Festen for Marias smerter stammer fra 1100-tallet, selv om det finnes spor av den i den hellige Anselms skrifter og blant benediktinerne på 1000-tallet. Men den ble ikke vanlig før på 1300-tallet med Maria ved korsets fot og andre smerter. De hellige Syv stifterne av Servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM) etablerte seg i 1233 på Monte Senario, atten kilometer nord for Firenze. I 1239 tok de opp Marias smerter, stående under korset, som den viktigste andakten i sin orden. Denne festen er patronatsfest for Servitterordenen, som lever et strengt liv i bønn og forsakelse, og mediterer over Frelserens lidelse og ærer den hellige Jomfru Maria som Den smertefulle Mor (Mater Dolorosa).
I 1423 ble festen for Marias smerter feiret i Mainz etter et dekret fra provinsialsynoden i Köln i 1423, og datoen var fredag etter tredje søndag i påsketiden («Schmerzensfreitag») under tittelen Commemoratio angustix et doloris Beatae Marix Virginis. Festen var en reparasjon for skadene som ble påført bilder av Maria av de ikonoklastiske (billedødeleggende) husittene. Temaet for festen var utelukkende Marias smerter under Kristi korsfestelse og død. På slutten av 1400-tallet ble det feiret en fest for Smertene i Brugge/Bruges i Belgia, og derfra spredte den seg til Frankrike. I 1482 ble festen tatt inn i missalet under tittelen «Vår frue av Medlidenheten».
Før 1500-tallet var festen begrenset til bispedømmene i Nord-Tyskland, Skandinavia og Skottland. Den ble kalt Compassio, Transfixio, Commendatio eller Lamentatio B.M.V. og ble feiret på ulike datoer, oftest i Påsketiden eller kort etter Pinse, eller på en fast dato (18. juli i Merseburg; 19. juli i Halberstadt, Lübeck og Meissen; 20. juli i Naumberg).1 Det er publisert en rekke rytmiske officier, sekvenser og hymner for denne festen,2 som viser at festen fra slutten av 1400-tallet i flere bispedømmer var utvidet til å gjelde enten fem smerter, fra Fengslingen av Jesus til hans begravelse, eller syv smerter fra hele Marias liv. I sjeldne tilfeller var antallet smerter faktisk helt oppe i 150. Selv da antallet ble fastsatt til syv, var ikke sorgene alltid identiske. I den formen de har overlevd, finnes de først sent på 1300-tallet i en samling av kansleren Philippe de Maizières, som døde i 1405.
De syv Smertene refererer til syv viktige og smertefulle begivenheter i Marias liv. De er:
1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: 'Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd' » (Luk 2,34-35).
2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)
3) Den tre dager lange ettersøkningen av den tolvårige Jesus i Tempelet (Luk 2,41-50)
4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveisandakten (jf Luk 23,27)
5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut stående under korset (Joh 19,25-27)
6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà
7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.
I ikonografien illustreres disse syv smertene med syv sverd som peker mot Marias hjerte. Festen ble særlig fremmet av cistercienserne og servittene, slik at den på 1300- og 1400-tallet var utbredt i hele den katolske verden.
De syv temaene ble raskt utviklet til en form for officium, hvor personen som leser det, ber om hennes hjelp gjennom hennes lidelser under Pasjonen. Andakten ble fremmet av et Brorskap for Vår Frue av De syv smerter som ble etablert av Jean de Coudenberg, deres statutter ble stadfestet i 1497. Erkehertug Philippe le Beau ble medlem i 1492, og brorskapet fortsatte å få støtte fra adelen. Den fremtidige keiser Karl V ble medlem i 1511. Fra 1400-tallet fremstilte kunsten den folkekjære Mater dolorosa med syv sverd i hjertet.
På slutten av 1500-tallet hadde festen spredt seg over deler av Sør-Europa. I 1506 ble festen godkjent for nonnene i Bebudelsesordenen under tittelen Spasmi B.M.V. på mandag etter Pasjonssøndag (søndag før Palmesøndag). I 1600 for servitternonnene i Valencia som B.M.V. sub pede Crucis («Maria ved korsets fot») på fredag før Palmesøndag. Etter 1600 ble festen populær i Frankrike og ble kalt Dominx N. de Pietate på fredag før Palmesøndag. På denne dagen ble festen i 1674 fastsatt for hele det tyske keiserriket.
Ved et dekret av 22. april 1727 satte pave Benedikt XIII (1724-30) festen inn i den romerske kalenderen med navnet Septem dolorum B.M.V., «Marias syv Smerter», og gjorde den obligatorisk for hele Kirken på fredag før palmesøndag. Festen og officiet beholdt sin opprinnelige karakter, nemlig Marias medfølelse (compassio) ved foten av korset. I både messen og officiet synges sekvensen Stabat Mater av Giacopone da Todi (1306).
Servittene hadde innført en fest for Marias syv smerter i 1668 på søndag etter Korsets opphøyelse den 14. september. Den salige pave Innocent XI (1676-89) godkjente festen den 9. juni og 15. september 1668 som en dobbel fest med oktav på tredje søndag i september. Denne festen ble utvidet til Spania i 1735, til Toscana i 1807 som en dobbel fest av andre klasse med oktav. Etter at pave Pius VII (1800-23) i 1814 kom tilbake til Roma etter å ha sittet i fangenskap hos Napoleon, tok han den 18. september 1814 denne festen inn i den romerske kalenderen som en større dobbel fest og utvidet til hele Kirken som takk for at han kom velberget tilbake.
Festen ble oppgradert til en dobbel av andre klasse den 13. mai 1908 av den hellige pave Pius X (1903-14). I 1913 fastsatte samme pave at festen skulle feires på en fast dato, nemlig 15. september, under navnet «Vår frue av Smertene», som fokuserer på Marias intense smerter under Kristi lidelse og død. Servittene feiret festen som en dobbel av første klasse med en oktav og en vigilie. Også i pasjonistordenen, i Firenze og i Granada (Nuestra Señora de las Angustias) hadde den rang av dobbel fest av første klasse med en oktav. Den gamle tittelen Compassio ble bevart av bispedømmet Hildesheim som en enkel fest lørdag etter oktaven for Corpus Christi. En fest, B.M.V. de pietate, med et vakkert middelalderofficium, ble feiret til ære for Den smertefulle mor i Goa i India og Braga i Portugal på den tredje søndagen i oktober, i kirkeprovinsen Rio de Janeiro i Brasil på den siste søndagen i mai osv. En spesiell andakt praktiseres i spansktalende land under tittelen Vår Frue av Ensomheten (Nuestra Señora de la Soledad) for å minnes Marias ensomhet på Påskeaften. Dens opprinnelse går tilbake til dronning Johanna «den gale», som sørget over sin mann, kong Filip I av Spanias (1478-1506) tidlige død.
Frem til kalenderreformen i 1969 fantes begge dagene i kalenderen til minne om Marias syv smerter. Men ved rubrikkreformen i 1960, da den salige pave Johannes XXIII godkjente nye rubrikker for det romerske breviaret og missalet med noen endringer i kalenderen, ble den første dagen redusert til minnedag og bare tillatt på steder hvor denne festen hadde slått dype røtter. Den romerske generalkalender slo i 1969 begge dagene sammen og la festen til 15. september under navnet «Marias smerter» (Beatae Mariae Virginis Perdolentis). Noen liturgikere føler imidlertid at en fest for Den sørgende Mor i september ikke fyller det vakuum som ble etterlatt i Pasjonsuken. Sekvensen Stabat Mater kan fortsatt synges eller leses, men er nå gjort valgfri. Moderne forskere tviler dessuten på at den ble skrevet av Jacopone da Todi (d. 1306), men tilskriver den i stedet den hellige Bonaventura (d. 1274).3
I det gamle Bysants fantes det en kalenderregel som sa at en helgen som hadde en spesiell forbindelse med en fest, skulle feires dagen etter festen. Når festen for Marias smerter nå faller på dagen etter Korsets opphøyelse, minner det de troende på hvordan Maria led under Kristi lidelse og død. Marias deltakelse i Kristi lidelser var ulik alle andre kristnes; den var spesiell fordi hun var hans mor. Michelangelos berømte statue Pietà og hymnen Stabat Mater er kunstneriske uttrykk for Marias sorg. Stabat Mater har inspirert komponister til alle tider, blant de mest fremstående er Palestrina, Pergolesi, Rossini, Verdi og Dvořák.
I jesuittenes kostskole St. Gabriel i Quito i Ecuador så man den 20. april 1906 på et bilde av Vår frue av Smertene som hang på veggen i refektoriet at Maria åpnet og lukket øynene, en hendelse som ble sett av et stort antall elever og deres lærere. Et stort antall mirakler ble tilskrevet dette litografiets forbønn, og dets berømmelse spredte seg over hele landet, og det i en slik grad at kulten for Maria under denne tittelen ble den viktigste i Ecuador.
For de orientalske kirkene er disse festene ukjente, men de katolske rutenerne feirer en fest for Den smertefulle mor på fredag etter oktaven for Corpus Christi. Dagen er også navnedag for Dolores, det spanske navnet som er utledet etter dagens spanske navn, Nuestra Señora de los Dolores.
Kjærlighet til og venerasjon for Vår Smertefulle Mor (Mater Dolorosa, Maria Addolorata, The Sorrowful Mother, Die Schmerzhaften Gottesmutter) har kjennetegnet en rekke fremtredende hellige, spesielt i servitterordenen, og vi kan nevne De syv hellige stiftere av servitterordenen OSM, de hellige Juliana Falconieri OSM, Filip Benizi OSM, Peregrinus Laziosi OSM, Antonius Maria Pucci OSM, Gabriel Possenti OSM, og ikke minst den hellige apostelen Johannes, som alltid var ved Marias side for å trøste henne og dele hennes ubeskrivelige smerte resten av hennes liv.