Den salige Maria Velotti ble født den 16. november 1826 i bydelen Soccavo vest i Napoli i regionen Campania i Sør-Italia, som da fremdeles var en egen kommune og lå i kongeriket De to Sicilier (1808-60) før Italias samling. Soccavo tilhørte da bispedømmet Pozzuoli, men ligger nå i erkebispedømmet Napoli. Hun ble døpt samme dag i sognekirken Santi Pietro e Paolo. Hun kom fra fattige kår, og hennes barndom ble svært preget av tapet av begge foreldrene, Francesco Velotti og Teresa Napoletano, enkle og ærlige arbeidere som var dypt religiøse.
Den foreldreløse Maria var to og et halvt år gammel da hun ble tatt inn i huset til en ugift tante ved navn Caterina, som var bosatt i Sirico nær Nola (i dag en bydel i Saviano). Tilbake i Soccavo forble hennes halvbror Giovanni fra farens første ekteskap, så i praksis kjente de ikke hverandre. Det var først i voksen alder at de tilfeldigvis oppdaget at de var bror og søster. Maria vokste opp hos sin tante, som ga henne den første utdannelsen. Maria hadde helt siden barndommen en dyp kjærlighet til Kristus og viet mye av sin tid til Ham i bønn. Hun fikk undervisning i det mest elementære av den lokale presten. Dette var den eneste muligheten på landsbygda, ettersom det fortsatt ikke fantes noen offentlige skoler, de ble opprettet etter 1860. Maria kunne knapt lese og skrive.
Over tid forandret Marias tante Caterinas holdning til henne. Tantens opprinnelige intensjon var å testamentere hele arven etter henne til den unge Maria, ettersom hun var ugift og ikke hadde egne barn. Imidlertid begynte Caterina å endre holdningen til Maria fordi hun ble overbevist av sine slektninger, som ikke tålte tanken på at arven var bestemt til hennes niese. Barndoms- og ungdomsårene ble derfor harde for Mariella (som hun ble kalt), fordi hennes tante hisset opp av slektninger begynte å mishandle henne. Maria holdt tålmodig ut den trakasseringen som tanten utsatte henne for. For eksempel tok tanten hennes ekstra sko, så da hun gikk til kirken, måtte jenta gå en lang strekning barbeint for deretter å ta på seg det eneste paret som var igjen så snart hun kom inn. For å forhindre at Maria brukte tid på bønn, ga tanten henne også lekser gjennom dagen, som hun på en uforklarlig måte tok seg av i løpet av cirka to timer.
Men til slutt ble situasjonen uholdbar, til tross for Marias mildhet og lydighet. Hun ble da ønsket velkommen som en datter av et ektepar som var hennes naboer, Lorenzo Sabatino og Giuseppa Tuzzolo, som ikke hadde noen barn. Maria levde først som en slags eremitt i hjemmet til det fromme paret Sabatino, hvor hun viet seg til bønn. Hun dro bare ut når hun måtte gå til kirken, som de andre «husnonnene» (monache di casa) på denne tiden. Ektefellenes hus ble besøkt av fransiskanerne fra klosteret Sant’Angelo i Palco (Nola), som ligger ti kilometer fra Sirico. En morgen satte Maria av gårde til fots mot klosteret, og der møtte hun p. Filippo da Domicella som beskrev møtet i 1849 slik:
«... en morgen mens jeg var i skriftestolen og hørte skriftemål, kom Maria inn i kirken med stor beskjedenhet, knelte foran det hellige sakramentet. Etter at jeg var ferdig med å lytte til bekjennelser fra andre mennesker som var før henne, gikk hun ydmykt til meg og fortalte meg at hun ville skrifte for meg. Ved disse ordene sa jeg meg villig til å høre hennes skriftemål med faderlig nestekjærlighet, som om hun hadde vært mitt skriftebarn i lang tid. Jeg hørte på henne og skjønte allerede at hun hadde utmerkede disposisjoner for å vandre på åndens vei».
I Marias oppvekst var hennes første åndelige veileder og skriftefar presten Domenico Piciocchi. Men da hun var 23 år gammel, traff hun altså presten Filippo Antonio da Domicella, som tilfeldigvis besøkte kirken. Han ble hennes andre åndelige veileder, og sammen med ham la hun ut på en lang åndelig reise. Men første måtte hun forlate sin første skriftefar som hadde veiledet henne til da, og det skjedde med hans tillatelse.
Marias ønske om å høre til den fransiskanske familien forlot henne aldri, men økte for hver dag som gikk. Til slutt, etter å ha konstatert hennes sjels disposisjon, ikledde p. Filippo Antonio henne den 2. februar 1853 drakten som fransiskanertertiar i kirken i klosteret San Giovanni Evangelista i Taurano. Samtidig ga han henne navnet sr. Maria Luigia Pasquale av Det hellige sakrament (suor Maria Luigia Pasquale del Santissimo Sacramento). Hun valgte dette navnet til ære for de hellige Aloisius Gonzaga (it: Luigi) og Paschalis Baylón (it: Pasquale). Fransiskanernes tredjeorden var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre (Dei penitenti) og var opprettet av den serafiske far St. Frans selv. De fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Siden da var p. Domicella Marias veileder på det åndelige livets vei. Den unge kvinnen kunne knapt lese og skrive, og alt hun lærte og reflekterte over var resultatet av samtaler av høy spiritualitet og lærdom med far Filippo under de periodiske møtene i kirken Sant’Angelo. Etter å ha gjort husarbeidet, forlot Maria Sirico for å gå til klosteret, alltid til fots, men med dyp glede i hjertet. Klosterbrødrene som så henne komme, ble overrasket og tilkalte også novisene for å vise dem det levende miraklet. Maria hadde ikke god helse, men ofret kontinuerlig sine lidelser til Gud. Den 22. februar 1854 avla hun løftene i fransiskanernes tredjeorden til p. Filippo Antonio, slik at hun kunne føle seg mer forent med Jesus og være en virkelig datter av Poverello fra Assisi.
Imidlertid var det å bo i huset til legfolk uegnet for henne. Så i juli 1854 skaffet p. Filippo Antonio henne et retrettsted i et annet område i Napoli, Capodimonte. Der lå et retretthus som ble ledet av Mor Maria Michela Russo, som ønsket sr. Maria Luigia velkommen. Siden p. Filippo nå ikke var i stand til å følge henne på nært hold, førte han henne til p. Cherubino da Casalnuovo, som var bosatt i klostret Miano nær Capodimonte.
I mellomtiden hadde sr. Maria Luigia i 1853 begynt å oppleve enestående fenomener: På den ene siden hadde hun ekstaser og visjoner av Jesus på korset sammen med Madonna og Frans, men på den andre siden opplevde hun demonisk trakassering. Hun ble ofte plaget av den smertefulle og usynlige trakasseringen av onde ånder som stadig førte krig mot henne. Ved mange av disse anledningene var også p. Domicella til stede og velsignet og trøstet henne. Dette ble kombinert med smerter i hele kroppen som plaget henne mer og mer til hun ble henvist til sengen i mange dager. En annen spesiell hendelse skjedde den 13. april 1854, da hun ble funnet inne i nisjen til statuen av Frans i kirken San Giovanni i Taurano, med glassfronten hermetisk lukket. P. Filippo var selv til stede ved mange av disse manifestasjonene, for eksempel den av den mystiske korsfestelsen.
Maria hadde så mye kjærlighet til Jesus i Det hellige sakramentet at etter å ha mottatt ham gjennom kommunionen, ba hun om å gjøre det igjen, og Jesus viste seg for henne i flere år, både i form av et nyfødt barn og som en tolv år gammel gutt. Jomfruen dukket også opp for henne flere ganger. Maria hadde profetiske evner, gaven med skinnende kropper (corpi lucidi), det vil si å passere gjennom lukkede glassruter og å lese folks tanker på avstand. I denne forbindelse fortalte p. Filippo at han en dag med beklagelse ikke kunne delta med de andre brødrene i koret ved vesper, ettersom han måtte gå til Maria da hun lå syk i sengen. Da han kom til henne, ble han ønsket velkommen med disse ordene: «Pater, da du forlot klosteret, var du bekymret inne i deg, fordi du savnet koret for å skrifte. Jeg er så syk, som du selv ser, og det er en stor nestekjærlighet du viser meg for at Guds kjærlighet skal komme til meg, og for dette må du ikke være lei deg».
Sr. Maria Luigia ba til Herren om å la henne overta lidelsene til de syke som henvendte seg til henne. Hun profeterte at hennes kropp en dag ville krympe under store smerter. Hun brukte hårskjorte og verktøy av jern for selvmortifikasjon om natten. Selv om hun var av en robust konstitusjon, var smertene svært sterke. Hun spiste svært lite og svelget bare noen slurker med vann uten å slukke tørsten for å tilby Gud disse lidelsene og etterligne Jesu tørst på korset. Hennes ry for hellighet fulgte henne fra Sirico di Nola til Capodimonte, slik at mange troende strømmet til retretthuset for å møte henne og be om hennes bønner. Det samme gjorde kardinalerkebiskopen av Napoli, Sisto Riario Sforza (ærverdig siden 2012), som ble fulgt dit for å lære henne å kjenne, og han gjentok besøket flere ganger. Maria var preget av en total lydighet mot sin skriftefar og sine overordnede, for fattigdom og for en overveldende kjærlighet til Gud. Hun snakket om ham på en så brennende måte at hun var i stand til å trenge inn i sjelen til dem som lyttet.
I retretthuset var Mor Maria Luigia novisemester og formet novisene i Guds kjærlighet, i en inderlig tilbedelse av korset, i respekt for medsøstrene og for seg selv. Hun ønsket å praktisere fattigdomskonseptet og ba også novisene om det samme, og hun oppfordret til og med eieren av retretthuset, Mor Maria Michela, til å gi sin formue til kommuniteten og bli fattig og trengende, men dette gikk hun ikke med på. Dette skapte en konflikt mellom de to som gjorde at sr. Maria Luigia måtte lide mye.
Men hun forble i Capodimonte i ti år, frem til retrettstedets nedleggelse, som skjedde i 1867. Den hadde to årsaker, den ene var uenigheten mellom søstrene. Den andre årsaken var tidens ugunstige klima mot religiøse institutter i Italia, noe som resulterte i at regjeringen under ledelse av Urbano Rattazzi godkjente en lov som beordret opphevelsen av religiøse ordener og konfiskering av deres eiendeler til fordel for den italienske staten. Sr. Maria Luigia, som var alvorlig syk, ble tilbudt ly av de teresianske søstrene (karmelitter) i gaten Mater Dei i Napoli. Hennes ry og dyder fulgte henne dit, og hun trakk til seg alle søstrene. Også ved denne anledningen måtte hun bytte sin åndelige veileder, til sin misnøye. P. Michelangelo da Marigliano (ærverdig siden 2008), skriftefar for mange klausurerte nonner og for de teresianske søstrene, tok seg da av henne.
Hos karmelittene møtte sr. Maria Luigia enken Eletta Albini, som kom fra en adelig napolitansk familie. Hun levde som en nonne, selv om hun ikke bar ordensdrakt, igjen på grunn av det ugunstige klimaet i det unge kongeriket Italia. Hun ble slått av Marias spiritualitet og hennes plan om å etablere en religiøs kongregasjon viet til korsets tilbedelse så snart som mulig, og hun viste seg tilgjengelig for å hjelpe henne, ved å være velstående. Maria møtte også p. Michelangelo Longo da Marigliano, som hun betrodde at hun ønsket å grunnlegge et eget institutt.
Etter fire år forlot de to de teresianske søstrene og dro for å bo som eremitter i et hus de leide i Miano, hvor de bodde i halvannet år. Hele tiden tenkte de på hvordan de skulle konkretisere sitt prosjekt, og deretter returnerte de til sentrum av Napoli. Etter forskjellige flyttinger og Eletta Albinis avleggelse av løfter i Tredjeordenen som søster Maria Francesca, bosatte de seg i 1875 i Melillo-palasset i Largo San Gennariello i Mater Dei. Tre år senere flyttet de unge kvinnene som hadde fulgt dem, også dit.
Dette var fødselen til kongregasjonen «Fransiskanske tilbedelsessøstre av Det hellige kors» (Suore Francescane Adoratrici della Santa Croce – ADSC), grunnlagt i 1875 i Villa Melillo i distriktet Materdei i Napoli. De var fem søstre og seks postulanter i tillegg til sr. Maria Luigia og sr. Maria Francesca. Instituttet ble godkjent av både kardinal Sisto Riario Sforza og p. Bernardino da Portogruaro, fransiskanernes generalminister og ærverdig siden 2008. Deres formål skulle være utdannelse for jenter og fremme av kvinner i det napolitanske livet. Etter eksemplet fra p. Ludovico da Casoria ble fem afrikanske jenter ønsket velkommen i Villa Melillo og ble betrodd omsorgen for en abessinsk prest, far Pietro Almas, som hadde blitt prest takket være far Ludovico som hadde ført ham til Napoli som barn.
Maria Luigias rykte for hellighet vokste stadig, og etter seks års opphold i Villa Melillo var antallet søstre vokst så mye at de ikke hadde nok plass. Mor Maria Luigia ble rådet av p. Antonio Casolaro av Casoria, som overtok etter p. Michelangelo Longo som provinsial, til å kjøpe et hus i Casoria i provinsen Napoli, ved siden av huset hvor p. Ludovico var blitt født, og dette rådet fulgte hun. P. Bonaventura Maresca, representant (og senere den første etterfølgeren) til p. Ludovico da Casoria som provinsial, beklaget denne nyheten fordi de grå brødrene hadde til hensikt å kjøpe huset som grenset til deres institutt. P. Antonio dro imidlertid direkte til Fasciglione-arvingene, eiere av bygningen, og overbeviste dem om å selge den til Mor Maria Luigia, det var i 1884. Eletta Albini donerte åtte tusen lire og Maria Luigia selv brukte pengene som hun hadde mottatt i gave fra prinsen av Bourbon. Fasciglione-arvingene bestemte seg da for å donere all inntekt til foreldreløse som var samlet i huset.
I 1884, etter forskjellige hendelser, flyttet alle søstrene til det nye huset i Casoria, som ble kalt «Retretthuset Santa Maria» (Ritiro di Santa Maria). Det ble også åpnet en skole for jenter i Casoria for å lære dem å lese, skrive og arbeide. Også her tiltrakk sr. Maria Luigia av Det hellige sakrament, nå «Mor grunnlegger» (Madre Fondatrice), folket med sin karisma, og folk kom til henne for å be om råd, bønner, trøst og helbredelse.
I 1886, et par år etter deres ankomst til Casoria, opplevde Mor Maria Luigia en forverring av alle sine lidelser. Hun var da bare skinn og bein og full av bandasjer. Hun tilbrakte den siste tiden i rullestol, nå lammet. Etter langvarige lidelser døde hun klokken ni om morgenen den 3. september 1886 i kongregasjonens Moderhus i Casoria (i dag i Via Nuova Padre Ludovico 28), til beklagelse for alle som hadde kjent henne. Hun ville ha fylt seksti år tre måneder senere. Hun ble gravlagt på kirkegården i Casoria, men den 26. desember 1926 ble hennes levninger flyttet derfra til kapellet i Moderhuset.
Helt siden hun var i live hadde hun hatt et ry for hellighet, og for å undersøke om dette ryet var berettiget, ble en prosess for hennes saligkåring innledet. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i erkebispedømmet Napoli den 26. september 1927 og ble avsluttet den 22. desember 1936. Dekretet som slo fast at det ikke var noe heretisk i hennes få skrifter, ble utstedt den 3. desember 1944. Så gikk det over femti år før det den 2. oktober 2000 ble åpnet en supplerende granskning, og den ble avsluttet den 14. mars 2001. Den 14. desember 2007 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den utfyllende granskningen. I 2010 ble sakens Positio super virtutibus oversendt til Rituskongregasjonen i Vatikanet.
De historiske konsulentene møttes den 12. april 2011 og de teologiske konsulentene møttes den 28. oktober 2014, og begge ga en positiv kjennelse om Mor Maria Luigias heroiske utøvelse av de kristne dyder. Den 19. januar 2016 møttes kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, og deres votum var også positiv. Den 21. januar 2016 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans, og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 11. desember 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, og dermed var det klart for en snarlig saligkåring.
Det skjedde utallige angivelige mirakler i Casoria etter Mor Maria Luigias død og gjennom hennes forbønn. Av disse var det ett som ble undersøkt i saligkåringsprosessen. Det gjaldt helbredelsen av Antonio De Rosa, som var alvorlig syk og ble angivelig helbredet gjennom hennes forbønn. Vitnesbyrdet til den behandlende legen, dr. Francesco Ferrara ved Ospedali Riuniti (Incurabili), ordinær assistent ved skolen ved den medisinske klinikken «Dr. Capozzi», var av stor betydning.
«Attest fra undertegnet kirurg om at De Rosa Antonio di Giovanni og Filomena Ferrara, hjemmehørende i Casoria Piazza Trieste e Trento nr. 1. Den 14. september ble han rammet av influensa og lungebetennelse, og pasientens tilstand forverret seg de neste dagene på grunn av hjertesvikt, og han ble erklært å være i overhengende livsfare. På den femte sykdomsdagen oppsto en krise, men da ble De Rosa fullstendig kurert, uten gjenværende forstyrrelser i luftveiene og hjertesystemet. Til vitne om dette, på forespørsel fra faren til den syke, dr. Francesco Ferrara».
Markise Vincenzina di Casoria ble i juli 1972 rammet av tyfus i innvollene, hjernehinnebetennelse, innvollsforgiftning og nefritt (nyrebetennelse). Dr. Vincenzo Manna ga henne bare noen dager igjen å leve. En viss Antonietta Russo fra Casoria, som var svært hengiven til Mor Maria Luigia, besøkte Vincenzina og ga henne en liten statue av Maria Luigia. Den sykes mor tente en lampe foran den lille statuen og ba inderlig. Straks følte Vincenzina seg bedre. Etter kort tid kom hun seg helt tilbake til stor forbløffelse for legen og alle de som kjente henne. På grunn av flere slike helbredelser, både blant søstrene og blant folket og for hennes dyder, ble hun kalt «den hellige nonnen» (la monaca santa).
Mor Maria skulle egentlig saligkåres den 16. mai 2020, men alle saligkåringer våren 2020 ble avlyst på grunn av Corona-pandemien. I stedet ble hun saligkåret lørdag den 26. september 2020 i katedralen Santa Maria Assunta i Napoli. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending. Det skulle egentlig ha vært Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu, men torsdag kveld ble det offentliggjort at han var innvilget avskjed og samtidig mistet alle privilegier ved kardinalverdigheten (i virkeligheten fikk han sparken av paven). Napolis erkebiskop, kardinal Crescenzio Sepe, overtok oppgaven som pavelig legat på kort varsel. Han skulle uansett vært tilstede.
Casoria var stedet for aktiviteten til tre grunnleggere som var hennes samtidige og som allerede var helligkåret. De tre er Mor Julia Salzano (2010), p. Ludvig av Casoria, alias Arcangelo Palmentieri (2014), og Mor Maria Kristina Brando (2015). «Fransiskanske tilbedelsessøstre av Det hellige kors» (Suore Francescane Adoratrici della Santa Croce – ADSC) teller i dag rundt 300 søstre, inkludert nitti utenlandske. De lever i 25 hus i Italia og fem i utlandet.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, ofm.org, casasanfrancesco.it, sanfrancescopatronoditalia.it, it.aleteia.org, ilgiornaledicasoria.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. september 2020