| Den salige Laurentius Maria Salvi (1782-1856) |
Den salige Laurentius Maria ble født som Laurentius Cajetan Emmanuel Salvi (it: Lorenzo Gaetano Emanuele) den 30. oktober 1782 i Roma i Italia og døpt i kirken Sant'Eustachio. Han var det første barnet til Antonio Salvi og Marianna Biondi, og han ble født på slottet til greven av Carpegno, hvor hans far var hovmester. Men gleden over familiens førstefødte ble snart vendt til sorg da moren døde en måned senere. Etter en stund giftet faren seg igjen med Anna Maria Costa, som han fikk fire barn med. Hun aksepterte Laurentius som sitt eget barn.
Stemoren hadde en dyp tro, og Laurentius fikk en god oppdragelse og utdannelse hjemme og på Collegium Romanum, en grunnleggelse av den hellige Ignatius av Loyola. Der hadde han som medstudent den hellige Kasper del Bufalo, og han ble venn og disippel av kamaldulenserpateren Mauro Cappellari, senere pave Gregor XVI (1831-46). I 1800 spurte han faren om å få lov til å tre inn i pasjonistordenen (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP), grunnlagt av den hellige Paul av Korset (d. 1775). Faren ba ham vente ett år mens han tenkte seg om.
Det gjorde han, og den 14. november 1801 mottok han ordensdrakten i novisiatet San Giuseppe del Monte Argentario. Han tok ordensnavnet Laurentius Maria av den hellige Frans Xavier (Lorenzo Maria di San Francesco Saverio). Den 20. november 1802 avla han sine ordensløfter og den 29. desember 1805 ble han presteviet i Roma.
Da de religiøse ordenene ble undertrykt under Napoleons diktatur, ble Laurentius i 1810 tvunget til å forlate sitt kloster. I tiden som fulgte gjorde han prestetjeneste i kirken Santa Maria in Publicolis i Roma (Dione Sant'Eustachio), og deretter også utenfor Roma. I 1812 tok han sammen med andre medbrødre opp virksomheten som folkemisjonærer. Etter Napoleons fall kunne den forviste pave Pius VII (1800-23) vende tilbake til Roma den 24. mai 1814, og deretter kunne også Laurentius Salvi vende tilbake til sin elskede hjemby og ordenslivet.
Laurentius ble sendt til kommuniteten ved Santi Giovanni e Paolo al Celio. Fra 1815 til sin død var han en etterspurt folkemisjonær i Roma og omegn, deretter i Lazio, Marche, Toscana og Abruzzi. Innimellom var han også superior i ulike klostre i sin orden, som i Terracina, på Monte Argentario, i Todi, i Sant'Angelo di Vetralla og fra 1829 i generalathuset Ss Giovanni e Paolo i Roma. Han ble gjenvalgt i 1832, da med den salige Dominikus Barbieri som visesuperior. I 1848 ble han igjen valgt til superior i generalatet.
Laurentius' fromhet, som han uttrykte i sine folkemisjonsprekener, rettet seg ikke bare mot Herrens lidelse, noe som er et karakteristisk trekk ved pasjonistordenen, som navnet sier, men fremfor alt mot Kristi ydmykhet uttrykt i Jesusbarnet. Andakten til Jesusbarnet var hans store forkjærlighet. Han delte ut bilder av Jesusbarnet og skar til og med selv ut små Jesusbarn-figurer. En slik liten figur bar han alltid på seg. Han var en talsmann for en novene til Jesusbarnet som skulle holdes fra den 25. hver måned, og han ga ut en liten andaktsbok: «La novena di Gesù Bambino». Flere andre skrifter som han forfattet, tjente også for utbredelsen av andakten til Jesusbarnet, blant annet «Den åndelige reise til fødselsgrotten i Betlehem» (Il viaggio spirituale alla spelonca di Bethlehem) og «Sjelen forelsket i Jesusbarnet» (L'anima innamorata di Gesù Bambino) (1832).
Han døde den 12. juni 1856 av et slaganfall hos en familie i Capranica i provinsen Viterbo som var venner av pasjonistordenen. Han var 73 år gammel. Han ble gravlagt i pasjonistkirken Sant'Angelo i Vetralla i Viterbo. Den 8. februar 1988 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. november 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 1. oktober 1989 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 12. juni.