| Den hellige Julia Salzano (1846-1929) |
Den hellige Julia Salzano (it: Giulia) ble født den 13. oktober 1846 i Santa Maria Capua Vetere i provinsen Caserta i regionen Campania i Sør-Italia. Hun var den fjerde av de syv barna til Diégo Salzano og Adelaide Valentino. Faren var kaptein i lanserytterne til kong Ferdinand II av Napoli (1830-59), mens moren kom fra samme familie som den hellige Alfons Maria de Liguori (1696-1787). Faren døde da Julia var fire år gammel, og hun ble deretter oppdratt hos de Barmhjertige søstrene (Suore della Carità) i det kongelige barnehjemmet San Nicola La Strada nær Caserta, hvor hun ble værende til hun var femten år gammel. Den 8. desember 1854 mottok hun sin første kommunion – det var samme dag som dogmet om Marias uplettede unnfangelse ble proklamert.
Julia tok diplom som lærer, og nitten år gammel begynte hun å undervise på den lokale skolen i Casoria i provinsen Napoli, etter at hun flyttet dit sammen med familien i oktober 1865. Om ettermiddagen brukte hun sin fritid til å undervise barn, unge og voksne i katekismen for å oppfylle sin lengsel etter «å gjøre Jesus kjent og elsket». Hun forberedte undervisningstimene omhyggelig og brukte Bibelen flittig, og hun oppmuntret også andakt for den hellige Jomfru Maria. Hun fylte veggene i sitt klasserom med avbildninger av ulike bibelske begivenheter for å hjelpe sine elever til å visualisere frelseshistorien.
På 1800-tallet ble de religiøse ordenene avskaffet to ganger i Italia. Første gang var Napoleons verk ved århundrets begynnelse, og andre gang var det parlamentet i det nye forente kongeriket Italia som sto bak. Men ordenene og kongregasjonene reiste seg igjen, og i tillegg ble det opprettet mange nye. Dette skjedde over hele Italia, men fremfor alt i det tidligere kongeriket Napoli. Vi kan nevne noen av grunnleggerne av kvinnelige kongregasjoner: Guds tjenerinne Geltrude y Gomez de Arce, grunnlegger av Suore Benedettine di S. Geltrude; Guds tjenerinne Maria Maddalena Starace, grunnlegger av Suore Compassioniste Serve di Maria; den salige Katarina Volpicelli, grunnlegger av Ancelle del Sacro Cuore; Guds tjenerinne Claudia Russo, grunnlegger av Povere Figlie della Visitazione; Guds tjenerinne Maria Consiglia dello Spirito Santo, grunnlegger av Suore Serve di Maria Addolorata og den salige Maria Kristina Brando, grunnlegger av Suore Vittime Espiatrici di Gesù Sacramentato.
I tillegg kommer Julia Salzano. Hennes stadige streben etter å gjøre Jesu liv og lære kjent gjennom utdannelse og vitnesbyrd og hennes kateketiske apostolat førte til slutt til at hun i 1905 grunnla kongregasjonen Suore Catechiste del Sacro Cuore eller «Kateketiske søstre av Jesu hellige Hjerte» (Sororum Doctrinae Christianae Institutricum a SS Corde Iesu – SCSC). Etter forslag fra Guds tjener kardinal Sisto Riario Sforza kontaktet hun Katarina Volpicelli for å spre hennes kongregasjons arbeid til Casoria. Sammen med Katarina Volpicelli fremmet hun kjærlighet og hengivenhet til Jesu hellige hjerte og levde etter mottoet Ad maiorem Cordis Iesu gloriam («Alt til Jesu Hjertes større ære»).
Julia ble sin kongregasjons første superior. Hun viet hele sitt liv til katekismeundervisningen og mante sine søstre til å gjøre det samme. Den salige Ludvig av Casoria sa til henne: «Pass godt på at du ikke blir fristet til å forlate barna i vårt kjære Casoria, for det er Guds vilje at du slak leve og dø blant dem». Donna Giulietta, som hun ble kalt av folket i Casoria, skulle da også bli værende der hele sitt liv. I 1916 ble instituttets regel og konstitusjoner oversendt til den kompetente romerske kongregasjonen. De mottok opprettelsesdekretet fra bispedømmet ved kardinal Prisco den 12. august 1920, konstitusjonene ble approbert av Roma den 4. februar 1922 og den endelige pavelige godkjennelsen kom den 19. mars 1960.
Moder Julia døde den 17. mai 1929 i Casoria, 82 år gammel. Hennes kongregasjon har ikke bare spredt seg til ulike italienske byer, men også til andre land: Canada, Brasil, Filippinene, Peru og India.
Hennes saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå den 19. januar 1937, og den ble offisielt åpnet den 4. april 1974. Den 23. april 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2002 undertegnet den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet skjedde i 1993 på hospitalet Cotugno, med den tiårige Stefania Milo, elev hos søstrene i Corso Vittorio Emanuele i Napoli. Hun ble helbredet plutselig, fullstendig og varig fra en alvorlig bakteriell sepsis med purulent meningitt, komplisert av spredt intravasal koagulering og Waterhouse-Friederichsens syndrom.
Hun ble saligkåret av paven den 27. april 2003 i Roma sammen med fem andre. Den 19. desember 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret sammen med fem andre søndag den 17. oktober 2010 i St. Peter i Roma av pave Benedikt XVI. Hennes minnedag er dødsdagen 17. mai.