Den salige Maria Magdalena Sordini (1770-1824)

Den salige Maria Magdalena ble født som Katarina Sordin i (it: Caterina) den 16. april 1770 i Porto Santo Stefano, nå i kommunen Monte Argentario i provinsen Grosseto i regionen Toscana i Midt-Italia. Hennes foreldre var Lorenzo Sordini og Teresa Moizzo og hun var den fjerde av ni barn, hvorav fem vokste opp. Hun ble døpt dagen etter i landsbykirken og fikk navnene Caterina Maria Francesca Antonia. Hennes faddere var Bartolomeo Giovine og Maria Anna Schiano. Hun hadde en nysgjerrig og selvbevisst natur og var svært selvstendig og ofte frekk. Hennes familie var temmelig velstående og Katarina vokste opp i en atmosfære av bekvemmeligheter og velstand. Likevel var hun seg alltid bevisst sine foreldres dype spiritualitet. Det forbildet som andakten for alterets sakrament i hennes familie utgjorde og det barmhjertige arbeidet som ble praktisert der, fikk en varig innflytelse på Katarina.

Hennes far var en dypt religiøs mann og holdt spesielt den hellige eukaristi høyt. Han brukte mye penger og tid på å bidra til at sakramentet kunne stilles ut for tilbedelse. Katarina lengtet etter disse spesielle dagene og fant glede i å innta sin plass i tilbedelse av Vår Herre. I denne tiden skjedde det en forandring i hennes liv. Det impulsive barnet modnet til en lydig, flittig, tålmodig og tankefull ungdom. I Herrens nærvær ble Katarina forberedt på sitt livs kall. Hennes bønneliv intensiverte seg, hun gikk ofte til messe og utøvde frivillig bot og «spekelse av kjødet», og hun tilbrakte mange timer foran Herren i tilbedelse. I denne perioden hadde hun mange mystiske opplevelser.

Da Katarina var seksten år gammel, forlovet hennes far henne med en passende ung mann fra Sorrento, Alfonso Capece, som var ekspert i sjøfartshandel. Men planene om hennes forestående bryllup ble kullkastet da hun en dag så seg i speilet iført de smykkene hennes forlovede hadde sendt henne og hadde en visjon av den korsfestede Kristus som sa: «Gir du meg opp for en kjødelig skapning?».

På anbefaling av sin skriftefar og med sin fars tillatelse trådte den syttenårige Katarina inn i klosteret Ss Filip og Jakob i Ischia di Castro i provinsen Viterbo, som tilhørte fransiskanersøstre av tredjeordenen. De var opprinnelig viet til utdannelse av unge jenter, men i 1795 gikk de over til rent kontemplativt liv. Etter åtte måneder som postulant mottok hun den 26. oktober 1788 den fransiskanske ordensdrakten og ordensnavnet Maria Magdalena av Inkarnasjonen (Maria Maddalena dell'Incarnazione). Allerede som novise utmerket hun seg ved sin ydmykhet, lydighet, tålmodighet, vennlighet og mildhet, og hennes kjærlighet til Gud var så stor at hun bare under tårer kunne uttale navnet Jesus.

Den 19. februar 1789, ett år etter at hun trådte inn i klosteret og mens hun fortsatt var novise, var hun ansvarlig for arbeidet i refektoriet og drev og ryddet i spisesalen. Hun ble da mer og mer hensunket i tanker på tabernaklet i kapellet, som sto på den andre siden av veggen til refektoriet. Plutselig forsvant veggen for hennes øyne og hun så den hellige hostien omgitt av overjordisk herlighet og engler i hvite gevanter, som bar et rødt skapular. En annen gang da hun satt sammen med sin superior og var opptatt med et vanskelig håndarbeid, ble hun plutselig omgitt av et voldsomt lys og falt i en mirakuløs henrykkelse. Der ga Herren henne i oppdrag å grunnlegge en orden for evig tilbedelse slik at alterets sakrament kan tilbes dag og natt.

Den 28. oktober 1789 avla hun sine løfter. Men etter dette renset og prøvde Herren sin tjenerinne gjennom mange ytre lidelser og indre kamper. Til slutt var hun nesten overveldet og falt ned foran et krusifiks og tryglet om hjelp. Da hørte hun i hjertet Herrens stemme som forsikret henne om at han var med henne, og han lovte å sende henne noen som skulle føre henne på den rette vei og hjelpe henne med grunnleggelsen av ordenen.

Denne personen viste seg å være den fromme presten Don Giovanni Antonio Baldeschi i Ischia. Men det skulle gå ti år før hun møtte ham og først etter lang tids nøling gikk han med på å være hennes sjelefører, som en gang den hellige p. Claudius la Colombière (1641-82) hadde hjulpet den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-90) med utbredelsen av andakten for og tilbedelsen av Jesu hellige Hjerte.

På kapitlet den 20. april 1802 ble sr. Maria Magdalena mot alle formodninger valgt til superior for sitt kloster i Ischia di Castro, bare 32 år gammel. På den tiden var klosteret materielt i en sørgelig tilstand. Bygningene truet med å rase sammen og søstrenes drakter var utslitte og fillete. Lageret av matvarer var ikke tilstrekkelig for mer enn en ukes forbruk og i kassen lå en eneste liten mynt. Den nye superioren mistet imidlertid ikke motet, men vendte seg med tillitsfulle bønner til det guddommelige forsyn og formante sine søstre om å gjøre det samme. Gud belønnet hennes tillit i en slik grad at ved slutten av hennes embetsperiode var klosteret til alles forbløffelse i beste forfatning. Den 21. november 1803 fikk klosteret besøk av Karl Emmanuel VI av Savoia, konge av Sardinia, som snakket rundt to timer med abbedissen.

På denne tiden vendte sr. Maria Magdalena seg på Herrens befaling igjen til sin skriftefar og sjelefører Don Giovanni Baldeschi for å snakke med ham om planene for å grunnlegge en orden. Men han fortalte henne hvor umulig dette var, siden hun ikke hadde noen midler for hånden. Men hun svarte at det ikke var hun, men Herren selv som ville skaffe midler, så han trengte ikke å være bekymret. Da skriftefaren bemerket at den nye grunnleggelsen trengte en regel og at han ikke kjente til noen lignende ordensregel, svarte hun at hvis det var Guds vilje, ville han opplyse henne til å skrive en slik regel.

Forbløffet over hennes tillit til Gud og full av aktelse over hennes fromhet og dyder våget han ikke lenger å stå imot, så han fortalte alt til sin biskop, Msgr Florinto Pierleone av Acquapendente. Etter omhyggelige undersøkelser og full av glede over initiativet befalte biskopen sr. Maria Magdalena å skrive en ordensregel. Han selv lovte å gjøre alt han kunne, og da regelen var ferdig, dro han derfor til Roma for å forlegge saken for paven. I 1807 ga pave Pius VII (1800-23) sin tillatelse og velsignelse til grunnleggelsen av det første huset i Roma.

Etter at alt var ordnet i klosteret i Ischia di Castro, dro sr. Maria Magdalena den 31. mai 1807 sammen med sin vikar, sr. Marianna og en annen ung nonne, fulgt av biskop Pierleone og sin skriftefar, via Viterbo til Rom, hvor nonnene foreløpig fikk bo i augustinerinnenes kloster Santa Lucia in Selce. Men allerede den 8. juli 1807 kunne de flytte inn i sitt nye hjem, det lille klosteret Sant'Anna alle Quattro Fontane, som tidligere hadde vært et karmelittkloster. Etter at de mest nødvendige reparasjonene og forbedringene av de falleferdige bygningene og den loslitte kirken var ferdig, begynte nonnene under ledelse av moder Maria Magdalena sin evige tilbedelse av sakramentet, først privat og bak lukkede dører om natten.

Midt i september 1807 fikk søstrene tillatelse fra pave Pius VII til fra og med tredje søndag i september (festen for Marias smerter) å holde offentlig og høytidelig tilbedelse i henhold til sine forskrifter på alle søndager og festdager så langt deres midler rakk. Men ennå hadde de ikke fått foreløpig godkjennelse av regelen samt statuttene for sitt ordenshus fra generalvikariatet i Roma til tross for gjentanne anmodninger. Alle slags vanskeligheter og betenkeligheter ble reist, og selv pavens ellers så velvillige generalvikar, kardinal Somaglia, syntes å dele disse betenkelighetene. Igjen og igjen ble disse også meddelt moder Maria Magdalena, men hver gang svarte hun, full av tillit: «Vår himmelske beskytterinne og mor Maria vil vite å løse også disse vanskelighetene til sin tid». Og det skjedde da også.

Regelen og statuttene til det nye ordenshuset var etter en streng granskning godkjent av de kirkelige myndighetene, og kardinalvikar Somaglia hadde allerede hatt dem liggende en tid på sitt kontor for underskrift, men uten å undertegne dem. På festen for Marias lysmesse [nå Herrens fremstilling] den 2. februar 1808 skulle han til å dra til Capella papale i Quirinalet, men en usynlig makt holdt ham tilbake ved døren til sitt rom, og til tross for gjentatte forsøk klarte han ikke å gå ut av rommet. Da kom han til å tenke på at kanskje hans manglende underskrift på ordensregelen var grunnen til denne uforklarlige hendelsen.

Da underskrev han uten å nøle regelen og statuttene til klosteret for den evige tilbedelse, og dermed kunne han straks forlate rommet. Allerede samme dag brakte han personlig den approberte regelen til klosteret Sant'Anna, og han tillot fra denne dag den offentlige og høytidelige utsettelse og tilbedelse av alterets sakrament i henhold til ordensregelens forskrifter, og samtidig fortalte han Maria Magdalena hva som hadde skjedd samme morgen.

Samme dag, den 2. februar 1808, ble Roma okkupert av den franske general Miollis med 12.000 mann. De besatte Montecavallo og rettet kanonmunningene mot pavens bolig, og fra da av var paven fange i sitt eget hus. Franskmennene begynte straks å gjennomføre sin kirkefiendtlige politikk, og pave Pius VII og kardinalene ble forvist eller ført bort som fanger. Nå ble også i Roma klostrene stengt og oppløst. Bare ett eneste kloster ble skånet og oversett av fienden: det nylig grunnlagte klosteret for den evige tilbedelse. Midt i denne stormen og uten avbrudd fortsatte der den evige tilbedelse av Jesus i sakramentet. Men også denne oasen av fred og uavbrutt bønn skulle bli ødelagt.

Moder Maria Magdalena hadde på grunn av almissene som kom fra fjern og nær til grunnleggelsen av klosteret, korrespondert med personer av høyeste rang i samfunnet. Denne omstendigheten gjorde at en romersk familie som var fiendtlig innstilt til det nye klosteret, anmeldte kommuniteten til den franske bykommandanten. Han foretok en grundig husransakelse i klosteret, og der fant man til slutt hos grunnleggersken en bunke brev fra den fordrevne kong Karl Emmanuel VI av Sardinia, fra den spanske ambassadøren Marquis del Campo til Lisboa og andre høyt rangerte personer som hadde sendt almisser til grunnleggelse av klosteret og anbefalt seg selv og tidens trengsler til kommunitetens fromme forbønn. De fant også en merkelig profeti som grunnleggersken hadde skrevet i Ischia di Castro om samtidige hendelser som nå alle hadde skjedd som hun hadde sagt, og disse skriftene ble nå regnet som høyst kompromitterende.

Klosteret ble oppløst og nonnene ble ført tilbake til sine enkelte hjem. Deres skriftefar ble kastet i en dyster celle i Castel Sant'Angelo, mens deres superior i 1811 ble sendt i eksil, først til Porto Santo Stefano og deretter til Firenze. Der ble hun tatt i forvaring av politiet, og lite manglet på at hun der ble dømt til døden. Det virket nå som om det nye klosteret for evig tilbedelse i Roma var gått over i historien. Men da keiser Napoleon I (1804-14; mars-juni 1815; d. 1821) ble styrtet den 6. april 1814, ble den hellige Kirke og Europas folk befridd fra det knugende slaveriet.

Allerede den 19. mars 1814 vendte moder Maria Magdalena tilbake til klosteret Sant'Anna i Roma sammen med noen unge kandidater fra Firenze, og de andre spredte medsøstrene samlet seg også igjen i Roma. Den 24. mai 1814 kom pave Pius VII tilbake til Roma i triumf etter fem års eksil, og det første klosteret han gjenopprettet, var klosteret Sant'Anna for evig tilbedelse av det hellige sakrament. Den 13. juli 1814 ble deres kirke gjenåpnet og den høytidelige tilbedelsen kunne gjenopptas, til stor glede for en jublende menneskemengde som strømmet til. Etter det ble tilbedelsen av sakramentet på dette stedet aldri mer avbrutt, verken dag eller natt, selv om antallet nonner i begynnelsen var så lite at flertallet av dem ble syke av denne døgnkontinuerlige tjenesten.

Nå var kommuniteten igjen samlet, men moder Maria Magdalena måtte straks fullføre en annen vanskelig oppgave, nemlig å utstyre klosteret. Med fast tiltro til Guds forsyn gikk hun løs på denne oppgaven, og Vår Herre belønnet også denne gangen hennes fullstendige tillit. Geistlige og verdslige, høy og lav ga almisser og gaver for på den måten å vise sin kjærlighet til Jesus i sakramentet. Så det varte ikke lenge før klostergrunnleggelsens materielle fremtid også var sikret.

Det eneste som nå manglet, var den pavelige approbasjonen av ordensregelen. Denne ble til slutt gitt etter lange og grundige undersøkelser den 22. juli 1818 i bullen In supremo militantis og samme dag overlevert til den gledesstrålende grunnleggersken. Fem måneder tidligere hadde paven gitt den ordenssuperioren han selv hadde utnevnt, Msgr Bartolomeo Menochio, augustinermunk og biskop av Porfirio, i oppdrag å ikle grunnleggersken og hennes medsøstre den ordensdrakten som var foreskrevet i regelen. Dette skjedde bak lukkede dører på tredje søndag i september 1817, på festen for Vår Smertefulle Mor (Mater Dolorosa), ordenens spesielle beskytter og mor. De som mottok drakten, var moder Maria Magdalena, sr. Marianna, sr. Maria Giuseppa og sr. Serafina, en tidligere dominikanerinne som grunnleggersken møtte i Firenze. Den samme biskop Menochio presiderte også ved ikledningen av de første ti postulantene, denne gangen i en seremoni åpen for offentligheten den 4. oktober samme år. Den 12. mai 1818 avla moder Maria Magdalena og de tre andre søstrene sine evige løfter.

Den 25. mars 1823 døde biskop Menochio, og den unge kommuniteten fikk en ny superior, kardinal Annibale Della Genga. I begynnelsen viste han seg lite velvillig innstilt til det nye instituttet, og da pave Pius VII døde den 20. august 1823 og kardinal Della Genga ble valgt til ny pave med navnet Leo XII (1823-29), fryktet søstrene det verste. Men moder Maria Magdalena formante dem til å ha tillit til det guddommelige forsyn, og hun forsikret dem om at også den nye paven ville beskytte dem. Det skjedde da også, og han viste seg svært rundhåndet mot dem og sendte nå og da gaver til klosteret. Også pavene Gregor XVI (1831-46) og den salige Pius IX (1846-78) utstyrte ordenen med mange privilegier og avlater.

Gjennom alle fristelser, forfølgelser og splittelser som denne ordenen, «Søstre av den evige tilbedelse av Det helligste sakrament» (Adoratrici Perpetue del Santissimo Sacramento), opplevde i sine første år, forble Herren grunnleggersken nær og forsikret henne om sin nåde og kjærlighet og sitt ønske om at hun måtte forbli standhaftig. Men hun overlevde den høytidelige approbasjonen av regelen med bare seks år. I 1824 forutså hun at hun ville dø samme høst, og hun sendte bud om dette til sin elleve år yngre bror Giovanni. Han reiste i all hast til Roma, men da han så at hun var ved god helse, tok han ikke hennes ord alvorlig. Men klokken elleve om kvelden den 29. november 1824 døde moder Maria Magdalena av Inkarnasjonen i Roma, omgitt av sine døtre, 54 år og 7 måneder gammel. Med tillatelse fra pave Leo XII ble hun den 30. november gravlagt ved alteret for Maria SS. della Speranza i klosterkirken Sant'Anna alle Quattro Fontane ved Quirinalet, hvor paven da hadde sin residens.

Etter hennes død fulgte mange mirakuløse bønnesvar ved hennes grav, og de autentiske aktene som bevitner disse, befinner seg i ordenens arkiv i Roma. I 1839 ble hennes jordiske rester flyttet til kirken Santa Maria Maddalena a Monte Cavallo, som var det nye setet for Adoratrici Perpetue i Roma. Samtidig ble den kanoniske prosessen for hennes saligkåring startet. Senere ble ordenens hovedkvarter etter mange vanskeligheter flyttet til Via Casaletto 268, hvor det for førti år siden ble bygd et nytt kloster og hvor grunnleggerskens jordiske rester ble flyttet i 1968. Den 28. januar 2004 ble de flyttet til et alter viet til henne.

Den 24. april 2001 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. desember 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret lørdag den 3. mai 2008 i Lateranbasilikaen i Roma. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Koncelebrant var kardinal Camillo Ruini, pavens vikar for bispedømmet Roma og rundt 300 av ordenens søstre var til stede. Hennes minnedag er dødsdagen 29. april. Ordenen har i dag mer enn nitti hus i Europa (Italia, Østerrike og Spania), Amerika, Asia og Afrika. I Italia var de første husene i Roma og Napoli i 2001 blitt til tolv hus.