Den hellige Mor Teresa (alb: Nënë Tereza) eller Teresa av Calcutta ble født som Gonxha Agnes (alb: Anjezë) Bojaxhiu den 26. august 1910 i Skopje i Makedonia (albansk: Shkup), som da fortsatt hadde det tyrkiske navnet Üsküp og tilhørte det osmanske imperiet, men som i 1913 tilfalt Serbia. Fra 1918 var området en del av den nyopprettede staten Jugoslavia, og i 1991 løsrev Makedonia seg fra Rest-Jugoslavia og ble en selvstendig stat. Men familien var av albansk opprinnelse, foreldrene hadde flyttet til Skopje fra Shkodra i Albania før Gonxha ble født, og Mor Teresa regnet seg alltid som albaner. Som barn lærte hun serbisk («serbokroatisk») og albansk, spilte mandolin og satte opp små teaterstykker.
Det gjøres også krav på henne fra de makedoniske vlacherne eller aromunene, en romansk folkegruppe som etter tiår med undertrykkelse igjen står offentlig frem. Hennes far var av aromunsk avstamming, sier lederen for Makedonias vlacher-union, Dime Dimcev: «Mor Teresa er gjennom sin far Nikola Bojaxhi av vlachisk avstamming. Bojaxhi var virksom i lederskapet i det aromunske samfunnet i Skopje». Han argumenterer videre med at navnet Bojaxhi er vlachisk og ikke albansk. Dessuten siterer han Mor Teresa, som en gang sa at hennes tre morsmål var makedonsk, vlachisk og albansk.
Hennes fødselsdag har vært omstridt, noe hennes biograf Kathryn Spink forteller om i Mother Teresa: A Complete Authorized Biography (Harper San Francisco, 1997). Hun skriver at Mor Teresa var så lite opptatt av nøyaktigheten i opplysningene om hennes eget liv, og så uinteressert i å lese noe som ble skrevet om henne, at i mange år og i en rekke bøker ble hennes fødselsdag feilaktig oppgitt til 27. august 1910. Denne datoen sto til og med som hennes fødselsdato i opptaksboken i det indiske Loreto-klosteret. I virkeligheten var dette den datoen hun ble døpt katolsk, og den dagen som markerte begynnelsen på hennes kristne liv, var utvilsomt den viktigste for Mor Teresa, og denne dagen feiret hun hvert år som sin fødselsdag, men hun ble faktisk født dagen før.
Gonxha var den yngste av de fem barna av Nikollë og Drandafille [Drane] Bojaxhius, hvorav bare tre overlevde: Gonxha, den syv år eldre søsteren Aga og den to år eldre broren Lazar. Legenden hevder at de var fattige og drev en liten gård, men Lazar fortalte at faren var en suksessrik entreprenør, at de bodde i et av de to husene familien eide og at de var relativt velstående. Faren var også sterkt involvert i byens politiske liv. Familien var hengivne katolikker, de ba hver kveld og gikk i kirken nesten hver dag. Gonxha mottok sin første kommunion i en alder av 5 ½ år og ble fermet (konfirmert) i november 1916. Helt fra førstekommunionsdagen hadde hun i seg kjærligheten til sjelene. Innsatsen for de svakerestilte mennesker var en selvfølgelighet i den velstående familien.
Hennes fars plutselige og sjokkerende død i 1919 da Gonxha var åtte år gammel, etterlot familien i økonomiske vanskeligheter. Han kan ha blitt forgiftet på grunn av sitt politiske engasjement. Drandafille tjente til livets opphold ved å sy. Hun oppdro sine barn fast og kjærlig, og hun fikk en stor innflytelse på datterens karakter og kall. Gonxha gikk på en katolsk grunnskole, og hennes religiøse formasjon ble ytterligere hjulpet av den levende jesuittmenigheten Jesu hellige Hjerte, hvor hun engasjerte seg mye.
Fra Gonxha var tolv år gammel ønsket hun å hjelpe de fattige, og under en folkemisjon som jesuittene holdt i Skopje, fikk hun for første gang høre om Loreto-søstrene som virket i Bengal i India. Men det var ikke før hun var atten år at hun bestemte seg for å bli nonne. Hun ville reise til India, og i september 1928 forlot hun sitt hjem og dro til Irland for å slutte seg til «Den salige Jomfru Marias institutt» (Institutum Beatae Mariae Virginis – IBVM), kjent som Loreto-søstrene. Kongregasjonen var utgått fra den ærverdige Maria Wards (1585-1645) kongregasjon IBVM, kalt «English Ladies», nå «Jesu kongregasjon» (Congregatio Jesu – CJ), og hadde klostre i India. Hun skulle aldri se moren og Aga igjen, for de flyttet noen år senere til Albania, og den politiske utviklingen i det senere kommunistiske landet gjorde besøk umulig. Moren og søsteren døde begge i 1972, men Lazar fløy til Oslo i 1979 og fikk se sin lillesøster motta Nobels fredspris, førti år etter at han hadde sett henne sist.
I Irland valgte Gonxha navnet «søster Maria Teresa av Jesusbarnet» etter den hellige Teresa av Lisieux (1873-97), som var helligkåret få år tidligere. Hun fikk sin utdannelse som misjonær i Rathfarnham i Irland, en forstad til Dublin. Hun begynte å lære engelsk, og i desember 1928 dro hun til India, og via Colombo på Ceylon (nå Sri Lanka) og Madras (nå Chennai) kom hun til Calcutta den 6. januar 1929. Hun ble sendt til kongregasjonens novisiat i Darjeeling i Vest-Bengal ved foten av Himalaya, og der ble hun akseptert som novise den 23. mai 1929. I Darjeeling lærte hun engelsk, bengali samt litt hindi.
Etter å ha avlagt sine første løfter i mai 1931, ble sr. Teresa overført til kommuniteten Loreto Entally i Calcutta. Der ble hun utdannet til lærer og underviste i geografi, historie og religion på en skole for døtre av velstående familier. Fra 1936 ledet hun grunnskolen, og etter sine evige løfter den 24. mai 1937, ledet hun fra 1939 den høyere skolen St Mary’s for jenter, en eliteskole for de privilegerte øst for Calcutta. Nærmeste nabo til skolen var Motijhil, et stort fattigkvarter. Hun mestret nå språkene hindi og bengali. Da hun avla sine evige løfter, ble hun, som hun sa, «Jesu brud i all evighet». Fra den tid ble hun kalt «Mor Teresa». Den katolske tittelen madre/mother har gjerne blitt oversatt med «moder» på norsk, men «Mor Teresa» har gått inn i det norske språk som et egennavn, og vi bruker derfor denne formen. Dessuten brukes nå tittelen «Mor» på superioren i flere norske kvinneklostre.
Mor Teresa fortsatte å undervise i historie og geografi på skolen St Mary’s, og i 1944 ble hun skolens rektor. Hun var en person av intens bønn og en dyp kjærlighet til sine medsøstre og sine studenter, og hennes tyve år i Loreto var fylt av intens lykke. Hun var kjent for sin nestekjærlighet, uselviskhet og mot, sin store arbeidskapasitet og et naturlig organisasjonstalent, hun levde ut sin konsekrasjon til Jesus midt blant sine ledsagere, med trofasthet og glede. Men all den lidelsen og fattigdommen hun så rett utenfor klostermurene gjorde et dypt inntrykk på henne.
I 1939 opplevde hun nøden til menneskene i slumområdet Motijhil, som lå rett ved skolen. Også den store hungersnøden i Bengal, hvor to millioner mennesker døde i krigsåret 1942 av matmangel og epidemier. I tillegg kom gateslagene mellom hinduer og muslimer sommeren 1946, som Mahatma Gandhi (1869-1948) ville få slutt på. Mor Teresa traff for øvrig aldri Gandhi personlig. Det endte med at India fikk sin selvstendighet i 1947, men ble delt i to stater, det hinduistiske India og det muslimske Pakistan. Mange spørsmål forble uløst, noe som førte til en blodig masseutveksling av minoriteter og senere flere kriger, spesielt om det delte Kasjmir.
Den 10. september 1946 tok Mor Teresa toget fra Calcutta til Darjeeling for sin årlige retrett, og hun skulle også komme seg etter mistanke om tuberkulose. På denne togturen mottok hun sin «inspirasjon» eller «kall i kallet» da hun tilfeldigvis så et krusifiks. Den dagen, på en måte hun aldri ville forklare, tok Jesus hennes hjerte i besittelse med sin tørst etter kjærlighet og for sjelene. Lengselen etter å mette hans tørst ble drivkraften i hennes liv. Hun kalte senere denne dagen for sin Inspiration day. I løpet av de neste ukene og månedene avslørte Jesus ved hjelp av indre stemmer og visjoner sitt hjertes lengsel etter «kjærlighetsofre» som ville «utstråle hans kjærlighet til sjelene». Han ba henne: «Kom og vær mitt lys, jeg kan ikke gå alene».
Jesus viste sin smerte over tilsidesettelsen av de fattige, sin sorg over uvitenheten om Ham og Hans lengsel etter deres kjærlighet. Han ba Mor Teresa om å grunnlegge et religiøst samfunn, «Nestekjærlighetens misjonærer», viet til tjeneste for de aller fattigste. Det gikk nesten to år med prøving og vurdering før Mor Teresa fikk tillatelse til å begynne på dette arbeidet. Hun måtte ikke løses fra sine evige løfter, for hun ville fortsette som ordenssøster, men fra løftet om å leve i klosterets klausur. Etter å ha fått tillatelse fra erkebiskop Ferdinand Perier SJ av Calcutta (1924-60) og den ærverdige pave Pius XII (1939-58), kledde hun seg den 17. august 1948 for første gang i en hvit bomullssari med tre blå striper, Jomfru Marias farge, som hun hadde kjøpt i en butikk. I denne drakten og med et enkelt kors på venstre skulder, gikk hun ut av porten til sitt høyt elskede Loreto-kloster for å leve som uavhengig nonne og gå inn i de fattiges verden. Hun forlot klosteret med fem rupier i lommen.
Etter en kort periode hos «Medisinske misjonssøstre» (Society of Catholic Medical Missionaries – MMS) i Patna i delstaten Bihar, hvor hun tok et kurs i førstehjelp og sykepleie, vendte Mor Teresa tilbake til Calcutta og fant midlertidig losji hos «De fattiges små søstre» (Little Sisters of the Poor). Hun måtte få erkebiskopen av Calcuttas tillatelse til å tjene de fattige åpent på gatene. Den 21. desember dro hun for første gang til slummen i Entally. Hun besøkte familier, vasket sårene til noen barn, tok seg av en gammel mann som lå syk ved veien og pleide en kvinne som var døende av sult og tuberkulose. Hun startet hver dag i kommunion med Jesus i eukaristien og gikk deretter ut, med rosenkransen i hånden, for å finne og tjene Ham blant «de uønskede, de uelskete, de vanstelte». Da hun mange år senere mottok Nobels fredspris, uttrykte hun sin misjon slik: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».
Hun hadde ingen midler, men likevel startet hun en friluftsskole for hjemløse barn, hvor hun selv underviste. Det første hun lærte dem, var grunnleggende hygiene og å lese og skrive. Det eneste redskapet var en stav, og den støvete gaten var hennes tavle. Etter hvert som de fattige og syke ble kjent med henne, begynte hun gradvis å besøke dem i deres familier og andre som bodde tett i tett i de nærliggende skurene, og forhørte seg om deres behov. I februar 1949 flyttet hun skolen inn i leide lokaler.
Nå sluttet en etter en av hennes tidligere studenter seg til henne, den første var søster Agnes, og økonomisk støtte kom også fra ulike kirkelige organisasjoner og fra de kommunale myndighetene. Dette gjorde henne i stand til å utvide omfanget av sitt arbeid. Med hjelp fra tjenestemenn i Calcutta gjorde hun en del av det forlatte tempelet for Kali, den hinduistiske gudinnen for død og ødeleggelse, om til Kalighat hjem for døende, hvor selv de fattigste mennesker kunne dø med verdighet. Hun sa: «De lever som dyr, men de kan i det minste få dø som mennesker».
Den 7. oktober 1950 ble den nye søsterkongregasjonen Missionaries of Charity eller «Nestekjærlighetens misjonærer» (Congregatio Sororum Missionarium Caritatis – MC) offisielt etablert i erkebispedømmet Calcutta. De var tolv søstre, og Mor Teresa ble deres generalsuperior, et embete hun hadde til kort før sin død. I tillegg til de tre løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet la de til et fjerde løfte om å «gi gratis tjeneste til de fattigste av de fattige». I 1953 ble dagens moderhus for ordenen grunnlagt i Calcutta.
I 1952, åpnet hun Nirmal Hriday («rent hjerte»), et hjem for syke og døende, for å hente de fattigste fra gatene. Stedet var et tidligere pilegrimshospits i tempelområdet Kalighat, som til slutt hadde vært et bordell. Siden da har titusener av mennesker funnet hjelp der, og mer enn halvparten av dem overlevde takket være pleien de fikk, men de andre i det minste fikk et verdig sted å dø. Tvil og protester fra brahman-prestene i det nærliggende Kali-tempelet, som først beskyldte Mor Teresa for tvangsdøping, ga seg da de så hvordan nonnen tok imot en dødssyk brahmaner som var avvist av alle sykehus, og senere lot hans legeme brenne på hinduistisk vis ved elven Ganges. Hun åpnet samme år barnehuset Shanti Nagar («Fredsbyen»), og i 1953 åpnet hennes første barnehjem, Shishu Bavan («hus for spedbarn»). I 1957 åpnet hun en leprakoloni.
I 1959 åpnet Mor Teresa et barnehjem og et leprasenter i Calcutta, og litt senere fulgte hus i tallrike andre storbyer i India. Tidlig på 1960-tallet begynte Mor Teresa å sende sine søstre til andre deler av India. Etter at de var anerkjent som en pavelig kongregasjon, oppmuntret henne til å åpne et hus i Venezuela, det første huset utenfor India. Det ble snart fulgt av grunnleggelser i Roma (1968) og Tanzania, og etter hvert på alle kontinenter. Huset i Roma ble snart ordenens novisesenter. Fra 1980 og på hele åtti- og nittitallet åpnet Mor Teresa hus i nesten alle de kommunistiske landene, inkludert den tidligere Sovjetunionen, Albania og Cuba. Frem til sin død i 1997 grunnla hun til sammen 594 hus med nesten 4 000 søstre i 123 land, de fleste personlig, oftest etter anmodninger fra lokale biskoper. Hennes hus for aidssyke i New York var verdens første institusjon i sitt slag.
For bedre å kunne svare på både de fysiske og åndelige behov hos de fattige, grunnla Mor Teresa den 25. mars 1963 «Nestekjærlighetens misjonsbrødre» for legbrødre, i 1976 den kontemplative grenen av søsterordenen, i 1979 de kontemplative brødrene og i 1984 «Nestekjærlighetens misjonspatre» for prester. Men hennes inspirasjon var ikke begrenset til dem med ordenskall. Hun grunnla også «Mor Teresas medarbeidere» og «De syke og lidende medarbeidere», mennesker av mange religioner og nasjonaliteter som hun delte sin ånd av bønn, enkelhet og offer med, i tillegg til sitt apostolat av ydmykt karitativt arbeid. Denne ånden inspirerte senere «Nestekjærlighetens legmisjonærer». Som et svar på anmodninger fra mange prester, begynte Mor Teresa i 1981 også «Bevegelsen Corpus Christi for prester» som en «liten vei av hellighet» for de sekularprestene som ønsket å dele hennes spiritualitet.
Mange av hennes medarbeidere var utdannet som leger, sykepleiere og sosialarbeidere og var både i stand til å sørge for effektiv hjelp for slumbeboerne og utføre hjelpearbeid i forbindelse med slike naturkatastrofer som flom, epidemier, sult og flyktningestrømmer. I 1982, da beleiringen av Beirut var på sitt verste, klarte Mor Teresa å få den israelske hæren og de palestinske geriljasoldatene til å stanse krigen så lenge at hun fikk reddet 37 syke barn som satt innestengt i byen.
I årene med rask vekst begynte verden å rette blikket mot Mor Teresa og det arbeidet hun hadde startet. Den salige pave Paul VI (1963-78) bidro vesentlig til hennes verdensvide ry. Han lærte henne å kjenne ved Den eukaristiske verdenskongress i India i 1964, og han skattet henne svært høyt. Han ga kongregasjonen Decretum Laudis («rosende dekret») i februar 1965 og godkjente Nestekjærlighetens misjonærer som en pavelig kongregasjon. Utallige priser og utmerkelser æret henne og hennes arbeid, først den indiske prisen Pandma shri («praktfulle lotus») i 1962, deretter tildelte pave Paul VI henne i 1971 den første Johannes XXIII-fredsprisen. I 1972 ga den indiske regjeringen henne Jawaharlal Nehru-prisen for hennes fremme av internasjonal fred og forståelse, i 1973 fikk hun den første Templeton-prisen for fremskritt innen religion og i 1975 fikk hun den internasjonale Albert Schweitzer-fredsprisen. I 1979 fikk hun Balzan-prisen for å fremme fred og brorskap mellom nasjonene. Høydepunktet kom imidlertid senere i 1979 med Nobels fredspris, som tildeles av en komité utnevnt av det norske Stortinget. Hun overtalte komiteen til å sløyfe den tradisjonelle middagen til hennes ære og heller gi pengene til «å gi 400 fattige barn i India mat i ett år».
I 1977 mottok hun et æresdoktorat fra universitetet i Cambridge, og i 1978 ble hun honorær medlem av Order of the British Empire. Den 18. november 1983 ble hun honorær medlem av den eksklusive britiske Order of Merit, som bare har 24 medlemmer (i tillegg kan den britiske monarken utnevne utenlandske honorære medlemmer). I 1985 ga USAs president Ronald Reagan Mor Teresa Frihetsmedaljen, den høyeste sivile amerikanske utmerkelsen. I 1996 ble hun den fjerde personen i historien som mottok amerikansk æresborgerskap. Hun mottok både priser og oppmerksomhet «til Guds ære og i de fattiges navn», mens de mer og mer interesserte mediene begynte å følge hennes aktiviteter. Hun slapp aldri inn i det offisielt ateistiske Albania så lenge kommunistene styrte, men etter diktaturets fall besøkte hun landet en rekke ganger. I 1988 besøkte hun sin mors og søsters graver i Shkodra (alb: Shkodër). Hennes siste besøk i landet var i 1993, da hun sammen med den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) deltok i åpningen av den store katedralen i Shkodra. I 1980 besøkte hun Kosovo, hvor det også bor mange albanere.
I 1994 ble det laget et kontroversielt tv-program om henne på Channel 4 i England, hvor den profilerte ateisten Christopher Hitchens (1949-2011) anklaget henne for å være «en demagog og tjener for verdslige makter». Programmet ble fordømt fra alle kanter. Feminister har angrepet henne for hennes klare fordømmelse av abort, og da hun mottok Nobels fredspris i 1979, la hun i takketalen i Oslo ikke fingrene mellom i sin omtale av abort som «det største av alle onder i verden». Da hun aksepterte Haitis Legion d'Honneur fra diktatoren Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier og senere la blomster på graven til Albanias diktator Enver Hoxha, ble hun angrepet for å være et villig redskap for tyranner som fikk uskyldige mennesker til å lide.
Hele Mor Teresas liv og arbeid bar vitnesbyrd om gleden ved å elske, enhver persons storhet og verdighet, verdien av små ting gjort trofast og med kjærlighet, og den enorme verdien av vennskap med Gud. Men det var en annen heroisk side ved denne store kvinnen som først ble avslørt i 2007, ti år etter hennes død. Skjult for alles øyne, skjult selv for dem som sto henne nærmest, var hennes indre liv preget av en erfaring av en dyp, smertefull og vedvarende følelse av å være separert fra Gud, til og med avvist av ham, sammen med en stadig sterkere lengsel etter hans kjærlighet. Hun kalte sin indre erfaring for «mørket». Hennes sjels «smertefulle natt», som begynte på den tiden hun startet sitt arbeid for de fattige og varte livet ut, førte Mor Teresa til en enda mer intens union med Gud. Gjennom mørket deltok hun på mystisk vis i Jesu tørst og i hans smertefulle og brennende lengsel etter kjærlighet, og hun delte i sitt indre de fattiges fortvilelse.
Til tross for voksende helseproblemer fortsatte Mor Teresa å lede sin kongregasjon og svare på de fattiges og Kirkens behov også i de siste årene av sitt liv. I 1985 fikk hun et hjerteattakk mens hun var i Roma og besøkte pave Johannes Paul II. I 1989 fikk hun et nytt hjerteattakk som nesten var fatalt, og hun fikk operert inn en pacemaker. I 1991 fikk hun lungebetennelse i Tijuana i Mexico, noe som førte til hjertesvikt. I 1996 fikk hun malaria og en infeksjon i lungene, og hun gjennomgikk en hjerteoperasjon.
På ordenens generalkapittel den 13. mars 1997 velsignet Mor Teresa sr. Nirmala (Mary Nirmala Joshi) (1934-2015), sin nyvalgte etterfølger som generalsuperior for Nestekjærlighetens misjonærer (1997-2009), og deretter foretok hun enda en utenlandsreise til USA og Vatikanet. Etter å ha møtt pave Johannes Paul II for siste gang, vendte hun tilbake til Calcutta og tilbrakte sine siste uker med å motta besøkende og med å instruere sine søstre.
Den 5. september 1997 døde Mor Teresa i Calcutta, 87 år gammel. Byen har siden 2001 hatt det offisielle navnet Kolkata, men erkebispedømmet heter fortsatt Calcutta (Archidioecesis Calcuttensis). Hun døde samme dag som begravelsen til prinsesse Diana, som var en stor beundrer av henne og møtte henne ved en rekke anledninger, første gang i 1992. Mor Teresa ble indisk statsborger allerede i 1951, og Indias regjering ga henne en statsbegravelse den 13. september. Over en million mennesker fulgte sørgetoget gjennom Calcutta, og hundrevis av stats- og regjeringssjefer og de høyeste representantene for mange religioner viste den lille nonnen den siste ære. Over en milliard seere i 35 land fulgte rekviemmessen som kardinalstatssekretær Angelo Sodano feiret den 13. september 1997.
Hennes legeme ble gravlagt det enkle og nøytrale kapellet i første etasje i kongregasjonens moderhus i Lower Circular Road i Calcutta. Hennes grav ble raskt et valfartsmål og et sted for bønn for mennesker av alle religioner, både fattige og rike. Mor Teresa etterlot seg et testamente av urokkelig tro, uovervinnelig håp og ekstraordinær kjærlighet. Hennes svar på Jesu bønn: «Kom og vær mitt lys» gjorde hennes til en nestekjærlighetens misjonær, en «mor for de fattige», et symbol på medlidenhet med verden og et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet.
Mor Teresa sa om seg selv: «Av blod er jeg albansk, av statsborgerskap er jeg indisk, av tro er jeg en katolsk nonne. Når det gjelder mitt kall, tilhører jeg verden. Når det gjelder mitt hjerte, tilhører jeg fullstendig Jesu hellige Hjerte». «De døendes engel» fra Calcutta avviste alltid å svare på spørsmål om sitt liv og sin herkomst: «Jeg er ingen ting, og om meg finnes det ingen ting å fortelle. Jeg er bare et verktøy i Guds hender. Derfor skulle dere ikke snakke om meg, men om det arbeid som Herren har kalt meg til».
I sine nye regler for hellig- og saligkåringsprosesser hadde pave Johannes Paul II bestemt at det måtte gå minst fem år fra en kandidats død før en saligkåringsprosess kunne åpnes. Men på grunn av Mor Teresas vidt utbredte ry for hellighet og de bønnesvarene det ble meldt om, benyttet paven seg av sin suverene rett til å se bort fra sine egne regler og ga dispensasjon slik at prosessen kunne åpnes mindre enn to år etter hennes død. Denne «rekorden» skulle bli slått av paven selv, for hans etterfølger som pave, Benedikt XVI (2005-13), åpnet formelt saligkåringsprosessen den 28. juni 2005, ikke engang tre måneder etter sin forgjengers død.
Dispensasjonsdekretet ble utstedt den 12. desember 1998 og dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 21. april 1999. Informativprosessen på bispedømmenivå i Calcutta ble åpnet den 26. juli 1999 og avsluttet den 15. august 2001. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 22. september 2001, og sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2002. Etter at de teologiske konsulentene møttes den 28. juni 2002 og biskopene og kardinalene som var medlemmer av kongregasjonen møttes den 1. oktober 2002, ble hennes «heroiske dyder» den 20. desember 2002 anerkjent av pave Johannes Paul II og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Samtidig undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet var undersøkt på bispedømmenivå fra november 1999 til august 2001. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 7. november 2001. Deretter møttes den medisinske komiteen den 19. juni 2002 og teologene den 6. september 2002. Til slutt møttes medlemmene av kongregasjonen den 1. oktober 2002, og deretter undertegnet paven dekretet den 20. desember 2002, noe som åpnet for en snarlig saligkåring.
Den mirakuløse helbredelsen skjedde med den indiske kvinnen Monica Besra, som ble helbredet for en svulst i magen etter påleggelsen av en medaljong som inneholdt Mor Teresas bilde. Besra sa at en lysstråle utgikk fra bildet og kurerte kreftsvulsten. Men det fantes også kritiske røster, og Besras ektemann og noen medlemmer av det medisinske teamet mente at konvensjonell medisinsk behandling hadde tatt knekken på svulsten. Dr. Ranjan Mustafi, som fortalte The New York Times at han hadde behandlet Besra, sa at svulsten ikke var kreft, men en cyste forårsaket av tuberkulose.
Han sa: «Det var ikke et mirakel (...) Hun tok medisiner i en periode på fra ni måneder til et år». Besras mann sa: «Min hustru ble helbredet av legene og ikke av et mirakel». Besras legejournal inneholder ultralydbilder, resepter og legenotater og kunne ha tjent som bevis på om helbredelsen var mirakuløs eller ikke. Besra har hevdet at sr. Betta MC holder dem tilbake. Ledelsen ved sykehuset Balurghat hvor Besra søkte medisinsk behandling, har hevdet at de har blitt presset av ordenen for å erklære helbredelsen som et mirakel. Besra ble hentet til Roma for at hennes tilfelle skulle undersøkes. Knapp fire år senere levde hun ifølge indiske medier som dagarbeider med sine barn i ytterste fattigdom.
Den før nevnte ateisten Christopher Hitchens var det eneste vitnet, så langt han visste, som ble bedt av Vatikanet om å avlegge vitnemål mot Mor Teresas saligkåring. I saligkåringsprosessen studerte den romerske kurien en god del publisert og upublisert kritikk av hennes liv og arbeid. Men Helligkåringskongregasjonen fant ingenting som talte mot Mor Teresas saligkåring.
Mor Teresa av Calcutta ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 19. oktober 2003 på Petersplassen, i samme messe som han feiret sitt 25-årsjubileum på Peters stol den 16. oktober. Mer enn 300 000 troende var til stede (inkludert kompilatoren), og ikke alle kom seg inn på plassen, men sto tettpakket i hele Via della Consolazione ned til Tiberen og fulgte seremonien på storskjerm. En seksjon på Petersplassen var reservert for de fattige og hjemløse. Den 83-årige pavens helse hadde svekket seg de siste månedene, og han lot en assistent lese prekenen. Paven så trett og sliten ut i begynnelsen, men som så ofte før ble han synlig oppkvikket av folkemengden og anledningen, og han hadde ingen problemer med å holde ut de to timene som messen varte. Etter messen ble han kjørt rundt på Petersplassen for å velsigne de troende.
Etter en saligkåring behøves enda et mirakel før kandidaten kan helligkåres. Informativprosessen på bispedømmenivå for et angivelig andre mirakel ble åpnet den 19. juni 2015 og avsluttet den 26. juni 2015. Den medisinske kommisjonen møttes den 10. september 2015 og konkluderte med et positivt votum. Deretter møttes den teologiske kommisjonen den 8. oktober 2015 og konkluderte positivt. Til slutt møttes kardinalene og biskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen den 15. desember 2015, og de hadde ingen innvendinger. Dermed kunne pave Frans den 17. desember 2015 undertegne dekretet som anerkjente den uforklarlige helbredelsen som et mirakel på den salige Mor Teresas forbønn.
Det mirakelet som ble anerkjent, var den ekstraordinære helbredelsen av Marcilio Haddad Andrino, en maskiningeniør født den 28. august 1973 i Santos nær São Paulo i Brasil. I desember 2008, da han var 35 år gammel, ble Andrino i all hast innlagt på sykehus. Han ble plutselig syk og viste alvorlige tegn på nevrologiske forstyrrelser. Spesialistenes undersøkelser viste åtte byller på hjernen. En slik byll er et materiefylt område forårsaket av bakterier eller virus, som forårsaker ødeleggelse av vev og produksjon av materie i hjernen.
CT-skanningen stadfestet alvorligheten av pasientens tilstand. Han gikk i koma, og etter noen dager viste også en obstruktiv hydrokefalus seg (tidligere kalt vannhode). Situasjonen var så alvorlig at kirurgen, professor Cabral, bestemte seg for en øyeblikkelig operasjon av Andrino. Men på dette punktet skjedde en rekke uforklarlige hendelser. Pasienten ble brakt til operasjonssalen i koma, men så åpnet han øynene, og til alles forbauselse spurte han om hvorfor han var der.
Da han var kommet seg av forbauselsen og observerte at pasienten var fullstendig klar, bestemte professor Cabral seg for ikke å gjennomføre den planlagte operasjonen, og han bestilte en øyeblikkelig CT-undersøkelse for å forstå hva som skjedde. Undersøkelsen viste en radikal forandring av det tidligere patologiske bildet. Den akutte hydrokefalus var forsvunnet, og byllene på hjernen var redusert med 70 %. I løpet av et par dager bedret Andrinos tilstand seg så mye at professor Cabral på bakgrunn av den perfekte kliniske og nevrologiske tilstanden, bestemte seg for å skrive ut pasienten, og han stadfestet at det ikke var noen spor av verken byllene eller hydrokefalus.
Det mest forbausende var imidlertid at pasienten ikke hadde noen svekkende effekter v den alvorlige tilstanden som hadde rammet ham. I løpet av få dager, fra 13. desember da operasjonen var planlagt, til 23. desember da han ble utskrevet fra sykehuset, var Andrino definitivt og totalt helbredet. I dag kjører Marcilio Haddad Andrino bil, arbeider og har to barn, og han viser ingen tegn til negative konsekvenser av noe slag. Helbredelsen er fullstendig uforklarlig for den medisinske vitenskapen ut fra sykdommens alvorlighetsgrad, utvikling og de alvorlige komplikasjonene som er forbundet med den.
Det må også understrekes at om en hypotetisk helbredelse hadde skjedd, ville den vært avhengig av et kirurgisk inngrep (som ikke fant sted), bedringen ville vært langsom og uansett ville den ha etterlatt noen konsekvenser. Det ville vært mulig med helbredelse fra én byll, men med åtte byller på hjernen og en akutt hydrokefalus er dødeligheten praktisk talt 100 %.
Men hva har Mor Teresa å gjøre med den uforklarlige helbredelsen av Marcilio Haddad Andrino? Den brasilianske ingeniørens hustru heter Fernanda, og da hennes manns tilstand forverret seg dramatisk, gikk hun til p. Elmiran Ferreira, sogneprest i kirken Nossa Senhora Aparecida i São Vicente. Sognepresten skulle til å feire en minnemesse med Mor Teresas misjonærer, og han prøvde å trøste Fernanda. Han ga henne et hefte med novener og ba henne om å fortsette å be og be om den salige Mor Teresas forbønn. Da situasjonen ble forverret, dro p. Ferreira til sykehuset sammen med Fernanda kvelden før den planlagte operasjonen. Presten resiterte bønnene og tildelte Andrino sykesalvingens sakrament, og deretter la han sammen med Fernanda et bønnekort og en relikvie av Mor Teresa ved siden av Marcilios hode. Kort etter skjedde den ekstraordinære helbredelsen.
Mor Teresa ble helligkåret av pave Frans søndag den 4. september 2016 på Petersplassen, dagen før Mor Teresas 19. dødsdag. (Les pavens preken her.) Dette ble et høydepunkt i det ekstraordinære jubelåret for Barmhjertighet som pave Frans har utlyst. Til helligkåringsmessen kom rundt 130 000 pilegrimer, blant dem flere statsoverhoder. Mange biskoper fra India, Albania, Kosovo og Makedonia var ventet. Men en prelat manglet, Henry Sebastian D’Souza (1926-2016), erkebiskop emeritus av Calcutta (1986-2002), en nær fortrolig av Mor Teresa, som døde i slutten av juni 2016, nitti år gammel. Det var han som åpnet saligkåringsprosessen på bispedømmenivå i 1999.
Etter seremonien erklærte pave Frans at den nye hellige ikke skal kalles «den hellige Teresa», slik det er vanlig, men beholde tittelen «Mor» og kalles «den hellige Mor Teresa», både fordi det er navnet hun er kjent under og for å hindre sammenblanding med de andre store hellige Teresaer. Mor Teresas minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 5. september:
Calcúttæ in India, beátæ Terésiæ (Agnétis) Gonhxa [trykkfeil for Gonxha] Bojaxhiu, vírginis, quæ, ex Epíro nata, sitim Christi in cruce derelícti exímia caritáte in paupérrimos fratres restínxit et Congregatiónes Missionariárum a Caritáte in plenum servítium ægrotórum derelictorúmque instítuit.
I Calcutta i India, den salige Teresa (Agnes) Bojaxhiu Gonxha, jomfru, som ble født i Epirus [historisk region], slukket tørsten til den forlatte Kristus på korset med sin enorme kjærlighet til de fattigste brødre, og grunnla kongregasjonen Nestekjærlighetens Misjonærer i full tjeneste for de syke og vanskeligstilte.
Så vidt vi har kunnet bringe på det rene, er Mor Teresa den første moderne helgen som har vært i Norge, ti år før Johannes Paul II (med et mulig unntak for Den hellige Ursula Julia Ledóchowska (1865-1939), som «fra 1915 til 1918 holdt mer enn åtti konferanser i de skandinaviske landene, hvor hun på seks ulike språk talte om «det polske folkets kultur, litteratur og historie samt deres rett til frihet, uavhengighet og statlig selvstendighet». Vi vet imidlertid ikke om dette inkluderte Norge.)
Mor Teresas ordensfamilie besto i 2015 av: 5150 aktive og kontemplative søstre i 758 hus i 139 land; 391 aktive brødre i 69 hus i 21 land; 48 kontemplative brødre i 8 hus i 5 land og 35 MC-prester i 9 kommuniteter i 5 land. Ordenen har siden 2009 vært ledet av den tyskfødte Mary Prema Pierick.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), den offisielle, men ikke fullstendige listen over katolske salige og hellige i hele verden, nevnes rundt 6 650 salige og hellige ved navn.
Kilder: MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, sq.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, motherteresa.org, nobel.se, nobelprize.org, vatican.va, drini.com, americancatholic.org, singnet.com.sg, tinet.ie, david.snu.edu, abcnews.go.com, geocities.com, Zenit 22. desember 2015, Kathpress august 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 2. mai 2006 – Oppdatert: 2, september 2016