Skytshelgen for mødre og hustruer
Den hellige Monika ble født ca år 332 av fromme og gudfryktige foreldre og vokste opp i Tagaste på den nordafrikanske kysten. Som ung fikk hun smaken for vin, og ble faktisk avhengig. Men hun kom seg ut av sitt alkoholproblem. Da hun var 18 år, giftet foreldrene henne bort til Patricius, en mann i beskjedne kår. Han var hedning, bråsint og sanselig, og Monika måtte tåle både utroskap og mishandling. Men det smertet henne enda mer at mannen bare hadde hån til overs for hennes bønner om å omvende seg til kristendommen. At svigermoren bodde sammen med dem, gjorde ikke Monikas situasjon lettere, men ved sin tålmodighet, kjærlighet og takt vant hun til slutt hjertene til dem begge. Paret fikk tre barn, sønnene Aurelius Augustin og Navigius og datteren Perpetua, og Monika forsøkte å gi dem en kristen oppdragelse.
Augustin, den eldste, var svært intelligent, men viste tidlig at han hadde arvet mange av farens dårlige egenskaper. Og da Monika var overdrevent ærgjerrig med hensyn til hans verdslige karriere, vendte han seg fra henne og betraktet henne og hennes religion med forakt. Hans verdslige liv og hans forbindelse med en kvinne i Kartago vi ikke kjenner navnet på, voldte Monika den dypeste sorg. Med henne fikk Augustin i 372 sønnen Adeodatus, som han hele livet elsket høyt. Det var på den tid at en biskop som Monika søkte råd hos, ga henne den berømte trøst: "Det er umulig at en sønn som har voldt så mange tårer, skulle gå fortapt". I 371, da Augustin var atten år, ble Monika enke, men hun fant trøst i at mannen hadde omvendt seg til kristendommen og latt seg døpe året før. Hun kranglet stadig med sønnen, men da det ikke hjalp, forsøkte hun med faste og bønn.
Men en dag i 383 da Monika var i kirken, dro Augustin i all hemmelighet til Roma med et skip. Men hun reiste etter, først til Roma og senere Milano, hvor hun ble en lydig disippel av den hellige Ambrosius. Tre år senere ble hennes fromme utholdenhet belønnet, idet hun fikk oppleve den glede at Augustin lot seg omvende til den kristne tro og ble døpt i 387. Hun trakk seg tilbake sammen med ham og hans venner til Cassiciacum som en lykkelig kvinne. Etter dåpen bestemte de seg for å vende tilbake til Afrika. Augustin forteller at han og hans mor møttes i Ostias havn ved Tiberen i den mest levende samtale om de saliges evige liv. Fem dager senere ble hun syk og døde der, i oktober 387.
Monika hadde til tider vært en trettende mor, og Augustin hadde ikke alltid vært en hensynsfull sønn, men han var kommet til å verdsette henne som sin sanne mor i ånden såvel som i kjødet; hans egen erfaring lærte ham å tale om foreldreskap som en slags bispeembete. Det er fra Augustins skrifter Monika er kjent, særlig hans Bekjennelser.
Monika ble gravlagt i Ostia. I 1946 ble et fragment av hennes opprinnelige epitaf oppdaget der. I 1162 ble noen av hennes relikvier overført til augustinerklosteret Arrouaise ved Arras i Nord-Frankrike, hvor munkene feiret hennes fest den 4. mai, dagen før Augustins konversjon, som augustinerne feirer 5. mai. En tid ble hennes fest feiret 9. april, men den ble forandret til 4. mai da noen andre relikvier i 1430 ble overført til Roma, hvor de hviler i kirken Sant'Agostino like ved Pantheon. Den er en av de få tidlige renessansekirkene i Roma, og fasaden er bygd av steiner fra Colosseum. Gravmælet og statuen er av Isaia da Pisa.
Monika ble ikke oppført i den romerske helgenkalender før i år 1586. I 1969 ble hennes festdag flyttet fra 4. mai til 27. august, dagen før festen for hennes sønn Augustin. Hun fremstilles iført enkeslør med bok, krusifiks eller rosenkrans. På grunn av forholdet til Augustin blir hun også noen ganger fremstilt i augustinerdrakt.