Gjenfinningen av Korset

Ærbødigheten for og hyllesten til det korset på Golgata som Jesus døde på, blir nevnt allerede på 300-tallet. De første sporene av en fest for venerasjon av korset finnes i første halvdel av 300-tallet. Ifølge Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale) oppdaget den hellige keiserinne Helena Herrens kors i Jerusalem den 14. september 330.

I 328 foretok den 78 år gamle keiserinne Helena en lengre reise til Det hellige Land for å besøke Kristi grav. Hun ønsket også å ære korset som Verdens Frelser hang på, men ingen syntes å vite hvor det var. Hun spurte lokalbefolkningen, som sa at hvis hun kunne finne graven, kunne hun også finne verktøyene for henrettelsen, for jødene hadde den skikk å begrave slike avskyelige gjenstander i et hull nær gravstedet for henrettede forbrytere. Keiser Hadrian hadde bygd et tempel for Venus over stedet der Jesus var blitt korsfestet og gravlagt, men Konstantin skrev til den hellige biskop Makarios av Jerusalem og ga ordre til at det skulle fjernes og at det i stedet skulle settes i gang byggingen av en Gravkirke der. Helena tok på seg oppdraget å få dette arbeidet gjennomført.

Da tempelet var revet og restene brakt bort, oppdaget man Den hellige Grav, og nær den fant man tre kors sammen med naglene som hadde gjennomboret Frelserens hender og føtter og skiltet som hang på korset. Men skiltet hadde løsnet, så man visste ikke hvilket av de tre som var Kristi kors. Biskop Makarios forslo da at de tre korsene skulle bringes hjem til en prominent kvinne som var svært syk. Der ba han om at Gud måtte verdsette deres tro og la hvert kors etter tur varsomt på den syke kvinnen. Da hun ble berørt av et av dem, ble hun øyeblikkelig og fullstendig frisk, og det korset ble erklært å være Det sanne kors.

Legenda Aurea forteller i en litt annen variant at Helena fant tre kors og fire nagler i en steincisterne like øst for Golgata. Det var usikkert hvilket som var Kristi kors og hvilke som var de korsene som de to røverne var korsfestet på, derfor ble en død mann lagt på korsene etter tur. Da skjedde miraklet, kvinnen ble vekket opp fra de døde og slik ble Kristi kors funnet. I en annen variant var det den kristne enken Libania som ble brakt tilbake til livet.

Legenden forteller videre at korset ikke var noen vanlig trekonstruksjon, men laget av det tre som var spiret frem fra livsens tre i paradiset. Fra det treet var Arons stav laget, det hadde båret dronningen av Saba over bekken Kiron og vært med i mange andre bibelhistoriske hendelser.

Et slikt funn i en klippecisterne like øst for Golgata ble riktignok hevdet på den tid, men de tidligste skribentene nevner ikke at Helena hadde noe som helst med det å gjøre; tvert i mot synes hun å ha vært død før det skjedde (hun døde etter tradisjonen den 18. august 330, trolig i Nikomedia). Men den hellige Ambrosius av Milano hevdet i en preken fra 385 på det sterkeste at det var Helena som fant korset, og alltid siden har Helena vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av korset.

Men de historiske røttene til denne historien er dunkle, og om det treet som ble funnet virkelig var det ekte korset, er et annet spørsmål. Denne versjonen ble spredt også av Sulpicius Severus og Rufinus, mens den hellige Hieronymus (ca 342-420), som levde i Betlehem på denne tiden, ikke nevner noe om at Helena spilte noen rolle i gjenfinnelsen av det sanne kors. Greske kirkehistorikere på 400-tallet, blant andre Sokrates, Theodoret und Sozomenos, gjenforteller historien.

I det nye Martyrologium Romanum (2001) sies det, i motsetning til i forrige utgave, eksplisitt at ikke bare reiste Helena for å undersøke stedene der Jesus ble født, led og oppsto igjen, men at hun «oppdaget Vår Herres krybbe og kors» (praesaepe et crucem Domini invenit). Kirkehistorikeren Eusebius skriver ikke noe om at Helena besøkte Det hellige Land for å se etter korset, selv om den hellige Paulinus av Nola forteller at hun dro for å oppsøke de hellige steder. Historien ble udødeliggjort på 800-tallet i Cynewulfs berømte dikt Elene.

Da Helena fant korset, tok hun med seg noen biter av det til Konstantinopel, mens hoveddelen ble igjen i Jerusalem. For dette korset, som ble satt inn med sølv, bygde keiser Konstantin kirken Martyrion, Martyriumskirken, også kalt Ad Crucem, Korskirken. Den lå ved siden av Anastasis, Oppstandelseskirken eller Gravkirken på Golgata. Den 13. september 335 ble begge kirkene vigslet. Dagen etter ble det korset Helena hadde oppdaget, høytidelig fremvist for de troendes venerasjon. Disse hendelsene ble så grunnlaget for en årlig minnedag den 14. september. Det finnes bevis for en slik fest i Konstantinopel på 400-tallet og i Roma på slutten av 600-tallet. Den nevnes i pontifikatet til pave Sergius I (687-701), men teksten viser at festen allerede eksisterte1, som det er ikke riktig å tilskrive pave Sergius introduksjonen av festen. Kirken Santa Croce in Gerusalemme i Roma skal ha blitt bygd av Konstantin på Helenas bønn for å huse korsrelikviene. Den er fortsatt en av Romas syv valfartsbasilikaer.

Kirkevigselen for Korskirken ble første gang feiret i Jerusalem i 415, og fra rundt 530 lå hovedvekten ved denne feiringen på gjenfinnelsen og opphøyelsen av korset. På den 14. september ble det vanlig i de kirkene som hadde større korsrelikvier, nemlig Jerusalem, Konstantinopel og Roma, å vise frem denne til de troende i en høytidelig seremoni som ble kalt Exaltatio (= å løfte opp, opphøyelse) av korset, og denne seremonien ga festen sitt navn. Festen for gjenfinnelsen av korset og kirkevigselen for korshelligdommen ble fortsatt feiret den 14. september. I alle de orientalske liturgiene feires dagen høytidelig.

Det hellige korset gikk tapt da kong Khusrou II av Persia (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau) angrep Jerusalem i 614, ødela Gravkirken og stjal med seg korsrelikvien. Men keiser Heraklios I (610-41) av Konstantinopel dro i 627 på et felttog mot Persia og beseiret kong Khusrou, og den 3. mai 628 ble korset brakt tilbake til Jerusalem av keiser Heraklios. Først lukket byportene seg av seg selv, og først da Heraklios tok av seg rustning og keiserlige insignier, og barføtt og i enkle klær banket på porten med korset, åpnet en engel porten. Den 21. mars 629 ble korset satt opp på nytt på sin gamle plass i Jerusalem etter at en ny kirke var blitt bygd. Det ble først ikke opprettet noen festdag for denne tilbakeføringen. For øvrig gikk det hellige kors definitivt tapt i ikke-kristne hender i slaget ved Hattin i Galilea i 1187, da det ble båret av biskopen av Betlehem.

I den galliske liturgien på 700-tallet var det en fest for korset den 3. mai, den datoen da keiser Heraklios brakte det tilbake til Jerusalem. Denne festen spredte seg fra Gallia til Roma, men ved en sammenblanding av datoer ble denne festen den 3. mai kalt «Korsets gjenfinning» (Inventio Sanctae Crucis) med vekt på Helenas gjenfinning av korset, mens festen den 14. oktober ble kalt «Korsets opphøyelse» (Exaltatio Sanctae Crucis) med vekt på keiser Heraklios' gjenerobring.

Allerede pave Benedikt XIV (1740-58) prøvde å eliminere denne uheldige dupliseringen, men først i 1960 ble festen den 3. mai avskaffet i den offisielle romerske kalenderen da den hellige pave Johannes XXIII godkjente nye rubrikker for det romerske breviaret og missalet med noen endringer i kalenderen. Dermed ble 14. september ble den eneste festen for Det hellige Kors, og den hadde fått tilbake sin opprinnelige mening2. Fortsatt er festen mange steder forbundet med venerasjon av korsrelikvier. Helenas gjenfinning av korset betraktes i dag hovedsakelig som en legende.

Både Inventio crucis (Su.) og Exaltatio crucis (Maj. du.) sto i Missale Nidrosiense av 1519. Begge minnedagene var også avmerket på den norske primstaven som Vårkorsmesse (korsmesse om våren) og Høstkorsmesse (korsmesse om høsten). I norsk folketradisjon var primstavmerket for Vårkorsmesse et stort kors. I enkelte deler av landet begynte man å så eller å klippe sauene denne dagen. Alle gjerder og grinder skulle være istandsatt mens man ventet på at buskapen kunne slippes ut på beite. Dikterpresten Petter Dass forteller at fiskerne i Nordland pleide å sette kursen sørover til Bergen med tørrfisk og klippfisk nettopp ved Korsmesse.

Primstavmerket for høstkorsmesse var et kors. På denne tiden av året skulle kornet være i hus, alt høstarbeid være ferdig og alle grinder tas bort. Enkelte steder var dagen siste bufardag, da man lukket setrene for vinteren og tok buskapen hjem fra sommerbeite. Dagen markerte at høsten begynte for alvor.