Den hellige Nahum (Naum, Naoum) ble født rundt 830 et sted i Bulgaria, kanskje i dagens Makedonia, som da tilhørte det bulgarske riket. De fleste historikere mener at han kom fra rundt elven Vardar, nær det stedet hvor den flyter sammen med elven Bregalnitsa, eller nær Ohridsjøen. Allerede i sin ungdom var han en uatskillelig ledsager av den hellige Klemens Slovensky (ca 835-916).
De traff tidlig den hellige Methodios (ca 815-84), som var født i Thessaloniki, men som da var bysantinsk strategos (guvernør) for en av imperiets slaviske kolonier, muligens ved elven Struma (Strymon), som ligger i det vestlige Bulgaria nær grensen til Makedonia. Klemens og Nahum ble dermed de eldste disiplene til Methodios og hans yngre bror Kyrillos (ca 827-69) og ble deres nærmeste medarbeidere og fortrolige. Methodios var ikke tilfreds med å være guvernør, og han lengtet etter noe mer enn verdlig makt, så i 856 dro han til Konstantinopel og ble munk i et kloster på fjellet Olympos ved Prusa i Bitynia i Lilleasia. Det er trolig at Klemens, som da var rundt tyve år gammel, og Nahum som var noe eldre, fulgte ham inn i dette klosteret.
I 861 ble de to brødrene Kyrillos og Methodios sendt av keiser Mikael III Methystes («Drukkenbolten») (842-67) for å evangelisere blant khazarene, et tyrkisk folk mellom Dnjepr og Volga i det nåværende Ukraina, hvor overklassen på 700-tallet hadde gått over til den jødiske tro. Det er trolig at Klemens og Nahum var med dem på denne ekspedisjonen. Ettersom begge brødrene var strålende lingvister, lærte de raskt det lokale språket, og de fikk stor suksess og omvendte mange. På vei tilbake dro de via Krim-halvøya, og i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim, der Dnjepr renner ut i Svartehavet, fant de noen knokler i en gravhaug sammen med et anker, og knoklene ble antatt å være av den hellige pave Klemens I (88-97). De tok med seg relikviene tilbake til Konstantinopel. Der ble Methodios mot sin vilje valgt til abbed for det berømte greske klosteret Polychron i Konstantinopel.
Men der ble han ikke lenge. Omkring år 862 ba fyrst Rostislav av Stor-Morava (846-70) den bysantinske keiseren om å sende misjonærer til hans land som kunne undervise på det slaviske morsmålet. Stor-Morava (lat: Magna Moravia) var en vestslavisk stat mellom 833 og rundt 907 og omfattet det nåværende Slovakia og Morava i dagens Tsjekkia. Kyrillos' gamle professor Fotios, som nå var patriark av Konstantinopel, husket brødrenes kjennskap til det slaviske språk, og utpekte Kyrillos og Methodios som misjonærer til Morava. På den tiden hadde det slaviske språket ennå ikke utviklet seg til ulike dialekter eller språk, slik at brødrene kunne gjøre seg forstått i Morava med sitt slaviske språk fra barndommens Thessaloniki.
De to brødrene aksepterte oppgaven med entusiasme, og med hjelp av Methodios oversatte Kyrillos store deler av Bibelen, greske liturgiske tekster og den romerske messen, kjent som «St. Peters liturgi», til slavisk. Klemens og Nahum hjalp dem med oversettelsen av Bibelen og andre liturgiske tekster. Men slavisk var ennå ikke noe skriftspråk, så Kyrillos hadde i 855 eller 862/63 utarbeidet et slavisk alfabet for å skrive ned disse oversettelsene, og slik la brødrene fundamentet til den slaviske litteraturen. Alfabetet kalles nå det glagolittiske og var basert på det greske, men med spesielle tegn for spesifikt slaviske lyder. Det såkalte kyrilliske alfabet, som går ut fra det glagolittiske, er kanskje skapt av deres disipler i Bulgaria, men Kyrillos kan selv ha utarbeidet begge alfabetene. Det sørslaviske språket til Kyrillos og Methodios er bevart som gammelslavisk eller kirkeslavisk, som fortsatt er det liturgiske språket i de bulgarske, hviterussiske, rumenske, russiske, rutenske, serbiske, slovakiske, ukrainske og ungarske kirkene, både ortodokse og gresk-katolske («unerte»).
Sammen med andre tidlige disipler av Kyrillos og Methodios, blant dem trolig den hellige Angelar, fulgte Nahum og Klemens de to brødrene på reisen til Morava og Pannonia i 862/63. De evangeliserte i Morava med stor suksess. Men det fantes også tyske misjonærer på samme sted, og de hadde mindre suksess fordi de ikke forsto språket og folkelynnet. Rostislav hadde nettopp ønsket brødrene å være et alternativ til dem, for han foretrakk heller å knyttes til Bysants enn til Tyskland. Ikke overraskende ble Kyrillos og Methodios møtt med mangel på samarbeid og til og med motstand fra de tyske biskopene. Misjonen ble hemmet av mangelen på en biskop til å ordinere prester, og den tyske biskopen av Passau nektet å ordinere brødrenes tilhengere. De bestemte seg for å søke hjelp et annet sted, og dro tilbake mot Konstantinopel. De nådde Venezia i 867 på et uheldig tidspunkt, for dette var under skismaet mellom Roma og Konstantinopel på grunn av patriark Fotios (som hadde sendt misjonærene til Morava).
Men den hellige pave Nikolas I den Store (858-67) sendte bud etter dem i Venezia, og de brakte med seg til Roma de angivelige relikviene til pave Klemens I, den fjerde pave (88-97). I Roma ble brødrene mottatt med store æresbevisninger, hovedsakelig fordi de hadde med seg Klemens' relikvier, men pave Nikolas I var død like før de ankom. Hans etterfølger Hadrian II (867-72) viet Methodios til prest (Kyrillos var allerede presteviet), og han erklærte at de to brødrene skulle konsekreres til biskoper. Tre av deres ledsagere, trolig Klemens, Nahum og Gorazd, ble presteviet våren 868 av biskopene Formosus, senere pave (891-96), og Gauderik med tillatelse fra pave Hadrian II. Andre disipler av Kyrillos og Methodios ble viet til diakoner.
Men Kyrillos ble svært syk i 868, og gikk da i kloster som munk. Det var først da han endret navn fra Konstantin til Kyrillos. Han ble trolig utnevnt til biskop, men sannsynligvis ikke konsekrert. For etter femti dagers lidelser døde han den 14. februar 869. Legenden vil ha det til at Methodios var så full av sorg at han ville trekke seg tilbake til et kloster i Konstantinopel, men den døende Kyrillos' siste ønske var at broren skulle vende tilbake til det misjonsarbeidet de sammen hadde påbegynt.
Så etter Kyrillos' død vendte Methodios tilbake til misjonsmarken. Fyrst Kocel av Slovenia ba paven om at det forlengst nedlagte erkebispesetet Sirmium (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia) skulle gjenopprettes, og Methodios var den åpenbare kandidaten. Han vendte tilbake til Roma i 870, hvor pave Hadrian konsekrerte ham som erkebiskop av Sirmium for Pannonia (dagens Ungarn og østlige Østerrike) og Morava, samt pavelig legat for slaverne. Hans kirkeprovins omfattet hele den serbiske, kroatiske, slovenske og moraviske misjonen. Denne utnevnelsen betydde en politisk erklæring fra Roma om at de kontrollerte den gamle romerske provinsen Illyria, hvor Sirmium en gang hadde vært hovedstaden. I øst hadde bulgarerne vendt tilbake til sin lydighet mot Konstantinopel, slik at Sirmium i praksis var den vestlige Kirkens østligste utpost.
I Stor-Morava endret den politiske situasjonen seg da Rostislavs nevø Svatopluk allierte seg med Karloman av Bayern, Ludvig den Tyskes sønn, og fordrev onkelen i 870. Rostislav ble tatt til fange, blindet og sendt til et kloster, hvor han døde kort etter. Han har nylig blitt helligkåret som martyr av den tsjekkiske ortodokse kirken. Fyrst Svatopluk (871-94) forhandlet frem uavhengighet for Morava og utvidet landets kontroll fra Bøhmen i vest til Galicia og Schlesien i øst. Methodios ble arrestert i Morava av Karloman, og pave Johannes VIII (872-82) fikk ham løslatt først i 873 etter over to års innesperring i Reichenau. I denne perioden ser det ut til at det var Klemens som representerte ham. I 882 avla Methodios et besøk i Konstantinopel, og ble mottatt som en æret gjest av både keiser og patriark. Han vendte tilbake til Morava, men uten pavens støtte ble han stående ensom, og virksomheten hadde ikke lenger særlig fremgang.
Methodios døde den 6. april 884, antakelig i Stare Mesto (cz: Staré Město) (Veligrad) ved det senere klosteret Velehrad i Morava i dagens Tsjekkia. Like før sin død anbefalte eller utnevnte Methodios den hellige Gorazd til sin etterfølger. Men gjennom intriger fra den tyske biskop Wiching, erkebiskop av Nitra i dagens Slovakia, utnevnte pave Stefan V (VI) (885-91) Wiching til administrator av erkebispesetet Sirmium i stedet for Gorazd. Wiching avskaffet den slaviske liturgien, og på en synode (?) i 886 ble Gorazd sammen med andre av Methodios' disipler beskyldt for kjetteri og arrestert. Under hard tortur var det noen av disiplene som ga etter, mens de andre ble erklært ekskommunisert av biskop Wiching. Deres bøker ble beslaglagt eller brent. De yngre disiplene (rundt 200) ble solgt som slaver, mens Methodios' viktigste tilhengere ble drevet ut av landet av fyrst Svatopluk og biskop Wiching.
Siden Gorazd tilhørte den lokale føydale eliten, er det ikke sikkert at han ble fordrevet som de andre – han kan ha trukket seg tilbake til en borg i landet. De fire andre av Methodios' viktigste tilhengere, Nahum og Klemens Slovensky og de hellige Sabas og Angelar, som alle var prester, søkte tilflukt i Bulgaria, som de hadde «drømt om, tenkt på og håpet å finne fred i». Blant dem var Klemens Slovensky den viktigste for Bulgaria selv. Den bulgarske guvernøren av Beograd sendte de fire til sin herre, den hellige khan Boris I (Bogoris) (852-89; d. 907).
Boris hadde rundt år 865 akseptert kristendommen fra Konstantinopel, hovedsakelig av politiske årsaker, og tvang den på sine adelsmenn og sitt folk. Khan Boris ønsket en nasjonal kirke uavhengig av begge patriarkatene Konstantinopel og Roma. Da pave Hadrian II (867-72) i 869 hadde utnevnt Methodios til erkebiskop for Morava og Pannonia, hadde han bevisst utvidet hans jurisdiksjon til Bulgarias grenser. Methodios måtte faktisk holde et øye med bulgarerne, for de fleste av dem var fortsatt hedninger. Derfor regnes de hellige brødrene Kyrillos og Methodios som deres to første apostler, selv om ingen av dem faktisk forkynte i Bulgaria.
Da Klemens, Nahum, Sabas og Angelar i 886 kom til Pliska, som var Bulgarias hovedstad mellom 681 og 893, nærmet Boris' regjeringstid seg slutten, men han så i dem en verdifull hjelp for sine egne planer om en uavhengig nasjonal kirke. Etter at khanen hadde gått over til kristendommen i 865, ble de religiøse seremoniene i Bulgaria feiret på gresk av prester sendt fra det bysantinske imperiet. Men Boris fryktet en økt bysantinsk innflytelse og en svekkelse av staten, så han så på innføringen av det gammelslaviske språket som en måte å bevare den politiske uavhengigheten og stabiliteten i Bulgaria.
Vi vet ikke noe mer om Sabas, og Angelar var allerede ødelagt av forfølgelsene i Stor-Morava da han kom til Bulgaria, og han døde kort etter, i 886. Dermed ble det Klemens og Nahum som ble khan Boris' viktigste verktøy i hans kirkelige politikk med å fjerne den greske innflytelsen og skape et bulgarsk presteskap. I dette arbeidet fikk de snart hjelp av yngre disipler av Slaverapostlene, som kom seg til Bulgaria via Venezia og Konstantinopel – den fremste av disse var den senere biskop Konstantin av Preslav – og bysantinsk utdannete lokale krefter, spesielt Johannes Eksarken. Klemens og Nahum kastet ikke bort noe tid, for de var klar over hvor mye de hadde mistet da deres bøker var blitt ødelagt i Morava, så de gikk straks i gang med å skrive og oversette liturgiske bøker fra gresk til gammelslavisk.
Boris ønsket at Klemens og Nahum skulle bli i Pliska, mens de selv ønsket å dra til sitt hjemland Makedonia så fort som mulig. Da Boris skjønte at han ikke kunne holde på begge to, satte han som betingelse at hvis Klemens reiste, måtte Nahum bli værende. Dette var et smertefullt øyeblikk for de to uatskillelige lærerne – noen historikere antar til og med at de kan ha vært brødre – men de hadde ikke noe valg. Et ledd i Boris' plan var å grunnlegge litterære skoler eller akademier, hvor det skulle undervises i kirkeslavisk, og han bestemte nå at det ene akademiet skulle grunnlegges i hovedstaden Pliska og det andre i vestdelen av riket, i regionen Kutmitsjevitsa, i det nåværende sørvestre Makedonia og østre Albania. I 886 grunnla Boris Pliska-akademiet, som var den første litterære skolen i Bulgaria, og den ble satt under Nahums ledelse. Den fikk sitt senter i klosteret St. Panteleimon. Klemens ble sendt til Kutmitsjevitsa, hvor han grunnla det som senere ble Ohrid-akademiet.
Boris abdiserte i 889 og ble munk i et kloster, der han levde i bønn og bot de siste sytten årene av sitt liv. Tronen ble overtatt av hans eldste sønn Vladimir (889-93), som var den eneste av sønnene som var født som hedning. I 892 ledet Vladimir et hedensk opprør fra Pliska, noe som førte til at Boris forlot sitt kloster, slo ned opprøret og avsatte Vladimir og fikk ham blindet. Den eneste kilden som forteller om denne hendelsen, er den nesten samtidige latinske krøniken av Regino av Prüm.
Boris installerte sin tredje sønn, khan Simeon den Store (893-927), ved makten. Noe av det første den nye herskeren gjorde, var å flytte hovedstaden til Preslav (nå kjent som Veliki Preslav – «Stor-Preslav»), en befestet by i nærheten av Pliska, trolig på grunn av den vedvarende sterke hedenske innflytelsen i Pliska. Den litterære skolen ble også flyttet til Preslav, og kalles etter 893 Preslav-akademiet. Nahum kalles også ofte «Nahum av Preslav».
Men Nahum flyttet fra Preslav allerede samme år. For i 893 utnevnte khan Simeon Klemens til biskop av dobbeltsetet Drembica og Belitsa, nær Prilep sør i dagens Makedonia. Klemens aksepterte utnevnelsen på betingelse av at Nahum ble utnevnt til å etterfølge ham som leder for akademiet i Devol, som senere ble flyttet til Ohrid. Dette akademiet kalles også «Den glagolittiske litteraturskolen» i Ohrid. Akademiet gjorde Ohrid til et sentrum for slavisk kultur. Nahum skrev og oversatte mer enn femti bøker, som utgjør grunnsteinen for slavisk litteratur og kultur.
Med den erfaringen Nahum hadde fått med å undervise i Morava og Bulgaria, var han fullt ut i stand til å erstatte Klemens. Som et resultat av deres arbeid passerte 3.500 elever gjennom dette første slaviske universitetet i Devol. De fleste av disse studentene synes å ha blitt lektorer, sangere, diakoner eller prester. Fagkretsen var svært vid: sang, slavisk talekunst, oversettelse av bøker fra gresk til slavisk, jus, historie og kirkehistorie, naturfag, filosofi, medisin og andre fag.
Men Nahums helse begynte å svikte, så han ledet ikke Klemens' universitet mer enn noen få år. Han ønsket å tilbringe sine siste år i fred og ro, så med hjelp fra Klemens begynte han i 895 byggingen av et kloster under fjellet Galitsitsa ved utløpet av elven Crn Drim tre mil fra Ohrid, i sørenden av den maleriske Ohridsjøen, som i dag ligger i republikken Makedonia på grensen til Albania. Klosteret ble viet til de hellige erkeenglene Mikael og Gabriel, men fikk senere navnet St. Nahum av Ohrid. Klosteret ligger i dag i en liten by som har navn etter ham, Sveti Naum, og inneholder i dag et hotell. Den 20. juni hvert år feires Nahum stort i Sveti Naum, og mange syke erfarer å bli helbredet. I 1926 ga muslimen Jemail Zizo fra Resna en klokke til klosteret, fordi Nahum hadde helbredet hans bror, som lå på dødsleiet.
Selv grunnla Klemens klosteret og kirken St. Panteleimon i Plaosnik i sin favorittby Ohrid på den andre siden av Ohridsjøen. Ifølge verket som er kjent som «Nahums andre biografi», fullførte Nahum sitt kloster i 905, og det ble vigslet av Klemens. Kort etter avla Nahum klosterløfter og trakk seg tilbake til sitt kloster, hvor han tilbrakte resten av livet i bønn.
Nahum døde den 23. desember 910 i sitt kloster Sveti Naum ved Ohrid, rundt åtti år gammel. Hans begravelse ble feiret av Klemens, og han ble gravlagt i et kapell i klosterkirken. Der har hans relikvier alltid siden befunnet seg. Da Nahum trakk seg tilbake til sitt kloster, flyttet Klemens akademiet fra Devol til Ohrid. Han overlevde sin venn med seks år. Minnet om den apostoliske aktiviteten til Klemens og Nahum er fortsatt levende i området rundt Ohrid. Kirker, klostre og andre materielle minner, i tillegg til fortellinger og legender, er klare bevis på deres verk. Selv i dag er Klemens og Nahum blant de mest populære døpenavnene blant den innfødte befolkningen. Den tro at Nahum i sitt kloster helbreder de mentalt syke og de demonbesatte, har holdt seg til denne dag.
De fem disiplene av Kyrillos og Methodios bidro alle til å fullføre deres misjonsplaner til forskjellige tider og på forskjellige steder. I Bulgaria har de sine individuelle minnedager, men deres felles minnedag sammen med Kyrillos og Methodios er 27. juli, som kalles «Dagen for de syv helgener», Sveti Sedmotsjislenitsi. Deres tidligere felles minnedag i vest var 17. juli, men nå minnes de også her den 27. juli. 22. november og 25. november feires også på ulike steder.
Nahum æres i dag som «bulgarernes opplyser». Han skal ha en ortodoks minnedag på dødsdagen 23. desember (5. januar etter den julianske kalenderen), mens han i Ohrid minnes den 20. juni (3. juli etter den julianske kalenderen). Nahum kalles enten Nahum av Preslav eller Nahum av Ohrid (Naum Ohridski). St. Naum Peak på Livingston Island i The South Shetland Islands i Antarktis er oppkalt etter Nahum. Han æres også som undergjører i Russland i tillegg til Bulgaria.