Fredegunda av Neustria, dronning (546-597)

Dronning Fredegunda, Regina Francorum, var en av de mektigste og mest omstridte kvinnene i den merovingiske kongeslekten. Hun styrte det frankiske kongeriket Neustria som regent for sin sønn Klotar II og ble beryktet for sin grusomhet og sin mangel på moral. I hennes bitre rivalisering med Brynhilda falt både skyldige og uskyldige, konger og helgener som ofre. Hun nevnes i en rekke helgenbiografier, og det er derfor på sin plass å fortelle hennes historie i denne kategorien av bifigurer.

Fredegunda (Fredegund: lat: Fredegundis; fr: Frédégonde) ble født i 546 i en beskjeden familie i Haucourt-en-Cambrésis i det nåværende departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. Noen kilder sier at hun ble født i Montdidier i Picardie i Nord-Frankrike, men det var hennes mor som kom derfra. hun var antakelig av ufri herkomst1 og skal være illegitim datter av grev Brunulf av Ardennegau (Ardennes), som eide en villa i Haucourt. Hans bror var Landerik (Landry) kalt Walincourt, senere hushovmester i Neustria og angivelig niesens elsker, mistenkt for å ha vært Kilperiks morder og mulig far til den senere kong Klotar II.

Fredegunda var utstyrt med en bemerkelsesverdig skjønnhet og en sterk vilje, men hun var vill og fullstendig uten moral. Den rødhårete og grønnøyde skjønnheten var tjenestejente hos Audovera (fr: Andovère) (ca 535-80), den første hustruen til kong Kilperik I av Neustria. Kilperik hadde rundt 550 giftet seg med Audovera, som stammet fra det frankiske aristokratiet, og med henne hadde han fem barn, tre sønner og to døtre: sønnene Theodebert (550-75), Meroveus (552-77) og Klodvig (555-80) og døtrene Basina (560-ca 590) og Kildesinde (Childeswinthe) (f. 565?).

Denne siste datteren Kildesinde spiller en viss rolle i Fredegundas historie, men hun er nok et rent fantasiprodukt. Hun introduseres i 727 i Liber Historiae Francorum. Godefroid Kurth i hans Histoire Poétique des Mérovingiens sier at denne episoden som angivelig skal ha funnet sted midt på 500-tallet, mangler enhver troverdighet og avslører at den er føyd til senere.

Historien forteller at Kildesinde var den yngste datteren til kong Kilperik I (Chilpéric) av Neustria (539-84) og hans første hustru Audovera (Audovère) (533-80). Kongen var borte på hærtog i Sachsen sammen med sin bror Sigebert, og Fredegunda ønsket å bli hans dronning, så hun ville prøve å få Audovera forstøtt. Til det utnyttet hun dronningens naivitet. Fredegunda foreslo at Audovera selv skulle bære datteren til dåpen, uvitende om at hun dermed begikk en grov synd i Kirkens øyne. Ved å bli sin egen datters gudmor kan ikke kongen lenger være gift med henne uten å begå incest. Da han kom hjem fra krigen, fikk han vite av Fredegunda at han var nødt til å forstøte Audovera for ikke å bli ekskommunisert. Han sendte straks hustruen og den lille datteren til et kloster i Le Mans.

Denne historien gjør Fredegunda til både kirkerettsekspert og temmelig forut for sin tid. For å forstå historien, må man se litt på datidens kirkerett når det gjaldt hinder for ekteskap. Fra et visst tidspunkt vokste den ideen frem i Kirken at de åndelige bånd som ble etablert i dåpen, var et hinder for ekteskap av samme grad som blodsbånd. Det fantes imidlertid ulike grader av bånd.

Først kom de bånd som knyttet gudmor/gudfar til dåpsbarnet. Dette hinderet var det eldste og største av alle, og i 530 tok keiser Justinian I (527-65) det inn i den sivile loven. Deretter kom det hinderet som eksisterte mellom de kjødelige foreldrene på den ene siden og dåpsforeldrene på den andre, slik at en gudfar ikke kunne gifte seg med moren til hans gudsønn. Dette hinderet var i samsvar med canon 53 fra synoden Trullanum (II) i Konstantinopel i 692. Det tredje hinderet var det båndet som ble knyttet mellom gudfar og gudmor i dåpen, i sin kapasitet som åndelig far og mor for barnet var de å betrakte som et åndelig ektepar, og dermed kunne de ikke bli kjødelige ektefolk. Dette siste hinderet ble promulgert for første gang på et romersk konsil i 721.

Audoveras sak hører inn under den andre kategorien av ekteskapshindre, det vil si forbud mot ekteskap mellom en gudmor og barnets far. Men hvis forbudet ble formulert første gang i 692 og denne dåpen skal ha skjedd i 565, mister historien all troverdighet og avslører at den er et nyere tillegg. Det finnes også andre grunner til å avvise anekdoten. Audovera var bare en av Kilperiks mange partnere, og det er vanskelig å avgjøre om hun ble betraktet som hans legitime hustru eller som hans konkubine. Uansett kunne en enkel tabbe ikke oppløse et ekteskap, som er uoppløselig av natur. Dessuten, siden Kilperik hadde for vane å bryte alle Kirkens bud, hvorfor skulle han plutselig følge dette ene? Dessuten dro aldri Kilperik til Sachsen for å kjempe sammen med Sigebert. Det som imidlertid stemmer, er at han forstøtte Audovera i 565 og sendte henne i kloster i Le Mans.

Da grunnleggeren av det frankiske merovingerdynastiet, Klodvig I (481-511), var blitt overtalt av sin hellige hustru Klothilde til å motta kristendommen, lot han seg døpe av den hellige biskop Remigius av Reims. Det skjedde etter tradisjonen i 496, men det kan godt ha vært i 498. Etter legenden brakte en Guds engel en liten oljeflaske fra himmelen til hans dåp, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer. Nesten hele hoffet og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3000 mennesker. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder. Deretter gikk frankernes kristning bemerkelsesverdig raskt.

Ved Klodvigs død ble riket delt mellom hans fire sønner, men sønnesønnen Klotar I (Chlothar; fr: Clotaire) (511-61) samlet det igjen etter at broren Kildebert I av Paris (511-58) døde i 558. Klotar utbredte frankernes velde over hele Frankrike og tvang de germanske stammene som var bosatt der, til å gå over fra arianismen til den katolske tro.

Kong Klotar I var også den som gjorde polygami til maktsymbol i den merovingiske klanen. Han var gift i alle fall seks ganger, blant annet med den hellige Radegunde, men det mest vellykkede ekteskapet var med Ingundis (Ingonde) (ca 499-546), som han trolig giftet seg med rundt 516. I det ekteskapet fikk han en datter og fem sønner, hvorav tre overlevde ham: Karibert (Charibert, Haribert, Herbert; fr: Caribert) (f. ca 517), den hellige Guntram (Guntramn; fr: Gontran) og Sigebert (Sigibert) (f. 535). Etter Ingundis giftet Klotar seg med hennes søster Aregunda (Aregund; fr: Arégonde, Arnegonde) (ca 515-73), som han fikk en sønn med, Kilperik (Chilperik, Chilperich, Hilperik; fr: Chilpéric) (f. ca 539).

Men det forente frankiske riket holdt ikke lenge sammen, for Etter Klotars død i 561 ble hans kongerike delt mellom hans fire sønner. Karibert I (561-67) fikk den vestre delen med sete i Paris, Guntram (561-92) fikk den sørlige delen med sete i Chalon-sur-Sâone, det vil si Orléans og Burgund, Sigebert I (561-75) fikk den østlige delen (Austrasia) med sete i Reims og Kilperik I (567-84) fikk den nordlige delen med sete i Soissons, et rike som senere ble til Neustria da han fikk sin del av Kariberts kongerike. Streiftog fra avarene, en fiendtlig nomadisk stamme som var i slekt med hunerne, fikk Sigebert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep to ganger, i 562 og rundt 568. Som sønn av en annen mor hatet Kilperik sine tre halvbrødre. Mens hans bror Sigebert i 562 bekjempet avarene ved sin østgrense, angrep Kilperik Reims og begynte dermed en borgerkrig. Sigebert reagerte ved å erobre Soissons og ta Kilperiks sønn Theodebert til fange. Han ble løslatt etter et år etter å ha avlagt et løfte om ikke å kjempe mot sin onkel.

Den eldste av brødrene, kong Karibert av Paris, giftet seg med tre tjenestejenter etter hverandre, og han kranglet med prester. Men i 567 døde han uten noen arving. Det brøt da ut en borgerkrig (bellum civile) om hans arv, og den ble skjerpet av den bitre familietvisten mellom de to brødrene Sigebert og Kilperik. Deres delriker kom på den måten på ruinens rand. Det endte med at brødrene ble enige om å dele Kariberts område og å beholde Paris sammen, og deler av brødrenes riker kom gjennom disse gjentatte delingene til å ligge om hverandre. Guntram var nå den eldste av de gjenlevende brødrene.

Kong Sigebert fulgte ikke skikken i det frankiske kongehuset med å holde seg med konkubiner. I stedet giftet han seg i 567 med den vakre Brynhilda, datter av den spanske visigoterkongen Athanagild (554-67). I forbindelse med bryllupet avsverget hun arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme.2. Ifølge den hellige historikeren Gregor av Tours (538-94) var Sigeberts ekteskap med en visigotisk prinsesse en kritikk av brødrenes valg av hustruer. I stedet for lavættede og promiskuøse kvinner giftet Sigebert seg med en kvinne av utdannelse og moral.

Halvbrorens standsmessige ekteskap gjorde Kilperik misunnelig (ifølge Gregor av Tours),3 og han ville ikke være dårligere. Han hadde forstøtt sin første hustru i 565 og sendt henne i kloster og tatt hennes tjenestekvinne Fredegunda som konkubine (elskerinne). Selv om de merovingiske kongene på ingen måte var tilbøyelige til å holde seg til ett livslangt forhold til én kvinne, mener noen forskere at de praktiserte «seriemonogami». Når de først var gift, tok de seg ikke en andre eller tredje hustru, men holdt seg bare med konkubiner, eller de skilte seg fra en hustru før de giftet seg med en annen. Det er usannsynlig at Kilperik var gift med Fredegunda, selv om han i 565 fikk sønnen Klodobert (565-80) med henne. Men han hadde utvilsomt lovt å gifte seg med henne da han forstøtte Audovera.

Nå forstøtte han elskerinnen og hentet Brynhildas eldre søster Galsvinta (Galsvinda, Galswintha) (540-68) fra Spania. Hennes far nølte på grunn av kongens tidligere ekteskap og hans affære med Fredegunda, men da sverget Kilperik at han heretter bare skulle ha én hustru, han skulle behandle henne som en dronning og aldri forstøte henne. Dermed ble bryllupet avtalt og inngått i Rouen i 567. Ekteskapet hadde begynt lykkelig, siden som Gregor av Tours bemerket, «Han elsket henne svært høyt, for hun hadde brakt med seg en stor medgift».4. Men så ga hun Kilperik ordre om å rense sitt hoff for prostituerte og elskerinner, og han ble snart lei av henne. Fredegunda klarte å fange Kilperik inn i sitt garn på nytt, og Galsvinta ba den utro kongen om å få etterlate sin rike medgift og dra tilbake til Spania. Kilperik oppholdt Galsvinta med fagre ord, men mindre enn et år etter bryllupet ble hun en morgen funnet kvalt i sin seng. Den nyslåtte enkemannen Kilperik sørget et par dager, forteller Gregor, før han så giftet seg med Fredegunda, som var sterkt mistenkt for å stå bak mordet.

Mordet på søsteren gjorde at Brynhilda la Fredegunda for hat og ble full av hevnlyst, og dette hatet ble så intenst gjengjeldt at de to dronningene og svigerinnene overtalte sine menn til å gå til krig mot hverandre, forteller Gregor av Tours.5 Sigebert var påvirket av Brynhilda og ville hevne forbrytelsen, og han var ikke engang fremmed for tanken på brodermord. Han ville alliere seg med den eldre broren Guntram av Burgund, men han var roligere og kanskje mer trofast til de kristne prinsipper. Han overtalte Sigebert til ikke å gripe til våpen mot broren, og han foreslo i stedet å kalle sammen stormennene til ting og avgjøre saken på fredelig måte.

I nærvær av kongene Kilperik og Sigebert samlet mâl seg (Mâl-Berg = rådsberget, tingforsamling etter germansk skikk) under Guntrams forsete, og det ga Brynhilda full oppreisning. Tinget bestemte at Galsvintas medgift, som besto av byene Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre, skulle gis til Brynhilda og hennes arvinger som en kompensasjon for mordet på søsteren.

Deretter fulgte fem år med fred, men tiden slukket ikke Brynhildas hevntørst etter mordet på søsteren, mens Kilperik på sin side angret bittert på at han hadde oppgitt byene. Mellom 567 og 570 fikk Brynhilda og Sigebert tre barn: Ingundis (567-85), Klodosinda (Chlodosind, Chlodoswinth) (569-ca 589) og Kildebert (570-95).

I 573 brøt Kilperik plutselig den skjøre freden og invaderte Sigeberts områder. Han sendte Klodvig, sin yngste sønn med Audovera, som erobret Tours og Poitiers uten motstand. Sigebert var rasende over sviket og konfererte med broren Guntram, som sendte sin dyktige general Mummolus mot Klodvig, og han gjenerobret Tours og Poitiers. Bordeaux ble erobret og gjenerobret på samme måte. Kilperik bestemte seg nå for full krig, og de to brødrene ønsket nå livet av hverandre. Guntram forsøkte å forsone dem ved å innkalle en kirkelig synode, men Kilperik nektet å underkaste seg den.

Kilperik klaget over at Kirken hadde blitt så rik at ingen hadde noe makt lenger bortsett fra biskopene, og han begynte å skattlegge kirkelig eiendom og kansellerte testamenter som ga eiendom til Kirken. Hans skattlegging var så voldsom at mange mennesker foretrakk å emigrere eller gjøre opprør, og i Limoges ble skatteinnkreveren Markus reddet takket være biskop Ferreolus, mens en mobb brente hans registre. Kilperik sendte inn soldater for å straffe byen og tvinge gjennom skattleggingen. Bretagne gjorde også opprør, men det ble slått ned.

Kilperik sendte sin eldste sønn Theodebert til Touraine og Poitou, hvor han gikk svært brutalt frem. Glemt var eden om aldri å kjempe mot sin onkel Sigebert. Tours, Poitiers, Limoges og Cahors ble erobret av Kilperik, gjenerobret av Sigebert og erobret av Kilperik igjen. Gregor av Tours forteller at Kilperik «hjemsøkte og herjet Limoges, Cahors og alle disse provinsene, brente kirkene, stanset gudstjenestene, drepte klerikerne, ødela munkeklostrene og krenket nonneklostrene og la alt øde. Det var i denne tiden et større ramaskrik blant kirkene enn i tiden under keiser Diokletians forfølgelser».6

I 574 inngikk Kilperik og Sigebert en fredsavtale, og Sigebert dro tilbake til sitt palass i Metz. Men Brynhilda var ikke fornøyd, hun ønsket Kilperik død og klandret sin mann for hans ettergivenhet. Guntram begynte også å tvile på broren Sigebert, derfor (og sjarmert av Fredegunda?) gikk han i allianse med broren Kilperik. Mindre enn et år etter fredsavtalen angrep Kilderik i 575 igjen de fem byene som hadde utgjort Galsvintas medgift. Denne gangen var det ikke nødvendig med Brynhildas oppmuntring for å flamme opp Sigeberts raseri.

Da brødrene hadde delt kongeriket til sin eldste bror Karibert etter dennes død i 567, ble de enige om å holde Paris sammen, og de avla en hellig ed på at ingen av brødrene skulle gå inn i Paris uten samtykke fra de to andre. Men nå bedømte Sigebert det nyttig for sin sak å sikre seg byen, så han brøt sin ed og inntok Paris. Han sendte ut to av sine austrasiske menn for å samle penger og tropper til krigen, og de kom over og drepte Kilperiks sønn Theodebert. Hans lik ville ha blitt liggende der han falt om ikke en rik austrasier hadde fått ham gravlagt i byen Angoulême. Da Guntram så Sigeberts suksess, forlot han Kilperik som flyktet til Tournai med hustru og barn. Han virket å være uten ressurser og ble betraktet som fortapt, mens folket i Paris hyllet Sigebert som erobrer. Den hellige biskop Germanus av Paris (496-576) ba Brynhilda om å overtale mannen til å gjenopprette freden og spare sin bror, men Germanus' biografi sier at hun ignorerte anmodingen.

Kongen dro mot Tournai mens Brynhilda gjorde seg klar til å feire triumfen. Og Sigeberts reise ble virkelig en triumfferd. På veien til Tournai ble han i Vitry ved Scarpe møtt av Neustrias stormenn, som var kommet for å løfte ham opp på skjoldet, den tradisjonelle frankiske måten å velge en konge. På en slette full av telt som var slått opp av alle dem som ikke hadde kunnet finne husly i Vitry, plasserte soldater Sigebert på et stort skjold og bar ham tre ganger rundt i sirkelen av frankiske stormenn. De hyllet ham som frankernes konge, konge av både Neustria og Austrasia. Han hadde mottatt Kilperiks krone før han hadde tatt den fra ham og dermed gjort opp regning uten vert, for han hadde gjort den feilen å undervurdere en såret løvinne.

For beleiret i Tournai satt Fredegunda sammen med Kilperik, og hun svarte på denne trusselen mot ektemannen med å leie to mordere. Mens Brynhilda i Paris mottok de gledelige nyhetene om hyllesten av sin mann, tok Fredegundas utsendinger seg raskt den korte avstanden fra Tournai til Vitry. De presenterte seg som to frankere fra Neustria som kom for å hylle kong Sigebert. Han tok imot dem uten mistanke, men da de bøyde seg for å hilse ham, stakk de ham ned og drepte ham med forgiftede dolker (ifølge Gregor brukte de scramasaxi, en slags germansk enegget kniv).7 Morderne ble overmannet av Sigeberts menn og selv drept.

Kilperik svevde i uvisshet og visste ikke om han skulle slippe unna eller bli drept, da budbringere kom og fortalte ham om brorens død. Da forlot han Tournai med sin hustru og sine barn, svøpte liket av sin bror og gravla ham i landsbyen Lambres. Derfra ble han senere overført til kirken Saint-Médard i Soissons som han hadde bygd, hvor han ble gravlagt sammen med sin far Klotar I. Sigebert ble drept i slutten av 575, atten dager etter sin nevø Theodebert.8

Mens Kilperik og Fredegunda ble beleiret i Tournai, hevder Gregor av Tours at Fredegunda fødte en sønn, men at fødselen var så komplisert at hun trodde hun kom til å dø. Hun ba Kilperik om å drepe gutten, sannsynligvis fordi hun ikke ville etterlate ham slik at han kunne brukes som gissel. Men Kilperik nektet og fikk gutten døpt med navnet Samson (575-77). Han døde imidlertid bare to år senere.

Brynhilda hadde gjort sitt inntog i Paris i triumf, men nå var hun med ett slag blitt enke og byen var forvandlet til en felle for henne, der hun satt avskåret fra sitt territorium. Skulle hun prøve å flykte, og hvilken skjebne ville hun lide? Hun avgjorde at det viktigste var å få sin og Sigeberts eneste sønn, den femårige Kildebert (Childebert, Khildeberkht), i sikkerhet. Neste natt skal hun ha heist gutten ned i en kurv til den eneste vennen som trofast var blitt værende hos henne, hertug Gundobald, og han brakte prinsen fra Paris til Austrasias hovedstad Metz. Der ble han julen 575 anerkjent som kong Kildebert II av Austrasia (575-96), og det ble i all hast dannet et regentråd. Hvis Kilperik skulle prøve å angripe Austrasia, ville landet stå samlet mot ham.

Brynhilda hadde all grunn til å frykte for sitt liv da Kilperik kom til Paris, men samtidig hadde han grunn til å frykte reaksjonen fra Austrasia dersom han mishandlet henne. Han sparte derfor sin svigerinne og nøyde seg med å beslaglegge den skatten hun hadde hatt med seg fra Austrasia. Han sendte henne i eksil til Rouen, mens han sendte hennes to døtre Ingundis og Klodosinda til Meaux. Kilperik hadde imidlertid ikke lagt merke til at Meroveus (Merovech; fr: Mérovée), hans sønn fra første ekteskap, hadde blitt så beveget da han så den unge og vakre enkens angst at han ble hodestups forelsket i sin «stetante», altså sin stemors søster, som ikke kan ha vært så fryktelig mye eldre enn ham selv.

Uten å mistenke noe ga Kilperik sønnen beskjed om å dra til Poitou for å få byene i Galsvintas medgift, som Sigebert hadde erobret tilbake før han ble drept, til å underkaste seg. Men i stedet dro han til Tours for påsken. Deretter lot han som om han ville besøke sin mor Audovera, som hadde trukket seg tilbake til et kloster i Le Mans etter at hun var forstøtt. Men i stedet for å gjøre sin plikt mot faren og slutte seg til hans hær, snek han seg til Rouen for å treffe Brynhilda igjen. Hun besvarte hans tilnærmelser, enten det nå var for å få en uventet anledning til å unnslippe sine fangevoktere eller fordi hun også ble forelsket. De var også forent i sitt hat til Fredegunda, som hadde fordrevet hans mor og fått drept hennes søster og ektemann.

Den hellige biskop Praetextatus av Rouen befant seg i en vanskelig situasjon. Meroveus hadde gjort Rouen til sitt hovedkvarter, og han forventet eller krevde bidrag fra Kirken som var vanskelig å avslå. Den unge mannen var blitt døpt av biskopen, og den gangen ble dette regnet som et svært tett bånd, og biskopen elsket ham som en sønn. Praetextatus bestemte seg for å vie dem for å forhindre deres affære fra å skandalisere dem, deres familier og hans by, selv om han dermed tok en stor risiko. Ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregor av Tours er rask til å bemerke,9 siden hun var hans tante, men den største risikoen var å pådra seg kongens vrede.

Kilperik ble da også ganske riktig rasende da han hørte om ekteskapet, og han skyndte seg til Rouen for å forpurre det. De nygifte søkte tilflukt i kirken St. Martin ved murene, men der beleiret Kilperik dem raskt. De nektet imidlertid å forlate kirken, og ingen av Kilperiks overtalelser hjalp. Til slutt inngikk han fred med dem og sverget at siden det var Guds vilje, ville han ikke tvinge dem til å skilles. Da paret til slutt kom ut, hilste han dem med velvilje.

Litt senere tok han med seg Meroveus og dro til Soissons, hvor en adelsmann i Champagne hadde benyttet kongens fravær til å beleire byen, og Fredegunda og Kilperiks sønn Klodvig ble drevet ut. Kongen gjenerobret sin hovedstad, men han gjorde Meroveus ansvarlig for denne krigen. Han tok fra sønnen hans våpen og satte ham under bevoktning mens han avventet beslutningen om hans endelige skjebne. Fra Austrasia kom det en delegasjon som ba om at deres dronning Brynhilda, mor til deres konge, måtte løslates. Til allmenn forbauselse gikk Kilperik med på det uten betingelser, og han ga sin berømte fange friheten tilbake. Hun forlot straks Rouen, hentet sine døtre i Meaux og dro til Austrasia. Der hersket hun siden som regent for sin mindreårige sønn Kildebert II, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati.

Meroveus forble flere måneder i sitt halvveis fangenskap før han fikk sin dom, diktert av Fredegunda. Han ble dømt til å miste håret, symbolet på hans kongelige opphav. Nyklipt med geistlig frisyre (tonsur) ble han sent til klosteret Saint-Calais nær Le Mans for å bli prest. Men han rømte på veien dit og søkte tilflukt i basilikaen Saint-Martin i Tours. Dette var Gregors kirke, og han ble dermed et øyevitne til disse hendelsene, som han beskriver i sin historie.10 Meroveus prøvde å slutte seg til Brynhilda i Austrasia, men stormennene i regentrådet fikk forhindret det, til tross for at Brynhilda gråtende tryglet dem om å gi ham asyl.

Han flakket videre, fredløs som han var, først til Champagne, og senere vendte han tilbake til Tours. Der sporet hans fars menn ham opp i 578, og da han var omringet, ba han sin trofaste slave Galen om å drepe seg.11 Da kong Kilderik kom til stedet, fant han sønnen død. Kongen arresterte sønnens venner, og Galen fikk skåret av hender, føtter, nese og ører, Grind døde på steile og hjul, mens Gaukil fikk hodet hogd av. Henrettelsesmetoden «å dø på steile og hjul» besto i at den dømte ble surret fast til en benk, og med en stor klubbe av tre begynte man å slå beinene i stykker. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Etter at forbryterens kropp var knust, ble den flettet inn i et hjul som ble plassert vannrett på en stolpe.

En annen teori er at Meroveus ble fanget og deretter drept etter ordre fra Fredegunda. Hun hadde sin egen agenda, for hun ville sikre sin egen sønns arv ved å eliminere Kilperiks barn fra første ekteskap. Siden den eldste sønnen Theodebert var drept i slag i 575, var det nå bare Klodvig igjen, og hans dager var talte…

I 580 feide en dysenteriepidemi gjennom Gallia. Kilperik og hans to sønner ble syke, og Fredegunda forsto at hennes mange eiendeler hadde liten verdi hvis hun mistet sine sønner, så hun brente sine byers skatteruller. Kilperik overlevde sykdommen og ga resten av sitt liv mer til Kirken og de fattige. Fredegunda hadde følt seg trygg på sine barns tronfølge etter å ha født Kilperik to sønner, men i løpet av få måneder hadde epidemien drept dem begge, Klodobert (f. 565) i Soissons og den nyfødte Dagobert i Berny-Rivière. Nå var Kilperiks gjenlevende barn døde, unntatt sønnen Klodvig og datteren Basina fra første ekteskap, samt hans og Fredegundas datter Rigundis, som skulle sendes til Spania for å forloves med den senere kong Rekkared (586-601), et bryllup det for øvrig aldri ble noe av.

Stesønnen Klodvig var imidlertid ved god helse, og da han besøkte dem på deres landsted hvor de tilbrakte en måned i sorg, var han uklok nok til å skryte av hva han tenkte å gjøre med sine fiender når han selv ble konge. Dette skremte Fredegunda, som ifølge Gregor av Tours på dette tidspunktet var ukarakteristisk sårbar og dypt deprimert etter tapet av sine eneste to gjenlevende sønner. Men hun var ikke mer utenfor enn at hun prøvde å utnytte anledningen ved å sende Klodvig til Berny, hvor epidemien var sterk. Dette drepte ham imidlertid ikke, slik planen var.

Da var det en informant som fortalte henne at Klodvig var forelsket i datteren til en av hennes tjenestekvinner, og at han hadde prøvd å overtale elskerinnens mor til å drepe Fredegundas to sønner ved hjelp av svart magi. Fredegunda fikk arrestert denne moren, og hun innrømmet under tortur at hun var en heks. Fredegunda overtalte Kilperik til å la Klodvig arrestere til tross for at denne protestere og bedyret sin uskyld. Han døde i fengselet i Noisy-le-Grand senere i 580, og Kilperik aksepterte historien om at han på en eller annen måte hadde knivstukket seg selv. Informanten ble brent på bålet.

I samme omgang husket Fredegunda på Audovera. Kanskje hennes smerte over å ha mistet sin siste sønn gjorde at hun kom med en eller annen klage til Fredegunda om at hun fant denne forfølgelsen uutholdelig. Dermed underskrev hun sin dødsdom. I oktober/november 580 sendte Fredegunda mordere til Le Mans, hvor de trengte seg inn i klosteret og massakrerte den forstøtte dronningen. De brakte hennes skatter tilbake til Fredegunda. Basina ble sendt til klosteret Det hellige Kors i Poitiers. Den angivelige datteren Kildesinde ble låst inne i et kloster, men en tid etter skal hun ha søkt tilflukt hos den hellige Radegunde i Poitiers. Radegunde hadde vært gift med Kilperiks far Klotar I (vi så imidlertid tidligere at Kildesinde neppe har eksistert). Nå håpet bare Fredegunda at hun snart ville bli gravid igjen.

Biskop Praetextatus av Rouen ble anklaget for høyforræderi av kong Kilperik fordi han hadde viet Meroveus og Brynhilda i strid med kirkeloven og fordi han angivelig hadde hisset til opprør ved å gi hjelp til prinsen. Han ble i 577 innkalt til å møte for et konsil av biskoper i kirken St. Peter i Paris. Først ville ikke biskopen erklære seg skyldig i noen av anklagene, men han ble senere overtalt av falske venner til å innrømme at han hadde støttet og hjulpet Meroveus. Han ble dømt av konsilet, avsatt og forvist til en liten øy utenfor Coutances, nå den engelske kanaløya Jersey. Hans mektige fiender skydde ingenting for å sverte hans rykte, noe som kostet ham mange venner, men Gregor av Tours, som hadde tatt ham sterkt i forsvar på konsilet, vaklet aldri i sin støtte. Gregor forteller at Fredegunda forsøkte å bestikke ham med 200 pund sølv for å vitne mot Praetextatus, men han avviste tilbudet.12

Da Brynhilda kom tilbake til Austrasia i 576 etter sitt fangenskap i Rouen, var den femårige sønnen Kildebert II julen 575 utropt til konge etter sin far. Brynhilda forsøkte å bli regent i sønnens navn, men hun møtte kraftig motstand fra landets adelsmenn. Hun styrte Austrasia til Kildebert ble myndig i 583.

Guntram hadde forsøkt å megle mellom brødrene, men etter Sigeberts død kom det til åpen fiendskap mellom Guntram og Kilperik. Sistnevnte utnyttet forvirringen etter mordet på Sigebert til å erobre omstridte områder og invaderte brorens kongerike Austrasia. Men Guntram sendte sin general Mummolus for å slå ham tilbake. Mummolus var alltid Guntrams hovedvåpen, siden han var den største generalen i Gallia på den tiden, og han beseiret Kilperiks general Desiderius, og de neustriske styrkene trakk seg ut av Austrasia i 575.

Kilperik I av Neustria og Guntram av Burgund søkte i denne situasjonen begge en allianse med den unge Kildebert II av Austrasia. I 577 døde Guntrams eneste overlevende sønner Klotar og Klodomir av dysenteri, og han var uten arvinger. Brynhilda hadde fortsatt problemer med adelen i Austrasia, og for å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, ville hun overtale Guntram til å adoptere Kildebert, som han hadde reddet kongeriket for to år før. Som senior i det merovingiske dynastiet og for å sikre dynastiets fortsettelse gikk Guntram med på det, og Austreberts hushovmester Gogo avsto halve Marseille til ham. Senere i 577 adopterte han sin nevø Kildebert som sin egen sønn og arving på et møte i Pompierre i departementet Vosges.13

Det skulle vise seg at Kildebert ikke alltid var trofast mot sin nye adoptivfar. I 583, da han nådde den tradisjonelle merovingiske myndighetsalderen på tretten år, allierte Kilderik seg med ham og det austrasiske regentskapet. De slo sine hærer sammen, og Kilderik sendte Desiderius for å angripe Guntram. Kong Kilperik prøvde å unngå en fordømmelse for å ha gått inn i Paris uten tillatelse ved å sende inn helgenrelikvier først. Kilperik marsjerte inn i Berry, men der sto han plutselig alene mot broren, for den austrasiske ledelsen var lammet av et opprør blant minor populus, som gjorde opprør mot forbundet med Kilperik. Deretter ødela Guntrams hær det meste av Kilperiks, og neste morgen sluttet de to brødrene fred. Etter det trakk Kildebert seg tilbake. I 584 returnerte Guntram Kildeberts troløshet med å invadere hans land og ta Tours og Poitiers.

Etter at de to sønnene til kong Kilperik av Neustria og Fredegunda døde i dysenteriepidemien i 580, satset den ambisiøse dronningen på å skaffe en ny arving så fort som mulig. I 582 ble sønnen Theoderik født, han døde imidlertid allerede i 584. Dronningen ble fortalt at gutten var drept av svart magi og at hennes gamle fiende, prefekten Mummolus, sto bak. Hun fikk et stort antall borgerkvinner i Paris torturert inntil de innrømmet at de var hekser og var forbundet med Mummolus. Deretter ble de halshogd, brent levende eller torturert til døde. Mummolus ble torturert på ulike grusomme måter før han ble fratatt alt han eide og sendt på en primitiv kjerre til fødebyen Bordeaux. På veien fikk han slag, og kort tid etter døde han. Deretter brente Fredegunda alt som var forbundet med lille Theoderik, og det skal ha vært fire vognlass med dyrebare gjenstander og materialer.14

Fredegunda samarbeidet med Kilperik i alt han gjorde. I sin servile poesi adressert til Kilperik beskrev den hellige dikteren Venantius Fortunatus Fredegunda som en viktig hjelp og støtte for Kilperik, og han tilskrev henne æren for kongehusets velstand. Det fantes imidlertid dem som antydet at Fredegunda var engasjert i andre aktiviteter som Kilperik ikke kjente til. Grev Leudastis av Tours spredte det ryktet at Fredegunda hadde en affære med biskop Bertram av Bordeaux, og dronningen beordret da at greven skulle slås over strupen med en trestokk.

I mai 584, samme år som Theoderik døde, fødte Fredegunda sønnen Klotar. Kilperik ga ordre om at han skulle gjemmes bort på landet, tydeligvis fordi han trodde at fiender hadde drept deres andre barn. Fredegunda kan ha blitt gravid igjen kort etter, men ingenting er senere hørt om der eventuelle barnet. Klotars dåp skulle finne sted i Orléans den 4. juli, på festen for den hellige Martin av Tours' bispevielse og translasjon, Translatio et Ordinatio Sancti Martini Turonensis episcopi. Men dåpen fant aldri sted.

En dag i september 584 vendte Kilperik tilbake til sin kongelige villa i Chelles etter en jakt, da han led samme skjebne som sin bror Sigebert og ble stukket ned av to menn og myrdet. Fredegunda ble mistenkt for å ha forårsaket sin manns død for å rydde veien til tronen for sin fire måneder gamle sønn. Liber Historiae Francorum, som til og med er mer fiendtlig til Fredegunda enn Gregor av Tours, hevder at hun fikk Kilperik myrdet fordi han hadde fått greie på hennes affære med hans hushovmester Landerik (Landericus; fr: Landry), som muligens var far til sønnen Klotar. Kronikøren Fredegar mener derimot at det var Brynhilda som sto bak mordet.

Enten Fredegunda nå hadde planlagt mordet eller var blitt overrasket over det, var hennes umiddelbare stilling svært utsatt. Hun tenkte ikke en gang på å vise sin mann en siste respekt. Hans døde legeme ble i likhet med hans sønners liggende uten å begraves, inntil biskop Malhulfe av Senlis, som hadde blitt forfulgt av Kilperik, tok seg av liket. Han vasket og svøpte den døde kongen og lot ham få beholde sitt lange hår som tegn på hans kongelige verdighet. Deretter førte han kisten i all stillhet til kirken Saint-Vincent i Paris og gravla kong Kilperik der.

Fredegunda brukte i stedet disse tre dagene på å samle sammen alt hun hadde av skatter i Chelles, og disse tok hun med seg og dro til Paris. Der søkte hun kirkeasyl i katedralen sammen med sin personlige skattkiste og sin unge sønn. Der var hun så heldig å finne den trofaste biskop Ragnemode, slik at folket som hun kunnet ha fryktet ville ha vært oppviglerske, viste respekt for enken til deres døde konge. Stormennene i Neustria, som fryktet Austrasia, delte seg i to partier. Det ene, som var svært svakt, ønsket å utrope en viss Gundovald (Gundowald, Gundoald, Gondovald, Gondevald (fr: Gombaud, Gondebaud), sønn av Gontheuque og født rundt 530, som hevdet at var uekte sønn av kong Klotar I. Det andre partiet under Landerik fant det tryggest å anerkjenne spedbarnet Klotar og samlet seg om gutten i Vitry for å sikre at han ikke ble fjernet.

Fredegunda samlet sine venner og erklærte at hun ville sette seg selv, sitt kongerike og sin sønn under beskyttelse av kong Guntram av Burgund, Kilperiks bror, og det ble sendt beskjed til ham om dette. Både Guntram og hans nevø og adoptivsønn (og Fredegundas nevø) Kildebert, sønn av hennes gamle fiender Sigebert og Brynhilda, skyndte seg til Paris. Heldigvis for Fredegunda kom Guntram først, og dette reddet nok hennes liv. Han kom med sin hær og tok Paris i besittelse, og da Kildebert kom, hadde byen allerede anerkjent Guntram og Klotar og kongen av Austrasia ble avvist. Kildeberts utsendinger brakte et enkelt budskap til Guntram: «Utlever mordersken, kvinnen som kvalte min tante, kvinnen som drepte først min far og deretter min onkel, og som hogde ned mine to fettere med sverd». Guntrams svar som han senere ga Kildeberts utsendinger, demonstrerte viktigheten av kongssønner for en kvinne uten en mektig familie til å beskytte seg: «Hun har en konge til sønn, og derfor kan hun ikke overgis».15 Austrasierne ville også ha tilbake Sigeberts andel av Kariberts arv, noe Guntram blankt avviste. Han skulle sørge for at begge nevøene, både Kildebert og Klotar, på et gitt tidspunkt skulle få sin del.

Mens Fredegunda fortsatt gjemte seg i katedralen, begynte hun å anklage forskjellige mennesker for tyveri og det som verre var, noe som får Gregor til å utbryte: «Hun gjorde mange tåpelige ting og fryktet ikke Gud, i hvis hus hun hadde søkt tilflukt».16 Til slutt sendte Guntram henne til hennes villa i Reuil nær Rouen, hvor Kilperiks stormenn plasserte henne i biskop Melanius' varetekt og etablerte en regjering under spedbarnet Klotar, som fikk navn etter sin farfar. Den unge gutten ble anerkjent av stormennene i Neustria med støtte fra kong Guntram og overtok tronen etter sin far som kong Klotar II (584-628).

Kilperik hadde vært vinningslysten, utsvevende og grusom, og han kalles for «sin tids Nero og Herodes» av sin samtidige, historikeren Gregor av Tours.17 Men han manglet ikke begavelse og beundret romersk dannelse. Han var influert av den romerske keiseren Tiberius og modifiserte den saliske loven slik at kvinner fikk arverett, og han bygde amfiteatre i Soissons og Paris. Han forsøkte seg som latinsk skald med noen haltende vers etter mønster av Sedulius, og han ville forbedre det latinske alfabetet ved å legge til noen bokstaver. Han skrev også en liten avhandling om treenighetsdogmet, hvor han mente at Treenigheten ikke besto av tre distinkte personer, men bare av Gud. Han leste opp avhandlingen for Gregor av Tours og krevde at han og de andre biskopene skulle slutte seg til denne læren. Men Gregor svarte: «Gode konge, forlat denne troen, det er din plikt å følge læren som de andre kirkelærerne etterlot oss etter apostlenes tid, læren til Hilarius og Eusebius som du bekjente ved dåpen».18

I Spania prøvde visigoterkongen Leovigild å få i stand et ekteskap mellom sin andre sønn Rekkared og Kilperiks og Fredegundas datter Rigundis (Riguntha, Rigunth, Rigonte, Rigonde) (f. ca 570) etter at den eldste sønnen Hermenegild hadde giftet seg med Sigeberts og Brynhildas datter Ingundis. Formålet var å knytte bånd mellom visigoternes rike og to frankiske delriker. I september 584 kom det utsendinger fra Spania til Paris for å hente den lenge lovete bruden, og Kilperik sendte datteren med dem utstyrt med en rik brudeskatt i flere vognlaster. Men de var ikke kommet lenger enn til Toulouse da de fikk nyheten om mordet på Kilperik. Dette brakte Rigundis i en ydmykende situasjon mellom frontene. Hennes brudeskatt ble røvet av Kilperiks motstandere, og hun var tidvis i fangenskap før hennes mor Fredegunda fikk hentet henne hjem.

Fredegunda kunne knapt utstå det stille livet i tilbaketrukkethet på landsbygda, siden, ifølge Gregor «hun var svært deprimert fordi mye av hennes makt hadde tatt slutt, og likevel betraktet hun seg selv som en bedre kvinne enn Brynhilda». Hun overtalte en kleriker i husholdet til å forsøke å myrde Brynhilda. Da han ble tatt og sendt tilbake til henne, fikk hun hans hender og føtter hogd av. Hennes neste prosjekt var å sende to klerikere, bevæpnet med sverd som hadde spesielle fordypninger som inneholdt gift, etter både Brynhilda og hennes sønn, kong Kildebert. Men de ble tatt sammen med en annen av hennes agenter, torturert, lemlestet og drept.19

Et team på tolv nye mordere ble sendt etter kong Kildebert, men de ble tatt, og noen tok sitt eget liv i fengselet heller enn å la seg utsette for den torturen og lemlestingen som var blitt de andre til del. Da en blodfeide mellom to store familier i Tournai ble en fare for den offentlige sikkerhet, ga Fredegunda dem beskjed om å stanse. Da de nektet, inviterte hun dem til en forsoningsmiddag. Mens alle satt ved bordet, ble de tre overlevende fra den opprinnelige krangelen samtidig halshogd av øksemenn. Dermed var problemet løst på en enkel måte.

Etter Kilperiks død vendte biskop Praetextatus tilbake til sitt bispesete i Rouen etter ordre fra kong Guntram, noe som imidlertid var stikk i strid med Fredegundas ønsker. Hun protesterte, men konsilet i Mâcon i 585 overhørte hennes protester og han ble formelt gjeninnsatt, og han spilte en aktiv rolle på dette kirkemøtet og fortsatte sitt pastorale arbeid. Han protesterte ofte mot den onde dronningen, som ofte residerte i Rouen, og hennes hat til ham ble større enn noen gang. I 586 sa hun til ham: «Det kommer en tid da du skal få se igjen stedet for ditt eksil». Han svarte: «Jeg var hele tiden biskop, enten i eksil eller ute av eksil, og jeg skal forbli biskop, men du skal ikke alltid få nyte din krone». Deretter oppfordret han henne innstendig om å slutte med sine tåpelige og onde handlinger og vende tilbake til Gud, men denne oppfordringen til omvendelse falt for døve ører.

Like etter midnatt søndagen etter, som var påskedag, da biskopen feiret matutin i sin egen kirke sammen med sine prester, ble han angrepet og stukket under armhulen av en snikmorder som var sendt av Fredegunda. Han klarte å slepe seg til alteret og motta viaticum før han ble båret til sin seng, hvor han døde. Det var den 14. april 586. Da en lokal leder kom på besøk og uttrykte sin mening at hun hadde gått for langt, tilbød Fredegunda ham noe å drikke, og innen en time var han død. Hun prøvde å få myrdet biskop Leudovald av Bayeux fordi han prøvde å få stilt henne ansvarlig, og hun sendte agenter for å forsøke å drepe kong Guntram da han tok for sterkt stilling mot det å drepe biskoper under messen.

I Toulouse satt Fredegundas datter Rigundis fengslet, og hennes situasjon begynte å bli kritisk. Til slutt klarte Fredegunda å redde datteren, men de var ikke i stand til å leve fredelig sammen. Gregor av Tours skriver at «hun ofte fornærmet moren ansikt til ansikt, og de utvekslet ofte ørefiker og slag». Verst av alt var at hun gjentatte ganger minnet moren om hennes beskjedne herkomst ved å understreke sitt eget kongelige blod. En dag ba Fredegunda datteren se i skattkisten og plukke ut det hun ville ha. Da datteren bøyde seg over kisten, prøvde Fredegunda å knekke nakken hennes med lokket. Tjenere klarte å trekke henne bort like før hun ble kvalt. Det var opplagt liten mulighet for at de kunne leve fredelig sammen på gården etter dette, og Gregor av Tours beskriver følgene: «Det var uendelige temperamentsbrudd og til og med nevekamper. Hovedårsaken var Rigundis' vane med å ligge med alle og enhver». Rigundis' videre skjebne er ukjent. Gregor hadde et spesielt forhold til denne merovingerprinsessen, for han forteller at hun avholdt en faste til fordel for ham da han i 580 var anklaget på synoden i Berny-Rivière for å ha fornærmet dronning Fredegunda.

Fredegunda fryktet alliansen mellom Kildebert og Guntram, så hun forsøkte å forsone seg med svogeren. Hun sendte ham en forespørsel om å være gudfar ved unge Klotars dåp i Paris. Det hadde lenge vært avtalt at Guntram skulle bære nevøen til dåpen og gi ham navnet Klotar etter sin far og guttens farfar. Men Fredegunda hadde flere ganger avlyst seremonien. Til slutt hadde kong Guntram selv kommet til Paris, men der var verken dronningen eller barnet. Da samlet han folket og sa: «Det sies at min bror Kilperik etterlot seg en sønn, og hans mor og verger ba meg bære ham til dåpen, og jeg gikk på det. De valgte juledag, men kom ikke. Deretter valgte de påskedag, men de kom ikke da heller. Da forslo jeg St. Hans (24. juni), som er i dag, og jeg kom selv til Paris, og barnet er gjemt for meg. Hva må jeg ikke tro? Er det kanskje ikke min brors barn? Jeg erklærer at jeg vil ikke anerkjenne ham før hans opphav høytidelig bevitnes for meg». Da samlet Fredegunda tre biskoper og 300 velrenommerte borgere som kunne sverge på at han var født i Soissons og var Kilperiks sønn. Men døpt ble gutten ikke.

I motsetning til rivalinnen Brynhilda var Fredegunda ikke influert av romersk kultur, og hun hadde mer støtte fra aristokratene i Neustria, som var mindre teutonske enn dem i Austrasia. Hun klarte å erstatte mennene rundt Klotar og selv bli regent, selv om hun aksepterte en ordning som lot Guntram være Klotars gudfar og beskytter. Selvsagt ble hun ikke værende i bakgrunnen som regent i Neustria. Hun styrte med hjelp fra sin hushovmester Landerik. Fredegunda brukte tortur for å finne ut om grev Leudastis av Tours konspirasjon, og deretter torturerte hun ham til døde. Hennes konflikt med Brynhilda flammet opp igjen da hun ble regent og kom i en posisjon til å fornye krigen mot sin gamle fiende.

Men først måtte Brynhilda ta seg av sine egne interne fiender. For mange av de austrasiske stormennene var sterkt imot den innflytelsen hun fortsatt hadde over sin sønn kongen, som nå var myndig. Flere av dem hadde vært mektige før Brynhilda ble regent, og noen av dem ville nå prøve å vinne tilbake sin makt ved kriminelle metoder. Flere komplotter ble lagt, men avslørt. Tre adelsmenn konspirerte for å drepe Kildebert og erstatte ham med et regentråd for hans to små sønner Theodebert (f. 586) og Theoderik (f. 587). Men deres komplott ble avslørt av Kildeberts dronning Faileuba (fr: Faileube) (572-96), som han hadde giftet seg med rundt 585. Da dette skjedde, ba Guntram straks om at Brynhilda, Kildebert, hans dronning Faileuba og deres to små sønner, skulle ta tilflukt ved hans hoff. I 587 prøvde Fredegunda også å få Guntram drept, men dette mislyktes.

Guntram bestemte seg nå for å finne en endelig løsning på de interne familieproblemene som fortsatt eksisterte. Han dro til Andelot i bispedømmet Langres, nå i kantonen Andelot-Blancheville i departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne. Der undertegnet han den 28. november 587 en avtale med sin nevø Kildebert og sin svigerinne Brynhilda, som han alltid hadde vært alliert med. Denne avtalen ble kalt Andelot-avtalen eller Andelot-pakten. I den gikk Brynhilda med på at Guntram adopterte hennes sønn Kildebert som sin etterfølger i Burgund og allierte seg med ham mot den revolterende austrasiske adelen. Den sikret en fortsatt allianse mellom de to rikene i resten av Guntrams liv.

Den gjenopprettede enigheten mellom de frankoburgundiske og austrasiske grenene av kongsætten ble høytidelig bekreftet. Onkel og nevø innsatte hverandre gjensidig som arvinger. De forpliktet seg i tilfelle en av dem døde, å ivareta interessene til dennes nærmeste slektninger. Dermed var de siste følgene av den ulykksalige delingen i 567 endelig satt til side. Guntram hadde nå lyktes i å gjenforene frankernes rike under sin og Kildeberts regjering og føre det frem til en ny tid med fred og velstand. Med onkelens hjelp klarte Kildebert å slå ned opprøret blant adelen. Det ble gjort flere forsøk på å drepe ham fra dronning Fredegunda, som var regent i Neustria for sin mindreårige sønn Klotar II og var ivrig etter å forsøke å sikre seg Guntrams arv for sønnen.

Kongelige ekteskap på den tiden ble inngått av politiske hensyn. En gang før 585 prøvde det merovingiske hoffet i Austrasia å knytte hertug Garibald av Bayern tettere til deres interesser, så hushovmester Wandalenus avtalte en forlovelse mellom kong Kildebert og Garibalds datter, den salige Theodelinda. Men da Kildebert nådde myndighetsalderen på femten år i 585, oppløste kongens mor Brynhilda forlovelsen20 og giftet bort sønnen til Faileuba (fr: Faileube) (572-96).21 Den nye dronningens opphav er ukjent, men hun var nært forbundet med sin svigermor.

Samtidig prøvde merovingerne å normalisere forbindelsene med langobardkongen Authari, og da han fridde til kong Kildeberts søster Klodosinda (Chlodosinda, Chlodoswintha, Chlodoswinth) (569-etter 589), fikk han først et positivt svar, og en forlovelse ble avtalt. Men av hensyn til bysantinerne brøt Kildebert sitt kongelige ord og annullerte søsterens forlovelse med Authari. Den krenkede Authari forlovet seg da med Theodelinda, som Kildebert hadde forsmådd.

De spanske visigoternes konge Rekkared I (586-601), som skulle ha giftet seg med Fredegundas datter Rigundis, ba nå om Klodosindas hånd. Kildebert sluttet fred med ham og sa ja til frieren, med forbehold om tilslutning fra sin onkel Guntram. Men denne tilslutningen fikk han ikke. Guntram avviste frieren med en erklæring om at han ikke kunne stole på goterne. Guntram skal i 588 motvillig ha gitt sin tilslutning, uten dermed å oppgi sin egen anti-gotiske politikk. Noen kilder sier at det ikke ble noe av ekteskapet, mens andre sier at Klodosinda ble Rekkareds hustru og mor til hans barn.

I 591 fikk Guntram igjen en anmodning om å bære den syvårige Klotar til dåpen. Han dro denne gangen også – ikke til Paris, hvor han fryktet forræderi, men til Nanterre. Kildebert ble urolig og sa til onkelen: «Du er dårlig til å holde dine løfter. Du knytter deg til Kildeberts fiender – Gud vil dømme deg». Guntram svarte: «La Gud dømme meg. Kan jeg nekte å bære min brors sønn til dåpen? Det er en tjeneste som en kristen ikke en gang ville nekte sin tjener. La Kildebert holde vår avtale, om den blir brutt, vil det aldri være min skyld». Og Guntram gjennomførte dåpen og ga gutten navnet Klotar etter farfaren. Han sa: «Når han vokser opp, måtte han oppfylle løftene til dette navnet, og måtte han få like mye makt som ham som tidligere bar det».

Guntram døde den 28. mars 592 i Chalon-sur-Saône og ble gravlagt i kirken Saint-Marcel, som han selv hadde bygd. De siste leveårenes dype fromhet gjorde at han etter sin død straks ble æret som helgen av sine undersåtter. Ved Guntrams død ble Burgund overtatt av Kildebert II i tråd med avtalen fra 587, og Austrasias anneksjon av Burgund foregikk fredelig. Kildebert sendte en hær under kommando av hertug Vintrion av Champagne mot Fredegunda og hennes sønn Klotar II. De møttes i et slag, men hertug Vintrion måtte gi tapt, og Fredegunda kunne gjenerobre Soissons, sin tapte hovedstad.

Kildebert vurderte å erobre Klotar IIs områder og gjøre seg til frankernes enekonge, men han måtte først ta seg av opprør blant bretonerne i vest og varnerne i Thüringen i øst. Varnerne prøvde å trenge inn i hans kongerike, så i 595 dro han mot dem for å knuse dem definitivt. Men da han kom tilbake til Austrasia, ble han rammet av en ukjent sykdom, og han døde i løpet av få dager. Det var i desember 595 (i september eller oktober?) (i mars 596?), og han var bare 25 år gammel. Den langobardiske historieskriveren Paulus Diaconus (d. ca 799) hevder i sin Historia Langobardorum at Kildebert ble forgiftet sammen med sin hustru Faileuba, men bortsett fra denne svært sene kilden har vi etter Gregor av Tours' død (17. november 594) ingen tidsnære kilder som kan bekrefte disse opplysningene.

Kildeberts to riker gikk i arv til hans to unge sønner, Theodebert II (595-612) i Austrasia med residens i Metz og Theoderik II (596-613) i Burgund (inkludert Alsace) med residens i Orléans. Grensen mellom rikene ble den samme som var avtalt ved delingen i 567. Regent for de to unge sønnene ble deres farmor Brynhilda, under fortsatt kamp mot stormennenes selvrådighet.

Brynhilda la skylden for Kildeberts død på sin gamle fiende Fredegunda, som fortsatt var regent for den umyndige kong Klotar II av Neustria og straks erobret Paris og andre byer «etter den barbariske skikken», som Fredegar skriver i sin krønike, det vil si uten å erklære krig. Theodebert og Theoderik, det vil si Brynhilda, sverte med å angripe Neustria (Soissons), men Fredegunda og hennes sønn samlet en hær i Latofa nær Sens for å gå mot dem, og etter en fryktelig strid gikk de seirende ut av slaget ved Laffaux, femten kilometer nord for Soissons. Dette var Klotars første seier. Styrket av denne suksessen gikk Neustrias styrker sørover og okkuperte Orléanais. Det er ikke umulig at stormennene i Austrasia egentlig var fornøyd, for de hadde alltid mislikt Brynhilda og dette nederlaget kunne de tilskrive regentens inkompetanse.

Men Fredegunda fikk verken tid til å nyte suksessen eller fullføre sitt verk. For da hun kom hjem etter ekspedisjonen, døde hun i smerter få måneder senere i 597 etter en akutt sykdom og etterlot den trettenårige Klotar II foreldreløs. Hun ble gravlagt i Saint-Vincent i Paris. Brynhilda mottok budskapet om Fredegundas død med glede. Dermed var den lange konflikten mellom de to rivalinnene slutt, men det skulle gå enda mange år før frankerne skulle få oppleve fred. Fredegunda døde før hun kunne nyte den seieren hun hadde planlagt, uvitende om at den nå aldrende, men så langt slue Brynhilda skulle komme til å gjøre en fatal feil som endte med at Fredegundas sønn Klotar II ble enehersker i et gjenforent frankisk rike.

Brynhildas storhetstid gikk nå mot slutten, men det er vanskelig å vurdere den siste tiden av hennes liv. Gregor av Tours var død den 17. november 594, og historikerne som fortsatte hans beretning, skrev under innflytelse av Brynhildas fiender og er ikke pålitelige. Den benediktinske historikeren Aimoin (960-1010) anklager dronningen for både Kildeberts og dronning Faileubas død i 595 og 596, men Pasquier i sin grundige forskning ser på denne anklagen som en bakvaskelse som de enkleste undersøkelser er nok til å tilbakevise. Fredegars krønike snakker ikke om forgifting.

Kilperiks to sønner Theodebert II av Austrasia (f. 586) og Theoderik II av Burgund (f. 587) kom senere i krig med hverandre. Theoderik hadde gitt ly til sin bestemor Brynhilda da hun i 599 ble drevet ut av sitt hjemland av sønnesønnen Theodebert og de austrasiske adelsmennene. Theodebert var den tapende parten i krigen mot broren, og han ble beseiret i Toul rundt 611 og i Tolbiac i 612. Han ble overgitt av sine egne menn og sendt av sin bror Theoderik til deres bestemor Brynhilda, som nå tok hevn for at han hadde jaget henne. Hun ga ordre om at han skulle stenges inne i et kloster, hvor han ble drept sammen sønnen Meroveus (Merovech; fr: Mérovée) slik at Theoderik skulle kunne overta begge tronene. Men Theoderik døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613 mens han forberedte et hærtog mot sin fetter og langvarige fiende Klotar II av Neustria.

Theoderiks uekte sønn Sigebert II (f. 601) overtok da tronen, tolv år gammel. Brynhilda fikk oldebarnet brakt for en nasjonal forsamling, hvor adelsmennene utropte ham til konge av begge farens riker, Burgund og Austrasia. Men hushovmesteren i Austrasia, Warnachar, fryktet at den unge kongen ville være fullstendig i oldemorens makt, så både han og hushovmesteren i Burgund, Rado, gikk over til kong Klotar II av Neustria, som de anerkjente som kong Sigebert IIs rettmessige regent og verge. Brynhilda og Sigebert ble jagd på flukt av Klotars hær, men ble tatt igjen. Begge to samt Sigeberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre.

Brynhilda fikk en fryktelig død. I tre dager gjennomgikk den syttiårige damen en utspekulert tortur på strekkbenken. Til slutt ble hun bundet mellom fire ville hester, som så ble jaget i hver sin retning, slik at hun ble slitt i stykker (en annen versjon sier at hun ble bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted). Dette skjedde i 613 i Renève i Burgund. Dette betydde at den lange og blodige striden mellom Austrasia og Neustria var over, og Klotar II ble den første kongen over alle frankere siden hans bestefar Klotar I (511-61) døde i 561.

Historikerne er ikke enige om hvordan de skal vurdere de to rivalinnene Brynhilda og Fredegunda. Gregor av Tours står bak Brynhild. Han ser i henne en kraftfull, politisk tenkende person som til tross for alle viderverdigheter hadde arbeidet for et sterkt kongedømme i Frankerriket. Hadde hun klart det, ville hun vært kjent som den som overvant den problematiske frankiske arveretten, og kanskje ville hennes sønn Kildebert vært feiret som frankernes stamfar i stedet for Karl den Store. I sin krønike ser Fredegar, et pseudonym for en munk i Burgund, i Brynhilde den fremmede agitator mot frankerrikets prinsipper, som bare ble bremset i sine eksesser i kjærlighet, strid og mord takket være Den katolske kirke.

Når det gjelder Fredegunda, skildrer Gregor av Tours henne som hensynsløst morderisk og sadistisk grusom, og i hans beretning har hun få rivaler når det gjelder uhyrlighet, Inimica Dei atque hominium, «fiende av Gud og mennesker». Selv om Fredegunda var død da sønnen tok sin hevn over hennes rivalinne Brynhilda, bar torturen og henrettelsen merket av hennes hat. Men etter tidens standard var hun en stor suksess: Hun ble æret av sin kongelige ektemann, samlet en stor skattkiste, satte sin sønn på tronen og døde til og med en naturlig død. Og hun kan ikke ha vært en så tvers gjennom elendig mor, for Fredegar beskriver hennes sønn som «karakterfast og belest, en gudfryktig mann, vennlig innstilt til alle og full av fromhet». Det er riktignok sant at Klotar hadde blitt sendt bort fra sin mor for mye av det første tiåret i sitt liv, men der er fristende å se Fredegundas innflytelse i hans senere respekt for kvinner. Fredegar regnet dette imidlertid for hans største feil og bemerket at han «tok for mye hensyn til synspunktene til kvinner, både unge og gamle». Selv om Klotar aldri var vitne til Kilperiks intense og langvarige hengivenhet til Fredegunda, mener Fredegar at Klotars kjærlighet til sin andre hustru var eksentrisk i sin intensitet. Janet L. Nelson skriver i Medieval Women: «Fredegundas tilfelle er trolig det best dokumenterte eksemplet på en konges lidenskap som gir sin hustru langvarig politisk herredømme».22

Fredegunda brukte sitt herredømme ikke bare til å akkumulere rikdom og makt, men også til å bidra til noen av prosessene som skulle komme til å forvandle Europa: fremgangen til hushovmestrene, skritt som ble tatt for opprettelsen av en finansforvaltning og samlingen av Francia, selv om den bare var midlertidig i denne omgang.

Mange forskere har ment at Brynhilda var inspirasjon for både Brynhild (Brunnhild) og Gudrun (Kriemhild), to rivaliserende skikkelser fra Nibelungenlied, det germanske nasjonaleposet, som begynner slik: «Uns ist in alten Mæren wunders vil geseit / von Helden lobebæren, von grôzer arebeit, / von freuden, hôchgezîten, von weinen und von klagen, / von küener recken strîten muget ír nu wunder hœren sagen...». Kriemhild giftet seg med Siegfried, som på mange måter minner om Brynhildas mann Sigebert. Det er likheter mellom mange av skikkelsene og hendelsene i Nibelungenlied og dem i andre halvdel av 500-tallet i merovingisk Gallia.

Se

Gregor av Tours: Historia Francorum: Bok I-X (oversatt til engelsk)

The Fourth Book of the Chronicle of Fredegar with its Continuations, oversatt til engelsk av John Michael Wallace-Hadrill

Fredegars krønike på latin