kontinenter. Tretten av dem er under åtti år og fire over åtti år, de sistnevnte kreeres til kardinaler for sine spesielle tjenester for Kirken. Overraskende nok sto Don Ernest Simoni som nummer sytten på denne listen. Under saligkåringsmessen for de 38 martyrene i katedralen Shën Shtjefni holdt han et skrin med bein av ti av martyrene.
: Anderson, Pllumi, Zeugen für Christus (2), CatholicSaints.Info, santiebeati.it, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, sq.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, ofm.org, sq.radiovaticana.va, kishakatolikeshkoder.com, shqiptarja.com, shkodradaily.com, gazetadielli.com, avvenire.it, famigliacristiana.it, antonian.tv, albanovaonline.info, voal.ch, illyriapress.com, dioqezaesapes.net, sot.com.al, bresciaoggi.it, lajmi.net, erzbistum-koeln.de, rheinische-geschichte.lvr.de, ocnal.com, balkaninsight.com, Kathpress 28. april 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. november 2016