Den salige Pipin av Landen (ty: Pippin; fr: Pépin; nl: Pepijn) ble født i 580, trolig på godset Landen i Brabant, det nåværende Belgia. Han kalles også Pipin I eller Pipin den Eldre for å skjelne ham fra Pipin av Herstal (ca 635-714) (fr: Pépin d'Héristal), som også kalles Pipin II (eller Pipin den Midtre), og kong Pipin den Lille (714-68), som også kalles Pipin III eller Pipin den Yngre. Hans far het Karloman ifølge Fredegars krønike, som er hovedkilden til hans biografi.
Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde i 567 giftet seg med den vakre Brynhilda, datter av visigoternes konge Athanagild. Hans bror, kong Kilperik av Neustria (som omtrent tilsvarer det moderne Normandie), tok søsteren Galsvinta til ekte. Kilperik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda, men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas hevnlyst førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati. Med glede mottok hun i 597 budskapet om Fredegundas død.
Men Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. Aristokratiet avskydde henne som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og hun ble tvunget til å flykte til Burgund, der Fredegundas sønn Klotar II (613-28) beseiret og fengslet henne. Alle hennes etterkommere ble drept, og i tre dager gjennomgikk den syttiårige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613.
Pipin var hertug av Brabant og ifølge Fredegar var han og den hellige biskop Arnulf av Metz «de to mektigste baronene i Austrasia». De ledet aristokratiet i landet sammen med Warnakar II og Rado, og de inngikk en avtale med kong Klotar II av Neustria og hjalp ham med å styrte dronning Brynhilda. Klotar ble dermed konge over hele frankerriket (Austrasia, Neustria og Burgund), selv om han i Edictum Chlotharii måtte anerkjenne den austrasiske adelens maktposisjon. Han stadfestet Rado som hushovmester i Austrasia og Warnakar i Burgund, mens Pipin måtte vente noen år på sin belønning.
En hushovmester (major domus) var opprinnelig forvalter av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Da Klotar i 623 utnevnte sin femtenårige sønn Dagobert I til underkonge i Austrasia, utnevnte han Arnulf og Pipin til kanslere for å styre Austrasia, Arnulf som Dagoberts verge og Pipin som hushovmester.
Pipin var gift med den salige Itta av Nivelles (Iduberga, Ida, Ita) (592-652) og de var foreldre til de hellige Gjertrud av Nivelles (626-59) og Begga av Andenne (620-94), i tillegg til Grimoald (616-62), senere hushovmester i Austrasia (650-61), og Allowin (589-654), som senere ble eremitt og helgen under navnet den hellige Bavo av Gent (Bavon, Baaf). Pipins medregent Arnulf av Metz ble en nær venn av huset, og hans sønn Ansegisel giftet seg med Begga. Pipin og Arnulf regnes dermed som stamfedrene til det karolingiske dynastiet, for deres barn Ansegisel og Begga ble foreldre til Pipin av Herstal (frankisk hushovmester 687-714), og hans uekte sønn var Karl Martell (716-41), som igjen ble far til Pipin den Lille (741-68; konge fra 751) og bestefar til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800). Slekten kalles pipinidene eller arnulfingerne til og med Pipin den Lille. Fra og med dennes sønn Karl den Store ble huset kjent som karolingerne.
Dagobert I (628-39) etterfulgte i 628 sin far Klotar II og ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter Klodvig mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kalles merovingerne etter en viss Merowech, som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker. Etter Dagoberts død i 639 gikk det raskt tilbake med dynastiet, til karolingerne overtok i 751.
Da Pipin irettesatte Dagobert for hans utsvevende liv, avsatte kongen ham i 529 og han trakk seg tilbake til Aquitania. Men Dagobert utnevnte ham til lærer for sin treårige sønn Sigebert før sin død i 639, og Pipin vendte tilbake og styrte kongedømmet som den ledende skikkelsen der i ett år under den hellige kong Sigebert III (639-56). Han administrerte også fordelingen av Dagoberts formue mellom Sigebert og hans bror Klodvig II (639-58) samt hans stemor Nanthilde, som styrte på Klodvigs vegne i Neustria og Burgund. Sigeberts del av formuen ble overdratt på fredelig vis, noe som skyldtes vennskapet mellom Pipin og den burgundiske hushovmesteren Aega. Pipins og Arnulfs etterfølger som kongens viktigste rådgiver, den hellige biskop Kunibert av Köln, mottok arven i Compiègne og brakte den til Metz. Ikke lenge etter døde både Aega og Pipin.
Pipin blir beskrevet som «en fredselsker som hele tiden forsvarte sannhet og rettferdighet». Han arbeidet for å spre troen, forsvarte kristne byer fra slaviske inntrengere og valgte ansvarlige menn for å fylle vakante seter. Ved graven til Ermelindis av Meldert lot han bygge et nonnekloster.
Pipin døde etter tradisjonen den 21. februar 640 (27. november?) (rundt 646?). Han ble gravlagt i Landen, men hans relikvier ble senere overført til Nivelles, hvor de nå er skrinlagt sammen med hustruen Itta og datteren Gjertrud. Han har aldri blitt helligkåret, men regnes som salig i de fleste lister. I noen av de gamle belgiske martyrologiene står han også som hellig, og det gjør han også i et litani publisert etter myndighet av erkebiskopen av Mechelen/Malines. Hans minnedag er dødsdagen 21. februar. Hans attributter er sverd og vekt. Hans tilnavn «av Landen» stammer først fra brabantiske kilder på 1200-tallet.