Skytshelgen for Sorelle di Maria Santissima Consolatrice
Den salige Josef Antonius Migliavacca (it: Giuseppe Antonio) ble født den 13. juni 1849 i Trigolo i provinsen Cremona i regionen Lombardia i Nord-Italia, som da lå i kongeriket Lombardia-Venetia innenfor det østerrikske keiserriket. Han var den femte av de tolv sønnene til vertshusholderne Glicerio Migliavacca og Annunziata Strumia, som drev Osteria del Moro, noe som garanterte familien en behagelig livsstil. Han var et glad og fromt barn som ofte besøkte kapellet Madonna delle Grazie i Cremona, så det kom ikke som noen overraskelse da han bestemte seg for å bli prest. Han ble fermet (konfirmert) den 8. september 1858 og mottok sin første kommunion i 1860.
I 1862 påbegynte han som trettenåring sine gymnasstudier på seminaret i Cremona og var en student av Geremia Bonomelli (1831-1914), den senere biskopen av Cremona (1871-1914). Etter å ha gjennomført gymnasstudiene og prestestudiene på seminaret ble han presteviet den 21. mars 1874 av biskop Bonomelli selv, som ble en venn. Han tjente først som kapellan for sognepresten i Paderno d’Ossolaro (nå: Paderno Ponchielli) i provinsen Cremona fra 18. april til 15. desember 1874. Deretter var han kapellan for sognepresten i Cassano d’Adda fra 4. januar 1875 inntil høsten samme år. Med hjelp fra sin søster Ernesta viet don Migliavacca seg til sin tjeneste med ungdommelig iver, men samtidig hadde han et indre ønske om ordensliv i en religiøs familie.
Biskop Bonomelli hadde notert seg Migliavaccas fortreffelighet under et pastoralt besøk og ønsket å gjøre den enkle presten til den offisielle sognepresten, men han kunne ikke gjøre dette da hans venn ga uttrykk for sitt ønske om å tre inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ). Han kjente behovet for en større og mer intens spiritualitet formet av ignatiansk askese, hvor han følte seg helt hjemme. Dette kallet var intenst, for han identifiserte seg med den hellige Ignatius’ lære og gjennomgikk ofte de åndelige øvelsene.
I oktober 1875 søkte han om opptak i Jesu selskap, og den 25. november 1875 ble han opptatt. Den 14. desember 1875 begynte han i novisiatet, som på grunn av den italienske regjeringens aversjon mot jesuittene lå i Chateau des Alleux i Cossé-le-Vivien ved Laval i Frankrike, og den 25. desember mottok han drakten. Han avla sine første løfter to år senere, den 25. desember 1877. Han gjenopptok deretter sine studier, men de ble igjen avbrutt på grunn av dårlig helse, noe som fikk ham til å flytte til Cremona og kollegiet Vida, hvor han tjente som disiplinærprefekt fra 1879 til 1883. Der forkortet hans overordnede hans etternavn til Miglia.
I 1882 lyktes han i å bestå sin eksamen i filosofiske studier. I 1884 gjenopptok han sine teologiske studier som var avbrutt av helsemessige årsaker. Det skjedde i det nye hjemmet til novisiatet i Portoré i Istria (nå Kraljevica i Kroatia), hvor han besto eksamen etter studier i moralteologi. Men han klarte ikke å bestå den vanskelige eksamenen ad gradum som ville ha ført til at han ble opptatt i ordenen som medlem med ordensløfter, så i stedet ble han legbror (coadiutore spirituale). Fra 1885 til 1886 var han stasjonert i Soresina i provinsen Cremona og deretter i Lainz i nærheten av Wien i Østerrike fra 1886 til 1887 for sitt tredje års jesuittiske prøvetid. Han ble i 1887 sendt til Mantova i Lombardia, igjen av helsemessige årsaker, og deretter til Venezia før han dro til Brescia før han igjen ble sendt til Venezia, og alt dette skjedde fra 1887 til 1891.
Han avla sine endelige løfter som jesuitt i Venezia den 5. august 1888. Han holdt fasteretretter og åndelige øvelser i Venezia. Som operarius fortsatte han sin tjeneste, engasjert i forkynnelse, skriftemål, åndelige øvelser og katekisme for gutter. Han var også skriftefar for kvinnelige religiøse kommuniteter. I Venezia var hans historie sammenvevd med den til Pasqualina Fumagalli (født Giuseppina), som var utvist fra den franske kongregasjonen av Vår Frue av Gode råd. Han hadde nok kjent henne i Cassano d’Adda, hvor hun opprinnelig var fra. Hun var opprørsk og kontroversiell og fortsatte egenmektig å kle seg som nonne, og i to år hadde hun klart å samle noen unge i noen hus i Torino og gi dem navnet «Søstre av Consolata», og hun erklærte seg selv som superior. Men hennes ledelse og mål var uklare, så hun hadde også fått advarsler fra kurien i Torino. Migliavacca ignorerte alle betenkelighetene mot Fumagalli og sendte et par venetianske jenter til hennes kongregasjon.
I mars 1891 dukket Fumagalli opp hos jesuittene i Venezia og ba om å få snakke med p. Migliavacca, som ikke var hjemme. Saken gjorde hans overordnede mistenksomme overfor hennes intensjoner, og da de ble informert om advarslene til den påståtte nonnen, flyttet de den 4. april 1891 p. Migliavacca til Trento/Trient i Trentino-Alto Adige/Südtirol (nå i Italia) for å unngå uønskede møter. Deretter ble han flyttet ut av Italia, og i september samme år til Piacenza i Emilia Romagna, hvor biskopen var den salige Johannes Baptist Scalabrini (1839-1905), som ble en nær venn. I Piacenza var han åndelig veileder for seminaristene.
I Piacenza var han så uheldig å bli involvert i uoverensstemmelsene om «det romerske spørsmålet» som oppsto mellom pave Leo XIII (1878-1903) og biskopene Scalabrini, Giundani og Bonomelli, som alle var kjente og respekterte av p. Migliavacca. Dette ga opphav til mistanker om indiskresjon fra hans side. Hans overordnede blant jesuittene anklaget ham for uforsiktighet og naivitet, og dette sammen med tvilen om Fumagalli, hans dårlige helsetilstand, hans manglende akademiske nivå og mangel på prangende ferdigheter, fikk jesuittenes provinsial, p. Luigi Cattaneo, til å innkalle ham til Mantova i februar 1892. Der ba han ham om å tre ut av jesuittordenen. Dette valget ble praktisk talt pålagt ham den 24. mars 1892, og til tross for hans appeller fant han seg utelukket fra Jesu samfunn. Han bøyde seg for denne beslutningen i august 1892, noe som kostet ham betydelige smerter.
Han var den 25. april 1892 i Torino, kanskje invitert av Fumagalli. Han ble presentert av en av sine medbrødre for erkebiskop Davide Riccardi av Torino (1891-97), som ga ham i oppdrag å holde åndelige øvelser for Fumagallis gruppe av «Søstre av Consolata» for å forsøke å skape en åndelig bedring. Erkebiskopen ga ham deretter i oppdrag å lede «Det fromme instituttet av Maria Consolatrice», som skulle bygges opp fra asken av Fumagallis institusjon. Hjulpet av Msgr Giuseppe Casalegno, kannik ved katedralen i Torino, fant han et nytt sted for søstrene i rekonvalesenthuset Crocetta. Samtidig ble en annen gruppe unge menn som hadde vært med fra Fumagalli, fulgt opp av don Paolo Biraghi, sognepresten i San Gioacchino i Milano.
For å gi søstrene en leveregel, tilpasset p. Migliavacca deres regler til jesuittenes. Som en konkret karisma skulle de utføre barmhjertige gjerninger, rettet spesielt mot de syke og foreldreløse. Den nye religiøse familien, som nå hadde skilt seg fra Fumagalli, flyttet inn i nye hus i Torino og Milano, med full støtte fra de respektive erkebiskopene. Den 25. desember 1892 grunnla han formelt den nye søsterkongregasjonen «Søstre av Maria, den helligste trøster» (Congregazione delle Suore di Maria Santissima Consolatrice – SMC). I 1893 ble de første løftene avlagt og den første generalsuperioren utnevnt, og på grunn av dette regnes det året som kongregasjonens etablering. Deres navn ble valgt for å unngå forveksling med det gryende arbeidet til den salige Josef Allamano (1851-1926), som var rektor for Maria-helligdommen Santuario della Consolata («trøsteren») i Torino.
Blant de samarbeidspartnerne som støttet ham og hjalp ham i grunnleggelsen av instituttet, var bortsett fra mor Cecilia Bruni (1861-1941), første superior og ansett som medgrunnlegger, og den allerede nevnte erkebiskop Riccardi av Torino, må spesielt nevnes Msgr Giuseppe Casalegno (1839-1916) i Torino, som regnes som medgrunnlegger.
Men forholdet til Fumagalli forble et åpent spørsmål, og den manglende tilbakebetaling av «medgiften» som noen søstre ba om, gjorde at hun ble brakt for retten. Men denne periodens antiklerikale presse fremstilte henne som en velgjørerske for folket, og hun ble blankt frifunnet, mens p. Migliavacca, i sin funksjon som vitne, ble utsatt for skitne bakvaskelser. P. Migliavacca bar i stillhet den skruppelløse kvinnens ærekrenkende beskyldninger. Men kuriene i Torino og Milano utstedte et formelt varslingsdekret mot Fumagalli med bestemmelser for sogneprester og troende, mens instituttet SMC mottok bispedømmelig godkjennelse av erkebiskopen av Torino den 20. juni 1895.
Antallet søstre vokste raskt, og for bedre å følge opp formasjonen av de nye søstrene, hadde p. Migliavacca bosatt seg i Milano. I 1898 flyttet han ordenens moderhus og novisiat dit. Etter ti år hadde kongregasjonen nådd en viss grad av stabilitet, men grunnleggeren skulle få problemer også med den. Han ble av noen ansett for å være for streng, og andre mente at han var for paternal. I 1902 førte misunnelse og sjalusi til at det ble rettet bakvaskende anklager mot ham fra to nonner og en novise. På toppen av alt det andre kom i tillegg anklager, som aldri ble bevist, om at han brukte diktatoriske metoder. Dette ble så mye at den salige kardinal Andreas Karl Ferrari (1850-1921) følte seg tvunget til å fjerne ham fra kongregasjonen. Hans myndighet ble overført til generalsuperioren, provinsialen i Milano og novisemesteren, og det ble arrangert nyvalg.
Kardinal Ferrari ga ham det råd at under disse omstendighetene ville det være best om han dro og forsøkte seg på noe annet. Dette fikk ham til å vurdere den fransiskanske vei som et gjennomførbart valg for hans religiøse liv. Han ble styrket i dette forsettet etter indre refleksjon og etter å ha fullført nesten en uke med åndelige øvelser i Milano. Han ba om å bli opptatt i fransiskanernes sidegren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), og etter at de hadde innhentet de nødvendige opplysningene, ble han som 53-åring opptatt i deres novisiat i klosteret i Lovere i provinsen Bergamo. For å bekrefte sin vilje til en ny begynnelse, tok han navnet p. Arsenius (it: Arsenio), til ære for den hellige ørkenfaderen Arsenius den store (ca 354-ca 449), og i tillegg tok han navnet Maria. I henhold til kapusinernes skikk ble han deretter kalt Arsenius Maria av Trigolo (Arsenio Maria da Trigolo) etter sin fødeby. Han tok også mottoet til sin nye navnepatron: Fuge, tace, quiesce («Flykt [fra verden], hold kjeft, vær stille») som en ekte forpliktelse for sitt nye liv.
Han ble ikledd den brune drakten den 21. juni 1902 i Lovere, noe som betydde opptak i novisiatet. Mild og tålmodig, med et barns enkelhet, oppfylte han enhver oppgave som de andre unge novisene, noe som vakte deres beundring. Den 25. juni 1903 avla han sine midlertidige løfter og ble sendt til klosteret i Borgo Palazzo i provinsen Bergamo. Han ble en respektert skriftefar, predikant av åndelige øvelser, assistent for fransiskanernes tredjeorden og åndelig veileder. Han deltok i de åndelige øvelsene som ble holdt i Brescia i juni 1903 for tertiarene. Han avla sine høytidelige løfter den 25. juni 1906.
Alle var uvitende om hans fortid som grunnlegger, fordi han omga seg med stillhet og tilga alt det onde mottatt og det gode gjort. Da søstrene skrev til ham, takket han dem for brevet og rådet dem til å «gjøre Guds arbeid» og forsikret dem om sin bønn.
Arsenius’ helse begynte å bli dårligere over en lengre periode, noe som viste seg å være tegn på fremskreden aterosklerose («åreforkalkning»). Hans overordnede i klosteret i Bergamo bestemte seg for å overføre ham til sykestuen (infirmariet). Den 19. november 1909 sendte han et brev til nonnen Maddalena hvor han fortalte at han hadde hatt et lammet øye i en måned og gjennomgikk behandling for dette. Den 10. desember 1909 la infirmariebroren merke til at den syke ikke hadde stått opp for å feire messe, så han gikk og banket på hans celle. Siden han ikke åpnet, gikk han inn og fant ham død av en hjerneblødning, seksti år gammel. Den 11. desember 1909 sendte biskopen av Bergamo, Giacomo Radini-Tedeschi, et brev til ordenen for å uttrykke sin sorg ved å høre om Migliavaccas død.
I årenes løp har Søstrene av Maria Consolatrice gradvis blitt oppmerksom på sin historie og har begynt å dyrke minnet til sin grunnlegger. Hans levninger, som opprinnelig ble gravlagt på kirkegården i Bergamo, ble i 1940 ekshumert og overført til Cepino Imagna. Siden 13. oktober 1953 har han hvilt i kapellet i søstrenes Moderhus i Via Melchiorre Gioia 51 i Milano. Hans orden mottok den 20. mai 1915 Decretum laudis («rosende dekret») fra pave Benedict XV (1914-22), mens den ærverdige pave Pius XII (1939-58) ga full approbasjon den 22. februar 1943. Kongregasjonen hadde i 2008 397 søstre i totalt 56 hus. I tillegg til Italia er de spredt til Kina, Afrika (Elfenbenskysten, Burkina Faso og Angola) og Sør-Amerika (Brasil og Ecuador).
Hans ry for hellighet vokste, så det ble besluttet å åpne en saligkåringsprosess, organisert av søstrene og av kapusinerne i bispedømmet Milano. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 13. november 1997 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i Milano under kardinal Carlo Maria Martini SJ (1927-2012) pågikk fra 3. april 1998 til 29. mai 1999, og Helligkåringskongregasjonen utstedte dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen den 7. april 2000. Sakens Positio ble sendt til kongregasjonen i to deler i 2011 og 2012. Den 21. januar 2016 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Et mirakel, vanligvis en helbredelse som vitenskapen ikke kan forklare, var nødvendig for at han kunne saligkåres. Det angivelige miraklet som ble gransket i denne saken, var helbredelsen av Ausilia Ferrario (suor Maria Consolatrice SMC) den 17. oktober 1946 i klosteret i Verghera. Hun led av tuberkulose og var døende. Hun ble brakt til klosterets kapell for å være nær sakramentet som var utstilt for tilbedelse i forbindelse med valget av generalsuperior. I de siste femten minuttene av tilbedelsen inviterte en søster de tilstedeværende om å be om grunnleggerens forbønn for helbredelse av sr. Ausilia. Da presten til slutt ga den eukaristisk velsignelse, reiste sr. Ausilia seg og var helbredet. Hun døde mange år senere av alderdom.
Kardinal Martini hadde overoppsynet med bispedømmeprosessen fra januar 2000 til den 4. april 2000 som gransket det angivelige miraklet, og kongregasjonen i Vatikanet anerkjente gyldigheten av denne prosessen den 18. mai 2007. Den 20. januar 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn. Dette åpnet veien for en snarlig saligkåring.
Migliavacca ble saligkåret den 7. oktober 2017 i katedralen Santa Maria Nascente i Milano i Lombardia. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). Hans minnedag er dødsdagen 10. desember. Kanskje han kan bli skytshelgen for alle vikarer, for få helgeners liv har vært så preget av ustabilitet som hans.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, suoreismc.it, fraticappuccini.it, findagrave.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. oktober 2017